Den sjuende boka i kategorien Nyere nordisk litteratur er trilogien
Vargskinnet av Kerstin Ekman.

Her kan dere kommentere og diskutere første bind:
Guds barmhjertighet.

Det er laget egne tråder for de andre to bindene:

Andre bind: Morgen kommer

Tredje bind: Skrapelodd

Leseperiode:
Mandag 22. januar - søndag 15. april

Lesesirkelens hovedtråd

Hehe!
Ser det. Korreksjon følger!

"Minst tre veker"? Og Lillevi håper også på minst tre uker.

Jeg foreslår fire uker. Da blir det i gjennomsnitt 14-15 sider pr. dag.

Leseperiden blir da 22. januar - 18. februar.

Hva mener dere?

Jeg har bestilt en svensk utgave (papir) fra Adlibris. Har lest litt på svensk tidligere, og nå skal det bli interessant (og lærerikt) å lese en hel svensk roman på originalspråket.

(Forresten bør det bli mindre dubbing og teksting av svenske program på norsk tv).

Søndag 14. januar, kl. 18.05

Og vinneren er:

Guds barmhjertighet av Kerstin Ekman.

Felleslesingen starter mandag 22. januar.
Jeg lager ny diskusjostråd før den tid.

Jeg ser at boka er på ca. 400 sider. Hvor lang skal leseperioden være?

Takk,det går framover. Og takk for fine boktips med Karin Bang. Har begynt på Havet ble blod nå og det er absolutt etter min smak så langt.Skal prøve å få tak i noen av de du nevner. Det var jo gjennom lesing av boka di et jeg kom over forfatteren Karin Bang,har nok hørt henne nevnt, men har aldri lest henne.

Fint vær her på romsdalskysten, men pga.fortsatt krykkebruk og akillesortose bli det ikke mye uteliv,dessverre. Men desto mere lesing. Har avsluttet boka om Veierland som jeg syntes var veldig bra og ei bok av Stefan Zweig som var ok. Nå har jeg begynt på ei bok som heter Kolbes reise av Åge Rønning. Han skriver litt merkelig, men grei å lese.
De neste bøkene som står for tur nå,er Juyøy-bøkene av Karin Bang.(hun er fra Veierland).
Ønsker dere alle en god lesehelg.

Om foreldres løgner og fortielser

Thorvald Steen (f. 1954) debuterte som poet i 1983, og han har siden utgitt en mengde med bøker innenfor sjangrene romaner, noveller, essays, barnebøker, skuespill og lyrikk.

Noen av bøkene er selvbiografiske - som "Vekten av snøkrystaller" (2006) og "Det lengste svevet" (2008). Bøkene handler om ham selv og det faktum at han lider av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom. "Det hvite badehuset" handler på sett og vis om det samme, men med en annen vinkling. Selv har jeg kun lest "Vekten av snøkrystaller" og "Historier om Istanbul" tidligere. "Vekten av snøkrystaller" gjorde ikke noe sterkt inntrykk på meg da jeg leste boka for ca. 10 år siden. "Det hvite badehuset" er derimot et knyttneveslag av en bok! Jeg tror det er fordi den er enda mer personlig, åpnere og mer reflektert. Og kanskje er jeg selv som leser ikke den samme som jeg var i 2008?

Thorvald Steen lider som nevnt av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom, som har ført til at han nå sitter i rullestol, 63 år gammel. Legene spådde at han ville bli rullestolbruker før han fylte 30 år. Det skjedde heldigvis ikke.

En dag mottar forfatteren en telefonoppringning som skal komme til å snu opp-ned på livet hans. Den som ringer er en kusine av moren, som han ikke ante eksisterte. Moren har aldri villet ha kontakt med sin egen familie. Det viser seg at både morfaren hans og en onkel - morens bror - hadde den samme sykdommen som han selv, og at dette mest sannsynlig skyldes en medfødt kromosomfeil. Hvorfor har ikke moren hans fortalt ham om dette? Hun har ikke en gang fortalt ham at hun har hatt en bror. Og morfaren som tidligere hadde blitt beskrevet som alkoholisert, var i stedet syk og utstøtt av familien ... En ingen ville være ved. Da telefonen fra kusinen kom, var forfatteren 60 år.

