Bjørn Bakken som svar til holgei :
15:21, 23. august 2018 Diskusjon: Bjørn Bakken om Vernon Subutex 1 av Virginie Despentes av Virginie Despentes
Takk for hyggelig kommentar. Vi får glede oss til fortsettelsen
Det er litt over to år siden jeg leste og skrev om en bok av Herrbjørg Wassmo i innlegget:
Herbjørg Wassmo: Disse øyeblikk
Ble påminnet om boken Hundre år av Herbjørg Wassmo da den var hovedbok hos Boklubben; her er link til beskrivelsen av boken som innledes slik:
«Hundre år bør leses av alle som elsker Herbjørg Wassmos bøker, men også av dem som ønsker seg en dør inn i et unikt forfatterskap. Her handler det nemlig om kvinnene som ga inspirasjon til Tora og Dina - Herbjørg Wassmos formødre og hennes egen oppvekst i Vesterålen.»
Det eneste jeg kan supplere beskrivelsen med, er at jeg har lest Hundre år, og er enig om at det er en storslagen roman. Jeg har hatt mange gode timer med romanen som er på nesten 500 sider. Den gir et så godt tidsbilde av hvordan det var å være menneske på den tiden personene hun har lagt inn i handlingen. Historien om Sara Susanne, Elida, Hjørdis og Herbjørg kommer jeg til å huske lenge.
Hvor mange og nøyaktig hvilke bøker jeg har lest av Knut Hamsun husker jeg ikke. Jeg husker bøkene jeg har skrevet blogginnlegg om: Benoni, Rosa og Pan. Benoni og Rosa har jeg lest minst tre ganger. Det jeg vet helt sikkert, er at jeg ikke har lest romanene Sult og Markens grøde. Jeg har heller ikke lest noen biografier om Hamsun før jeg kjøpte og leste Hamsuns liv i bilder av Øystein Rottem utgitt i 1996. Jeg fikk kjøpt den gjennom Finn.no og det var et innlegg her på bloggen Kleppanrova som var inspirasjonskilden. Nå er den lest, og kan oppsummere at det var et supert boktips.
Det at boken til Rottem er Hamsuns liv i bilder, gjør at hans liv naturlig nok ikke gjengis i detalj. Bildene er i fokus. Samtidig er det mye å lese om Hamsuns liv. Selv om jeg ikke har lest biografier om Hamsun, trodde jeg at jeg kunne en del om hans liv. Men ved å lese boken til Rottem fikk jeg innsikt i hvor lite jeg kunne.
Men jeg tror ikke at hvordan du føler det nå, sier noe om hvordan livet ditt har vært. Og hva du sitter igjen med. Og man lever jo ikke livet for å sitte igjen med en gevinst.»
Helt siden jeg kjøpte boken til Hans Olav Brenner Om å skrive (2011), har planen vært å lese en bok av Trude Marstein, som er en av forfatterne han intervjuer. Sitatet over er fra Trude Marsteins siste roman Så mye hadde jeg som er gitt ut i 2018 på forlaget Gyldendal. Den har fått gode anmeldelser, og det synes jeg er fortjent. Jeg har lest romanen og likte den veldig godt. For meg var den altoppslukende og den beste romanen jeg har lest hittil i 2018.
Romanen er på 439 sider.Forlaget omtaler romanen slik:
«Monika er 13 år og vet at alt hun opplever, en gang skal tilhøre en annen tid. Hun er 27 år og elskerinnen til en eldre professor. Hun er 37 år og bor sammen med Geir, de har fått Maiken, som suger rytmisk på smokken og har en stripe bar hud i bakhodet. Hun er 46 år, har et uthus fullt av kranglevorne høner og tenker at livet består av håpløse forsøk på sammenføyninger. Hun er 52 år og møter morens ansikt i speilet over grønnsaksdisken i dagligvarebutikken.
Så mye hadde jeg er en roman om den aldri hvilende lengselen etter et liv rikt på tilhørighet, lidenskap og mening – men også om følelsen av at alt glipper, at ingenting kan holdes fast, at man kanskje verken vil eller klarer å høre sammen med noen.»
Til Brenner sier Trude Marstein at i hennes romaner har nåtidsplanet strukket seg over veldig kort tid. På spørsmålet om hun likevel kunne la seg begeistre av et stort episk verk, svarer hun:
«Jeg vet ikke. En av mine favorittbøker er Jonathan Franzens Korrigeringer, men det er vel ikke noe stort episk verk på den måten, den består vel stort sett også av situasjoner. Så jeg tror kanskje at svaret er nei.
