Når det bryter ut krig, sier folk: "Den varer ikke lenge, det er for dumt." En krig er nok antakelig for dumt, men det forhindrer den ikke i å vare. Dumskapen gir seg ikke, det ville man skjønt om man så lenger enn seg selv. På dette området var medborgerne våre som alle andre, de tenkte på seg selv, de var med andre ord humanister: De trodde ikke på katastrofer. En katastrofe er ikke av menneskelige dimensjoner, derfor tenker man at en katastrofe ikke er virkelig, det er en vond drøm som snart går over. Men den går ikke over, og fra vond drøm til vond drøm er det mennesker som dør, og humanistene er blant de første fordi de ikke har tatt noen forhåndsregler. Våre medborgere var i så måte ikke verre enn andre, de glemte bare å være beskjedne, rett og slett, og tenkte at alt fremdeles var mulig for dem, noe som innebar at katastrofer var umulige. De fortsatte å gjøre forretninger, de forberedte reiser og de hadde sine meninger. Hvordan skulle de kunne forestille seg en pest som avlyste fremtiden, reisene og diskusjonene? De betraktet seg selv som fri, og så lenge det fins katastrofer vil ingen noen gang være fri.
Hvis du kan ha den på dansk ser det ut til at http://www.sphinxforlag.dk/ straks har den klar.
Denne fristet umiddelbart, men så var det det om jeg får somlet meg til å lese den i oppsatt periode da. :D
Bare hyggelig!
De forklarer det du spør om på den samme siden hvor man kan legge til bøker:
" Utgaven du legger til vil ikke dukke opp i søk etter bøker, men vil være synlige andre steder. Andre vil kunne legge boka til i sin boksamling. Hvis vi på et senere tidspunkt får autorative bokdata om utgivelsen du legger til, vil vi av praktiske årsaker skrive over dine bokdata. "
Det siste tolker jeg dithen at de får sine data fra et eller annet sted, og ikke fra info som brukere av bokelskere legger til.
https://bokelskere.no/bok/ny/
fordi jeg liker å se hvordan menneskeheten takler at verden slik man kjenner den, «går under».
Helt enig! For meg er dette selve essensen i en fortelling som bruker sjangeren post-apokalypse som et rammeverk.
Menneskene vil klare å bygge opp et samfunn igjen. Et hint om at det går bra. Eller tenker dere noe annet?
Ut av asken reiser det seg som regel noe nytt, men hva er ikke alltid godt å si. Ta europas historie for eksempel: Da Romerriket mer eller mindre imploderte under sin egen vekt gikk vi inn i en mildt sagt turbulent periode - som i grunn har vart helt frem til nå (litt avhengig av hvor pirkete man ønsker å være) - men så har det også vært en eksplosiv utvikling når det gjelder helse og levestandard det siste hundreåret. OG akkurat dette er en av grunnene til at det er givende å lese den eldste Sci-Fi-litteraturen som finnes, fordi historiene ofte befinner i den fremtiden som er "vår tid".
Og leser man til eksempel Gombrichs "En liten verdenshistorie" og Schwanitz' "Dannelse" (historiedelen), så blir man fort slått av hvor store konsekvenser små tilfeldigheter har hatt på Europas historie (og da tenker jeg ikke først og fremst på verdenskrigene)
Det tror jeg helt garantert. Og det er jo ikke bare teater som trekkes frem: musikk, tegneserie, tv-serier (tittelen er jo fra en episode av Star Trek), museum, sladderblader, historiefortelling, religiøse tekster og andre bøker (Overgangen av Justin Cronin får et lite indirekte nikk) er andre kulturelle uttrykk som også er viktige for rammefortellingen, og som slutter opp om tittelen på boka.
Jeg skal lese den skjulte kommentaren din.
Absolutt! Men jeg må ærlig innrømme at jeg i de kapitlene som handler om hverdagslivet hoppet bukk over lengre sekvenser som jeg så hadde liten relevans for bokens nå-tid. Likevel fikk jeg med meg hvordan de fikk enkelte av eiendelene sine, samt hvordan de ulike personene kjente, eller kjente til, Arthur Leander.