Moren er gammel og Thorvald Steen ønsker å spørre henne ut før det er for sent. Han møter imidlertid taushet. Tror hun kanskje at alt det ubehagelige vil bli borte dersom det ikke snakkes om? Hvor mye enklere ville det ikke bli for ham, dersom hun åpnet opp og fortalte om familiens historie? Moren har liten forståelse for hans søken etter svar. Det har hun aldri vært, heller ikke den gangen han som 17 åring fikk diagnosen (men ikke visst noe om familiehistorien). For hva ville ha skjedd dersom han hadde vært åpen om sin sykdom allerede fra ungdommen av? Ville han for eksempel ha fått jobb? Til slutt ender han med en historie om hvordan moren holdt familiehemmelighetene for seg selv, og valgte å ta sjansen på å få barn med en mann som ikke visste noen ting om dette. Hva ville ha skjedd dersom hun hadde vært åpen om dette? Ville mannen hun en gang elsket, ha forlatt henne? Ville sønnen i det hele tatt ha blitt unnfanget?

I samtalene med sin mor påpeker forfatteren at stillheten kan være like vond som fysisk vold, og at den kan gjøre stor skade. Selv valgte han å være åpen om sykdommen sin da han møtte hun som ble hans kone. De fikk senere tre barn - vel vitende om risikoen for arvelighet. Dersom de skulle ha valgt ikke å få barn ... ville ikke dette ha vært en slags erkjennelse om at hans eget liv ikke var verdt noen ting? Han trekker paralleller til dagens sorteringssamfunn, der antall aborter på grunn av Downs syndrom har økt betydelig i årenes løp. Livet til barn med Downs syndrom anses ikke fullverdig ... de sorteres bort på grunn av en kromosomfeil.

Dette skriver Bjørn Gabrielsen i sin anmeldelse av boka i Dagens Næringsliv den 18. august 2017:

Årsaken til at hovedpersonen er blitt avskåret fra sin familiehistorie skyldes at hans sykdomstilstand er arvelig. Og et av symptomene er mangel på muskler rundt munnen, noe som gjør det umulig for ham å plystre. Foreldrenes smerte av å ha påført sitt barn for denne lidelsen er blitt håndtert med skam og fortielse.

Steen trenger ikke å si det selv, leseren skjønner intuitivt at denne problemstillingen er universell, den forutsetter ikke en arvelig kromosomfeil og mannsalder med løgn. Alle barn påføres smerte av sine foreldre, om ikke annet fordi det å leve simpelthen er smertefullt. Og alle forsøk fra foreldre på å skjule sin delaktighet, sitt ansvar, kan gjøre vondt verre.

Og slik blir dette en universell historie som mange kan kjenne seg igjen i, selv om det ikke handler om arvelige kromosomfeil. Foreldre er ikke perfekte, og noen ganger gjør de feil som får konsekvenser for barnet. Hvem ønsker å være åpen om sitt ansvar, dersom man vet at dette kun vil føre til vondt blod mellom en selv og barnet? Fristelsen til å omskrive, skjule, fortie og fornekte er nærliggende. Thorvald Steens mor ønsket seg kjærlighet og barn, og fikk det. Prisen hun betalte - den prisen hun faktisk trodde at hun var nødt til å betale - var høy, og innebar en fornektelse av hele sin fortid, av alle familiebånd ... Alt for å skjule den grusomme sannheten om at hennes slekt var belemret med en arvelig kromosomfeil som kunne føre til muskelsvinn og tidlig død.

