"Broren min hadde vært død i over tjue år da Tommy Lystad ringte meg den kvelden.
Guttene var lagt, og Ragnhild og jeg sto på kjøkkenet og snakket om «situasjonen vår», rettere sagt, Ragnhild snakket om «situasjonen vår». Kort oppsummert levde vi på en inntekt, hennes inntekt, siden jeg hadde gått hjemme i over et år, etter at jeg fikk sparken fra Møller Bil. Det siste likte ingen av oss å snakke om, så Ragnhild konsentrerte seg om det vi kunne gjøre noe med, nemlig å skaffe meg en jobb igjen. Det var aldri meninga at hun alene skulle forsørge en familie på fire, i alle fall ikke over så lang tid, var det ikke bare rett og rimelig at jeg også bidro til husholdningen? Eller var jeg kanskje blitt lat, var det derfor jeg ikke engang klarte å komme meg til NAV Bjerke og melde meg arbeidsledig?»
Fortellerstemmen i romanen Varsjøen av Thomas Marco Blatt er Morten Bodrum, tobarnsfar og gift med Ragnhild. Romanen ble utgitt i 2016 på Kolon Forlag, og eksemplaret jeg har lest har jeg lånt av biblioteket.
Sitatet over er fra begynnelsen av romanen og sitatet under er fra slutten av første kapittel:
«I farten kunne jeg ikke huske når jeg sist så Tommy Lystad, men jeg hadde i hvert fall ikke sett ham siden jeg flyttet hjemmefra, og nå ringte han altså meg, om den fatale sommerdagen ved Varsjøen. Det var klart jeg visste hva som skjedde den dagen for over tjue år siden, sa Tommy; Markus falt fra en fjellskrent, slo hodet og druknet i Varsjøen. Det visste vi alle, men han, Tommy Lystad, visste hva som virkelig skjedde den sommerdagen. Vi burde møtes, sa Tommy Lystad og hostet hult, som om hosten satt dypt i lungene. Kunne jeg ringe ham tilbake?...
...Utenfor var det mørkt, med unntak av lysene fra rekkehusene i Selvbyggerveien og månen som glødet som et hvitt stempelmerke på den svarte himmelen.
«Morten, hva er det?» sa Ragnhild, og jeg frøys og jeg svettet, og jeg klarte ikke å slutte å skjelve. Det eneste jeg tenkte på var broren min, der han la med bakhodet stikkende opp av det mørke vannet. Bare det. Bare krusningene som skvulper mot hodeskallen, og det våte håret, spredt utover som solstråler, i ett med vannflaten.»
Forfatteren klarer allerede i første kapittel å skape stor nysgjerrighet om hva som skjedde den sommerdagen da broren druknet. Hva er det Tommy Lystad har å fortelle. Men også; hva har skjedd i livet til Morten etterpå og hva vil skje fremover. Litt etter litt får vi vite om barndommen til Morten og livet han lever i dag. Uten å drukne historien i detaljer. Uten at det blir en tristesse. Elegant veksling mellom nåtid og fortid. Romanen på 182 sider var rett og slett en innholdsrik sluke-roman. Den gjorde inntrykk å lese.
Romanen har fått gode anmeldelser; det er sitert fra disse her på Kolon Forlag. Det fortjener den synes jeg. Og bokomslaget; det beskriver innholdet så bra. Jeg ser virkelig frem til å lese flere bøker av Thomas Marco Blatt som forlaget presenterer slik:
«Thomas Marco Blatt, født 1980 i Pusan, Sør-Korea, oppvokst i Oslo og på Sørumsand. Han har gått Skrivekunstakademiet i Bergen og forfatterstudiet Litterär gestaltning ved Göteborgs universitet. For diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden (2006) mottok han Tarjei Vesaas’ debutantpris, og har siden utgitt to diktsamlinger og en ungdomsbok. Varsjøen er hans første roman.
Utdrag fra omtale på bloggen min:
Denne boka har en vakker, poetisk tittel. Men den bærer også bud om at noe skjuler seg der nede i dypet. Som barn fikk vi alltid høre at vi skulle være forsiktig med å bade for nære vannliljene. De er vakre, men kan være skumle å komme for tett innpå.
