Tone H som svar til Marit Håverstad :
07:15, 10. juni 2018 Diskusjon: Tone H om Finland 1918 den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den av Morten Jentoft av Morten Jentoft
Nei, det har jeg ikke. Takk for gode boktips. Alle fire bøkene kan leses på Nasjonalbiblioteket.no og trilogien kalles Polstjerne-trilogien når man søker etter den, og bøkene er Høyt mot nord, Opprør og Sønner av et folk. Der fant jeg også et intervju med Jon Michelet fra Dagsavisen 27.10.12, der han nevner trilogien om krig og klassekamp som hans litterære forbilde under skrivingen av En sjøens helt- serien. Jeg klarer å lese bøker med et lite sideantall på Nasjonalbiblioteket. Men Ukjent soldat er på over 400 sider, så den kjøper jeg nok. Ser at den ble utgitt i pocket i 2018. Den skal jeg kjøpe gjennom Bokklubben. I går så jeg en film på SVT. En dokumentar fra 2017, Finlands blodiga historia. Veldig bra film synes jeg, der de blant annet intervjuer tidsvitner. Link til filmen Den kan ses til 26. november 2018.
Kari Gjønnes Folvik om Brevene dine legger jeg under madrassen av Astrid Lindgren:
12:54, 6. juni 2018
Nydeleg brevveksling mellom den unge Sara og Astrid LIndgren, får mange refleksjonar om kor viktig det er å bli sett av nokon, og møtt med varme og ikje minst respekt.
Jeg har lenge tenkt på å lese romanen til den finske forfatteren Kjell Westö: Der vi engang gikk som sitatet over er hentet fra. Helt siden jeg så TV-serien som er basert på boken. Etter at jeg lesten boken Finland 1918 av Morten Jentoft, ble det et must. Nå er romanen lånt og lest, og TV-serien kjøpt. Blir spennende å se den igjen etter å ha lest den gode romanen. Det er den tredje boken jeg har lest av Kjell Westö.
Romanen Der vi en gang gikk er på nesten 500 sider. Den har detaljer jeg fint kunne klart meg uten. Samtidig er det småtterier sammenlignet med hvor god jeg synes at den er.
Det er alltid vanskelig å begynne et nytt liv. Jeg stjeler et eple fra treet i svingen, går langsommere nå, spiser av eplet og stanser under det store bøketreet som står ved inngangen til skolehagen. Fra her kan jeg se huset hvor vi bor, et smalt, lite trehus med en trappeavsats foran hver inngang: det hender at jeg blir stående under treet, at jeg ikke vil gå inn. Det hender at jeg tenker at vi skulle bodd et helt annet sted, i et annet hus, at vi kunne ha levd et helt annet liv; men med en gang jeg går opp grusgangen og låser meg inn døren, så er jeg umåtelig glad for at jeg er hjemme
Når man har vært ulykkelig lenge nok på et sted, hender det at man blir sterkere knyttet til dette stedet enn til noen andre steder: det kan hende at du blir tynget av en forvrengt lykke som fester deg sterkere til dette huset enn til andre hus; du vil plutselig ikke flytte. Hver dag, helt siden begynnelsen, den første dagen i huset på Askøy, har jeg ønsket å komme meg bort, men idag, etter alle disse årene, når jeg er tvunget til å flytte, når jeg endelig kan flytte til et annet sted, så vil jeg det ikke, jeg vil ikke flytte.»
Finland har for meg vært en taus mystisk slektning som jeg hadde en anelse om hadde opplevd mye som vedkommende ikke ønsket å fortelle noe om. Nabolandet som har et språk jeg ikke forstår et ord av i motsetning til svensk og dansk. Jeg kan godt huske at jeg lærte om faraoene i Egypt i historietimene på barne- og ungdomsskolen. Jeg kan ikke huske at vi lærte noe om den finske borgerkrigen i 1918.
Det var først da jeg så filmatiseringen av Kjell Westös roman Der vi en gang gikk (2006) og jeg leste hans roman Svik 1938 at jeg forstod det var noe ved Finlands historie som jeg burde lære noe om. Derfor har jeg lest faktaboken til Morten Jentoft Finland 1918 Den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den.
Å lese boken til Jentoft er som endelig å ha fått slektningen til å fortelle det vedkommende har opplevd. Jeg har interessert meg for og har lest om og kan mye om engelsk historie. Men historien til nabolandet Finland kunne jeg lite om før jeg har lest boken til Jenstoft. Det er ikke så lite flaut.