Thorvald Steen skriver svært godt. Spesielt godt likte jeg at han ikke er ute etter å sverte noen - verken moren eller sin egen slekt. Han mener at alle må forstås ut fra den tiden de levde i, og at dette langt på vei kan forklare hvorfor moren tok de valgene hun gjorde. Selv er han overhode ikke i tvil om at hans liv har vært leveverdig. Vi aner at morens skam må ha vært stor siden hun valgte å lyve om hele sitt liv for å skjule den uhyggelige arven i familien. Kanskje er dette nok til å kunne la seg forsone med fortiden? "Det hvite badehuset" er en på alle måter tankevekkende bok, som jeg ikke blir ferdig med med det aller første. Den berørte meg sterkt!

Lydboka er nydelig lest av Øyvind Røger!

Mandag 8. januar 2017

Ny tråd: Valg av Nn7

DENNE TRÅDEN SKAL BRUKES KUN TIL STEMMEGIVNING
(Unntak: innlegg for å heve tråden).

Frist for å avgi stemme:
Søndag 14. januar, kl. 18.00

Du stemmer ved å klikke på "Godt sagt".
Du må stemme på minst to - 2 - bøker.
Stemmer kan trekkes tilbake underveis, men ved fristens utløp må du ha stemt på
to bøker eller flere.

Bare de som er registrert (jfr. hovedtråden) kan avgi stemmer.
Se ellers Forslag til Nn7.

Siden jeg ikke kan klikke på "Godt sagt" for egne innlegg, skriver jeg (+1 stemme) ved de bøkene jeg stemmer på.

Dersom to eller flere bøker deler førsteplassen, må vi ha ny(e) valgomgang(er).

Nedenfor følger en alfabetisk liste (etter tittel) over de nominerte bøkene.

GODT VALG!

Koloni-roman av beste engelske merke!

Har du enda ikke fått med deg Jane Gardams trilogi fra Hong Kong? Da har du faktisk gått glipp av en herlig leseopplevelse! Den første boka - "En ulastelig mann" - kom ut på norsk våren 2017, og høsten 2017 kom den andre - "En trofast hustru". Den tredje og siste boka i trilogien - "Venner - til sist" - kommer på norsk i løpet av våren 2018. Jeg har selv vært i Hong Kong et par ganger, men det at jeg liker disse bøkene handler ikke først og fremst om det (selv om jeg elsker å lese bøker med handling fra steder jeg har vært). Derimot handler det om bøker som er meget godt skrevet! Jeg kommer nærmere tilbake til min oppfatning av boka mot slutten av dette innlegget.

(Dersom du fremdeles ikke har lest bok nr. 1 i trilogien, bør du avstå fra å lese dette innlegget. Her røper jeg nemlig mye av handlingen i den første boka.)

Litt om forfatteren

Jane Gardam (f. 1928) er en engelsk forfatter som har en hel haug med bøker på sin merittliste. Det handler om bøker både for barn og voksne, innenfor sjangrene romaner og noveller. Hun debuterte da hun var over 40 år, og - kan jeg lese på Wikipedia:

" ... she has become one of the most prolific novelists of her generation, with 25 books published over the past 30 years and a number of prestigious prizes to her name".

Hun har til og med blitt nominert til Booker-prisen et år (i 1978). Likevel er det først nå noen har funnet bryet verdt å oversette noen av bøkene hennes til norsk. Dersom hennes øvrige bøker holder den samme høye kvaliteten som trilogien fra Hong Kong, håper jeg at det kommer flere oversettelser! For øvrig nevner jeg at trilogien er kalt et mesterverk av flere anmeldere utenfor Norge, mens bøkene knapt er anmeldt i norske aviser. Det første forundrer meg ikke - det gjør derimot det siste.

Som forlaget har skrevet om boka - kanskje Englands best bevarte hemmelighet:

En trofast hustru er en følsom og skarp skildring av ekteskapets og kjærlighetens vilkår – om å leve sammen uten å kjenne hverandre, og lengselen etter å bli elsket og å få sjansen til å elske tilbake.

Litt om persongalleriet

Mens hovedpersonen i "En ulastelig mann" utvilsomt var gamle Filth (akronym for Failed in London try Hongkong), eller Edward Feathers som han egentlig heter, og hvor hans kone Betty bare hadde en liten birolle, er det hele snudd i "En trofast hustru". Her er det nemlig Betty som er hovedpersonen, mens Filth er noe mer perifer.

