Tone H som svar til Britta :
17:07, 28. november 2015 Diskusjon: Britta om Magnet roman av Lars Saabye Christensen av Lars Saabye Christensen
Det du skriver er fint for meg å ha med meg hvorvidt jeg leser den eller ikke. For meg finnes det verken sære bøker eller lesere. Jeg er skeptisk til såkalte "mursteiner". Ofte har de skuffet og derfor er antall sider det første jeg jeg ser etter når jeg vurderer å lese en bok. Leser at Christensens roman er på kortlisten til P2-lytternes romanpris. Skal aldri si aldri, men i utgangspunktet kommer jeg ikke til å lese den pga antall sider.
En fortelling som jeg synes bare blir bedre og bedre. Må bare ha med meg neste roman og krysser fingrene for at jeg fortsatt kommer til å like de andre romanene like mye. Men jeg må holde igjen. kan ikke lese de for tett. Link til et innlegg jeg skrev etter å ha lest romanen
Jeg gledet meg til å lese denne, og ble ikke skuffet. Det å lese om Russlands historie komprimert i en bok på 576 sider eksl. register mv, har til tider gjort et stort inntrykk på meg, og fylt mange av kunnskapshullene jeg har hatt om Norges store nabo i øst. Jeg bruker å tenke på puslespill når jeg fyller på med kunnskap. Når det gjelder Russland tenker jeg på et stort puslespill der jeg hadde en del brikker på plass. Nå når jeg har lest boken har jeg på ingen måte fylt på med alle brikkene, men jeg begynner å se «motivet».Link til blogginnlegget jeg skrev etter å ha lest boken.
Kari Gjønnes Folvik som svar til Sarah Wille :
14:07, 15. november 2015 Diskusjon: Lesbisk litteratur. Noen flere?
Hei, sjå her: skeivbok.no. under avansert søk kan du søke på t,d romanar-lesber, di frå om du ikkje finn fram, då hjelper eg gjerne. Ksri Folvik, skeivbok
Ny stor forfattar er født! Les og nyt! 6 novellar med handling frå Kosovo, Russland og Norge med vidt ulike tema. Serleg novella som heiter Korsdrager er god. Godt språk og tankevekkande
Tone H siterer Russland er sitt eget sted av Peter Normann Waage
11:13, 14. november 2015* Ingen har det som favoritt.
Fra kapitlet «Marxisme på Russisk»;
«Dostojevskij hadde i sin tid påpekt at russernes ateisme er en troende ateisme. Andrej Sinjavskij utfyller bildet:
Det dreier seg nettopp om at de russiske ateistene som er tilbøyelige til å gå i tvekamp med Gud, hører til en religiøs, psykologisk typus, i motsetning til den alminnelig gudløse. En gudløs ateist av rasjonalistisk vestlig type er sikker på at det ikke finnes noen Gud, og han står derfor rolig og avslappet overfor hele problemkomplekset omkring Gud og religion, for når det først ikke finnes noen Gud, behøver man hverken gjøre seg tanker om ham eller kjempe mot ham. Men den russiske ateist, som kjemper mot Gud, han holder fjernt fra all bevissthet en liten mulighet åpen for at Gud eksisterer, og han føler seg derfor tvunget til å utfordre ham, til å provosere ham, eller han utfordrer ham til en imaginær diskusjon eller tvekamp: Hvem er den beste, hvem er mest rettferdig, hvem er den sterkeste? Det er antagelig grunnen til at man så rasende angrep kultgjenstander under og etter revolusjonen. For eksempel kan det forklare hvorfor ikonene ikke bare ble fjernet, men benyttet som byggemateriale i landsbyenes badstuer, eller hvorfor de kunne bli stilt på rekke opp langs en mur og beskutt, som skulle de for landsbyenes gudsfornektere være levende vesener."
Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt, og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.
Bjørn Bakken siterer Max, Mischa & Tetoffensiven av Johan Harstad
17:35, 13. november 2015 Ingen har det som favoritt.
Vi så ham bare noen ganger, sittende i hagen, halvt skjult bak hekken, sammen med moren sin og en person vi regnet med måtte være fra barnevernet, for hun hadde én lang og én kort øredobb og asymmetrisk frisyre i tillegg til at hun stort sett satt med hodet på skakke og snakket med en nesten uhyggelig lavmælt, men bestemt stemme.
Cashin gikk rundt høyden og inn i vinden fra havet. Det var kaldt sent på høsten, de siste flammende bladene klamret seg til ambratrærne og lønnene som oldefarens bror hadde plantet, men det var like før de ga opp. Han likte denne tiden av året, de stille morgenstundene, likte den bedre enn våren.
Utdrag av min omtale på bloggen min:
"Så hvis en sportskommentator hadde stukket en mikrofon under nesa mi og spurt det evige spørsmålet: "Nå, hva føler du etter å ha lest denne boka?
Da hadde jeg, på arrogant sportsutøvervis etter et surt nederlag, svart: "Irritert, jævla irritert!"
Snudd meg om og gått."
Denne, og flere omtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.
