Bokelskere.no

Eh, og det er nok uansett eller?

Litt morsomt å se alle som egentlig ikke liker krim, men likevel har lest en krimbok og likt det. Jeg kunne nok sagt noe liknende selv, det er ikke det, men det sier veldig mye om hvor mange fordommer som er heftet ved den gode gamle krimboken. Mange har tydeligvis et behov for å legge inn et forbehold. Vel, jeg har i mange år lett etter den gode krimboken, for jeg tror den finnes det ute, men jeg opplever til stadighet å blir skuffet dessverre. Kan godt være jeg forventer for mye av sjangeren, men at den er spennende er et minste krav vil jeg påstå, og hvis forfatteren skriver godt i tillegg er det selvfølgelig en kraftig bonus. Men det jeg ofte opplever er at det blir for langt, feks Larsson, Mankell, Guillou, Wilson pøser på med sider og mister fokuset, drar inn for mange sidehistorier og spenningskurven daler. Eller så har du Lindell som så veldig gjerne vil være poetisk i språket sitt, men som ikke innser at det forstyrrer og ikke passer inn. Pluss at det er dårlig. Og Staalesen, tja, han er i beste fall en dårlig Raymond Chandler kopi, men stort sett er han bare kjedelig. Jeg har selvfølgelig ikke lest alle såkalte gode krimforfattere der ute, det er så vanvittig mange av dem skal man tror Terje Stemland i Aftenposten, 6'erne ruller jo stadig vekk rundt påsketider. Men jeg vil påstå at krimsjangeren har blitt påført en skade, og med det mener jeg at noen vil den skal være mer enn den egentlig er. Noen kloke hoder har dyttet inn sosialrealistiske motiver, samfunnsproblematiske motiver, viktige motiver, ingen tvil om det, men hører det nødvendigvis hjemme i en kriminalfortelling? Tar de opp problemstillingen der fordi de ikke klarer å skrive en vanlig roman om det? Pakker de det inn i en krimbok for det er mer lønnsomt? Ikke vet jeg, og jeg er kanskje slem som ilegger en iherdig krimforfatter slike motiver, Gert Nygårdshaug vrir seg sikkert i forbannelse, men jeg bare lurer på hva som er gale med det gode gamle plottet? Jeg skjønner jo at det er behov for fornyelse i blant, det er grenser for mange ganger man kan skrive en variant av hvem-var-morderen, men de bør ikke glemme hovedpoenget likevel, som etter min mening er å holde spenningen oppe.

A Christmas Carol er alltid et gledelig gjensyn, og hvis man har barn er Gubben og katten og nissemaskinen også en herlig bok å ta frem i disse tider. Jeg har lest den nå for 4. gang for min sønn, og vi lo like godt i år og.

Vet ikke helt hva jeg skal si om denne boken, noen ganger måtte jeg bare riste på hodet mens jeg tenkte hva er det han egentlig babler om, er det mulig å vase så mye. Fikk følelsen av at han har slukt både Catcher in the Rye og Fear an Loathing in Las Vegas med hud og hår og bestemt seg for å tulle mest mulig. Men samtidig var det ulike passasjer som fungerte godt og engasjerte meg. Så jeg vil ikke si at det var helt bortkastet, men hadde han ikke vært kjent og hett Morten Abel hadde jeg kanskje gitt opp halvveis.

Ja nettopp, akkurat det jeg er redd for. Action. Men ellers enig i at The Proposition er bra saker.

Vilt bra roman. En av de beste. Selma Lagerlöf var en dronning, og i hennes rike blomstret alt. Og da mener jeg alt. Det er utrolig oppløftende at en så drøy roman, allerede så gammel, har fått et så langt liv. Hurra. Nå kom jeg i en lett ekstatisk stemning, kjente jeg, og fikk, som jeg noen ganger får, lyst til å gå i et slags tog.

Ganske så fornøyelige denne her, litt sånn herlig Hovland humor, men og litt alvorlig og trist om kjærlighet, vennskap og det å være seg selv.

Man kan antagelig betrakte Thomas Manns iver etter å spekke flere av romanene sine med omfattende filosofiske ekskursjoner på minst et par måter, dette er jo noe han bedriver jevnt og trutt, og kanskje med størst overlegg i Trolldomsfjellet hvor det er lange diskusjoner mellom enkelte av karakterene (Naphta, var det ikke det, og Settembrini), diskusjoner som krever ganske mye forkunnskaper for å kunne henge med, selv om så å si alle de store romanene hans - med unntak av Buddenbrooks - har dette trekket ved seg.