Både Filth og Betty er såkalte kolonibarn. Edward var i sin tid et resultat av en liten romanse mellom hans engelske far og en innfødt kvinne i Malaysia. 10 år gammel ble han sendt til en fosterfamilie i Wales. Ikke bare førte dette til en total mangel på foreldrekjærlighet, men det var heller ikke mye kjærlighet å hente i fosterfamilien. Dessuten var det lite penger. Han klarte likevel å karre til seg en juristutdannelse. Tidene i England var imidlertid magre, og dessuten lengtet han hjem til Østen. Hong Kong skulle derfor bli hans hjemsted, og her arbeidet han i hele sitt yrkesaktive liv - først som advokat og senere som en meget respektert dommer. Han forble hele sitt liv et elskelig menneske, men ute av stand til å slippe noen inn på seg følelsesmessig. Dette skulle ikke minst hans kone Betty lide sterkt under.

Betty er opprinnelig skotsk, men har vokst opp i Østen. Hun har bak seg en forferdelig traumatisk opplevelse fra krigen, med internering i en fangeleir ved Shanghai. Der mistet hun foreldrene sine. Foreldrene var åpenbart engstelige for at arven hennes skulle bli sølt bort, og satte en aldersgrense på 30 år for utbetaling. Dette gjør det nesten fullstendig umulig for Betty å komme i gang med livet sitt. Hun eier ikke nåla i veggen, og klarer knapt å forsørge seg selv. Nettopp dette medvirker til at hun på et tidspunkt ser seg nødt til å gifte seg.

Litt om handlingen i "En ulastelig mann"

I denne boka får vi høre om Edward Feathers oppvekst. Filth er blitt en gammel mann, som ser tilbake på sitt levde liv og ekteskapet med Betty, som nå er død. De fikk aldri barn. Han er tilbake i England, der han og Betty - i likhet med mange briter - valgte å slå seg ned på sine eldre dager. Årsaken var at Hong Kong gikk tilbake til Kina i 1997. Fortellingen veksler mellom nåtid og fortid.

Mot slutten av boka introduseres vi for Terry Veenering, Edwards erkefiende. Og dette skyldes ikke bare at de jevnt over har vært motparter i alle rettssaker som de hadde befatning med i rettsapparatet i Hong Kong (hvilket dreide seg om byggesaker og eiendom) mens de begge var praktiserende advokater ...

Om "En trofast hustru"

"Altså, kvinner. Kvinner ble fascinert av ham. Det fantes ikke spor av dekadanse i ham. Han var slett ikke utiltrekkende, seksuelt sett. Det kunne glitre i øynene hans. Det var likevel ingen som kom noen vei med ham. Han hadde ingen kompliserte forhold, og det var ingen som hørte på ham når han snakket i søvne om barndommen sin på lidenskapelig malayisk.

Minnene hans var like gåtefulle og private som alle andres. Han visste bare at han var på sitt dyktigste og lykkeligste under Østens sol og i det trommende, brusende monsunregnet, ved varm sjø som suste og suget og slo mot hvite strender. Det var i Østen han vant sine fleste saker.

Han eneste trussel var en annen engelsk advokat, som var litt yngre enn ham og hans rake motsetning: Han kunne ingen andre språk enn engelsk, var utdannet ingeniør, og hadde tatt et eller annet slags jusdiplom ved en teknisk høyskole - en såkalt "kveldsskole" - i Middelsbrough, og han var freidig, stygg og ustoppelig, og overstadig munter på en måte som svært mange kvinner og mange menn opplevde som uimotståelig. Hans navn var Terry Veenering." (side 18-19)

Filths kompanjong og advokat - Ross - er dverg (eller kortvokst, som vi sier i dag), og følger ham i tykt og tynt - også i privatlivet.

En dag møter Filth Elisabeth - det vil si Betty - og henne vil han gifte seg med. Frieriet hans er noe av det såreste i hele romanen.