Jeg er veldig interessert i relasjoner og halvvridde merkelige konstellasjoner av mennesker, av å sette folk sammen, la de fleste faktorene være helt rolige og normale, men så å vri det litt. Og se hva som skjer, hvor ubehagelig, komisk, uhyggelig, vakkert og rørende noe kan bli mens det er helt innenfor en normalitet. Men jeg har hatt lyst til å skrive en familieroman eller slektsroman over en generasjon, og se om noen har med hverandre å gjøre i større sammenhenger, se om de forandrer seg eller nettopp ikke forandrer seg i løpet av tretti år.»
Romanen starter i august 1973:
«Så varmt det er, så lang denne sommeren har vært. I stua stråler alt, firkanter av sollys ligger over sofaryggen med dirrende skygger fra bladene på lønnetreet, en flue borer mot vindusglasset. Tante Liv sitter og blar i et fotoalbum med fingre røde av bringebær, ytterst på stolsetet, alltid på vei til å reise seg for å gjøre noe annet. Tingene hennes ligger rundt omkring: en neglelakk på telefonbordet, en grønn strikkejakke på en stol. Og pappas avis på stuebordet, skillet mellom lys og skygge skjærer forsiden i to på skrått.
Pappa har snakket med tante Liv om rosene som er fulle av lus og om mamma som ligger til sengs med migrene, og tante Liv har lyttet, i kanskje en halvtime. Bekymret, tankefull, med hånden på hoften. Da jeg var liten, tenkte jeg at tante Liv alltid lytter og tar innover seg alt som har skjedd, uten å trøste, men etter hvert har jeg begynt å skjønne at hun trøster på sin egen måte.»
Monika er 13 år i 1973. Tante Liv, morens søster, er familiens reddende engel når moren er sengeliggende. I tillegg til Monika som er yngst, består familien av far og søstrene Kristin og Elise. Når tante Liv er hos familien, har hun med seg sønnen Halvor. Denne sommeren er det andre gang hun er hos familien.
Inntrykket mitt etter å ha lest første kapittel er at dette er en helt ordinær familie som vi blir kjent med ved nåtidskildring og ting som har skjedd i fortiden. Monica provoserer som en eplekjekk tenåring kan gjøre. Elise sier hun er slitsom når hun ved matbordet ønsker å avsløre hva hun har observert da hun kom inn på rommet til Halvor. Kapitlet avslutter slik:
«En gang skal alt dette tilhøre en annen tid, jeg skal flytte langt vekk, legge alt som er, bak meg, kanskje vil jeg ikke engang ønske å komme på besøk.»
Monica flytter ikke langt vekk. I andre kapittel som er september 1980, er hun flyttet fra Fredrikstad til Oslo for å studere, og der skal hun bo i den tiden i den tiden vi følger henne. I hvert kapittel flyttes handlingen frem i tid helt frem til vår tid, 2018.
Fra et intervju med henne i A-magasinet 28. juli 2018:
«Få kan skrive om ubehaget i det hverdagslige som Trude Marstein. Stilen hennes er usentimental og tilsynelatende enkel: Strippet for store fakter og følelser, full av mikroskopiske detaljer som får det normale til å dirre. Romankarakterene lever udramatiske, gjennomsnittlige liv - gjerne med en viss forakt og avstand både til seg selv og andre.»
Jeg synes det jeg har sitert over er en god og presis beskrivelse av romanen. Det er så uanstrengt å lese den, det er bare å sette seg ned og lese og så sitter jeg på første rad og observerer livet til Monika der hun til tider grådig tar for seg. Oppturer og nedturer. Som forfatteren sier, Monika er en romanfigur som det ikke skjer noe dramatisk og spektakulært med.
«Jeg vil holde karakterene mine innenfor grensene av normalitet, og samtidig presse dem mot grensene slik at de blir utsatte. Hvis de overskrider grensene, synes jeg de blir uinteressante, forteller Marstein, og tar en pause.»
Det at handlingen er troverdig gjør at romanen blir altoppslukende for meg. I tillegg til at Marstein skriver godt. Jeg har sett en del boligprogram på TV der man snakker om at det er en flyt hva angår hvordan et hus er innredet. Det er slik formen romanen Så mye hadde jeg er, den har en god flyt. Jeg kunne bare lene meg tilbake og la meg flyte med. Hvert kapittel, hvert avsnitt, hvert ord må være der. De passer sammen som i et puslespill. Ingenting er unødvendig. Ingen brikker mangler. Samtidig som jeg kan la meg berøre av det som skjer.