Jeg tenker at enten er det som du sier, en invitasjon til leseren (Mann var jo humanist, er det ikke i Trolldomsfjellet at humanismen defineres som kjærlighet til mennesket?), men samtidig synes jeg det er litt optimistisk sagt, eller hva man skal kalle det, og tenker like gjerne at Mann ved å dynge flere av tekstene sine med såpass mye innforstått kunnskap (Lotte I Weimar har også betydelige anslag av dette), så markerer han et slags revir. Han sier på en og samme tid at alle er velkomne til hans romaner, dette sier han ved sin høflige og humanistiske generøsitet, det er vanskelig å ikke betrakte Thomas Mann som en vert, eller hva, han har så mye av vertens vesen ved seg, synes jeg; men samtidig sier han gjennom den romanhandlemåten det er å være så raus med info som krever så voksne kunnskap fra leserne, at ikke alle - likevel - har adgang til denne romanen. Det er blant annet i dette, tenker jeg, at Trolldomsfjellet skiller seg fra Buddenbrook, hvor han var mer Kiellandsk gestaltende (og jeg kunne også trukket inn Josef og hans brødre her, hvor han også gestalter mer og dermed minimerer avstanden som slike kunnskapsmengder kan skape overfor mindre studerte lesere).

Nå mener selsvagt ikke jeg at det er noe galt med dette, jeg synes det er både naturlig og behagelig at det finnes bøker for oss alle; både de som har sytten år bak seg ved akademia og de som tror at akademia er et land i øst-europa; og i Thomas Manns forfatterskap finnes tekster for de fleste av oss, selvsagt, hadde jeg nær sagt, for jeg føler ofte at han tenkte sånn: I mitt forfatterskap skal alt finnes.

Det er mange år siden jeg leste boken nå, så minnet er falmet. Jeg er ikke en sånn som husker alt jeg leser, ikke i det hele tatt, tvert om, det aller meste glemmes. Jeg ser av noen notater at jeg leste den i 97 og dernest i 03. Hva husker jeg? Hva husker jeg best fra Trolldomsfjellet?

1. Ganske tidlig i romanen, før Hans Castorp begynner å få smaken for de sykes fyldige liv, så er det en utrolig morsom scene hvor han går tur med fetteren sin der oppe i det helsebringende fjellet. Så passerer noen damer, og Castorp blir forferdet da han opplever at en av dem plystrer på ham! Hva! Hun plystret på meg! Men så får han høre hva det var for noe: Det var en av pasientene som pep med den defekte lungen sin.

2. Stilen. Den helt vanvittige stilen til Mann, så flottenfeiersk og nedlesset, så ornamentert og samtidig så presis, så ubegripelig velformulert!

3. Min egen irritasjon over at en så perfekt roman også var så utmattende i enkelte sekvenser, særlig uti del to.

4. En syk russerinne som slamrer med døren.

5. Hvor morsom er ikke denne romanen. Hans Castorps forvandling fra skeptiker til fast inventar der oppe på Trolldomsfjellet, å, det er strålende. Lå han ikke på balkongen og sov om natten? Fikk han ikke diagnose av legen der oppe, ble det ikke sagt om Castorp at han hadde "talent for å være syk"?

6. Det fysiske - eller fysiologiske - trykket i denne romanen, dens sarkastiske og dødsforbundne blikk på kroppen, alle de vanvittige beskrivelsene til Mann av ansiktstrekk og alt menneskelig ytre.

7. Forelskelsesromanen, den der blyanten og hun Chauchat-dama. Hva var det nå igjen? Jeg husker jeg jublet, høyt, da jeg leste det! Men hva var det nå jeg jublet for igjen?

På tide å lese boka på ny, kan det se ut som!

Grundig dokumentarisk framstilling av David Toska og ranslaget som slo til mot NOKAS påsken 2004. Forfatterne har gjort en ryddig jobb med et stort materiale, best synes jeg de to første delene fungerer, som skildrer tiden før ranet og selve ranet, mens siste del, som omhandler tiden på flukt, ikke er like tett og spennende.

Det er magne fascinerende, mindre historier inne i den store her, og på tross av at bøker som denne, hvor det mangler en personlig stemme, hvor man kan risikere en opphopning av hendelsesrekker uten analytisk nivå, uten seleksjon av detaljer, lykkes forfatterne i det de har satt seg fore: Å gi en saklig, dokumentarisk framstilling av hendelsene før og etter ranet, samt portrettere noen av de viktigste personene som deltok den dagen på Domkirkeplassen, først og fremst David Toska og KJell Alrich Schumann.