"Elisabeth, du må aldri forlate meg. Det er det som er betingelsen. Jeg har blitt forlatt hele livet. Helt fra jeg var bitte liten er jeg blitt tatt ifra noen. Et av disse foreldreløse kolonibarna og alt det der. Ikke at det er noe spesielt med meg i så måte. Det skulle liksom gi oss en sterk rygg." (side 40)

Det handler om foreldre som "ofret seg" for en ideologi, og som sendte barna sine "hjem" for å sikre at de fikk en god britisk oppvekst. Alle tok skade av det ...

Elisabeth lover at hun aldri skal forlate Edward. En time etter møter hun Veenering, og faller pladask for ham.

Stort mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen. Ikke annet enn at vi følger ekteparet gjennom hele deres liv - et ekteskap som skal bli ganske annerledes enn hva i alle fall Betty hadde sett for seg. Ikke minst fordi de aldri får barn, og fordi Edward jobber døgnet rundt. Det handler også om reiser mellom Hong Kong og England, og ubesluttsomhet i forhold til hvor de kunne tenke seg å slå seg ned. Og om to bitre fiender som tilfeldigvis blir naboer på sine eldre dager.

Min vurdering av boka

Historien om Edward og Betty er skrevet med en slik inderlighet at jeg nesten kjente at jeg var der hos dem, og betraktet alt som skjedde - der og da. Det er en historie om å holde masken, selv når ingenting er som det burde være, og likevel late som om alt er bra. Ikke bare lurer ektefellene hverandre, men de lurer også seg selv. For hva er kjærlighet i et ekteskap? I alle fall ikke å leve som bror og søster ... Og likevel er ekteskapet deres preget av mye mer hengivenhet og respekt enn de fleste ekteskap jeg har sett på nært hold. Verken Filth eller Betty kunne drømme om å gjøre den andre noe vondt. Men begge har sine hemmeligheter som de skjuler for hverandre ...

Den merksnodige dvergen Ross har en finger med i det meste som skjer. For det meste har han en sentral rolle i å dekke over og beskytte spesielt Edward mot livets skuffelser. Andre ganger kjenner vi på en uhyggestemning.

Som i den første boka i trilogien fremstår tidskoloritten også i denne andre boka svært autentisk og interessant. Det er først og fremst overklassen i Hong Kong vi møter. Stedet er lite og alle vet alt om alle. Derfor handler det om å holde fasaden så plettfri som mulig. Underveis får vi også innblikk i flere Hong Kong-beboeres liv, og dette er med på å komplettere bildet av livet i denne britiske kolonien, mens den var på høyden av sine glansdager. Her er det ekteskap mellom briter og kinesere, ektepar med mange barn, ektepar som fremdeles sender barna sine "hjem" etter feriene, for at de skal få en god og britisk kostskoleoppdragelse osv.

Jane Gardam skriver svært godt. Mens hun i den første boka spente opp et bredt lerret, har hun i denne andre boka borret seg mer inn i kjernen av livet til ekteparet Feathers. Hva var det som gjorde at de utviklet seg slik de gjorde? Hvorfor var Edward så følelsesmessig fjern, og fylte hele livet sitt med enorme mengder jobb? Hva var det som fikk Betty til å holde ut dette kjærlighetsløse ekteskapet, hvis fasade likevel fremsto så perfekt?

Det er mye humor i bøkene, og dette kommer særlig tydelig frem der hun lar andre betrakte ekteparet Feathers. I og med at de ikke hadde barn, fylte de livet med diverse intellektuelle sysler. I tillegg elsker Betty å stelle i hagen. Der noen kanskje ville ha sett et relativt interessant liv, ser andre bare at de er "knusktørre". Kanskje er det slik det blir når kjærligheten mangler?

Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så gleder jeg meg veldig til den tredje boka i trilogien!

Søndag 7. januar kl. 18.05

Fristen for å foreslå bok til neste felleslesing er ute.