Jeg kunne jeg ikke være likegyldig til hovedpersonen Marstein har skapt og til handlingen. Monika vil hele tiden ha noe mere enn det trivielle hun observerer rundt seg. Opp mot grensen til forakt observerer hun familie og venner som har det livet hun ikke vil ha: «hva har de fått ut av livet», tenker hun om foreldrene. Dette tenker Monika i 1980 etter at søsteren Elise har giftet seg:
«Nå sto Jan Olav halvveis bøyd over oss, med Elises underarm i hånden, tommelen mot huden på håndleddet der blodårene skinte gjennom, den hvite blonden la stramt over huden hennes. Han kunne bare ta henne med. Bryllupsnatt, en ungpikedrøm, jeg hadde aldri hatt den drømmen. Jeg tenkte på alle Elises drømmer og forestillinger og fantasier gjennom hele barndommen og hele ungdommen som nå var lagt inn i Jan Olav og det Jan Olav kunne tilby, og jeg lurte på om det overhodet kunne være mulig for ham å innfri. Om det uansett ville ligge en rekke knuste drømmer og forventninger strødd omkring. Men jeg kunne ikke tro annet enn at de ville holde sammen livet ut, til døden skiller dem ad, nå har de vært gift i to og et halvt år og fått sitt første barn, jeg klarer ikke forestille meg noen lidenskap mellom dem nå, og hva da om ti, femten, tjue år?»
Monika og Elise kommer til å leve ulike liv. Elise velger et liv med trygghet og forutsigbarhet som Monika til tider tenker på med forakt. Samtidig er familien og gode venner, som har skapt trygge rammer rundt seg, grei å ty til når det stormer i livet henne.
Det var noen smakebiter fra romanen. Mitt «Summa summarum» er at romanen Så mye hadde jeg av Trude Marstein er en veldig god bok som jeg håper mange leser, og lar seg engasjere av Monika og livet hennes. Hun er et tidstypisk menneske som en kan kjenne seg igjen i eller i andre. «Så mye hadde jeg, så mye ga jeg bort, så mye hadde jeg igjen" husker vi fra barndommens lek med sand. Tittelen til boken passer fint til innholdet.
«Mevlut gledet seg over hvor lykkelige de var. Menneskene var skapt for å være lykkelige, ærlige og åpne.»
Da jeg leste side 663 som er siste side i romanen Noe fremmed i mitt sinn av Orhan Pamuk, kjente jeg en tristhet over å forlate hovedpersonen Mevlut Karatus der han går rundt og selger den lett alkoholholdige drikken boza i Istanbuls gater. Fremmedartede omgivelser muligens. Samtidig er det noe universelt og allmennmenneskelig med historien om Mevlut. Og; ønsket mitt om engang å besøke byen Istanbul er forsterket etter å ha lest romanen til Orhan Pamuk. Oppsummert synes jeg at dette en sjelden god bok.
Mevlut ble født på landsbygda til Istanbul. I 1969 etter å ha gjennomført barneskolen, flytter han til faren som livnærer seg som gateselger i Istanbul.
«Mevlut var født i 1957 i landsbyen Cennetpinar i distriktet Beysehir i Konya og var ikke utenfor landsbyen før han var tolv år gammel. Etter at han hadde fullført barneskolen med godt resultat, trodde han at han i likhet med andre flinke skolegutter skulle dra til Istanbul for å fortsette skolegangen og arbeide, men da faren ikke ville ha ham hos seg der, ble han værende i landsbyen og jobbet som gjeter høsten 1968. I hele sitt liv skulle Mevlut lure på hvorfor faren insisterte på at han skulle bli i landsbyen det året, uten å finne noe tilfredsstillende svar. Fordi vennene hans, hans fettere, Korkut og Süleyman, var dratt til Istanbul var Mevlut ensom og nedtrykt den vinteren.»
På landsbygda er de lutfattige. De fleste mennene som drar til Istanbul, blir youghurtselgere. Det var slik faren Mustafa livnærte seg.
