Bokelskere.no

En dør blir låst i farmors hus
Det siste vers i siste blues
En rynket utslitt kropp skal gå til hvile for godt
Hun var en fredens enke, pyntet i grått.
Ingenting har hun fått

Verset over er fra Farmors hus – en sang som ble fremført av Unni Wilhelmsen på TV 2. De som har lest romanen Før snøen kommer av Britt Karin Larsen forstår kanskje hvorfor jeg tenkte på sangen etter at jeg hadde lest ferdig romanen. Romanen ble utgitt i 2012, er på 457 sider og jeg har lånt boken av biblioteket.

Å oppsummere leseopplevelsen etter å ha lest romaner i denne serien er vanskelig. Vanskelig fordi det er så mye fint en kan skrive. I bøkene er det så mye fin poesi i språket at det er bare å bøye seg i støvet. I fortellingen kan vi lese om Marit som veve ryer som gjør at folk som kjøper dem opplever at de går på regnbuen. Britt Karin Larsen skriver i regnbuens språk – det er så vakkert og fargerikt. Et eksempel:

«Slik et menneske får flere sider og farger når man blir kjent med det, blir skogen også en annen når man nærmer seg den, da blir det blågrå man så fra avstand lysegrønt, mørkegrønt, okergult, brunt, da får det fjerne nærhet og liv, det knekker i kvister, det tasler i mose og løv, det rører seg under hendene dine av jordas minste skapninger som ikke er redde for mørket når det kommer, så hvorfor skulle du selv være det?»

Privat foto

Et annet eksempel:

«Det tasser av nakne føtter eller føtter i myke neversko på stiene, der folk bærer lauv til dyra eller bark til å blande i mel, eller et kjøkkenbord bundet fast på ryggen, om det er flytting det er snakk om, en kan ikke gå fra kjøkkenbordet. «

Fattigdommen er der hele tiden, og den kan aldri bli vakker. Men den blir ikke beskrevet på en skitten og vulgær måte. De som bodde i Finnskogen var avhengig av naturen. Synes man ikke at skog og trær var et vakkert skue før en begynte å lese bøkene, er det stor sannsynlighet at bøkene åpner øynene. Hvor avhengige fattige mennesker på denne tiden var av naturen blir godt beskrevet i romanene.

Men det er karakterene Britt Karin Larsen har skapt som gir romanene liv. Som vi følger fra de blir født til de dør. Noen forsvinner for en periode for så å komme tilbake. I romanen Før snøen kommer er det et generasjonsskifte.

En av de som forsvinner ut av historien er Noppi-Mattis:

«Mange forstår Noppi-Mattis, som nærmest har bare en jordkoie han kan kalle sin, at han nesten aldri er hjemme, men vandrer mellom torpene og tilbyr sin hjelpende hånd der det trengs. Likevel er det slik at selv han lengter tilbake til det han kaller hjem, især når han har vært hos kvinnfolk med sterke ønsker om å forandre ham, gjøre ham om til en annen.
- Nå må du kaste den gamle frakken din! kan det lyde. - Og se til å få deg en annen hatt!
Han prøver gjerne å ta det med godt humør, først, og kan spøke tilbake at hun for sin del bør få seg en mindre kjeft, men slikt kan kanskje gjøre det enda verre. Så da er det bedre å ta sin hatt som ikke er bra nok og gå, for urettferdig og slem mot kvinnfolk har han aldri vært, og aldri løftet sin hand mot noen av dem, og ikke vil han risikere å bli så irritert at han kunne tenkes å gjøre det heller.»

Her er han på vei gjennom skogen til bryllupet til Lars og Anna:

«Her er så vakkert, en sommerfugl kommer også dansende for å muntre ham opp, men han føler seg ikke bra, han må visst legge seg nedpå litt, han som nesten aldri har lagt seg ned midt på dagen, uten å være full.

