Romanen Timene av den amerikanske forfatteren Michael Cunningham ble utgitt i 1988. Utdrag fra bokomtalen her hos Cappelen Damm som har utgitt romanen på norsk, første gang i 2003:
«Timene er en bok som kan leses som en slags hyllest til Virginia Woolf. Den handler om tre kvinner, tre liv. Clarissa Vaughan bor i dagens New York, hun planlegger en fest for sin beste venn, Richard. Richard er bifil, og har i perioder vært Clarissas elsker. Han har vunnet en litterær pris og det skal feires om aftenen. Richard selv er svært syk, og lar Clarissa ta seg av forberedelsene. Akkurat som Mrs. Dalloway går hun ut for å kjøpe blomster og planlegge selskapet. Mrs. Dalloway er faktisk Richards klengenavn på henne.
Laura Brown er den perfekte husmor i den Los Angeles på femtitallet. Problemet er bare at idyllen kveler henne. Den legger seg som en seig hinne mellom henne og verden, mellom henne og familien. Alt hun vil er å lese. Livet fins bare på boksidene, og det går så langt at hun tar inn på hotell for i smug å lese bøker.
Virginia Woolf er den tredje kvinnen vi følger. Hun er i ferd med å skrive den romanen hun siden skal bli kjent for, Mrs. Dalloway.»
Hovedårsaken til at jeg lånte romanen av biblioteket og nå har lest den, er at den omtales i boken jeg skrev om i innlegget:
Biografi: Doris Lessing En litterær forfølgelse av Elisabeth Beanca Halvorsen
Timene er filmatisert (2002) med Nicole Kidman i rollen som Virginia Woolf, Julianne Moore som Laura Brown og Meryl Streep som Clarissa Vaughan. Filmen ble Oscarnominert i ni kategorier. Nicole Kidman vant Oscar i kategorien «Beste kvinnelige hovedrolle». Jeg har ikke sett filmen, men vurderer å se den. Det samme gjelder å lese romanen Mrs. Dalloway av Virginia Woolf. Romanen står i bokhyllen og jeg har startet å lese den flere ganger og ikke funnet kjemien. Jeg mangler sympati hovedpersonen slik hun blir fremstilt i begynnelsen av romanen. Mulig jeg nå har fått et bedre grunnlag for å lese den.
I biografien til Elisabeth Beanca Halvorsen fremgår det at Timene er basert på novellen Til værelse nitten av Doris Lessing. Doris Lessing var ikke imponert over hvordan Virgina Woolf er fremstilt i filmen;
«... The Hours framstiller Woolf på en måte som hennes samtidige vel måtte ha undret seg over? Hun er selve bildet på en følsom og lidende kvinnelig romanforfatter. Hvor er den skadefro, ondskapsfulle og vittige damen faktisk var? Og fæl i kjeften også, dog med en overklasseaksent. (...) Herregud som den kvinnen nøt livet når hun ikke var syk; likte fester, vennene sine, pikniker, ekskursjoner, utflukter. Å, som vi elsker kvinnelige ofre, å, som vi elsker dem. (Time Bites, «Carlyle's House»:23)
Romanens prolog starter slik:
«Hun skynder seg ut av huset, i en kåpe som er for varm for årstiden. Det er i 1941. Enda en krig er begynt. Hun har lagt igjen et brev til Leonard, og ett til Vanessa. Hun går målbevisst mot elven, sikker på hva hun skal gjøre, men selv nå blir hun nesten distrahert ved synet av sanddynene, kirken og en håndfull sauer, hvitglødende, med et svakt islett av svovelgult, som beiter under en mørknende himmel. Hun stanser og ser på sauene og himmelen, så går hun videre. Stemmene mumler bak henne; bombefly durer over himmelen, skjønt hun ser etter flyene og ikke kan skjelne dem.«
Det er Virgina Woolf som er på vei for å drukne seg. Under kilder skriver Michael Cunningham at når det gjelder personer som faktisk har levd, som Virginia Woolf, har han i boken forsøkt å gjengi de ytre omstendigheter så riktig som mulig, slik de ville ha vært på en dag han har diktet for dem i 1923.
