Bokelskere.no

I dystopisk lesesirkel pøser regnet ned i Helbrederen av Antti Tuomainen. Det er rart å lese om Helsinki uten kulde rundt juletider. For ikke å lese den ferdig for fort fant jeg fram Livets lenker og det angrer jeg ikke på. Den står på 1001 bøker å lese før du dør-listen og i motsetning til mange andre titler jeg har hentet der er jeg enig i at den bør stå der. Det er kvalitet i hver setning (hvis man overser litt dårlig oversettelse her og der), tørrvittig humor, alvor og gode karakterer. Jeg spør meg selv om hvorfor jeg ikke har lest Somerset Maugham før, den har stått i hylla i åresvis. Heldigvis er historien laang.
På lydbok surrer krim av Lee Child. Jeg er på bok 3 i serien om Jack Reacher og har 12 til på vent. Helt greit å høre på som akkompagnement til husarbeid og andre sysler.

Selv om jeg sjelden skriver på helgetråden setter jeg stor pris på den og leser den hver uke. Får mange tips om bøker og noen havner på leselisten. Håper dere fortsetter med den om enn tilbakemeldingene blir litt få i perioder :)

Jeg lånte boka på biblioteket og leste fort ut kapittelet 2 dager før jul. Jeg liker historien så langt, den er lettlest og beskrivelsen av vær og miljø ellers virker dessverre troverdig. Har hatt noen dagers pause med annen bok, for ikke å bli for fort ferdig.

Jeg har lest hele boka. Den er vanskelig å oppsummere da den er full av selvmotsigelser som at han er ensom i villmarken, får stadig gjester og er i byen hver kveld. Det er vanskelig å ta tekstene hans på alvor, til det er de for rotete og svevende. Bak på min utgave av boken står det: ”Boken er som et evangelium for naturelskere og alle som vil tilbake til et enklere liv” Det er jeg dypt uenig i. Men jeg liker godt hans observasjoner i naturen og hvordan han beskriver dem. Jeg har valgt å kommentere etter Thoreau-metoden, litt etter humøret:

I kapittelet Gjester brukes ordet kosteved. Det var nytt for meg og jeg brukte litt tid på å finne ut av det, men uten å bli særlig klokere. I en utgave av Sørum-Speilet som utgis av Blaker og Sørum Historielag står det: ”Veden som jeg brukte å fyre med lå stablet i nærheten av maskinhuset. Det var 60 cm kosteved av bakhonen fra vinteren før som ble brukt, og den hadde ligget der fra våren før og hele sommeren. Vanligvis var den ganske tørr og bra.” Noen som har definisjoen på kosteved?
Jeg stusset også over uttrykket spidde en meksikaner og finner ingen forklaring noe sted. Konklusjonen blir at jeg definitivt ikke hører med til disse: Enkelte hadde så mye forstand at de ikke ante hva de skulle gjøre med den.

I kapittelet Bønneakeren skriver han: Skal jeg også glede meg over overfloden av det ugresset hvis frø er fuglenes kornkammer? Jeg har etter hvert sluttet å kalle noe for ugress. Grunnet dårlig helse fikk store deler av tomta vår ligge brakk og tisteler, nesler og løvetann fikk utfolde seg fritt. Det førte til at et vell av sommerfugler og andre insekter samt småfugler bodde i eller besøkte ”hagen” vår. Ugress finnes ikke, det er bare noen planter som vokser og trives bedre enn andre.
Og Hvordan kan man forvente at fuglene skal synge når lundene deres hugges ned? Her hos oss hugges på alle kanter til nye byggefelt. Vi har 30 forskjellige fuglearter på foringsplassen – det vil nok fort bli færre. I tillegg til at trærne blir borte blir også insektene borte. I år har det vært stille i hagen og i skogen, nesten ikke noe som summer noe sted. Skummelt!

Thoreau hadde et anstrengt forhold til toget: Den djevelske Jernhesten som pleier å vrinske så det går gjennom marg og ben og kan høres over hele sognet og har snauhugget hele skogen rundt Walden… …det oppblåste udyret. Rart å tenke på at i dag er Jernhesten det miljøvennlige alternativet.

I Sjøen om vinteren står det:
- Det er besynderlig hvor lenge folk kan fortsette med å tro på en sjøs bunnløshet, uten å gjøre seg den umake å lodde den.
- Så lenge menneskene tror på det grenseløse vil enkelte innsjøer bli regnet for ikke å ha noen bunn.
- …hvis vi gir fantasien den minste frihet, dykker den dypere og flyver høyere enn naturen rekker.
- Det er som med vandringsmannen – han ser at konturene av et fjell skifter for hvert skritt han tar, at det har uendelig mange profiler, men absolutt bare en form.

Slutning
- Livet i oss er som vannet i elven. I år kan det stige høyere enn noe menneske før har sett og oversvømme de avsvidde jordene inne i landet. Dette får bli mitt mål for årene som kommer, jeg har nok av jorder som trenger gjødsel.

Jeg har også lest ferdig "Ensomhet" og liker disse kapitlene bedre enn "Økonomi".

I kapittelet "Hvor jeg levde og hva jeg levde for" har jeg merket meg følgende setninger:
- Det er morgen så lenge jeg er våken og har daggryet i meg.
- Å høyne dagens kvaliteter er den største av alle kunster.
- Tiden er bare en bekk jeg fisker i.
Dette kan jeg identifisere meg med og det er helt i samsvar med tankene til mentaltrener Erik Bertram Larsen. Han har muligens lest Thoureau.