Jeg er sjokkert over det jeg har lest om brutale krigen og det som skjedde i Finland etter krigen i 1918. Over bildene som ble tatt av Harald Natvig. En krig der de røde, sosialistene, var i geriljakrig med de hvite, de konservative. Opp mot 37 000 mennesker ble drept under konflikten! Trettisyvtusen! I forordet skriver Morten Jentoft blant annet dette:
«I 1987 skulle jeg lage et program om Finland, som feiret 70 år
som selvstendig nasjon. Jeg dro til Vasa, snakket med forfatteren
Antti Tuuri, og ved en tilfeldighet fikk jeg også høre at det satt en
mann på et gamlehjem som kunne fortelle om 1918, på svensk.
Hvis det ikke hadde vært for Lars Roine, så hadde denne boken
neppe sett dagens lys. Han fortalte meg en historie som jeg aldri
har kunnet slippe. Om hvordan et tilsynelatende velfungerende
land i løpet av måneder gled ut i kaos, krig og til slutt massemord.
Året etter var jeg i Tammerfors på sommerkurs i finsk språk.
Da startet jeg jakten på mer kunnskap, og jeg besøkte det store
minnesmerket på Kalevalakirkegården, ikke langt fra studenthjemmet
jeg bodde på. Jeg fant også bøker med bilder fra en
bykrig vi aldri har sett maken til i Norden, hverken før eller
seinere.
Det tok litt tid før jeg oppdaget at mange av bildene i bøkene
var tatt av en nordmann. Hva gjorde egentlig legen Harald Natvig
i Finland i 1918? På universitetsbiblioteket i Helsingfors kom
jeg for første gang over det store billedverket Fra den finske frihedskrig
1918, som Harald Natvig utga etter at han kom tilbake
fra sitt oppdrag i Finland. Der hadde han vært leder for en av to
norske ambulanser som ble sendt til det borgerkrigsherjede landet.
Hvordan opplevde legene og sykepleierne det som skjedde,
da finnene drepte hverandre for fote denne våren? Jeg visste at
jeg ikke kunne slippe dette temaet. I 2012 ble dette til et TV-program
der jeg fulgte noen av sporene fra det Lars Roine fortalte
meg, og som Harald Natvig hadde dokumentert.»
Etter å ha lest boken har jeg lånt boken til Kjell Westö Der vi en gang gikk, og jeg har kjøpt TV-serien der boken hans er filmatisert for å se den om igjen.
Jeg har vært i Finland noen ganger – sist gang i Åbo. Etter å ha lest boken har jeg fått lyst til å besøke de stedene der det pågikk store kamphandlinger som byen Tammerfors (Tampere) som nesten ble utslettet under krigen i 1918. Uansett; jeg tror ikke boken til Morten Jentoft blir den siste boken jeg leser om finsk historie. Boken jeg har lest er lånt av biblioteket.
Tone H om Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo:
09:40, 18. mai 2018* Kommentarer: 1
Det var etter å ha lest anmeldelsen av romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering av Marit Eikemo her i dette innlegget i Aftenposten i april, at jeg bestemte meg til å lese den. Anmeldelsen har overskriften «Hverken satire eller alvor fungerer spesielt godt i Marit Eikemos nye roman», og anmelder er således ikke positiv som anmelderne som Samlaget siterer fra under omtale av boken. Det trigget meg til å lese romanen; jeg synes en bok er mer spennende å lese dersom anmelderne ikke er samstemte i sin kritikk. Romanen er utgitt i 2018 og er på 221 sider.
Jeg reserverte romanen som den første da den kom inn til biblioteket. Tidligere har jeg lest og skrevet om en annen roman forfatteren har utgitt i dette innlegget: Marit Eikemo: Alt inkludert. Den likte jeg godt.