Det er språket i denne romanen på 218 sider som jeg liker best. Språket gjør den tidløs.
«Hun blir fort raskt av gårde med strømmen. Det ser ut som om hun flyr, en fantastisk figur med utstrakte armer og flommende hår, med pelskåpen bølgende etter seg. Hun seiler tungt gjennom strimer av brunt, kornet lys. Hun driver ikke langt. Føttene hennes (skoene er borte) støter av og til mot bunnen, og da velter de opp trege mudderskyer, fulle av bladskjeletters svarte silhuetter, som blir stående så å si stille i vannet etter at hun har drevet videre ut av syne. Strimer av grønnsvarte vannplanter henger seg fast i håret hennes og i pelskåpen, og en stund blir øynene hennes blindet av en stor floke, som omsider løsner og driver videre, snor seg sammen og loser seg opp og floker seg igjen.»
I kapittel etter kapittel følger vi de tre kvinnene en dag i deres liv. Til slutt veves historiene sammen. Her er begynnelsen på de tre første kapitlene:
Clarissa Vaughan:
«Og så må hun kjøpe blomster. Clarissa later som om hun er oppgitt (selv om hun elsker å gå slike ærender), lar Sally gjøre rent på badet og løper ut, idet hun lover å være tilbake om en halvtime.
Det er i New York City. Det er i slutten av det tyvende århundre.
Ytterdøren åpner seg mot en junimorgen så fin og nyvasket at Clarissa stanser på terskelen som hun ville ha stanset ved kanten av et svømmebasseng for å se det turkisblå vannet skvulpe mot flisene, de flytende nettene av sol sitre i de blå dybdene. Som om hun sto ved kanten av et svømmebasseng og nølte et øyeblikk for stupet, det raske kuldegrøsset, sjokket ved å kaste seg ut i det. New York med sitt lurveleven og sin barske brune løslitthet, sitt bunnløse forfall, frembringer alltid noen slike sommermorgener som denne; morgener som overalt viser tegn på en livsvilje så besluttsom at det nesten er komisk, lik en tegneseriefigur som blir utsatt for de grusomste avstraffelser i det uendelige og alltid kommer fra det uten en skramme, klar til å ta imot mer.»
Virgina Woolf:
«Mrs. Dalloway sa et eller annet (hva?), og ordnet med blomstene selv.
Det er i en av Londons forsteder. Det er i 1923.
Virginia våkner. Dette kunne være en annen måte å begynne på, javisst; med Clarissa som skal ut og kjøpe blomster en dag i juni, i stedet for marsjerende soldater på vei til kransnedleggelsen i Whitehall. Men er det den riktige begynnelsen? Er den litt for hverdagslig? Virginia ligger stille i sengen, og søvnen faller over henne igjen så fort at hun overhodet ikke er seg bevisst at hun sovner igjen. Det er som om hun plutselig ikke er i sengen sin, men i en park; en park som er utrolig grønn, grønnere enn grønnest - en platonisk visjon av en park, på samme tid velkjent og hemmelighetsfull, som antyder på parkers vis at mens den gamle kvinnen med sjalet slumrer på tremmebenken, er det noe levende og eldgammelt, hverken vennlig eller uvennlig, bare triumferende i sin kontinuitet, som knytter sammen den grønne verden av åkrer og enger, skoger og parker. Virginia beveger seg gjennom parken uten egentlig å gå; hun svever gjennom den, en sansende fjær, ulegemliggjort. Parken åpenbarer sine blomsterbed for henne, liljer og pioner, grusganger kantet med kremgule roser. En ung pike av sten, polert av vær og vind, står ved randen av et klart basseng og ser drømmende ned i vannet . Virginia beveger seg gjennom parken som drevet frem av en luftpute; hun begynner å forstå at under denne parken ligger en annen park, en underjordisk park, mer vidunderlig og skremmende enn denne; den er roten som disse plenene og trærne vokser opp av. Den er parkens egentlige vesen, og den er ikke noe så enkelt som vakker. Hun kan se mennesker nå: en kinesisk mann som bøyer ned for å ta opp noe fra gresset, en liten pike som venter. Lenger fremme, på en runding av nyspådd jord, står en kvinne og synger.
