Bokelskere.no

Calvin hadde forpliktet seg til en ring, men ikke skjønt at ringen hadde forpliktet ham til så og si alt det Shirley nå mente den betydde - inkludert tre barn, fordi "det er et fint, rundt tall". Han hadde overveid å påpeke at tallet tre både var et primtall og et ujevnt tall, men var redd for at Shirley ville si seg enig med ham - og høyne forslaget til fire i stedet for å runde ned til to.

Alt dette stivnede og miserable, all denne lidelsen og alt dette meningstapet er også en del av livet, og det finnes overalt, men det er ikke så lett å se, ikke bare fordi det har utgangspunkt i det indre livet, men også fordi de fleste forsøker å skjule det, fordi det er så vondt å innrømme: livet skulle jo være lyst, livet skulle jo være lett, livet skulle jo være barn som løpet leende bortover stranden i vannkanten, som står og smiler til kamera på den første skoledagen, breddfulle av forventning og spenning.

Wenche Behring Breivik møtte uforvarende sin skjebne. Og like uforvarende havnet hun i historien. Hun gjorde så godt hun kunne. Kunne ikke bedre.

Et menneske som jeg, som ikke arbeider, som ikke vil arbeide, kommer alltid til å bli avskydd.
I denne arbeiderboligen var jeg den forrykte som alle i bunn og grunn skulle ønske de hadde vært. Jeg var den som avsto fra kjøtt, fra kino, fra ull; for å være fri. Jeg var den, som uten å ville det, daglig minnet de andre om deres egen elendige eksistens.
De klarte ikke å tilgi meg at jeg var fri og at jeg ikke fryktet fattigdommen.

Men er det bare du som snakker med Gud, eller lar du ham også komme til orde av og til?

Men svenskene, de knep sammen, var nøyaktige med sine liv og foraktet alle dem som ikke var det. Åh, som jeg hatet det lille fittelandet. Og så selvgodt som det var! Alt som var slik det var der, var normalt, alt som var annerledes, var unormalt. Dette samtidig som de omfavnet alt multikulturelt og minoritetsaktig! Stakkars de negrene som kom fra Ghana eller Etiopia opp til den svenske vaskekjelleren! Stå der og booke tid to uker i forveien, og så bli skjelt huden full om man glemte en sokk i tørketrommelen, eller få en mann på døren som med sin ironiske hjelpsomhet står med en av de jævla IKEA-posene i hånden og spør om dette tilfeldigvis er din? Sverige har ikke hatt krig på sin jord siden 1600-tallet, og hvor ofte tenkte jeg ikke den tanken, at noen burde invadere Sverige, bombe dets bygninger, utarme dets land, skyte ned dets menn, voldta dets kvinner, og så la et eller annet fjerntliggende land, f.eks. Chile eller Bolovia, omfavne flyktningene derfra med sin hjelpsomhet og si til dem at de elsker det skandinaviske, og sette dem i en ghetto utenfor en av storbyene der. Bare for å se hva de sa.

Det finnes små, gylne sekunder og minutter som absolutt veier mye tyngre enn en masse bortkastede drittår, og så ... kanskje det er det er hit jeg vil komme, dette jeg tross alt vil understreke mens jeg sitter her og ser ut mot de sluknede eller kanskje ennå ikke sluknede stjernene ... så finnes altså disse fortettede øyeblikkene som er så innholdsmettede at de knapt klarer å romme det de bærer på.

"Norway maple", I said.
He said nothing. They meant nothing to him, trees, birds, baseball teams. He knew music, classical to serial, and the history of mathematics, and a hundred other things. I knew trees from summer camp, when I was twelve, and I was pretty sure the trees were maples. Norway was another matter. I could have said red maple or sugar maple but Norway sounded stronger, more informed.

Happiness is something we can imagine but not experience. If we imagine that hell and purgatory are no longer in operation and that all human beings, every single one without exception, have been saved by God and are now enjoying celestial bliss, lacking nothing, perfectly satisfied, without pain or death, then we can imagine that their happiness is real and that the sorrows and suffering of the past have been forgotten. Such a condition can be imagined, but it has never been seen. It has never been seen.

Det er fantastisk å være sammen med en praktisk rettet idealist om kvelden og være håpefulle sammen, med vin i glasset. Det er noe annet om morgenen før man har drukket opp kaffen og løst ferdig sudokuen.

Om mulig ville vi alle kunne leve for bluesen. Vandre gatelangs i egne tanker, spille musikk, fotografere, skrive poesi og uttrykke oss. Sove eller være våkne når vi vil, spise godt, røyke pot, elske dem vi elsker, se verden, konversere, drømme, realisere drømmene og urinere når vi må. Gjennom denne kreative friheten ville praktikaliteten kanskje blomstre. Vi kunne bygget samfunn der færre trenger sosialarbeidere fordi de har det for bra til å trenge noe som helst. Skape økonomiske velfungerende systemer, bygge hus og dyrke grønnsaker på taket. La praktikaliteten spire ut av et kreativt fellesskap fremfor å håpe at kreativiteten kan overleve på innsiden av et IKEA-varehus.