Jeg ble kjempebegeistret for Gratis og uforpliktende verdivurdering helt til jeg kom sånn ca halvveis. Da kjente jeg at begeistringen dalte litt. I og med at jeg hadde glemt innholdet i anmeldelsen i Aftenposten, søkte jeg den opp igjen for å se om jeg kunne kjenne meg igjen. Men det hadde motsatt effekt: det snudde for meg – jeg befant meg som publikum på et teater. Jøss, tenkte jeg, dette kan bli et teaterstykke. Det var nok på grunn av det anmelder skriver, bl a dette, at jeg kom på den tanken:
«Adressen Lerkeveien gir i seg selv assosiasjoner til Ibsen og Et dukkehjem (Nora blir jo av ektemannen Torvald kalt en lerkefugl.) Disse assosiasjonene sørger forfatteren for å gi ytterligere næring i en passasje litt senere, der Hanne på sengekanten lyver overfor mannen Andreas om hva det er hun leser på laptopen sin: Mens hun egentlig sjekker interiørblogger og Ikea-kjøkken, sier hun til Andreas at hun leser en artikkel om sannhet og løgn hos Ibsen.»
Etter det ble leseopplevelsen enda bedre enn første del av boken. Slutten er forrykende – jeg ble kjempeoverrasket. Det som skjer der så jeg ikke komme.
Romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering handler om jakten på drømmehuset, eneboligen i Lerkevegen 41 som annonseres som «Praktfull familiebustad med utsikt og hage»:
«Ho løftar blikket; - Andreas:
Ho roper igjen, men får ikkje svar. Ho høyrer at dusjen renn, og Andreas si svake nynning frå badet, og ho flyttar blikket ned på skjermen igjen. Bilda av Lerkevegen 41 får henne til å gløyme kor skuffa ho blei då dei tapte førre bodrunde. Etter at dei først hadde oppdaga denne gata, hadde dei venta på at det skulle komme eit hus til sals her. Dei trudde først dei hadde oppdaga ei skjult perle. Det var ein av desse kveldane om hausten då sola stod så lagt på himmelen. Dei kom køyrande forbi fotballbanen, da dei fekk auge på blindvegen til høgre, den hadde dei ikkje lagt merke til for! Skulle dei ta og sjå? Tause køyrde dei inn på vegen, som om dei hadde følgt eit magisk teikn. Her var låge, diskre hus på kvar si side i le for hovudvegen og med utsikt mot byen. Fine, velpleidde hagar i front, samtidig som husa vende inn mot kvarandre. Dette er ei open gate, tenkte Hanne, her er det god kontakt mellom folk. Ho snudde seg mot Andreas og såg på han med oppspilte auge:
Her vil eg bu!»
Med tilbakeblikk på livet til Hanne og Andreas, følger vi dem frem til budrunden starter. Etterhvert som vi gis innblikk i livet deres før annonsen dukker opp forstår jeg at det ligger noe mer bak drømmen: for Hanne er det drømmen om en ny tilværelse. Et nytt liv. Alt skal bli bedre om de får kjøpt huset.
Jeg skal ikke røpe mer av handlingen enn forlaget gjør i sin omtale. Under lesingen forandrer jeg synet på Hanne. Flere ganger. Fra antipati til sympati tilbake til antipati. Romanen har helt klart noen svake sider som anmelder jeg viser til skriver om. Konklusjonen med grunnlag i min leseopplevelse er uansett at romanen er knakende god fordi jeg lar meg engasjere noe veldig. Å så se romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering i et teaterstykke hadde vært gøy.
«Dottie flyttet litt på den heklete duken som dekket armlenet på stolen hun satt i. Hun merket motstridende følelser inni seg. Hun hadde vondt av Shelly. Likevel skjønte Dottie ut fra hvordan lyset falt i rommet, at Shelly måtte ha snakket i nesten to timer. Om seg selv. Åh, om Annie og David og døtrene sine, men egentlig hadde hun snakket om seg selv. Hvis Dottie hadde snakket om seg selv så lenge, ville hun ha følt at hun hadde tisset på seg. Dette handlet om ulike kulturer, Dottie visste det, selv om det kjentes som om det hadde tatt henne mange år å lære seg dette. Hun mente at dette med ulike kulturer var et faktum som gikk folk hus forbi i dette landet nå om dagen. Og kultur omfattet klasse, som selvfølgelig ingen snakket om i dette landet, for det var ikke høflig, men Dottie mente også at folk ikke snakket om klasse fordi de ikke egentlig skjønte hva det var. Om folk for eksempel hadde visst at Dottie og broren hennes spiste fra søppelkonteinere da de var små, hva ville de ha syntes om det? Nå hadde broren hennes bodd i et digert, dyrt hus utenfor Chicago i årevis, og drev et airconditionfirma, og Dottie var nett og pen, og rimelig oppdatert på hva som foregikk i verden, og hun drev denne bed & breakfasten kyndig så hva ville folk ha sagt? At hun og broren hennes, Abel var den amerikanske drømmen, og at de som fortsatt spiste fra søppelkonteinere, fortjente å gjøre det? Mange mennesker tenkte dette i sitt stille sinn. Det kunne godt hende at Shelly Small med den store mannen og det tynne håret tenkte slik.»