«Man fikk raskt vite i landsbyen at Mevluts far var blitt uvenner med sin bror Hasan sist vinter i Istanbul. En gang i desember, da det var på det kaldeste, hadde onkel Hasan og hans to sønner, Korkut og Süleyman, forlatt huset i Kultepe i Istanbul hvor de hadde bodd sammen med Mevluts far, og latt ham bli alene igjen der, mens de flyttet til et annet hus som de hadde bygd med egne hender i Duttepe, som lå rett bortenfor. Like etter hadde kona til onkel Hasan, Safiye - Mevluts inngiftede tante, men samtidig søsteren til hans mor - kommet flyttende til dette nye huset for å ta seg av sin mann og sine sønner. Dette betydde at Mustafa kunne sende bud på Mevlut høsten etter slik at han ikke behøvde å være alene.»
Moren og søstrene til Mevlut kommer aldri til å flytte med til Istanbul – et sårt punkt for Mevlut som mener dette kunne ha endret tilværelsen for han og faren. Uvennskapet mellom brødrene Mustafa og Hassan vil prege livet til Mevlut så lenge faren lever
«Huset var en rønne. Faren brukte dette ordet når han var irritert over hvor primitivt og fattigslig stedet var, men når han ikke var irritert, noe som inntraff svært sjelden, pleide han heller å kalle det «hus» med en hengivenhet som også Mevlut kunne føle. Denne hengivenheten ga Mevlut illusjonen av at det fantes noe her av det huset de en dag skulle komme til å eie for evig og alltid her i verden, men dette var det vanskelig å tro på. Rønna besto av ett rom, som var temmelig stort. Ved siden av var det et toalett som besto av et hull i gulvet. Gjennom den lille gluggen i toalettet, som det ikke var noe glass foran, kunne man fra fjerne distrikter om nettene høre hunder som sloss og ulte.»
Slik starter Mevluts livsreise fra han flyttet til Istanbul. Der livet skal gi han oppturer og nedturer.
Jeg liker normalt sett ikke bøker med et så stort sideantall. Men jeg har ikke angret et sekund at jeg har kjøpt og lest romanen som ble utgitt i 2016 og samme år på norsk av forlaget Gyldendal. Orhan Pamuk skriver så godt og fortellerteknisk er den god ved at mange gis en stemme i fortellingen. Mange har skrevet om den og den har fått gode anmeldelser. Bl a skriver Anne Cathrine Straume om den her:
«Den tyrkiske Nobel-forfatteren Orhan Pamuk har skrevet nok en roman om sitt sted i verden, millionbyen Istanbul. «Noe fremmed i mitt sinn» er blitt en melankolsk fortelling om en verden i endring og en mann som forsøker å holde fast ved det som har vært.»
Gyldendal omtaler Noe fremmed i mitt sinn slik:
«Noe fremmed i mitt sinn er historien om Mevlut Karatas, som blir født på den tyrkiske landsbygda i 1957, og som flytter til Istanbul i 1968, der han livnærer seg av å selge boza (en tyrkisk drikk), yoghurt og pilaffris på gaten. Gjennom Mevluts historie og hans blikk på omverdenen skaper Orhan Pamuk en rik og handlingsmettet familiekrønike og kjærlighetsfortelling. Og som alltid hos Pamuk skildres det kontrastfylte landet mellom øst og vest med episke penselstrøk. Mevluts skjebne og eventyrlige liv blir nært knyttet til det tyrkiske samfunnets utvikling og endring: det politisk urolige syttitallet, militærregimet på åttitallet, nittitallets ny-islamisering og de senere årenes bevegelser mot et moderne kapitalistisk samfunn."
Bjørn Bakken som svar til Tine Sundal :
22:13, 26. juli 2018 Diskusjon: Bjørn Bakken om Liket i Slottsparken kriminalroman av Gaute Wicksander av Gaute Wicksander
Angrer på at jeg ikke gjorde det samme...
En tidlig morra da jeg hadde lest 2/3 del av boken Skuddene i Tbilisi av Kristin Valla der hun går i forsporene til bohemen Dagny Juel, lest jeg denne anmeldelsen:
Intet nytt fra bohemfronten Skudd i mørket
Jeg hadde så langt kost meg veldig med boken om Dagny Juel, og jeg ble skikkelig sur av å lese anmeldelsen. Fornærmet på vegne av min egen leseopplevelse. Samma det, tenkte jeg og leste videre. Nå er boken lest, og jeg har hatt en super leseopplevelse. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg har lest den. Tvert imot. Jeg digger slike bøker som Kristin Valla har skrevet! For meg var boken ikke et skudd i mørke.