Virginia våkner igjen. Hun er her, i soveværelset sitt Hogarth House.»
Laura Brown
««Mrs. Dalloway sa at hun ville kjøpe blomstene selv.
For Lucy hadde nok å styre med. Dørene skulle løftes av hengslene; Rumpelmayers folk var ventende. Og, tenkte Clarissa Dalloway, for en morgen - frisk som bestilt til barn på en badestrand.»»
Det er i Los Angeles. Det er i 1949.
Laura Brown forsøker å fortape seg. Nei, det er ikke akkurat det - hun forsøker å bevare seg selv ved å få adgang til en parallell verden. Hun legger boken med de åpne sidene mot brystet. Soveværelset hennes (nei, deres) føles allerede mer intenst bebodd, mer virkelig, fordi en person ved navn Mrs. Dalloway er på vei ut for å kjøpe blomster. Laura ser på klokken på nattbordet. Den er over syv alt. Hvorfor kjøpte hun denne klokken, denne heslige gjenstanden med kvadratisk grønn tallskive i en rektangulær sort bakelittsarkofag - hvordan i all verden kunne hun synes at den var fiks? Hun burde ikke tillate seg å lese på sengen, ikke i dag av alle dager; ikke på Dans fødselsdag. Hun burde ha stått opp, dusjet og kledd på seg og laget frokost til Dan og Richie. Hun kan høre dem nede, mannen hennes lager frokost selv, tar seg av Richie. Det var der hun burde være, ikke sant? Hun burde stå ved komfyren i den nye morgenkjolen sin, full av enkel småprat.»
For en bok, for en serie. Virkelig noe og anbefale! Har du interesse for krigen, andre verdenskrig. LES DENNE SERIEN!!
Bøker skrevet av Herbjørg Wassmo er det lenge siden jeg har lest. Helt tilfeldig kjøpte jeg romanen Disse øyeblikk. Utgitt i 2013 og 372 sider. Kategoriseres som selvbiografisk.
Måten romanen er skrevet på, at det ikke er en ren faktabok, skrevet i tredjeperson («hun»), at navn så og si ikke forekommer, tilsier at hendelsene og aktørene er «tildekket». Et forsøk ihvertfall. Men for meg spiller det liten rolle om dette er reelle hendelser eller fiksjon. Det er som i alle andre bøker jeg leser: det jeg leser om må treffe meg. Det gjorde romanen. Både form og innhold. Jeg lo godt av hvordan møter med menn av typen monologisk menneske som Hans Olav Brenner ville kalt dem.
Romanen tar for seg bruddstykker av livet til forfatteren fra hun er 15 år og til moren er død. Om forholdet til overgriperen, faren:
«Hun er ikke redd for faren lenger. Sier det til ham, at hun har skrevet alt ned, og hender det noe med henne, så er det en som kan finne det.
Han flakker med blikket, stirrer på henne og renner på dør. Faren gjør alltid det når han er sint eller fornærmet for et eller annet. Hun har lenge tenkt at han ikke er noe menneske. Bare noe man er nødt til å ha der. Etter hvert forstår hun at hun har et slags overtak. Prøver å la være å tenke på at han kan avsløre at denne ene som vet hvor beviset er gjemt, er hun selv.
Hun viser sin falske makt. Dersom søsteren, moren og hun sitter ved kjøkkenbordet og prater når han kommer hjem, stopper hun å snakke. Og hun ser ikke på ham. Det legger seg et seigt lag over fremtoningen i døren. Ugjennomtrengelig gørr som man må unngå å se på. Akkurat som den gamle gryta i trankokeriet på øya med stinkende harsk tran på bunnen.
Hun greier å snu stemningen i rommet ved det hun tenker om skikkelsen i døren. Moren og søsteren stopper også opp og blir stille. Som om de også vet. Men det kan ikke bli sagt.»