Åtte bøker er nominert:

Guds barmhjertighet,
Utrenskning,
Bonsai,
Det blir aldri lyst her,
Byen og verden,
Bli Björk,
Broene brenner,
Hjernen er stjernen.

Jeg lager valgtråd til Nn7 i morgen formiddag.

Det er det som er det fine med Veierland, jeg er fra områdene litt lenger nord i Vestfold. Jeg har vært mye på Tjøme og Nøtterøy opp gjennom alle år, men faktisk aldri på Veierland.Men føler så inderlig den øy-følelsen fra mine år hjemme på Østlandet. Her på Nordvest-landet har jeg bare bodd i drøyt 10 år, men bor på ei øy nå, men det er ikke som øyene i Vestfold,nei. Det er ei flott bok og artig å lese om bl.a. hvalfangermiljøet, mine bestefedre og onkler har alle vært på hvalfangst i sørishavet.Og som vestfolding blir det alltid til at jeg sammenligner andre steder med hjemme,og som regel er det hjemme som vinner. Sånn er det vel for de fleste,antagelig.
Takk igjen for ei flott bok.

Lørdag 6. januar 2018

Hei,

Ett av forslagene til Nn7 er Hjernen er stjernen.

Dette er en fagbok (sakprosa?)

Jeg er ikke sikker på hva vi er blitt enige om.
Skal vi felleslese slik litteratur også, eller skal kun skjønnlitteratur (evt. inkl. essays) være med?Skal jeg sette ovennevte bok på valg fra mandag?

Raskt svar ønskes fra så mange som mulig.

Og GOD HELG!

Snø og blæst så det er godt lesevær. Er akkurat ferdig med ei bok av Stefan Sweig, I følelsenes vold, og den var meget bra. Vanskelig å gå videre etter sånne bøker, men valget falt på Don Camillo av Giovanni Guareschi, en helt annen type bok, men veldig fin. Innimellom leser jeg i boka Veierland forteller av Lillevi Berg Kristoffersen, den koser jeg meg med og leser små stykker av gangen,den vil jeg skal vare lenge.
En god lesehelg til dere alle.

I 1983 utkom Bazarovs barn. Grunner og avgrunner i norsk litteratur av Kaj Skagen på Gyldendal Norsk Forlag. Det er en bok jeg har lest flere ganger, og blir like imponert hver gang over Skagens evne til å omtale og analysere litteratur og forfatterskap på en besnærende og provoserende måte. Eller som beskrevet bak på bokens omslag:

"Siden Hamsuns hudfletting av den tids litterære koryféer i Paa Turné, har det neppe kommet et innlegg i den litterære debatt med større idémessig perspektiv og høyere intellektuell temperatur."

Men nok digresjoner og videre til et slags poeng (selv om jeg fortsatt henviser til ovennevnte sakprosabok). På omslaget til Bazarovs barn finnes også noen sitater fra diverse aviser om romanen Kaj Skagen utgå året før (1982): Broene brenner (1. pris i Gyldendals romankonkurranse 1982):

"Broene brenner er en del av et veiskille i norsk litteratur."
(Jon Gustavsen i Nationen)

"Et velformulert, intenst oppgjør med den vestlige sivilisasjonens åndelige fattigdom."
(Magne Lindholm i Dagbladet)

Og jeg fant Broene Brenner (ulest) i bokhylla. Kjøpt på Fretex for kr. 35,- for noen år siden (noen antikvariater har den). På omslaget kan man blant annet lese følgende:

Det er en bok om politikk, men også om metafysikk, om hva vi har på denne jorden å gjøre. Og som renning i veven løper en menneskelig grunnholdning som nekter å la seg sette på enkel formel, fordi den samtidig skal ha plass for utbrudd, eldgammel myte og ny, søkende religiøsitet. I beste forstand en europeisk roman med høy temperatur og på et høyt refleksjonsnivå.

Mitt forslag til Nn7 blir altså

BROENE BRENNER av Kaj Skagen.

jfr.: Broene brenner

Mandag 1. januar 2018.

Ny tråd:

Forslag til Nn7