Forræderske i sin skjønnhet.
Krimromanen Filledokka (Ragdoll) av Daniel Cole starter med siste dag i en rettssak i rettsbygningen Old Bailey i London i 2010. Media har gitt saken til «Kremasjonsmorderen» stor oppmerksomhet. På publikumsgalleriet sitter William Oliver Layton-Fawkes med tilnavnet Wolf, politimannen som har fått den tiltalte seriemorderen arrestert. Samantha, et av jurymedlemmene, observerer:
«Wolf hadde vært til stede hver bidige dag av den førtiseks dager lange rettssaken. Han tilbrakte de endeløse timene med å stirre uttrykksløst mot tiltaleboksen fra sin unnselige plass ved utgangen. Han var en tettbygd mann med værbitt fjes og dyptsittende blå øyne, og så ut som om han var i begynnelsen av førtiårene. Samantha tenkte at han kunne ha vært en ganske tiltrekkende mann, om han ikke hadde sett ut som om han hadde vært sammenhengende våken i månedsvis og at all verdens tyngde hvilte på hans skuldre - men det gjorde han altså.»
Seriemorderen som er tiltalt for å ha drept tjuesju kvinnelige prostituerte i alderen fjorten til atten år blir frikjent – en flertallskjennelse ti mot to. Wolf reagerer på frikjennelsen med å gå til angrep på tiltalte.
I 2014 - fire år etter møter vi Wolf igjen. Kremasjonsmorderen er nå fengslet, han begikk et nytt drap etter at han ble frikjent og løslatt. Wolf er tilbake i Met Police i London som politietterforsker. Nå kjent som Fawkes fra «rettsalmassakren». Med utsikt til hans egen leilighet har politiet gjort et makabert likfunn som pressen etterhvert kaller Filledokka. Funnet som kollegaen Emily Baxter introduserer Wolf for er en torso der morderen har sydd på hode, armer og ben. Kroppsdelene er fra seks forskjellige ofre. Den første delen som blir identifisert er hodet til Kremasjonsmorderen.
Media gir også denne saken stor oppmerksomhet, og en disse er ekskona til Wolf, Andrea. Hun kontakter Wolf og viser han bilder av liket hun har fått fra morderen. Men i tillegg har hun fått en liste med navn over seks nye ofre og dato for når de skal drepes. Borgermesteren Turnble er den første på lista og han skal morderen ta livet av samme dag. Det blir en kamp mot klokka.
Filledokka er utgitt i februar 2017 og er Daniel Coles debutroman. På bokomslaget er det opplyst at boken er solgt for oversettelse til 33 land. Ifølge theguardian.com er også rettighetene til å filmatisere boken solgt. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar fra forlaget Vigmostad & Bjørke som har utgitt boken på norsk.
Filledokka er en bok med mye fart og spenning. Mange overraskelser underveis. Gode karakterer og forholdet og samspillet mellom dem gir en egen dynamikk til handlingen. Humor er her også. Det jeg likte særlig godt er at handlingen er konsentrert rundt politietterforskerne. Derfor er det åpent rundt hvem som står bak de grusomme handlingene og hva som er motivet. Handlingen foregår i London – det er et ekstra pluss for denne leser. Så ja, skulle det bli film av Filledokka har jeg store forventninger.
Da har jeg også lest novellene utgitt i 1970 og etterordet av Jan Erik Vold. Lørdagsstubber som jeg har kjøpt, inneholder kortnoveller Alf Prøysen skrev og som ble publisert i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen) fra oktober 1951 til september 1970. Den siste ble utgitt 5. september 1970. Alf Prøysen døde kort tid etter: 23. november 1970.
Totalt ble det utgitt 753 noveller eller stubber som de ble kalt. Boken er på 1183 sider inklusive register. Jeg har lest alle novellene og gitt en smakebit fra hvert år, noen ganger deler av og noen ganger en hel novelle. Det første innlegget skrev jeg i desember 2016.