Men med tanke på språket i boka, tempo i handlingen, situasjonsbeskrivelser og teater-aspektet kommer jeg nok til å ha denne med på "Anbefales"-lista mi. Den er også mindre pessimistisk og politisk enn en del annet litteratur i dette segmentet, så jeg tenker den kan være en fin introduksjon til sjangeren
Det må jo være pinlig for forfatteren at man lager spam-kontoer for å promotere boka?
EDIT: Forfatteren har visst også laget konto og trykket "godt sagt" på opptil flere av anmeldelsene, så jeg tok visst feil. ups.
Ferdig med boka nå. Joda, jeg er med på det du sier om at Arthur og hans liv på sett og vis berører de andre hovedpersonene i boka, men for meg gjør det ikke ham og beskrivelsene av livet hans mer interessant. Men så syns nå jeg at boka fint kunne stoppet etter kapittel 52. Det hadde vært en nydelig poetisk slutt på boka.
Leser tilfeldigvis denne boka nå. Foreløpig er jeg sånn delt i oppfattelsen. Når de bruker honnørbetegnelsen "Post-apokalypse" forventer jeg mindre dagliglivbeskrivelser fra kjendisliv før katastrofen, og mer fra hvordan de håndterer ting etter krisen. Tilbakeblikk via korte glimt er helt ok, men de lange passasjene fra livet til Arthur Leander er mer eller mindre uinteressante, selv om de henger sammen med en del av elementene som befinner seg i bokas nåtid.
Pappa døde da jeg var 20, og ingen kunne tegna en tegning for å gjøre meg glad igjen. Ingen har heller prøvd.
Det er bare en dag, noen pakker og en julemiddag, jula kommer enten man er mange elller bare to, og den går over like fort for oss alle sammen.
Eg lever fordi det er behagelig å leve. Eg veit kvifor eg lever. Eg lever fordi det gir meg glede. Eg har heilt klart sett at det er behagelig å vere levande, at der er gleder involvert. Om eg er i live, er det fordi eg synest at det er behagelig å leve, såleis har eg bestemt meg for å leve. Livet gir meg ofte gleder. Det finst gode ting her og no medan eg lever. Eg har sett at det ofte er behageleg. Eg har sett det medan eg har levd, livet er ikkje svært ubehageleg og det gir behageleg gleder til den som lever. Det finst fullt av gode ting for heile kroppen. Det er ei stor mengd av dei, altså lever eg. Eg blir verande i live ettersom det gir meg glede. Det er temmeleg behageleg å leve, eg har sett det medan eg i levande live har møtt på rikelig av behagelege ting, eg har levd og eg held fram med å leve fordi eg har sett at å leve ofte gir ein nok av gleder. Altså har eg glede av å leve, altså held eg fram. Slik veit eg kvifor eg framleis er levande det gir meg glede. Livet gir ein ei stor mengd med gleder og eg veit kvifor eg lever, eg lever fordi livet gir meg gleder og fordi det er behageleg. Slik veit eg kvifor eg framleis er i live og eg har bestemt meg for å halde fram med å leve, det er grunnen til at eg er levande, for det er nok av gleder i livet. Det er behageleg, altså lever eg, eg lever så lenge det er behageleg.
Å, jeg visste det jo, jeg merket det hele tiden, det var noe ved meg folk ikke ville ha, noe de forsøkte å unngå hvis de kunne. Noe jeg hadde, noe ved måten jeg oppførte meg på.
Men hva var det?
Det visste jeg ikke.
At jeg sa så lite, såklart, det ble lagt merke til og ikke satt særlig stor pris på, kunne jeg trygt gå ut ifra. Men kanskje også at det jeg sa, ofte rettet seg inn mot gale emner. Det ble ofte inderlig, det jeg sa, i alle fall så snart jeg kom på tomannshånd med noen, og det skydde folk som pesten. Alternativet var å ikke si noe i det hele tatt. Det var mine eneste modi, det var hele mitt register.
Det er litt med døden som med forholdet til Gud, bare omvendt: intellektuelt sett forstår jeg at Gud og det guddommelige ikke finnes, men jeg tror likevel at det gjør det. Med andre ord: jeg tror at jeg ikke skal dø, og at Gud finnes, samtidig som jeg vet at det motsatte er tilfellet
Hva er det å vite?
Hva er det å tro?
Sånn skal noveller skrives.