"Lesning" ble en berg -og dalbaneopplevelse. Jeg har så absolutt lyst til å lese flere klassikere, dog ikke på originalspråket. Lurte underveis på hva Thoreau hadde skrevet om publikasjoner som Se & Hør, he-he. Undret også på om en 4-åring kan få "et sløvet syn, treghet i kroppen og en alminnelig utvanning av alle åndsevner" av å se i/lese et fargestrålende hefte om Askepott? Ble temmelig irritert over kommentarer om irer, pygméer og nikkedukker, men brølte høyt av latter da setningen "Ikke alle bøker er like dumme og kjedelige som dere lesere" dukket opp. Jammen kunne mannen provosere!

I "Lyder" innrømmer Thoureau at han er menneskehater og melankoliker og da blir valgene hans lettere å forstå. og det er jo noe sant i at "Vi møtes til måltidene tre ganger om dagen og gir hverandre en ny prøve på den gamle mugne osten vi er". Fravær kan gjøre godt.
Ellers er jeg så enig i at det er mange fordeler ved å stå opp tidlig. Jeg har nok ikke blitt så vis av det, men å være ute før soloppgang, se nattdyrene gå til sitt leie, høre småfuglene våkne og kjenne dagens første solstråler varme er virkelig balsam for sjelen og følelsen sitter i hele dagen.

Thoreau kommer nok fortsatt til å ergre meg, men litt bedre venner har vi blitt.

Samtidig skriver han i lite positive ordelag om håndverkere (særlig irer) og jernbanearbeidere og mener at å velge bondeyrket er det samme som å pålegge seg selv fengselsstraff. Så selv om han mener at alle skal finne sin veg, mener han vel at den han fant er den beste?

Jeg har også kommet meg gjennom ”Økonomi” og ble vekselsvis begeistret og irritert. På en måte føles det helt riktig å gå gjennom livet uten å skaffe seg for mye eiendeler, men samtidig helt feil å sitte igjen med en stol, et bord, en seng, en gaffel osv. Jeg elsker mine kjøkkenmaskiner og synes det er fantastisk å leve i en tid hvor vi kan få mat og smaker fra alle verdenshjørner. Det ville vært trist å gå over til poteter og rug, samtidig som jeg er for en mer rettferdig fordeling av godene i verden. Dessuten er vel smakssansen som gave å regne, hvorfor ikke bruke den? Likeledes er vel det å samle familie og venner i lune og hyggelige omgivelser rundt et stort bord, med god mat og drikke blant livet gleder?

Jeg reagerer også på denne forherligelsen av å slippe å jobbe. Å ha et meningsfylt arbeid er for mange det viktigste i livet. For andre er det å ha noe fast i tilværelsen som arbeid, det som holder dem i gang. Det er vanskelig å forestille seg mitt nabolag forvandlet til enkle trehytter med folk som går i de samme klærne året rundt og suller rundt i skogen med store tanker. Ikke hadde det vel vært så mye skog heller, hvis alle skulle fyre med selvhugget ved.

Konklusjonen på dette kapitelet var vel at man ikke trenger å hjelpe andre, så lenge man er ubemidlet. Jeg synes at dette er en svært lettvint måte å frita seg selv for medmenneskelighet. Er det ikke nettopp det at vi hjelper hverandre som gjør oss menneskelige?

Så langt har boken gitt et romantisk bilde av å føre et enkelt liv, men jeg tviler på at det ville føles slik i praksis. Thoreau og jeg er ganske uenige foreløpig. Jeg håper vi bli mer enige etter hvert som turene i skogen begynner.

Jeg hentet boken på biblioteket allerede i forrige uke. Den har stive permer, er trykket i 1976 og er illustrert av Mads Stage.
Skogen har vært mitt terapirom bevisst og ubevisst gjennom hele livet, særlig de senere år med alvorlig lungesykdom. I år har jeg brukt skogen til å trene meg opp etter lungetransplantasjon og lykken var stor i dag da jeg registrerte siste og 80ende skogtrimpost.
Det har blitt mange timer til skogs. Da tempoet er lavt har jeg gjort meg mange obsevasjoner og tanker underveis. Det blir spennende å se om noe tankegods sammenfaller med Thoreaus.

Jeg har fortsatt ikke lest noe av Virginia Woolf og foreslår derfor Fru Dalloway/Mrs Dalloway.

Nei!

Det er lenge siden jeg ble ferdig å lytte til Markens Grøde og det var et hyggelig gjenhør. Min svikefulle hukommelse husket en nasjonalromantisk bok med sol og høyonn og hadde helt glemt barnedrap og konflikter. Jeg ble betatt av Hamsuns språk, dialog og fortellerkunst igjen. Det førte til at jeg kastet meg over Børn av tiden, Segefoss by, Benoni, Rosa og En vandrer spiller med sordin. Neste i rekken blir Konene ved vannposten. Kanskje jeg omsider klarer å komme meg gjennom alle hans verker? Det hjalp mye å få dem lest opp med riktig dialekt. Jeg har også forsøkt å ikke irritere meg altfor mye over uvitende, dumme fruentimmer, falske jøder, uærlige lapper og idioter fra Alpene. Historiene hans hadde vært mye bedre uten disse nedlatende kommentarene, men jeg trøster meg med at god kunst skal engasjere..

Helt greit. God sommer til deg også!