Det var en annen tidlig morra på vei til jobben i sommer jeg hørte på radioprogrammet Museum, et reprise fra 23. januar 2016:
«Blomster på Dagny Juels grav På Kukia-gravlunden, litt øst i Georgias hovedstad Tbilisi, ligger forfatteren Dagny Juel (1867-1901) begravet. Hun ble begravet på sin 34 års fødselsdag – tre dager etter at hun ble skutt og drept på et hotellrom i byen. «På tross av en beskjeden litterær produksjon, er hun likevel viktig kvinne i norsk litteraturhistorie, sier tidligere direktør ved Kvinnemuseet på Kongsvinger, Kari Sommerseth Jacobsen. Dagny Juels pikerom, er en del av museet som altså holder hus i Juel-familiens hjem Rolighed – like under festningen på Kongsvinger. «Hun var en av de første kvinnene som skrev «jeg», for eksempel «jeg visste at jeg ville ha ham», altså en kvinne som var den aktive, som hadde en egen vilje. På dette området var hun tidlig ute, sier Sommerseth Jacobsen. Hun reiste til Berlin for å studere klaverspill og havnet fort i bohemmiljøet på kneipa «Zum Schwarzen Ferkel» - den sorte grisen. Det var Edvard Munch som introduserte henne for stedet. Der var også August Strindberg. Juel var modell for Munch og hun påvirket i det hele tatt mennene rundt seg. Hun ble gift med den notorisk utro Stanislaw Przybyszewski – en polsk forfatter som skrev på tysk. Sommeren 1901 skulle ekteparet til Tbilisi. De skulle reise sammen med familievennen Wladyslaw Emeryk. Rett før toget skulle gå steg ektemannen av og fortalte at han skulle komme senere. Hun hadde med seg sønnen Zenon. Etter bare noen dager skjøt Wladyslaw Emeryk henne med to skudd. Jørn Holme har lenge interessert seg for skjebnen Dagny Juel og under et offisielt besøk i Tbilisi – hvor han hadde møter og seminarer sammen med georgiske vernemyndigheter, var det satt av tid til å besøke Juels grav. «Det er spesielt å være her. Norge og Georgia er to svært ulike land. Likevel – vi er omtrent like mange i hvert land. Vi har den samme store naboen. Og kulturelt sett deler vi den lange kristne kulturtradisjonen. I tillegg så trekker Dagny Juel en linje mellom oss, sier Jørn Holme. «
Jeg hadde lest om Dagny Juel i bøker om Munch, men kun som en fotnote. Det var etter å ha hørt på radiprogrammet på NRK jeg fant frem til boken til Kristin Valla. Jeg skal ikke undervurdere en bokanmeldelse, men for meg var boken som ble utgitt i 2006 midt i blinken. En helt utrolig historie. Om det er litterære svakheter med boken får så være; historien om Dagny Juel var verdt å lese om.
Jeg er skikkelig fan av Kari Bremnes. Men det jeg ikke var klar over, er at på sin CD «Og så kom resten av livet» har hun en låt tilegnet Dagny Juel som hun forteller om her i på Førkveld fra 2012 Del 2. Låten er «På kanten av et liv», en av låtene jeg ikke har merket meg tidligere. Men etter å ha lest boken, ble jeg helt rørt av å lytte til den.
Skulle ønske jeg kunne komme i kontakt med de levende bokleserne som låner bøker på biblioteket og bruker bøkene de leser som servietter: slutt med det griseriet!!! Æsj; jeg har tørket bort en del gammal mat fra sider i boken Ivo de Figueiredo: Mysteriet Ingeborg Køber – en sann historie om spiritisme, kjærlighet og et mulig mord.
Jeg hadde ikke før jeg leste boken eller har etter å ha lest boken, noen tro på spiritisme. Det var forfatteren som var årsaken til at jeg leste boken: Ivo de Figueiredo. Jeg likte boken jeg skrev om i innlegget
Ivo de Figueiredo: En fremmed ved mitt bord. Familiefortelling
Selv om spiritisme neppe kommer til å bli min fritidsinteresse, var det en god og interessant bok å lese. Boken ble utgitt i 2010 og dramaet som boken forteller om skjedde på 1930-tallet.
