Bokelskere.no

Hjort er en av de mest undervurderte forfatteren i Norge. Har begynt å lese henne igjen etter at jeg blei lei av sexbøkene hennes for tjue år siden. Oppdaga at hun tydeligvis gikk like lei. dette er ei bok om det eskistensielt vanskeligste spørsmålet for den vestlige middelklassen. Hvordan være menneske i vår tid, hvordan være menneske i en verden der privilegiene dine følger deg inn i kjærligheten og inn i senga. Kan man velge det bort? Kan man luke øynene? Kan man se seg sjøl utenfra og la det stå til? Og så er det ei bok om skam. Skam og heminger, å velge ikke kommunikasjon framfor de beskjedene man frykter. Hjorts kvinner skulle vært gift med solstads menn. De kunne ikke blitt ensommere enn de er aleine i alle fall.

Løp og kjøp, løp og lån, løp og les. I alle fall, bare få den lest. verdt å vente på. Den er skrevet i 65 tror jeg, men likner på det han skriver 40 år seinere. Han er rett og slett veldig konsistent.

Leste boka på ny nå. Dette må være en av Solstads aller beste bøker. I alle fall om det å bli berørt, rysta, få vondt inni seg er et kjennetegn på hva som skjer med deg når du leser gode bøker. Singer er nesten som meg, som mange jeg kjenner, han har en sterk skamfølelse, han lider under det å se seg selv utenfra, og ikke leve opp til sin egen forventning. Men så tar Solstad det bare litt lenger enn det vi andre opplever det som, og vi får en mann som målbevist skaper sin egen ensomhet, som ikke evner å være den han vil være, og dermed velger å ville være ingen, og til slutt klarer det. Han er i slekt med alle Solstads nittitallskarakterer, ELias Rukla, Bjørn Hansen, professor Andersen. Kanskje aller mest med Bjørn Hansen. I nabobyene Notodenne og Kongsberg bor det to menn som har det til felles at de ikke evner å snakke, ikke å kommunisere med sin omverden. Den ene er skuffet, eller oppgitt over verden, den andre over seg selv. Men sette ord på det, kommunisere det med andre kan de ikke. Istedet lar de seg lure av sin indre dialog til et punkt hvor de tror at verden ser dem slik de ser seg sjøl.

Singer opplever til slutt glede over at han kan bli sukka over av sin stedatter, gjennom å være årsak til dette sukket hun gjør framfor sine jevnaldrende venninere føler han at han har en funksjon for henne, og det gir ham et øyeblikks glede. Tristere blir det ikke, men heller ikke mye bedre.

Ruben Eliassen har med de tre Mare-bøkene skrevet nok en bokserie om det overnaturlige. Det fine er at han ikke på noen måte kopierer suksessen Phenomena-serien skulle vise seg å bli.Eliassen viser oss spennende karakterer som man fort blir glad i, og å legge hendelsene i bøkene til et sirkus skaper med en gang et morsomt miljø. Spørsmålet om hvem den mystiske Mare er, fungerer som drivkraft i historien

Jeg vil tro, uten å antyde noe, at bøkene er delt i tre deler for å gjøre de mer barnevennlige. Dette passer yngre lesere bedre, men for en som er litt eldre ble jeg sittende igjen med tanken om at historien ville fungert likså godt i én bok. De to første bøkene får ikke, etter min mening, en oppbygning mot et klimaks slik bøker i en serie bør (for eksempel Harry Potter-bøkene).

Men igjen; jeg har full fortsåelse for at bøkene først og fremst er ment for yngre lesere og at tre tynnere bøker appellerer mer til disse, enn én tykk.

Carsten Jensen har klart å komponere en bok ikke bare med én fortelling, men med et titalls. Dette kunne fort blitt rotete men alle historiene flettes sammen på en elegant måte slik at leseren i løpet av denne mursteinen føres gjennom hundre år med historie så spennende, trist og interessant som det kan bli.

Helt fantastisk!

Flere bøker lagt inn på listen, den består nå av over 40 bøker.

Sinnsykt: skildring av et sykt sinn.

Fæl: Det stikker innvendig.

men

God: fantastisk sammensatt historie, meget godt skrevet!

Jeg lot meg rive med fra første side og leste nesten uten stopp(i den grad det lar seg gjøre når man har to små barn ;)). Jeg levde meg inn i verdenen Ruth Lillegraven her har skapt, man kommer inn under huden til personene i boken og man blir knyttet til dem. Det at Lillegraven klarer den bragden det er å skape mennesker som leseren tenker på lenge etter å ha lagt fra seg boken er for meg et tegn på kvalitet. Jeg leser mye og det er ganske langt i mellom forfatterne som har den egenskapen.

Lillegraven skriver så fint om forholdet mellom mennesker som står hverandre nær, eller mennesker som i teorien burde stå hverandre nære. Alle hemmelighetene som finnes i denne familien gjør båndene mellom de forskjellige personene noe anstrengt. I de fleste familier finnes det vel en og annen hemmelighet, i noen familier finnes det mange, enkelte familier har uskrevne regler om ting som ikke skal snakkes om. Jeg må si at for min del gjør denne romanen meg litt ekstra oppmerksom på at jeg skal være glad og takknemlig for at jeg har et godt forhold til alle i min nærmeste familie. Ingen store hemmeligheter som skaper avstand mellom oss, ikke alle er så heldige.