Alf Prøysen ble født 23. juli 1914. Som mange andre på den tiden, vokste han opp i materiell fattigdom. Som husmannsgutt og etterhvert griskokk var han nederst på stigen i det klassedelte hedemarksamfunnet. Stua der han vokste opp:
Hans skaperkraft viser at oppveksten ikke skapte mental fattigdom hos Prøysen. Tvert imot. Etterordet viser den store og varierte produksjonen han etterlot seg. Temaene i novellene er også varierte selv om han stort sett holder seg i et kjent miljø for han – grågrenda og området rundt. Hans observasjonsevne og lettbente fremstilling av det han observerer er unik. Han så det store i det lille. Erik Byes sang til Alf Prøysen ,Alf, beskriver han så fint der første verset er:
Det gikk en kjempe igjennom landet
og hæin var ydmyk og hæin var stor.
Hæin trådte varsomt på væg og vidde
og hæin for itte med store ord
og itte veit je, men jamen trur je –
at hæin var redd for å setta spor
Noen ganger er Prøysen indirekte bitende mot Bygdedyret gjennom novellens tema, men det gjøres på en humoristisk måte. Humor er et fantastisk verktøy for å avkle snobberi og annet idioti og det behersket Prøysen. Selv om novellenes tema er over et bredt spekter viser de med stor tydelighet at Prøysen hadde et stort hjerte for barn.
Hvordan hadde Prøysen vært om han skulle levd i dag er noe jeg har tenkt på. Han hadde neppe skrevet innlegg på nettet med store bokstaver. Men Prøysen var ikke bare en koselig fyr som skrev koselige tekster. Han var mye mer enn det og det var et budskap bak mye av det Prøysen skrev.
Da er det slutt for denne gangen. Jeg har kjøpt boken til Alf Cranner Fra Alf til Alf som jeg ser frem til å lese. Her er en smakebit fra året 1970 – dette året ble det tilsammen 27 kortnoveller – novellen Forkjølelsen hass Gunnar fra 23. mai 1970:
«Hæin Gunnar har vørti riktig stussli å sjå på i vinter. Ja,
litt snufsete slik vår og haust har 'n nå vori i æille år, men nå
sette det seg helt fast.
- Ta deg en real dram, sa dokter'n.
- Å nei, sa 'n Gunnar, det var glasruter overæilt i bygden
og det var itte verdt noen såg at'n Gunnar hente firkæinte
pakker som sa «Klokk» ved rutebilen.
- For noe tull, sa naboa hass. - Det skulle bære mangle at
du itte fekk ta deg de medisina som du ska ha, detti er da et
ekstra tilfelle!
Ja, så reiste 'n Gunnar inn og kom hematt gla og blid, og
med god samvittighet. Og forkjølelsen gikk over.
Men like etterpå fekk a Johanne Moa forkjølelsen. Og da
var det slutt på medisinom hass Gunnar, så det vart tel det
at dom skulle slå seg i hopes så dom hadde litt på lur, det er
ingen som veit å ner en kæin bli forkjøle.
Det gikk bra ei stund, men da blekkræmer'n i Bakka begynte
å harke og hoste visste dom itte si arme råd folk i grenna.
Men hæin Juger-Fredrik vrei i hop rør og slanger og fekk tak
i tomkæinner og spæinn, det var riktig ei livat natt da dom
skulle «laga medisiner». Det var slutt på kjekl og slæidderprat,
æille var like gode, det var et aksjeselskap detti her, kom med
ei ny flaske og sett under, vi svir det to gonger så blir det sterkt.
- Og så blir vi freske ta forkjølelsen, sa 'n Gunnar der hæin
satt på en tomsekk ved døra og holdt vakt.
- Akkurat, sa de andre, og hoste på kommando.»
I krimromanen Ikke død ennå av den engelske forfatteren Peter James er hovedpersonen politietterforsker Roy Grace, og den er i samme serie som romanen jeg leste og skrev om i dette innlegget i desember 2016:
Krim: Død manns grep (Dead Man's Grip) av Peter James
Romanen ble utgitt i 2012 og på norsk i 2017 av forlaget Vigmostad og Bjørke. Forlaget beskrivelse av bokens innhold kan leses her. Utgaven jeg har lest er et leseeksemplar.
