Bokelskere.no

En av årets favoritter hos meg!

Vart litt skuffa over denne. Den forrige til Fossum, Hviskeren, var fantastisk god, og denne startar også uhyggeleg spanande, og det held seg til ca halve boka, da syntes eg det vart litt langdrygt. Men Fossum skriv godt, og Sejer er fortsatt med.

Styr unna! Totalt bortkasta bok!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og det er nå vi har kommet til kjernen av det Jon Michelet har villet formidle med denne gigantiske romanserien; krigsseilernes heltemodige innsats, men totale mangel på anerkjennelse fra samfunnet forøvrig.
Raseri og indignasjon formelig drypper av sidene.
Krigsseilerne skulle få sin oppreisning til slutt, men mange år for sent.
Men den største oppreisningen har Michelet gitt dem, gjennom dette helteeposet i seks bind. En eventyrlig reise. Ramsalt fortalt, og imponerende i all sin viten.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
...Disse elementene flettes finurlig sammen med selve krimplottet og er med på å gi boka en ekstra dimensjon. Det blir ikke bare en sak som skal løses, men et finslepet portrett av en småbygd hvor tomme fabrikklokaler og nedlagte butikker tilfører saken en ekstra uhygge. En uhygge som blir forsterket gjennom beskrivelsen av noen av stedets beboere. Ikke i detalj, mer som grå skygger, som noe truende. Og i utkanten av saken finnes et flyktningemottak, fullstendig malplassert midt der ute i skogen. Hvor grumsete holdninger har utmerket grobunn.
Og som om det ikke skulle være nok, så er været kaldt, mørkt og guffent.

«Nå har vi sett hvor mange hersketeknikker som kan tas i bruk. Vi kan mistenkeliggjøre hverandre, sette andre i bås, tillegge dem meninger og tolke dem vrangt. Listen over hersketeknikker er lang. For lang kanskje? Skal alt stemples som hersketeknikker? Mange av eksemplene i denne boka er flertydige, de kan oppfattes ulikt. Sånn er det i virkeligheten og. Alle handlinger tolkes ut fra hvem som utøver dem, hvem som er mottaker og hva som er omstendighetene.
I noen av eksemplene er det lett å se hva man kan tjene på hersketeknikken. Man får en fordel, vinner en debatt eller får overtaket. Andre ganger er det vanskelig å se hvorfor noen skal ønske å ydmyke andre, det gir kanskje ingen gevinst. I noen tilfeller er andres nederlag bare en uønsket konsekvens. Men ikke alltid. Noen mennesker beruses av maktfølelsen som andres fall og avmakt kan gi.
Hersketeknikkene kan dukke opp overalt - i butikken, på bar eller på trening. Men i noen situasjoner og på noen arenaer dukker de kanskje opp oftere enn ellers.»

Sitatet er innledningen til Del 2 i Sigrid Sollunds bok Hersketeknikker Nyttige og nådeløse. Boken som ble utgitt Kagge Forlag i 2017. Jeg synes at Sigrid Sollund er en flink programleder i programmet Dagsnytt 18 på NRK som jeg hører eller ser på så ofte jeg har anledning. Og boken var verdt å kjøpe og å lese.

Forlaget skriver i innledningen til omtalen:

«Lær deg hersketeknikkene, så slipper du å bli tråkket på.»