Det blir feil å skrive at romanen Hva som helst er mulig av Elizabeth Strout er en fortsettelse av romanen som jeg skrev om i innlegget: Jeg heter Lucy Barton (My Name Is Lucy Barton) av Elizabeth Strout
Men Lucy Barton, hennes slektninger og folk som kjente henne og familien da hun vokste opp i byen Amgash som fattigunge, går igjen som en rød tråd i Hva som helst er mulig. Romanen består av ni fortellinger med ledetråder mellom fortellingene. I noen av fortellingene er Lucy Barton kun en perifer person. Dottie, som jeg siterer innledningsvis og broren Abel er slektninger av Lucy Barton. Sitatet er hentet fra Dotties Bed & Breakfast. I fortellingen Søster kommer Lucy Barton og besøker broren som bor i huset til foreldrene. Søsteren Vicky dukker opp og er kritisk til besøket. Det ender med at Lucy Barton får et sammenbrudd av historiene søsknene forteller fra barndommen.
Selv om fortellingene er flettet inn i hverandre, var det å lese romanen som å lese en novellesamling. Personene har ulik bakgrunn, historie og ståsted og historiene gir derfor ulikt inntrykk. Det er mange inntrykk å fordøye og ta inn over seg. Derfor var romanen mer krevende å lese enn de foregående bøkene jeg har lest av henne. Men det var vel verdt å lese Hva som helst er mulig.
Romanen ble utgitt i 2017 og på norsk i 2018. Den er på 286 sider. Utgaven jeg har lest har jeg lånt av biblioteket.
Det var i boken som jeg skrev om i innlegget:
Bokomtale: Gå glipp Om begrensningens kunst i en grenseløs tid av Svend Brinkmann
jeg leste om og ble inspirert til å kjøpe og lese boken til Nils Christie: Små ord for store spørsmål. Brinkmann skriver at det er en kunst å formidle vanskelig stoff på en enkel og forståelig måte. Det kan jeg skrive under på og opplever ofte i jobben jeg har.
Jeg er tilhenger av gjenbruk av tekst på jobben, noe annet er sløsing med ressurser. Men ofte lar ikke det seg gjennomføre. Særlig når en skriver om tema som nærmest er «upløyd mark». Det kan være ekstra krevende når en har tidsfrister hengende over seg.
Selv om min kringkasting her på bloggen kun er en ubetalt hobby fordi jeg liker å lese og skrive, er jeg ikke alltid like motivert til å skrive innlegg om bøker jeg har lest. Her kan jeg ikke gjenbruke og må være i original hver gang jeg skriver om min leseopplevelse. For ofte opplever jeg å mangle ord for å skrive om leseopplevelsen.
Uansett; bøker om å skrive som kan inspirere, er derfor gull verdt. Boken til Nils Christie Små ord for store spørsmål, omtales slik her hos Bokklubben der jeg kjøpte den:
«Å forme ord er en storslagen virksomhet. Ord kan skape broer. Men de kan også skape sperrer.
Målet med denne boken er å utvide det språklige fellesskap, utvide kretsen av mennesker som vil og kan delta i samtalene om liv og samfunnsforhold.
Det gjør vi best ved å bevare respekten for dagliglivets små ord.
Boken gir konkrete råd om skriving, og også om hvordan det ikke bør skrives.
Nils Christie (1928 - 2015) var samfunnsforsker og en av landets mest oversatte faglitterære forfattere. «
Boken der delt opp i syv kapitler og det første er handling som språk som innledes slik:
«Ord er spesialtilfeller av handling. Handlinger er språk, de er meningsbærere, og vi strever hele livet med å lære deres betydning. Et varmt smil når man dukker opp. En stol som gjøres ledig rundt bordet. Men kanskje motsatsen, alle ved bordet må plutselig hjem. Eller ved et tilfeldig møte; en skygge over ansiktet, etterfulgt av ikke-handling. Taushet er ofte et tydelig språk.»