Privat er Roy Grace fortsatt sammen med Cleo og de venter barn sammen. Tidligere ektefelle Sandy har etter ti år fortsatt ikke gitt seg til kjenne overfor han. Dette er et av spenningselementene i boken: vil hun, eventuelt når og på hvilken måte informere Roy Grace om at hun lever.
Det som er hovedhistorien i romanen, er at superstjernen Gaia kommer fra Los Angeles for å spille inn en film i Brighton. En besatt stalker forfølger Gaia, og Roy Grace får ansvaret for sikkerhetsopplegget rundt henne. Samtidig er det funnet et lik uten hode, armer og ben. Spørsmålet er om det er noen sammenheng mellom liket som er funnet og stalkeren som forfølger Gaia.
Ikke død ennå er en god roman og jeg synes Peter James skriver godt. Samtidig skulle jeg ønske at den hadde flere spenningselementer. Særlig fordi romanen er på på 532 sider. Dette utelukker ikke at jeg ønsker å følge Roy Grace fremover. Slutten på romanen skaper stor spenning for fortsettelsen.
Tone H som svar til Tone H :
16:56, 4. april 2017 Diskusjon: Torill Revheim om En fortelling om kjærlighet og mørke av Amos Oz av Amos Oz
Ser forresten at omslaget på eksemplaret jeg leste var helt forskjellig enn det som er her på Bokelskere.
Tone H som svar til Torill Revheim :
16:52, 4. april 2017 Diskusjon: Torill Revheim om En fortelling om kjærlighet og mørke av Amos Oz av Amos Oz
En av de bøkene som jeg ofte tenker på. Ikke fordi den var så enkel å lese. Over 500 sider er vanligvis bøker jeg synes er for langt. Både tittelen og bokomslaget passe så godt til fortellingen.
Jeg leste denne boken oversatt til norsk: Jeg heter Lucy Barton. Jeg likte boken godt.
Interessant litteraturhistorisk og eg skal lesa ei av bøkene tl Anna Munch, men denne romanen fenga meg ikkje.
Tone H siterer My name is Lucy Barton ; My name is Lucy Barton av Elizabeth Strout
10:39, 1. april 2017 Ingen har det som favoritt.
Jeg har sagt det før: Det interesserer meg hvordan vi finner måter å føle oss overlegne andre på, andre grupper med mennesker. Det skjer overalt, og hele tiden. Hva vi enn kaller det, mener jeg det er den nedrigste delen av det vi er, dette behovet for å finne andre måter å se ned på.
«Hos Statsarkivet i Kongsberg står restene etter jakten på utenlandsformuen til en av norgeshistoriens aller største skipsredere og mest beryktede skatteunnasluntrere, Anders Jahre. Her finner vi nesten 150 hyllemeter med dokumentmapper. Det vil si rundt 500 000 dokumenter som oppsummerer hvordan en formue på rundt 90 millioner dollar ble gjemt - og funnet igjen. Det er et viktig stykke norsk økonomisk historie Dette er de opprinnelige Panama-papirene. Ved å følge papirsporet rundt omkring i verden, klarte en pågående journalist, og deretter noen utrettelige advokater i Jahre-saken, å bekrefte eksistensen av og å spore opp en skjult formue i utlandet, plassert i skatteparadisenes skattevennlige havner.
Jahre var ikke den eneste. Bergensrederen Hilmar Reksten bedrev samme praksis, og metoden var den samme: Ved hjelp av stråmenn og stråselskaper gjemte han en betydelig formue i utenlandske skatteparadis for å unndra beskatning i Norge - ogved hjelp av samme metode avdekket journalister og advokater som jaktet på formuen det samme mønsteret. Dokumentmengden var også her enorm. Rundt 100 000 dokumenter avslørte på den ene siden hvordan Reksten-familien gjemte pengene sine, og også hvilke brikker som hjalp advokatene i jakten på pengene til å pusle sammen et bilde av hvor og hvordan pengene var gjemt.»