Filmen er dessverre ikke så god, så det var dumt av deg, så fortreng filmen og les boken.

Så du tipper du blir 87? Ikke verst :-) For det første, alle mulig honnør til oversetterene i dette landet, uten dem hadde de fleste nordmenn ikke kunnet lese noe annet enn dansk, svensk og engelsk, og til og med det kan være vanskelig nok noen ganger. Men noe jåleri er det ikke snakk om synes jeg bare fordi man vil og kan lese originalspråket. Det tar muligens litt lenger tid noen ganger, men man får som oftest mye igjen for det, både innsikt i en annen språkgruppe, men viktigst av alt rytmen og autensiteten blir bevart, og man trenger ikke tenke på hva man eventuelt går glipp av, hva som forsvinner. For selv om det er mange gode oversettere der ute, er det også mange dårlige som ikke alltid løser oppgaven godt nok. Så, mestrer man et annet språk, kjør på. Men det viktigste er likevel, les boken!

Ja, han kom jo med "Pornopung-håndboka" etterpå, så han tok ikke hintet tydeligvis, ville kanskje bare ha penger. Vel, han ble jo lesbisk nigger senere.

Ja herregud, oppdaget det først nå, jeg driver jo og leser i den på jobb i lunsjen av og til, har kommet godt over halveis, og den er kjempefin! Men jeg leser den på norsk og da heter den Husfred, så jeg koblet ikke med gang. Går noen ganger tregt ser du...

Ja, "Andas fram mitt ansikte" høres unektelig flottere ut enn "Pust frem ansiktet mitt" (Tror det var slik i alle fall)

Siden 2009 ble året da jeg oppdaget Doris Lessing, i og med at jeg leste "Det femte barnet" og skjønte at her har vi med en forfatter utenom det vanlige å gjøre, en dame som tenker på tvers av forventede kategorier og gjennomfører med glans, så ønsker jeg meg noe bra av henne til jul.

Jo kanskje det, selv om jeg ikke vil være så kategorisk, og jeg vet ikke helt om Zafon regnes som magisk realisme kandidat uansett. Men for meg var det bare lettbeint og kjedelig.

Hehe; herr Renberg! Du all verden, det er det ingen som har titulert meg som siden jeg bodde noen måneder i Tyskland for ganske mange år siden. Jeg har som prinsipp å ikke blande meg i diskusjoner om mine egne verk her på bokelskere, siden jeg synes det er lite kledelig og i tillegg synes det er viktig at folk får diskutere i fred uten at forfatteren skal stirre dem over skulderen, men litt fakta kan jeg bidra med: Det foreligger manus både til "Kompani Orheim" og "Charlotte Isabel Hansen", og det finnes gjennomførinsgdyktige produsenter, regissører, kort sagt, det som trengs. Men de som styrer med de ulike tingene venter ennå på evt. tildeling fra Filmfondet. Jeg håper og tror mye kan hende for disse to prosjektene i 2010, men vi får vente og se. Uansett kommer det ingenting på lerretet før tidligst 2011.

Tore

Hei Lene; jeg misunner deg nå. Du skal lese Dickens. Du skal lese Great Expectations. Du skal møte en rekke fantastiske mennesker, noen grådige og gjerrige, noen rettskafne og hederlige, du skal møte en forfatter som nøt å skrive og som hadde den evnen at hans egen glede smittet over på leserne. Å, jeg fikk lyst til å lese Great Expectations på ny!

Jeg leste The Road på norsk - altså under tittelen "Veien" - og kan anbefale Knut Ofstads nær sagt perfekte oversettelse for de som foretrekker å lese norske tekster. Selvsagt er all litteratur bedre i originaldrakt, men samtidig mener jeg det er en del originalspråkjåleri ute og går; det finnes veldig gode oversettere der ute, som kan gjøre livet herlig for oss som ikke leser alle verdens språk, og Ofstad er en av de som til og med kan utvide vår egen språkforståelse, slik for eksempel Anne-Lisa Amadou gjorde det da hun oversatte Proust.

Selv mestrer jeg kun dansk, svensk og engelsk godt nok til å få skikkelig utbytte på andre språk enn norsk, men foreligger det en god oversettelse av en utenlandsk roman, leser jeg helst på norsk, rett og slett fordi min språkfornemmelse tar leseropplevelsen lenger når jeg oppholder meg innen rammene av det språket som har vært mitt siden 1972, og ikke minst siden det går fortere og jeg har dårlig tid. Jeg er jo 37 og har bare ca førti år igjen av livet, og det er en hel del saker og ting jeg skulle ha lest innen da :)