Byfogd Dahl og ektefellen Dagny hadde fire barn: Ludvig jr., Ingeborg, Fritjof og Ragnar. Det var faren til Ingeborg Køber, byfogd Ludvig Dahl, som var etterhvert ble driver bak spiritisme-virksomheten i hjemmet. Det som satte det i gang var at Ludvig jr. døde i en tragisk ulykke:
«Til tross for at interessen for spiritismen altså var vel etablert ved tiden rundt eldstesønnens død, var byfogd Dahl skeptisk til å forsøke å få kontakt med sin døde sønn, og han hadde bestemt avvist Dagnys forslag om å oppsøke et medium i England. Kanskje var han skremt av tanken; en sak var det å være nysgjerrig på spiritismen, en annen å skulle kalle en elsket sønn tilbake fra graven. Etter at Ragnar og Fritjof kom hjem fra Wereides foredrag og begynte å eksperimentere med seanser, tok byfogden imidlertid fram Raymond og leste den om igjen. Dermed var det gjort. Da Ingeborg kom hjem til jul, ble hun raskt satt inn i den nye, merkelige hobbyen foreldrene og søsknene var henfalt til, skjønt seansene så langt ikke hadde gitt de store resultatene. Vendepunktet kom julaften formiddag, da familien la merke til at en av blomstene på Dagnys skrivebord i dagligstuen hadde bøyd seg over portrettet av Ludvig jr. Ingen kunne huske å ha arrangert dem slik, men synet var så vakkert at det satte dem alle i en særegen stemning. Da de fant nok en blomst, denne gangen bøyd over et portrett av Ludvig jr.s venninne, krevde barna i huset en seanse. Den ble holdt, men uten at noe oppsiktsvekkende skjedde. Det kom først etterpå, mens Ingeborg sto og støttet seg til bordet mens hun pratet med brødrene:
Idet hun ville løfte hånden, fulgte bordet med som om det var limt til hånden.
De andre forsøkte å få henne løs. Ingeborg gråt, men først etter at de hørte en sammenhengende rekke bankelyder som på mystisk vis kom fra bordet, fikk hun hånden fri. Bankelydene fulgte den enkleste koden; antall bank for tilsvarende bokstav i alfabetet. Like enkelt var budskapet: Det var Ludvig som hilste dem fra det hinsidige og fortalte hvor usigelig lykkelig han var, at han fulgte med dem og de måtte ta kontakt igjen snart. Deretter ba han Ingeborg tørke tårene og oppfordret dem alle til å være glade.
Med dette var hele familien Dahl samlet igjen. Fem levende og en død. Avgrunnen mellom liv og død var overvunnet ved stuebordet i Dronningens gate 1 i Fredrikstad. Fra nå av kunne ingen makt skille de døde fra de levende.»
Ingeborg var den som hadde rollen som medium. Faren tolket budskapet fra det hinsidige. Og skrev ned det som skjedde under seansene i dagbøker og han utga sågar bøker om tema. Det var hans dødsfall som utløste rettssaken som er grunnlaget for boken til Ivo de Figueiredo.
Fra slutten av boken:
«Det er likevel forskjeller mellom mellomkrigstidens spiritisme og var tids nyåndelighet. I en avisartikkel fra 2009 sammenligner historikeren Erling Sandmo Ingeborg Købers spiritisme og prinsesse Märtha Louises tro på engler og auraer:
«Hos oss sitter Martha Louise hos Skavlan og forteller om aura og om skolen der folk betaler for å få kontakt med englene sine. Vi andre ler og synes hun er sjarmerende. Ingen lo av Ingeborg Køber.»
Jeg er ikke så sikker på at folk flest ler av prinsessen. Mye tyder på at nyåndeligheten i dag har bred appell, og ikke bare blant de med lavest utdannelse. Likheten mellom Ingeborg Køber og prinsesse Martha Louise er snarere slående, men Sandmo peker på en vesentlig forskjell mellom de to: Mens de færreste av prinsessens kritikere vel opplever engletroen som en reell samfunnsfare, ble Ingeborg Køber sett på som en alvorlig trussel fordi verdensbildet hun formidlet undergravde en sivilisasjon som ennå ikke hvilte støtt på sitt fundament. For Bonnevie og Scharffenberg var Ingeborg en svindler, en misbrukt datter og muligens en morder. Men fremfor noe var hun en konkurrent og en motstander i kampen om å etablere de vitenskapelige og ideologiske premissene for det moderne samfunnet.