Sitatet over er fra kapittelet Introduksjon i boken Penger i paradis – Historien om Anders Jahres og Hilmar Rekstens skjulte formuer av Trond Gram. Boken handler om hvordan rederne opparbeidet og skjulte formuen i utlandet. Men aller mest jakten på formuen som foregikk lenge etter at de var død. De som bidro til å skjule formuen var banker i utlandet og advokater. Et kobbel av hvitsnippforbrytere. I Rekstens tilfeller fikk han hjelp av deler av familien. I Jahres tilfelle som ikke hadde barn, begynte hvitsnippforbryterne å «spise av lasset» etter at han var død.
Boken på 271 sider inkl. register som ble utgitt i 2017 av Pax forlag er spennende; for meg mer spennende enn en krimbok. Jeg kjente ikke til detaljene slik de fremstilles i boken, og det er hoderystende å lese hvor langt mange gikk for å skjulte sannheten og å lyve. Dette gjelder særlig etter at rederne var døde. Grådigheten synes ikke å ha grenser for mange av dem.
Jahre og Reksten ønsket selv å bestemme hvor mye skatt de ville betale. Å plassere formue i utlandet var også en måte å forsikre seg mot kriser som kunne komme. Reserver til dårlige tider. Jeg lurer på hva de hadde tenkt om de hadde fått opplevd hva etterkommere og medhjelpere gjorde med formuen etter at de var døde.
Boken omfatter deler av redernes liv. To redere som har betydd mye for det norske samfunnet. To sterke personligheter. Det er viktig å ha med seg når en leser boken. Denne historien kan sikkert fortelles på flere ulike måter. Trond Gram har fortalt den på sin måte. En god og spennende bok var min leseopplevelse.
Mye blod hos Nesbø??? #2
"En liten detalj" sa Harry. "Ta DNA-prøver fra det vannrøret."
"Hæ?"
"Alle som går ned dit første gang skaller i det vannrøret. Hud og blod. Det er rene gjesteboka."
Mye blod hos Nesbø??? #1
Det gikk en overbygd veranda langs forsiden av huset. Den vendte mot sør, så muligens fikk huset litt sol midt på dagen på sommeren. Hvorfor skulle man ellers ha en veranda? Ha et sted hvor man kunne la seg suge tom for blod av mygg?
«I denne boken har vi samlet bilder av livet på havet fra 1875 til 1975, og satt dem sammen til en historie om den perioden som kan kalles gullalderen i norsk skipsfart. Til tross for mange større og mindre kriser var det i disse årene Norge utviklet seg til en av verdens største skipsfartsnasjoner, og antallet norske sjøfolk var på sitt høyeste. Samtidig var det i andre halvdel av 1800-tallet at fotografering begynte å bli vanlig, og utover i etterkrigstiden ble fotoapparatet allemannseie i norske hjem. Ideen fikk vi da vi arbeidet med et prosjekt om Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet sin historie. Under dette arbeidet fikk vi innblikk i det mangfoldige fotomaterialet som er bevart fra norsk skipsfart og sjømannsliv, både i Sjømannskirkens arkiver, ved maritime museer og i privat eie. Bildene fra det som fortonet seg som en fjern og fascinerende fortid på de syv hav, gjorde oss nysgjerrige, og vi ønsket å bruke fotografiene til å få mer kunnskap om fortidens sjømannsliv.»
Sitatet over er fra forordet til boken Skipsfartseventyret – en fotografisk fortelling 1875-1975. Forlaget Vigmostad & Bjørke presenterer boken slik:
«Silje Een de Amoriza (f. 1983) og Ingrid Myrstad (f. 1985) er historikere. Sammen driver de bedriften Historikarverksemda, og har skrevet flere bøker. I Skipsfartseventyret forener de sin interesse for historiske fotografier og skipsfartshistorie.»
Boken er midt i blinken for meg. Jeg er interessert i fotografi og historie. I tillegg har jeg de siste årene hatt arbeidsoppgaver som retter seg inn mot skipsfartsnæringen. Boken som ble utgitt i 2015 har jeg kjøpt for noen uker siden på mammut-utsalg. Jeg tenker at dette må være en bok å gi i gave til de som har interesse for bokens innhold. Å finne en slik bok jeg ikke var klar over eksisterte, oppleves som et scoop.