Privat foto

Er det nå det skal hende, kanskje? Er det nå det behager den Herre Jomala å la ham få hvile for alltid? Så er det godt at han ikke har noe uoppgjort med noen, og at det siste kvinnfolket som mislikte både hatten og frakken ikke vil savne ham for stort annet enn det han dro til huset som hun kunne drøye melet med. Det gjerdet han skulle ha reparert for henne rakk han ikke å ordne med, men hun finner nok en annen, det er nok av dem som reker rundt og prøver å gjøre seg nyttige, prøver å være en som kvinnfolk får lyst til å være god mot. Hva denne siste angår likte han egentlig katten hennes bedre, den strøk seg mot buksebeina hans og kjeftet aldri.»

Det er endringer på gang. De unge flytter bort. Anna og Lars til Christiania. Daniel emigrerer til Amerika. Det finske språket er på vei til å bli borte. Storkapitalen kjøper opp skogen. Kortsiktige gevinster, og de som solgte skogen ser resultatet: snauhogst. For noen er alkohol et stort problem.

Lina har to store ønsker: å lære seg å lese og å kjøpe en hest til Taneli. Men det er alltid så travelt og så mye å bruke de få slantene de klarer å legge til side på.

«Lina ligger og tenker på dette, at derfor skapte den Herre Jomala ørene, for at en skal bli klokere, og ikke mer underkuet, og for at en skal kunne skille mellom lyder, når de varsler fare, eller bare er til fryd, og likedan mellom menneskers ord, når de er av viktighet eller bare kan glemmes i neste sekund, eller ...»

Neste bok i serien er De synger i lauvet.

Unni Wilhelmsen synger Farmors Hus:

Omtalen er et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

Utdrag fra bloggen min:
Joda, det lyder kjent, og kan fort bli ganske så platte greier. Men ikke så denne gangen. Og grunnen er rett og slett at forfatteren gir oss mennesker som føles ekte. Og hun gir oss en historie som føles ekte, som gjerne kunne skjedd i en hvilken som helst by av en viss størrelse i hele Skandinavia.

Utdrag av omtale på bloggen min:
Derfor, vi snakker om ganske så ulike elementer i denne boka. Og når så disse delene skal settes sammen, gå opp i en enhet, så velger forfatterne å gjøre det ved hjelp av reinkarnasjon.
Hjelpe meg, sier jeg da.

Jeg synes romanen fortjener gode anmeldelser. Spennende og underholdende fra første til siste side, og jeg likte slutten veldig godt. Denne bør mange som liker spenningsromaner like. Link til et kort blogginnlegg om romanen

Det skjer at jeg både kjøper, selger og gir bort ting gjennom Finn.no. En spesiell erfaring jeg hadde og kom til å tenke på da jeg leste romanen Alt inkludert av Marit Eikemo, var da jeg byttet sofa i stua for en tid tilbake.

Jeg satte inn annonse om at jeg ga bort to stk. sofaer. En dame tok kontakt. Hun fortalte meg at hun var nyskilt. Hun hadde brukket benet. Venninnen som skulle komme og se på dem kunne ikke komme. Jeg insisterte på at hun burde se dem før hun sendte et transportfirma til å hente dem. Men da sa hun at hun hadde dårlig råd og hadde ikke råd til å være kresen. Jeg fikk følelsen av at noe av det hun fortalte meg i beste fall var halvsannheter fordi hun håpet at jeg skulle kjøre møblene til henne. Men der går grensen for meg – etter en uke uten at møblene var hentet sa jeg stopp. De som fikk tilbudet var svært fornøyd.

Hovedpersonen Agnes i romanen Alt inkludert lyver. Etterhvert serverer hun ikke bare en, men flere løgner. Men hun er ikke den eneste som lyver.