Graviditeten:
«Hun har skam i magen. Dersom hun ikke greier å finne en løsning, så kan hun bare dø. Alt haster, men hun forstår ikke hva hun skal gjøre. Livet er oppdelt i måneder nå. Bare sju og en halv måned igjen. Hun ler høyt sammen med hvem som helst og forbereder seg. Av og til går hun turer ned til den høye brua over strømmen. Dypt nede er det steiner og mørkt vann. Det tar ikke mange sekundene. Hun vet jo det.»
Hun vil ikke gifte seg med barnefaren. Når hun reiser bort for å gå på skole, må sønnen bo hos moren. Ensomheten, savnet etter sønnen gjør at hun etterhvert blir syk. Søvnløshet som sliter henne ut. Hun starter som forfatter med å sende fortellinger til ukeblad. Selv ønsker hun å gå på kunstskole, men det blir lærerskole. Etterhvert gifter hun seg, og sammen med ektefelle og sønn reiser hun nordover for å starte sin karriere som lærer. De får en datter sammen. Et turbulent ekteskap starter. Og kampen for å bestemme over eget liv.
«Å være likanes er nesten like viktig som ikke å stjele fra naboen. Det innebærer at man ikke skiller seg ut og at man har de samme synspunktene som de fleste. Ellers kan folk komme til å skule, stikke hodene sammen og snakke.
Gud vet hva de vet som hun ikke vet. Det er et lite sted, det skal hun huske på. Et par av kvinnene har sendt små signaler om at de klarer seg uten hennes selskap. Med sin dårlige musikalitet for intriger forstår hun det ikke først.»
Men hun trosser bygdedyret og tør å skille seg ut. Etter å ha gitt ut to diktsamlinger får hun vikarstipend fra Forfatterforeningen. To måneders permisjon og hun går i gang med å skrive en roman. Resultatet blir den første romanen i en triologi: Huset med den blinde glassveranda. Romanen blir hun nominert til Nordisk Råds litteraturpris. For den siste, Hudløs himmel, fikk hun prisen i 1986.
Jeg tenker at disse smakebitene er nok for denne romanen. Fin påminnelse om at det er lenge siden jeg har lest bøker av Herbjørg Wassmo, den siste må ha vært Dinas bok. Har notert meg romanen Hundre år.
Har du lagt merke til det?
Mot slutten av haugevis av krimbøker hoper det seg opp av lyn og torden, snøstorm, vind med orkan i kastene, hagl på størrelse med golfballer, styrtregn, sprengkulde.
Skurkene i krimbøker må være blant de mest uheldige menneskene som finnes. Ikke nok med at de som oftest blir fanget til slutt, men veldig ofte er det et ufattelig dårlig vær i tillegg.
Derfor må det være på sin plass med ei liste over kriminelt dårlig vær, og den vil bli oppdatert med nye værmeldinger så fort jeg oppdager nye uvær, så følg med!
Komplett liste finner du her.
Bjørn Bakken om Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson:
10:37, 31. mars 2016
Frøken detektiv
(Link til omtale på bloggen min som jeg startet opp et drøyt halvår før jeg oppdaget Bokelskere, derfor legger jeg ut et knippe av de tidligste bokomtalene.)
Tar litt tid....
(Link til omtale på bloggen min som jeg startet opp et drøyt halvår før jeg oppdaget Bokelskere, derfor legger jeg ut et knippe av de tidligste bokomtalene.)
Tone H om Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider av Morten Andreas Strøksnes:
15:41, 30. mars 2016
«Det dype, salte, svarte havet ruller mot oss, kaldt og likegyldig, helt uten empati. Ikke engasjert, bare seg selv. Dette er hva det gjør til hverdags, det trenger ikke oss til noe, det bryr seg ikke om våre forhåpninger, redsler - og overhodet ikke om våre beskrivelser. Havets mørke tyngde er en overlegen kraft. Mange har vært i denne situasjonen, helt siden noen av våre overmodige forfedre satte en uthult trestamme på vannet, padlet av gårde på dormende bølger og kom for langt ut, der strømmene var sterkere enn armene og padleåren, eller kanskje ble de overrasket av dårlig vær. Alle må ha følt på det samme, med et kuldegys, idet det gikk opp for dem at havet virkelig er uten sentimentalitet eller hukommelse. Det som slukes, blir borte, mat for fisker og krabber og børstemark, for perrål, slimål, flatorm, leddorm, for snylterne der nede. Nedsenket og omfavnet av det evige, utflytende alt.»