Om boken Sent i november skriver Tuula Karjalainen i sin biografi om Tove Jansson bl. a dette: "Sent i november er den siste mummiboka, en avskjed med den litterære Mummidalen og dens beboere. Bokas tema er forsakelse og livets endelighet. Medlemmene av mummifamilien er borte, likevel får nettopp fraværet dem til å være sterkt til stede, kanskje sterkere enn om de faktisk hadde vært der. Mummiverdenens vesener som har vandret til mummitrollenes hjemtrakter, forenes av lengsel og håp om at familiemedlemmene skal vende hjem. Kommer familien tilbake, er gjenkomsten bare innbilning eller en refleksjon av skyggespillet til dalens gjester? Alt forblir åpent. I verden er alt foranderlig, og «Et oppbrudd kommer som et sprang!», som i livet til Snusmumrikken."Mer i et innlegg på bokbloggen
Den siste sommerfuglen flagret gjennom dalen. Han slo seg ned på en maisstilk i åkeren der Bestefar og jeg nettopp hadde høstet inn de siste kolbene. Han viftet ikke med vingene, bare satt og ventet. Det var ingen vits for han å sanke mat. Han skulle dø, og han visste det. Bestefar sa at han var klokere enn mange mennesker er. Han lagde ikke noe oppstuss om det. Han visste at han hadde utrettet det han skulle, det eneste som stod igjen var at han skulle dø. Derfor satt han og hvilte og ventet i den siste solvarmen.
Begynnelsen skapte forventninger, men den holdt dessverre ikke hele veien ut for meg. Jeg klarte verken å bli engasjert i personene eller handlingen slik at den ble «medrivende» hele veien. Om det skyldes denne leser eller innhold, eller begge deler, vet jeg ikke. Jeg syntes forfatteren mistet retning underveis, for meg ble det for mye "babbel" om ubetydeligheter. Fikk f. eks ikke tak i forholdet hans til datteren og krisen han hadde vært gjennom. Mer kan du lese i et innlegg på bokbloggen min her
Sent i november foregår om senhøsten. Det er en mørk og mystisk tid. Det er ennå ikke vinter. Det gamle er i ferd med å dø, og det nye er ennå ikke født. November i finsk mytologi er dødens måned; det finske navnet, marraskuu, betyr måneden til de døde eller til det som snart skal dø.
Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Hele romanverket er glitrende balansekunst mellom historisk og geografisk fakta blandet med fri diktning. Research-arbeidet til dette verket må være gigantisk.
Og i denne boka tror jeg vi nærmer oss kjernen i det Michelet ønsker å fortelle. Han vil vise oss heltemotet til krigsseilerne. Samtidig vil han vise oss at disse heltene har blitt svært dårlig behandlet av den norske offentligheten, både da det sto på som verst under krigen, og ikke minst alt det som hendte (eller alt det som ikke hendte) etterpå. Vi aner hele tiden en harmdirrende forfatter bak ordene. Det er mye urett, mange unnlatelsessynder, mye vilkårlighet og masse faenskap som kommer fram i lyset. Og mye av dette er nærmest visket bort av historikerne etter krigen - noe som kritiseres tydelig i etterordet."
Denne, og flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.
Tone H siterer Av en annen verden av Eugene Schoulgin
22:17, 3. november 2015 Ingen har det som favoritt.
Bildene fra kvelden før - det er ikke Selims fortelling som smerter, men erkjennelsen av hva denne teksten gjør med han som skriver den. Du er en turist i andres liv, tenker han. En forbruker. Disse menneskene du har truffet, er de annet enn for deg enn modeller? Når de har tømt ut sine liv, kan du kaste dem.
Tone H som svar til Karen Ramsvik :
18:02, 31. oktober 2015 Diskusjon: Tone H om Det vokser et tre i Mostamägg roman av Britt Karin Larsen av Britt Karin Larsen
Håper du også liker den. Utfordringen min er å ikke å lese serien for tett. De som har lest dem etterhvert som de kom ut har sikkert gått og gledet seg til neste og hatt et godt opphold mellom hver.
Tone H om Det vokser et tre i Mostamägg av Britt Karin Larsen:
17:11, 31. oktober 2015 Kommentarer: 3
Romanen har vært omtalt mange ganger, i positive vendinger, og jeg var spent på om jeg ville like den. Det gjorde jeg, og i dag var jeg og leverte boken tilbake til biblioteket og lånte nr 2 i serien. Gleder meg til fortsettelsen. Mer i et innlegg på bokbloggen min
Tone H siterer Kritikarboka av Atle Christiansen
21:57, 28. oktober 2015* Ingen har det som favoritt.
Eg tar med eit Hauge dikt for å vise kor banal-basalt en god poet kan skrive når han ikkje gjer seg til, men let jåleri vere jåleri, og heller går rett inn i eldgamle klisjear som hjartekunnskap som han gjorde til en krystallklar bodskap om rett levevis.
År ut og år inn har du site bøygd yver bøkene,
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng til ni liv.
Når det kjem til stykket, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.
Diktaren taler ikkje om visdom, men om kunnskap og lærdom. Visdommen trer ikkje i kraft før han har vore innom hjartet. Det er så banalt at det ikkje er til å tru, men snur ein seg bort frå slike klartalte sanningar om hjartet, vender ein seg samtidig mot noko anna. Trollet er blitt troll fordi det har mista hjartet sitt.
Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Historien er finurlig skrudd sammen, der vi hele tiden får ørsmå hint og opplysninger som bringer oss videre. Noe som gjør at det er en viss spenning og nerve det meste av tiden. Men, dessverre for denne leser, det griper ikke tak i meg. Det hele blir for oppkonstruert, for "flinkt", for søkt, for usannsynlig, noe som gjør at jeg ikke helt tror på historien."
Denne, og flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.
Sist sett