Agnes kommer flyttende til en by sammen med datteren Maja som er seks år. Her møter Agnes husverten som hun skal leie leilighet av:

«- Det var noko eg skulle ha sagt.
Men han kom ikkje på det, og eg kunne heller ikkje
hjelpe han med det. Vi stod der og såg i kvar vår retning.
- Når kjem flyttelasset ditt? sa han.
- Eg har ikkje noko flyttelass. Eg har berre dette, sa eg
og peikte mot dei to koffertane.
- Berre det?
Han såg granskande på meg.
- Det er veldig uvanleg at folk ikkje har noko, sa han.
- Dei fleste har nokre møblar med affeksjonsverdi, om
ikkje anna, som dei gjerne vil ha med seg.
- Eg har ikkje noko slikt, sa eg.
- Da har vi eit problem, sa han.
Maja drog meg i armen og spurde om vi ikkje kunne
gå inn snart, ho ville sjå rommet sitt. For første gong
skulle ho få sitt eige rom. Det hadde ho gledd seg til.
- Er du sikker på at eg og du har same problem?
Kanskje nokon klarer seg med mindre enn andre? sa eg
til husverten.
- Om du så hadde vore amish, så er det grenser for
kor lite du kan klare deg med. Leilegheita er tom, sa han.
Dette hadde eg ikkje tolmod til. Eg var varm og
trøytt etter den lange reisa. Eg ville berre inn, sette frå
meg koffertane, ta av meg på beina og sette meg ned i
eit av møblane som naturleg følger ordlyden «delvis
møblert».
- Da må du nesten møblere med noko, sa eg.
Han såg vantru på meg og gjentok: - Da må eg nesten
møblere ... ? Leilegheita er umøblert. Det er vel
ikkje opp til meg å finne ut av korleis du ordnar deg
med møblar.
- Delvis møblert, korrigerte eg. - Den skulle vere
delvis møblert, ifølge annonsen.
- Kva seier du? Nei, da trur eg du har misforstått.
Han såg seg rådvilt rundt og mumla noko, mest til
seg sjølv, verka det som:
- Kan eg ha rykt inn feil annonse?
-Kva?
Han forklarte meg at det kanskje kunne ha skjedd ein
feil. I den gamle annonsen stod det at leilegheita var delvis
møblert, men det var for dei førre leigetakarane,
austeuropeiske bandittar, stakk av med alt inventaret.
Maja gjorde store auge og spurde om det hadde budd
bandittar her, men eg berre hysja på henne, eg ville
høyre om han snart kom opp med ei løysing til oss.»

Etter at Agnes har hvisket til utleier at de ikke kan dra tilbake dit de kom fra, er forslaget hans at hun kan få tilbakebetalt depositumet der og da, og slippe å betale leie for de tre første månedene. De har mye fint på Ikea og Finn.no sier han. Så drar han etter egen fortelling til Mexico der han skal drive forretninger.

«På vegen ut snudde han og kom tilbake. Det var ein
ting til.
- Eg ville ikkje sagt til folk i gata at du kom hit utan
møblar. Ikkje at leilegheita var robba, heller, for den
saks skuld, folk begynner berre å snakke. Kanskje dei
trur du kjem hit som ledd i eit program for vitnevern.
Eller at du har valdsalarm, eller noko.
- Det er vel ikkje mi skuld at leilegheita er tom, sa
eg irritert.
- Nei, men folk vil likevel tenke sitt. Du veit, plutseleg
har det flytta inn ei dame og ei lita jente i nabolaget
med ingenting anna enn to koffertar. Det er jo litt ...
spesielt?
- Folk spør vel ikkje om slikt, sa eg.
Han såg på meg.
- Spør om kva?
- Om eg har valdsalarm?
- Har du det, da?
-Nei!»

I første etasje bor en jusstudent og en litauer. I andre bor medisinstudenter i et kollektiv og på kvisten bor en eldre dame som er forfatter. Etterhvert skal Agnes blir kjent med de andre i huset.

Den første natten sover Agnes og Maja med klærne over og under seg. Så starter søket etter møbler på Finn.no. Rune har en sovesofa fra Ikea som han gir bort. Agnes tar med seg Maja på bussen, og planen er å frakte sofaen tilbake med maxitaxi. Men familiefaren og politimannen Rune foreslår å kjøre dem med sofaen i SUV-en. Etterhvert kommer han også med et sofabord, og han dukker til stadighet opp i leiligheten i uniform.