Sitatet over er fra den prisbelønte og kritikerroste boken til Morten A. Strøksnes som ble utgitt i 2015 med tittelen Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider. Den er nominert til Bokbloggerprisen 2015 i åpen klasse, og jeg har kjøpt boken jeg har lest.
Tittelen alene beskriver innholdet. Men jeg tar med hvordan forlaget Oktober beskriver innholdet:
«To menn i en liten båt. Et monster i havdypet under dem. Det er utgangspunktet for Havboka. Fra den lille øya Skrova i Lofoten undersøkes havet gjennom historie, fortellinger, vitenskap, poesi og mytologi. Hav er opphav, og rommer de utroligste livsformer. For forfatteren blir havet en rik kilde til forundring, nye innsikter og salte eventyr.»
Det utrolig at noen våger å satse på å skrive en slik bok med tanke på hvilke bøker som normalt selger. Heldigvis ble boken skrevet og utgitt. Heldigvis har jeg den i bokhyllen; boken tåler å leses både en og flere ganger. Den er interessant og lærerik, inspirasjon til å lese mer om temaene han skriver om.
Jeg har bestemt meg for å lese en av bøkene han forteller om: Isens og mørke redsler av Christoph Ransmyhr – den har man tilgang til gjennom Nationalbiblioteket.no. Et av partiene fikk meg til tenke på Hufsa og spenningsboken Nattefokk. Jeg lo når jeg leste om en opplevelse på en fiskefestival, og Olaus Magnus – den sprenglærde manns beskrivelse av de monstre som bodde langt mot nord. Jeg kjente meg ensom når han skriver om verdensrommet. Som vanlig deprimert av å lese om forsøplingen av havet. Osv osv. Det jeg velger å sitere nedenfor er derfor bare noen smakebiter.
Litt om monsteret Morten A. Strøksnes og kameraten Hugo ønsker å fange:
«En håkjerring er en urskapning som svømmer på bunnen av dype norske fjorder og helt opp mot Nordpolen. Dypvannshaier er vanligvis mye mindre enn dem som lever på grunnere vann. Håkjerringa er det store unntaket. Den kan bli større enn en hvithai, og er dermed verdens største kjøttetende hai (brugde og hvalhai blir større, men de spiser plankton). Marinbiologer har nylig oppdaget at håkjerringa kan bli to hundre år gammel. Teoretisk sett kan den håkjerringa vi skal fange, ha blitt født under Napoleonskrigene.
En ting til: Håkjerringa er ikke «kona» til håbrannen, slik mange tror. Det er snakk om to helt forskjellige arter. Håbrannen har velsmakende kjøtt som kan serveres på restaurant. Nå er den totalfredet. Håkjerringa er ennå fritt vilt, og ingen etterspør kjøttet fra den massive haikroppen.
Vi bestemte oss den kvelden for to år siden. Koste hva det koste ville, vi skulle fange et glupsk monster med mange hundre millioner års evolusjon i ryggen, potensielt dødelige giftstoffer i blodet, parasitter i øynene, og tenner som på en overdimensjonert revesaks, bare mange flere.»
Verken Hugo eller forfatteren har sett en håkjerring tidligere, men Hugo har hørt faren, som hadde vært på hvalfangst siden han var åtte år, fortelle om håkjerringa.
Det er juli første gang de jakter på haien. På vei over til Aafjordbruket på Skrova, som er basen for deres haifangst, møter de en spermhval, det største kjøttetende dyret som noen gang har eksistert på jorda:
«Etter møtet med spermhvalen virker det som om vi fra nå av skal på en helt vanlig fisketur.»
Om Aafjordbruket som er under restaurering:
«Hele bygningen er hjemsøkt av arbeidet som er gjort der gjennom tidene, av dem som har bodd der og styrt der, helt fra den første spiker ble satt i bruket, til den siste leieboer forlot stedet. Bruket er marinert av minner. Det henger usynlige klokker rundt på veggene i de ulike avdelingene. Alle viser ulik tid, ingen går riktig.»