Min fullstendige anmeldelse finner du i bokbloggen min Flukten fra virkeligheten.

Pretty Price var definitivt en favoritt - men den er dessverre lagt ned (om ikke magi har oppstått og den har kommet tilbake!). Nå er jeg visst på jakt etter en ny favoritt, gjerne med en fint utvalg av nye (dog brukte) bøker..

Sleng dere med :)

Jeg synes plottet er spissfindig, men jeg liker også den verdenen forfatteren har skapt og hvordan tingene er innrettet der.

Interessant fortellergrep, liker vekslingen mellom hovedpersonens drømmetilstand og hendelser fra det virkelige liv. Samtidig får man litt innblikk i islandsk eventyrtradisjon, noe jeg synes var fascinerende. En annen bok av samme forfatter som jeg liker veldig godt er bildeboken Ljósin lifna, som dessverre ikke er tilgjengelig i Norge.

Veldig spennende historie, med god stemning og et interessant plot. Likte hvordan forfatteren flettet legender om kong Arthur og Merlin inn i handlingen. Språkmessig synes jeg at den var tunglest til å være en barnebok, men det kan jo være på grunn av oversettelsen. Alt i alt en bra historie som helhet^^

Den er fantasifull og morsom, og bildene i den illustrerer handlingen på en interessant måte. Boken handler om en bjørn som forteller om alle livene sine i en verden som ligner vår, men samtidig er totalt forskjellig, både hva geografi og befolkning angår. Og innimellom alle livene til Kaptein Blåbjørn kan man lese leksikonartikler av en professor med syv hjerner, som også er med i selve historien. Første gangen jeg leste denne lo jeg skikkelig, for det kommer så mange uventede og komiske vendinger i historien:)

Som barn har jeg alltid likt historier om dyr, og denne var blant mine favoritter. Det som interesserer meg er hvordan dyrene egentlig er portretter av ulike personlighetstyper, som likevel hjelper hverandre når det virkelig gjelder. Samfunnet rundt dyrene er også interessant. Synes også illustrasjonene til Ernest H. Shepard levendegjør karakterene på en bra måte.

Er spesielt svak for Løven, heksa og klesskapet i Narnia-serien, selv om jeg også liker Reisen til det ytterste hav veldig godt. Det er noe med at de tre barna oppdager en verden der de får prøvd sin styrke og lærer å mestre sine svakheter. Er ikke helt sikker på hvor godt jeg liker seriens kristne budskap, men synes de fungerer bra som historie, i tillegg til at jeg liker mange av karakterene.

Er ikke helt sikker på om jeg liker hovedpersonene, men jeg synes historien har en bra dynamikk med en interessant skiftning mellom synsvinkler. Likte spesielt det at det er flere historier inne i historien, og det at den er fortalt via to synsvinkler.

Fortelleren er en utenforstående som obserberer, og hører historien om Catherine og Heathcliff via Nelly Dean, familien Earnshaw sin tjener gjennom mange år. Det at historien er farget av fortellerens meninger om det som skjedde gir en viss usikkerhet til oss som lesere, men etter min mening er det et veldig interessant fortellergrep. Historien er ellers veldig spennende og dramatisk.

Det som gjør den fengende er at den strekker seg over to generasjoner. Forholdet mellom Heathcliff og Catherine var i seg selv også interessant nok, og det satte det i et større tidsperspektiv når historien gikk over flere generasjoner. Personlig likte jeg bedre Hareton Earnshaw og Catherine Linton bedre som karakterer, men det er kanskje en smaksak^^ Jeg leste boken på norsk, og språket i oversettelsen hadde jeg ingenting å si på, men jeg skal forsøke å lese den på originalspråket senere for å få mer glede av språket.

Det er noe ubeskrivelig med boken, en slags indre kraft som ligger i grenseland mellom mystikk og virkelighet. Historien inneholder også en del romantikk, men samtidig er ikke det alt. Riktignok forteller den en gripende, og noe uvanlig kjærlighetshistorie. Men dette er også en utviklingsroman, og det jeg likte best var hovedpersonen gradvise utvikling mot selvstendighet, kombinert med en del symbolbruk og mystikk. Synes historien hadde en god stemning:)

En bra innføring i finsk grammatikk på alle måter, og det er veldig gode oversikter over kasusbruk i hvert kapittel. Den er veldig brukervennlig på den måten at det er lett å slå opp i den. Spesielt lettlest er den ikke, men hvis man har lært seg alle fagtermene fungerer den bra som oppslagsverk i finskstudiene. Hvis man ikke har lært seg alle fagtermer anbefaler jeg å bruke en annen bok i tillegg, f.eks. Leila White sin bok om finsk grammatikk for utlendinger (som finnes på finsk og engelsk). Lunttikirja (på svensk og finsk) av Susanne Snellmann og Thomas Lindberg er også et bra alternativ, men dessverre er den ikke å få kjøpt i Norge. Uansett synes jeg det er veldig bra at det finnes en bok om finsk grammatikk på norsk:)