I innledningen beskrives utviklingen innen skipsfarten og fotografiets utvikling i korte trekk og innledningen begynner slik:
«Det moderne norske skipsfartseventyret» er historien om hvordan et lite, fattig land langt mot nord vokste fram som en global leverandør av frakttjenester og ble en av verdens aller største sjøfartsnasjoner. Norske skipseiere gikk inn på nye fraktmarkeder i tiårene etter 1850, og den norske handelsflåten rykket opp fra åttende til tredje største på verdensbasis, regnet etter tonnasje. I norsk sjøfartshistorie har ordet eventyr blitt brukt for å skildre næringens og flåtens utrolige utvikling på denne tiden og i det følgende århundret. Men «det moderne norske skipsfartseventyret» var jo først og fremst sjøfolkenes eventyr.»
Det er det denne omhandler: livet til sjøfolkene. Bilder med tekst til. Om forsidebildet står det:
«M/S Temeraire har lagt til kai i en asiatisk havneby en gang i 1958. Det finnes mange fotografier av sjøfolk som står ved skipsrekka og kikker ned på livet i havnen de er ankommet, men her har sjømannen Thomas Egli-Zehnder valgt et annet perspektiv. Han har gått av skipet og rettet linsen mot sine egne arbeidskamerater, sett fra lokalbefolkningens synsvinkel.
Egli-Zehnder hadde teft for gode motiver. Her kan det virke som om han har latt seg inspirere av fransk eller amerikansk street photography – en sjanger der fotografene er opptatt av å dokumentere det virkelige livet. Slike bilder er ofte tatt på offentlige steder som her på havnen, og uten at de som er avbildet, er klar over at de blir fotografert.
Bildet får fram kontrasten mellom to verdener. Hva tenkte menneskene på kaien om de unge sjøfolkene på det nyankomne skipet? Og motsatt, hvordan betraktet sjøfolkene samfunnet de var kommet til?»
En smakebit til fra boken – fotografen på bildet under er ukjent:
«Mannskapet på fullriggeren Manx King Samlet seg på baugspydet og klyverbommen for å bli fotografert en gang i 1917. De danner en fin komposisjon mot horisonten. I alt var nitten mann om bord på den store fullriggeren. Tyskland hadde erklært uinnskrenket ubåtkrig, og «Manx King» kunne når som helst bli senket - av en drivende mine eller et ubåtangrep.
8. juli 1918 ble de angrepet. Fullriggeren var på vei fra New York til Rio de Janeiro med lasterommet fullt av jern, bomull, soda og olje da de plutselig ble beskutt av en tysk ubåt i Nord-Atlanteren. Tyske soldater bordet skipet, hugget opp lukene og plasserte bomber i lasterommet. Skipperen og mannskapet fikk ordre om å gå i redningsbåtene og ro vekk. Det var disig og høy sjø, og mannskapet så aldri skipet synke. Etter 27 timer i livbåtene ble de plukket opp av et britisk seilskip og brakt i land i New York.»
Kari Gjønnes Folvik som svar til Bakeridame :
01:14, 25. mars 2017 Diskusjon: Bakeridame om Termin en framstilling av vold i Norge av Henrik Nor-Hansen av Henrik Nor-Hansen
Hm ja, var ikkje heilt sikker på kva eg meinte da eg las boka, som ein psykiatri/legerapport...men det er veldig mykje å lesa mellom linjene her, samfunnskritikk etc. Veldig spesiell bok, og modig nominasjon til Nordisk Råd!
Romanen Norsk Sokkel (2015) av Heidi Linde fikk meg til å tenke på boken jeg skrev om i innlegget:
Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad) av Jennifer Egan
Da tenker jeg på komposisjonen. At det er flere hverdagshistorier med link til hverandre ved at en biperson, nesten ikke det engang, i en fortelling, blir hovedperson i neste fortelling. Den første historien omhandler livet til Ragnhild, i nåtid, med tilbakeblikk på livet før ektefellen valgte å legge seg inn på avrusingsklinikk. I neste historie er hovedpersonen svigersønnen Kristian. Jeg syntes det funket veldig bra, og synes Norsk sokkel var en god roman. 293 sider og boken har jeg kjøpt.
Sist sett