De klarer ikke å fange en håkjerring denne sommeren.
«NESTE GANG J E G flyr nordover, har fuglene reist motsatt vei. Det er tidlig oktober, og det ligger en stillhet over landet. Trærne, buskene og plantene trekker seg innover mot sine røtter for å gå i dvale før snøen og frosten kommer. Innlandet er tungt og mørkt i tonen, innsjøene ligger snart hvite, og dalene fylles med snø. I og ved havet er det en annen historie. Der kvikner livet til når vannet blir kaldere og stormene pisker det opp. Krabbene blir raskere, flyndrene frekkere, seien fastere, skjellene smaker bedre. Det går mot vinterfiske i Finnmark.»
Det er mye venting ute på havet:
«Timene går. Ingen av oss har noe å klage over, og jeg skulle ikke ønske jeg var noe annet sted. Landskapet er ikke foran meg, som noe jeg skal passere gjennom og legge bak meg. Det er rundt meg, det er et sterkt her i den fysiske strømmen utenfor Skrova fyr, langt unna informasjonsstrømmen vi vanligvis flyter i.»
Om Skrova fyr:
«Andre land har storslagne byggverk i form av kirker, moskeer, palasser og slikt. Skrova fyr ligger på en liten øy, utenfor en litt større øy, ute i havet. Det ser ut som det er løftet dit, fiks ferdig, eller at det har grodd opp av seg selv, som en plante av stein, og vokst seg litt høyere år for år, til det ble akkurat så høyt som det skulle være».
Foto: http://foto.nordnorge.com/?id=1184323172&MediaItem=460
Tre andre bøker med dryss av havsalt som kan anbefales:
Lofotfisket av Bjørn Tore Pedersen
Den siste viking av Johan Bojer
Hurtigruta - en litterær reise; av Øystein Rottem
omtalen er kopiert fra et innlegg på bloggen min Tones bokmerke
Grei krim
(Link til omtale på bloggen min som jeg startet opp et drøyt halvår før jeg oppdaget Bokelskere, derfor legger jeg ut et knippe av de tidligste bokomtalene.)
Det enkleste er pistol
(Link til omtale på bloggen min som jeg startet opp et drøyt halvår før jeg oppdaget Bokelskere, derfor legger jeg ut et knippe av de tidligste bokomtalene.)
Sterk samfunnskritikk - middels krim
(Link til omtale på bloggen min som jeg startet opp et drøyt halvår før jeg oppdaget Bokelskere, derfor legger jeg ut et knippe av de tidligste bokomtalene.)
Lite troverdig
(Link til omtale på bloggen min som jeg startet opp et drøyt halvår før jeg oppdaget Bokelskere, derfor legger jeg ut et knippe av de tidligste bokomtalene.)
Tone H siterer Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider av Morten Andreas Strøksnes
21:46, 29. mars 2016 Ingen har det som favoritt.
Havet greier seg fint uten oss. Vi klarer oss ikke uten det.
Bjørn Bakken siterer Leon av Mons Kallentoft (side 164)
17:28, 29. mars 2016 Ingen har det som favoritt.
Følelsen av nærhet er flyktig.
Akkurat som alt annet i denne verden.
Effektiv røverhistorie
(Link til omtale på bloggen min som jeg startet opp et drøyt halvår før jeg oppdaget Bokelskere, derfor legger jeg ut et knippe av de tidligste bokomtalene.)
Dødsstraffdrama
(Link til omtale på bloggen min som jeg startet opp et drøyt halvår før jeg oppdaget Bokelskere, derfor legger jeg ut et knippe av de tidligste bokomtalene.)
Ambjørnsen på besøk hos seg selv
(Link til omtale på bloggen min som jeg startet opp et drøyt halvår før jeg oppdaget Bokelskere, derfor legger jeg ut et knippe av de tidligste bokomtalene.)
Makaber story, likandes hovedperson
(Link til omtale på bloggen min som jeg startet opp et drøyt halvår før jeg oppdaget Bokelskere, derfor legger jeg ut et knippe av de tidligste bokomtalene.)
Sist sett