Boken til Christie er i et lite format, men er i den kategorien av bøker med stort innhold. Fra kapitlet 1.3. To typer språkmangler:
«Det finnes to typer mennesker med språklige defekter. Det er på den ene side de ordløse eller de ordsvake. Men så, på den annen side, finner vi ordgyterne, misbrukerne av ord, de som formørker vår forstand og fjerner tankens klarhet ved de tusen ord hvor hundre ville klart seg, eller som bruker hundre ord hvor taushet burde vært svaret.»
I andre kapittel, Ord som farlig redskap, skriver han:
«Ord er sentrale bærere av mening. Selvinnlysende nyttige. Også høyt spesialiserte ord er nødvendige i bestemte sammenhenger. Kirurgens trenger spesialredskap, fort. Snekkeren høyt på stigen roper om redskap som bare andre snekkere kjenner ordet for og hurtig kan bringe. Eller fysikeren trenger ordet, forståelig for de få. Filosofen eller samfunnsforskeren kan mene å ha de samme behov.
Men så vil noen beholde ordene bare for å vise seg frem, spesielt om ordene kan tyde på at brukerne er som fint folk å regne. Eller brukerne blir så vant til spesialordene at de tankeløst anvender dem også utenfor den snevre krets. Det som da skjer er at alle utenom kretsen blir som døve.
Ord kan derfor være farlig redskap.»
Helt til slutt i boken, i kapittelet Råd om skrift og tale, gir han 20 råd og skrive innledningsvis:
«De fleste av radene springer ut fra egne erfaringer gjennom et liv i skrift og tale. Universitetet har vært mitt tilholdssted - det preger nok rådene. Men mitt håp, og litt min tro, er at folk flest kan finne litt skrivehjelp i hva som her følger. Mange vil sikkert ha andre og flere råd i tankene, eller slett ikke like mine råd. Skriving er en farlig ferd.»
Råd nummer to er Ikke skynd deg til biblioteket:
«Gå først til deg selv. Til det du selv vet, har erfart.
Senere skal du selvfølgelig også gå til andre kilder som bibliotek, venner, eksperter med erfaring. Med dette skal du supplere og korrigere. Men om du starter i biblioteket, mister du lett det perspektiv som kanskje du kunne bidra med. Du suges inn i hovedtradisjoner, og bidrar ikke til å øke spennvidden i tenkemåten om akkurat det problemet du behandler.»
Boken til Nils Christie er en gjenbruksbok i den forstand at den kan tas ut av bokhylla og leses mange ganger. Helt klart en bok for folk flest. Det eneste som er negativt med boken er det kjedelige bokomslaget.
Romanen Vi bare kjører, så ser vi utgitt i 2018 er Hilde Stålskjærs debutroman.
Her i et intervju sier forfatteren:
«– Jeg ble sendt ut til et lite tettsted på en research-jobb til en film som skulle handle om ungdom og «råning». I møte med disse ungdommene oppdaget jeg at flere av dem virket å begrense drømmene sine til de mulighetene stedet ga dem. Deres fremtid var altså i svært stor grad bestemt av hvor de tilfeldigvis var født, og det å forlate bygda virket ikke som en mulighet de vurderte, forteller Hilde Stålskjær Osen.»
Romanen gir bare et lite blikk inn i livet til hovedpersonen som er fortellerstemmen. «Generasjon prestasjon» er fraværende i romanen, og den har en åpen slutt. Jeg lånte tilfeldig boken på biblioteket og jeg likte den godt. Den er bare på 98 sider og er som en ekstra lang novelle.
Romanen Skyggene og regnet av Håkan Nesser ble utgitt så langt tilbake som 2004. På bokomslaget står det at fikk en fantastisk mottakelse i Sverige og ble av flere anmeldere utrop til Nessers beste. Etter det har han skrevet og utgitt flere bøker, blant annet Barbarotti-serien.
Skyggene og regnet på 241 sider er god roman synes jeg etter å ha lest den. Det jeg savnet i den, er den lune humoren jeg har funnet i andre bøker som jeg har lest av Håkan Nesser. Eller så kan der være at jeg ikke evnet å finne den denne gangen.
Bjørn Bakken som svar til Lillevi :
18:09, 7. mai 2018 Diskusjon: Bjørn Bakken om 1968 året da kjærligheten blomstret og verden sto i brann av Eva Bratholm av Eva Bratholm
Nå snakker vi!!!
Sist sett