Jeg mener at den også kan leses for å vurdere om det er hersketeknikker som en selv bruker som bør avlæres. For hersketeknikker som tenderer mot mobbing er rett og slett ufyselig. Og; det er som sitatet over nevner, jeg synes ikke alt skal stemples som hersketeknikk. Men hvilke det er mv; her vil det helt klart være delte meninger.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
I grunnen kunne jeg bare lagt blåpapir på omtalen av den første boka i trilogien. Jeg er like begeistret denne gangen, minst.
For dette er ren magi. Hvordan Saabye Christensen får en drøyt seksti år gammel leser til å bli til en femtenåring som rusler rundt i gatene i Oslo en gang på femtitallet, midt inne i en sylskarp tidskoloritt. Noe han gjør med et lekent og finpusset språk med glidende, sømløse overganger. Et språk tilpasset tiden og stedet, med ord man sjelden leser.
For når var sist gang du så ordet botforer i en tekst? Det er ikke sikkert du vet hva det er en gang? Tekstprogrammet jeg skriver i gir ordet røde streker, som om det er feilstavet. Men det er det ikke!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Hva da med spenningen?
Etter en glimrende førsteetappe går det noe tråere. Selma Falck tenker et sted at hun synes hele saken går i ring. Og slik føler jeg det også etter hvert. Hadde dette vært skiskyttere og ikke langrennsløpere ville jeg sagt at de befant seg i en del strafferunder. Men siden det vitterlig er langrenn det handler om er det fristende å si at det har kommet litt is i rubben.
Når det gjenstår rundt hundre sider løsner det imidlertid betraktelig og historien får bedre glid. Bare litt synd at de sporene Anne Holt tidligere har lagt ut har vært litt for tydelige, slik at jeg er ganske sikker på hva som kommer til å skje. Og det gjør det.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og gudbevaremegvel som han skriver, denne Samuel Bjørk!
For et driv! For et tempo! For en spenning! For noen heidundrende overraskelser! For en herlig gjeng etterforskere! For noen fullstendig skrudde gærninger!
444 sider – og ikke en eneste en er kjedelig. Ikke en eneste detalj er uvesentlig.
Og så den slutten, da!
Da jeg hadde fått pusten tilbake der på sofaen i hytta, idet pulsen begynte å nærme seg normal hvilepuls var det bare å sitere Donald Duck:
Puh!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er så sterkt! Hele følelsesregisteret blir aktivert, fra små smil i de få lyse øyeblikkene, via oppgitthet, fortvilelse og medlidenhet til gryende sinne som går over i frådende raseri.
Maria Kjos Fonn makter å få en godt voksen mann til å leve seg fullstendig inn i livet til en liten jentunge, til å kjenne fortvilelsen til en gryende ungdom, til å føle fornedrelsen og håpløsheten på vei mot voksenlivet.
Og, utrolig nok, midt oppi det hele får hun meg til å smile. Ikke fordi det er noe særlig å smile av, men fordi språket har en litterær kvalitet med uventede vendinger og finslepne formuleringer som gjør at jeg nikker beundrende.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Og spennende er det! Unni Lindell legger ut de riktige dryppene til rett tid for å drive historien videre, fram mot en klaustrofobisk avslutning.
Boka hadde jeg både i papirformat og som lydbok, mest det siste. Innlest av Ane Dahl Torp som leser med akkurat den passe blandingen av intensitet og distanse som gjør at jeg må lage bildene selv inni meg.
Bilder som ble ekstra forsterket i en dirrende hete på en gresk strand, hvor en mystisk kvinne, trolig ganske så psykisk forvirret, bodde i en teltlignende innretning et par hundre meter bortenfor hotellet. Når så en drone kom svevende innover stranden en glohet ettermiddag ble det nesten for mye for en stakkar …

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Det er en mørk og tragisk fortelling med undertoner av desperasjon og hevn.
Gradvis avdekker Fossum de to hovedpersonene, skreller bort lag på lag av skjulte hemmeligheter, til de står nakne og sårbare tilbake.
Sylvi Roos dekker over, forstiller seg, setter seg selv i et bedre lys. Likevel kommer svakhetene fram, en etter en.
Miele Madani er firskåren, sterk og fåmælt. Sier ikke mer enn han må. Likevel avdekkes mørke hendelser fra fortiden.
Fortellingen flyter sakte framover, men likevel med en viss nerve, hvor vi får se saken fra begge foreldrenes synsvinkel. Men forteller de alt? Forteller Karin Fossum alt? Stadig nye avsløringer gjør at historien endrer retning. Det som for et par sider siden så helt opplagt ut snus på hodet.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Igjen en solid oppbygd thriller, og denne Niels Oxen er en fascinerende karakter. Det samme må sies om Margrethe Franck. Fortellingen har brukbar framdrift og godt driv, men føles i perioder noe overforklart og stillestående, og kunne gjerne vært strammet inn en del.

Tusen takk for hyggelig tilbakemelding!
Flott at du anbefaler boka til andre - den fortjener mange leser.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Denne fortellingen gikk rett til hjertet på meg og satte seg fast der. Til tross for dypt tragiske hendelser og skjebner i nær familie er det rørende å lese hva forfatteren skriver under bokstaven T.
«T for tilgivelse. T for tilgivelse. T for tilgivelse.»
En medmenneskelig bok som anbefales på det sterkeste!

Utdrag fra omtale på bloggen min:
En myrdet kvinne og en forsvunnet seksåring er mysteriet politiet i Norrköping står overfor. Og de er her alle sammen, de etterforskerne vi har blitt så kjent med gjennom tre tidligere bøker. I omtalen min av forrige bok kommenterte jeg at politifolkene i boka fremdeles er troverdige, men at det er lite utvikling å spore. At Emelie Schepp kan ha lest denne innvendingen har jeg ingen tro på, men denne gang er det adskillig mer interessant å følge etterforskeren Mia Bolander enn det var i forrige bok. Hun er alltid blakk, og har et utflytende og heller mislykket kjærlighetsliv å se tilbake på. Nå har hun huket tak i en fyr som er full av penger, men nesten dobbelt så gammel som henne selv, og med en bonus som hun kaller det – en nitten år gammel datter. Akkurat denne sidehistorien er med på å skape liv og røre i fortellingen.

Det har tatt meg over en uke å lese romanen Gjensyn med Brideshead av Evelyn Waugh (1903-1966) som avsnittet over er hentet fra. Den ble utgitt i 1945 og utgaven jeg har kjøpt og lest er fra 2017. Romanen er forfatterens mest kjente roman. Det er laget TV-serie av romanen (1981) og film (2008). Serien var veldig populær og fikk mange priser. Etter at jeg startet på romanen, har jeg kjøpt TV-serien som jeg skal lese i de kalde, mørke og ufyselige vintermånedene som er foran oss.

Mer i et innlegg på bloggen - link