Romanen omhandler rundt et halvår i livet til Agnes og Maja. Vi får ikke vite noe om livet deres før de flytter inn i kjellerleiligheten. Ingen andre får heller vite noe. Verken de andre leieboerne i hybelhuset, de Agnes møter gjennom Finn.no eller naboene i husene rundt. Når Agnes får spørsmålet om hvorfor de ikke har møbler, serverer hun løgnen at de venter på flyttelasset. Etterhvert økes løgnen med at hun er blitt svindlet av flyttebyrået. Hun får noe kjøkkenutstyr av naboen Frøydis.

Frøydis er den geskjeftige naboen som er ekspert på å bygge nettverk og engasjerer seg i naboområdet. Hun har en datter som skal begynne på skolen sammen med Maja. Maja, som når hun ikke har barn å leke med, spiller Nintendo. Som til stadighet har vondt i magen. Også moren er hensatt til dataspill. Andre leker har Maja ikke. Agnes får etterhvert kjøpt klær til Maja på Finn.no. Avstanden Agnes har til samfunnet blir hun gjort oppmerksom på etterhvert som Maja får venner i nabolaget og på skolen. Ser forskjellen mellom den tilværelsen hun og moren lever under og hvordan andre barn har det.

Jeg likte romanen svært godt. Vanskelig å legge fra seg. En roman jeg kommer til å ha i tankene lenge. Det store spørsmålet er hva som skjer fremover med Agnes og Maja. Det er i utgangspunktet historien om en tragisk tilværelse vi blir fortalt, særlig for Maja. Fattig-Norge i økonomisk målestokk. Agnes er en person jeg til tider kunne bli oppgitt over. Passiviteten. At det er greit delvis å leve på andres almisser. Ikke opp mot hva det påfører Agnes, men Maja. Hvorfor tar hun ikke Maja med til legen når Maja har så ofte vondt i magen. Samtidig virker det om Agnes har ressurser som ligger der, og spørsmålet er hvorfor og hvordan hun er havnet der hun er nå. Er det frivillig eller har det skjedd noe. Uten å vite noe om det er det vanskelig å felle noen «dom» over Agnes.

Men flere av de som bor rundt Agnes er ulykkelige på sin måte. Hvorfor drikker f.eks Frøydis seg sanseløs når hun har anledning til det. Hun som er en aktiv hjemmeværende mor med tre barn. Har en ektemann som tjener nok penger at de har god økonomi. Har et stort nettverk. Lever et liv som er helt motsatt av hvordan Agnes lever sitt. Hva med bloggeren som har sagt opp jobben for å blogge om livet sitt. Og hva er det som gjør at Rune viser slik interesse for Agnes. Mange morsomme scener der noen var tragikomiske.

Omtalen er fra et innlegg på bloggen min Tones bokmerke

antikvariat.net

Ja, dette er så skremmande og sterkt at eg faktisk må ta ein pause.. veit ikkje om eg orkar å lesa vidare.. Men skal og må det likevel.. og du har heilt rett-- denne boka endrar perspektiv og liv.

Leste romanen på norsk. Helt grei roman, men ikke mer enn det er min leseopplevelse. Traff meg ikke på samme måte som kritikerne. Mer i dette blogginnlegget.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Og språket, det er helt uforlignelig. Det er som skrapet opp fra asfalten, som skrevet i grafitti. Det er rått, usminket og levende. Spenningen sitrer hele tiden. Du sitter som på nåler og kan nesten ikke vente med å bla om til neste side."
Hele omtalen finner du her. Mye mer om bøker på bloggen min Bjørnebok.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Og igjen overbeviser Lapidus. Det er så gnistrende godt skrevet. Han briljerer i sine skift mellom pappaguttene som fester på Stureplan og de tunge kriminelle. Spenningen er på topp hele tiden, og den har så mange lag denne spenningen, at du blir stadig overrasket."
Hele omtalen finner du her. Mye mer om bøker på bloggen min Bjørnebok.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
"Denne bakgrunnen, med et mørkt, vått og kaldt landskap, med en mørk og plaget sjel gir uttrykket Nordic noir en ny, forsterket mening. Dette må vel nærmest betegnes som Nordic bekmørkt.
For bekmørkt er det, nesten helt uten et eneste lite lyspunkt, verken værmessig eller stemningsmessig. Vår Thorkild velter seg så til de grader i sin tristesse, sin selvmedlidenhet, sine depresjoner, sine selvmordstanker og sine utallige medisiner. Så mye og så detaljert at det nærmest står i veien for selve handlingen."
Hele omtalen finner du her. Og mange flere bokomtaler finner du på bloggen min Bjørnebok.