Bare i dette brede idehistoriske lyset kan vi forstå hvordan den sorgtunge leken ved bordet hos byfogden i Fredrikstad julen 1919, femten år senere kunne eksplodere i en bred og innbitt livssynskamp som engasjerte hele den norske offentligheten, og som ble kjent langt utover landets grenser. Samtidig er det viktig å holde fast ved at det som startet det hele, var tapet av to unge menn som var elsket så høyt og savnet så dypt at foreldrene og søsknene deres nektet å slippe sorgen inn i hjertene sine. Så sterk og så blind var denne familiens kjærlighet, at alle villig viet livet til de døde, ja, to av dem ofret det også. Hvilket bringer oss til det siste vesentlige spørsmålet i Køber-saken som ennå står ubesvart:
Hvordan døde egentlig byfogd Ludvig Dahl?»
«Vi får aldri et fullstendig bilde av noe menneske. Jeg er ikke sikker på om jeg begriper det fullt den dag i dag.»
Et fullstendig bilde av kvinnen Lempi opplever jeg heller ikke at jeg får selv om det i debutromanen til den finske forfatteren Minna Rytisalo er tre fortellerstemmer som har kvinnen Lempi i fokus. Samtidig er det slike fortellinger jeg liker å lese. Det er som livet. Livet og menneskene vi møter har ingen fasit som en kan sette to streker under svaret på. Romanen Lempi ble utgitt i 2016 og på norsk i 2018 av Pax Forlag.
Ektefellen Viljami er stormforelsket i Lempi:
«Jeg forsto heldigvis hva slags jente jeg var i ferd med å ta i hus. Du var kvikk og rask, det visste jeg, men også at du var vant til elektrisk lys, hadde sittet mange år på skolebenken, tatt studenteksamen. Jeg kunne tilby deg en strand og ei ferdig stue, dem gikk jeg rundt og så på, og forestilte meg at vi skulle bo under samme tak. Et teppe på veggen, en håndfull bøker, noen kyr, gårdshunden og Miisu, katten vår. Hjemme hadde dere hatt husholderske til å lage mat og stå for husholdningen så husets døtre fikk samle seg om skolegangen, kjøpmannen hadde nok tenkt seg noe annet enn dette for dattera.
Etter foreldrene mine hadde jeg litt penger, og jeg begynte å grunne på om jeg ikke kunne få en slags tjenestejente til hjelp for deg på gården for en liten lønn. Alt ordnet seg raskt og greit, og selv om Heikkila-gamlen spøkte med at på Pursuoja var det ikke nok med en brud, så hadde jeg plutselig både mot og visshet som presset på innvendig, og jeg visste at dette måtte gå.»
Hvordan det hatt gått mellom Lempi og Vilja er ikke lett å si om det ikke hadde ikke vært for krigen. Viljami kalles til fronten og Lempi blir alene med tjenestejenta Elli. Elli hater kjøpmannsdatteren Lempi.
«Ja, jeg ønsket deg død. Jeg ba om det. Gud, befri verden fra den bygåsa og forbannede tispa, neglefileren og perlehønefjolset som er vant til elektrisk lys og radiolytting. Aller verst var det å se hvordan Viljami tilbad deg, selv om du var lat og giddeløs og gjerne ville bli oppvartet. Jeg så skamløsheten også, jeg så Viljami stryke deg over stussen enda jeg sto ved siden av. Dere trodde dere usett, at jeg var en saltstøtte, en stein på stien, spann og bøtte. Men jeg så, og spesielt hørte. Og skjønte alt sammen. Jeg ba mer, og gjorde de tegnene jeg kunne. Iblant er det den minste og svakeste som har størst kraft. Kraften vokser og blir sterkere for hver krenking, forsømmelse og mishandling. Du kunne ikke ane hva jeg hadde måttet se og tåle, og høre hvordan de snakket om meg på gjestgiveriet. En behøver ikke å kunne språket for å skjønne ordene.»
De tredje og siste fortellerstemmen er Lempis tvillingsøster Sisko:
«Tvillinger! Allerede ved fødselen fikk jeg rollen som den snille jenta, navnet mitt var også mer beskjedent, og jeg skulle aldri komme til å bli større enn meg selv, jeg vokste aldri til å bli av samme rang som deg.»
Hva skjedde med Lempi? Elli forteller til Viljami at Lempi har dratt avgårde med tyskere. Var det det som skjedde?
Minna Rytisalos debutroman Lempi er en god roman med en historie, form og språk som jeg liker.
Kari Gjønnes Folvik som svar til Tone H :
15:19, 20. juli 2018 Diskusjon: Tone H om Den svarte løperen av Kristina Appelqvist av Kristina Appelqvist
Lurer på om den norske omsettinga er god? Vart litt fascinert av hovudpersonen, og les gjerne meir om henne og forholdet til politimannen! Krimplottet var litt søkt.. no les eg veldig lite krim da...