En bok som har stått lenge i bokhylla. Startet på den for noen år siden, men avsluttet etter ca 100 sider da jeg tenkte at jeg måtte lese de første romanene om Harry Hole først. Men slik gikk det ikke. Jeg ble påminnet om romanen da skriveriene om at romanen skal filmes startet, og nå er den lest. For de som liker krim og spenning og ikke har lest noen bøker av Nesbø, om det finnes noen andre enn meg da, så kan romanen anbefales. Link til bloggen min med et lite innlegg om romanen

Veldig interessant og fin samtalebok mellom Liv Køltzow og Hans Petter Blad om førstnemnte sin forfattarskap og liv. Leste i eit strekk!

Du reiser mange viktig spørsmål her! Eg er akkurat ferdig med boka, og det vikitgaste eg sit att med er kor skremmande lett folk ( = vi) godtar endringar og tilpassar oss. Sjølvsgat er dette satt på spissen i denne boka, men eg dreg faktisk parallellar til mitt eiga liv også, kor opportunistisk det er lett å vera, t.d på jobben.

Utdrag av omtale på bloggen min:
"Utallige fortellerstemmer gir oss stadig nye vinkler. Stadig legges ut små hint, slik at man blir dradd hit og dit i forhold til hvem som er den skyldige. Og det er finurlig og kløktig konstruert det hele.
Men likevel, det griper ikke helt tak i meg. Det har noe med stemningen i boka å gjøre, den føles for konstruert, nesten litt for "flinkt", slik at jeg ikke tror helt på historien. Men bevares, den er spennende så det holder."
Hele omtalen finner du her. Og mange flere bøker på bloggen min Bjørnebok.

Utgivelsen av biografien har gått meg "hus forbi". Heldigvis meldte jeg meg på en biografisirkel og da valgte jeg denne på tema "sport". Jeg synes boken var interessant: jeg leste med stor iver om hvordan det er å være proffsyklist. Det kommer helt sikkert til å være mer interessant å se på Tour de France fremover. Link til et blogginnlegg med sitater mv fra boken

Utdrag fra omtale på bloggen min:
"I tillegg får vi utroskap, branner, ulykker, intriger, mere utroskap, korrupsjon, svindel, kjærlighet, biljakt, snøstorm, innbrudd, drap og hevn, bare for å nevne noe. Forresten, nevnte jeg utroskap?
Joda, det lesses på. Tror man etter et kapittel at nå er det nok så kommer det garantert mer, mye mer. Det blir ganske så overlesset etter hvert. Men det funker. Hvis man bare glemmer troverdigheten oppi det hele så funker det. Det er riktig så underholdende, omtrent som Derrick på speed."
Her finner du hele omtalen + mer om bøker på bloggen min Bjørnebok.

Utdrag av omtale på bloggen min:
"Som alltid bygger Lier Horst opp et solid fundament for saken sin. Eller, rettere sagt, det blir flere saker denne gang. Og han har ikke hastverk. Med sin egen politierfaring viser forfatteren oss møysommeligheten i arbeidet og tålmodigheten som kreves for å komme videre. Denne gang begynner Wisting å tvile på seg selv. Er han god nok? Begynner han å bli for gammel? Press fra overordnede med krav om snarlige resultater gjør det heller ikke lettere. Også en arrogant etterforsker i Kristiansandspolitiet setter tålmodigheten hans på prøve. Og lojaliteten...."
Her er hele omtalen + mer om bøker på bloggen min Bjørnebok.