God biografi om pioneren Nic Waal skrive av sonen Helge. Ho var modig, sterk og ein pioner innan barnepsykiatri, og vi får inngåande kunnskap om dette, men forfattaren legg ikkje skjul på sårbarheita og at det har kosta i forhald til barna. Inga rosemåling, men realistisk og svært interessant lesing.
Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det skinner tydelig igjennom at de vet hva de skriver om, de to herrene. Og det blir en oppvisning i hvordan skrive en effektiv thriller inneholdende politi og journalist.
Plottet er intrikat, framdriften er god, spenningen er høy og persongalleriet er ikke så verst det heller.
Hun er en ung pike. Eller, hun er vel strengt tatt ikke noen pike. Hun vokste opp under krigen. Japansk interneringsleir i Shanghai. Mistet begge foreldrene. Snakker ikke om det.»
Sitatet over er fra romanen; «En trofast hustru er den andre boken i Jane Gardams kritikerroste trilogi om barna av Det britiske imperiet» som forlaget Gyldendal omtaler den som.»
Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2017. I juni lest jeg bok nummer en i trilogien: En ulastelig mann der hovedpersonen var Edward Feathers.
«Feathers skulle gjøre seg fortjent til sin suksess. Han var en tvers gjennom rettskaffen, hyggelig mann, arbeidsom og intelligent. Som barn hadde han vært ensom, og elsket bare av tjenere i Malaya. Han var et av Imperiets såkalte foreldreløse kolonibarn, og ble (katastrofalt nok) sendt til et fosterhjem i Wales. Derfra var han blitt overført til en kostskole, og senere hadde han mistet venner i Slaget om Storbritannia, deriblant en som hadde betydd mer for ham enn noen slektning, og som han aldri snakket om. Det var da han skulle evakueres og ble sendt østover, at han møtte Ross om bord i en gammel holk, men bare for så å miste ham igjen. Eddie reiste tilbake til England, pengelens og syk, og etter en bedrøvelig tid som jusstudent i Oxford satt han og tvinnet tommeltotter innerst på et iskaldt advokatkontor av dickenske dimensjoner i Lincoln's Inn (Temple var blitt bombet sønder og sammen), da Ross plutselig dukke opp igjen og Eddie ble snappet opp og skysset mot berømmelsens tinder. Ross var også blitt advokat, hadde sekken full av eventyrglitter.»
Boken starter der Edward (Eddie) Feathers er på vei til Hong Kong sammen med Albert Ross for å delta i en rettssak. Samtidig skal han møte Elisabeth (Betty) Macintosh for å be henne om å gifte seg med han. Hun er i Hong Kong sammen med en venninne. Venninnen har tidligere hatt en affære med Edward Feathers. Betty er blakk. Hun arver foreldrene først etter at hun har blitt tredve år. Det er ikke så store krav Edward stiller Betty og de forstår hverandre fordi begge har som kolonibarn lidd samme skjebne:
«Elisabeth, du må aldri forlate meg. Det er det som er betingelsen.
Jeg er blitt forlatt hele livet. Helt fra jeg var bitte liten
er jeg blitt tatt ifra noen. Et av disse foreldreløse kolonibarna
og alt det der. Ikke at det er noe spesielt ved meg i så måte. Det
skulle liksom gi oss en sterk rygg.»
«Jeg vet en del om det. Jeg er et kolonibarn, jeg også.
Foreldrene mine ofret seg.»
«Alle foreldrene våre ofret seg for en ideologi. De trodde det
var bra for oss å bli sendt Hjem, mens de selv fortsatte med å
styre Imperiet. Vi tok alle skade av det, selv om vi ble eksperter
på å tåle alt.»
(«Skal jeg ta brettet, madam?»)
«Det tok ikke knekken på meg, men jeg ble pokker så
usikker av det.»
«Jeg vil aldri forlate deg, Edward.»
«Jeg kommer ikke til å nevne dette flere ganger.» Han
begynte å stotre. «I hele mitt liv er jeg blitt sendt bort. Albert
Ross reddet meg. Jeg må virkelig beklage. Kom meg gjennom
det. Ikke så flink til å snakke om følelser.»
Betty forsikrer Edvard at hun ikke skal forlate han. Men da har hun ennå ikke møtt Terry Veneering, en annen engelsk advokat og Edvards fiende og rake motsetning.
Den siste boken i trilogien er Venner til sist.
Sist sett
