Diskusjonstråd for bok nr. 2 i trilogien Vargskinnet:
Morgen kommer av Kerstin Ekman.
Leseperioden går fram til og med uke 15, 2018 (15. april).
Diskusjonstråder for de andre to bøkene:
Første bind: Guds barmhjertighet
(Hvorfor har dette bindet så forskjellig tittel på svensk (Sista rompan) og norsk?)
Viser 31 svar.
Jeg har kost meg med "Sista rompan". Jeg liker de forskjellige dialektene og føler meg hjemme i tømmerfløternes rike. Der jeg vokste opp drev man tømmerfløting til 1985. Det er i dag museum og er ikke langt unna meg i luftlinje. Jeg kan ennå høre lyden av stokker som vaser seg og ropene fra fløterne. På våre harryturer kjører vi langs en lang tømmerrenne som går langs veien mot Sverige.
Jeg har vært på utkikk etter hva sista rompan betyr og landet også på at det er den siste tømmerfløten., men så også at den siste filla i veven var den siste rumpan, reinsdyrene og hestene var vel også forsvunnet, ingen ser rumpen på dem mer og jammen fikk Kristin et klapps der bak for første og siste gang sånn for ordens skyld.
Jeg leser for tida Sekundanten av Per Olov Enquist. Her er det en beskrivelse av tømmerfløting i Värmland. Enquist forteller om fløterne som i sluttfasen dro omkring og samlet opp enkeltstokker som var kommet på vidvanke. Dette må vel være "rompan".
Jeg er bare halvveis i bok nr 2, ikke fordi den er kjedelig eller vanskelig, men jeg hadde allerede startet på en gigantisk bok i Romanovene og avslutter trolig den før jeg fortsetter på Vargskinnet.
Onsdag 14. mars 2018
Jeg har lest ut Morgen kommer. En virkelig stor roman, og det skjer så mye underveis at jeg ikke husker alt i detalj.
Jeg leste en svensk utgave (Sista rompan) og det tok litt lenger tid enn jeg hadde regnet med.
Ekman har en besnærende fortellerstil, og man lever seg helt inn i opplevelser, adferd, tanker og følelser til karakterene.
En gripende fortelling om Elis og Eldbjørg på slutten av romanen.
Nå ser jeg fram til å lese Skrapelodd (den har jeg på norsk).
Og videre:
Måtte jo kjøpe Herrarna i skogen, som jeg såvidt og forventningsfullt har begynt på.
Nå passer det å sitere litt fra Sista rompan:
Vem äger en skog? Det brukade Risten fråga. Den som har lagfarten eller den som har kunskapen om den? Den som känner dess lukter och hemligheter. Rävlyorna. Kantarellernas vita trådsystem i mossan. Myrråkarna där de vita och ömtåliga myltblommorna står ifred för frosten. Den som kan hugga ner den har bara makten. Inte rätten.
(Albert Bonniers Förlag, 2002, s. 352)
Tenk at ein skulle treffe på Hammarforsens brus i denne boka (side 380). Frå før kjende eg sjølvsagt berre til Vømmøl Spellmannslag sin sang om Peder og denne sangen, men her har eg leita opp originalen frå ei fjernsynssending som ikkje ligg så langt unna boka sine hendingar i tid.
Så må eg få legge til at fyllevrøvlet i den aktuelle passasjen i boka stend betre til Vømmøl-sangen enn til den pyntelege korframføringa.
Du har en unik evne til å snuse opp detaljer, Jostein! Når vi nå først er på detaljnivå, kan det kanskje passe å nevne at mens originalen er en vals, har Rotmo gjort den om til ei nesten (?) udansbar firetakts-greie - kanskje som en protest mot kraftutbygginga?
Side 288
En eneste hjemlig verdi mente Elis å ha oppdaget. Den het Bohusstrikking. Han kjøpte en strikketrøye til Eldbjørg. Pissegult og levret blod i et mønster rundt skuldrene, og i bunnen ufarget ull, tykk som lukten i et sauefjøs.
Noko slikt, kanskje? Det er ei anna Kerstin som stend for dette mønsteret.
Side 287:
Det var et bilde av Hieronymus Bosch. Elis hadde sett det i Louvre. En tryllekunstner står og sjonglerer med sine staver og kuler ved et bord som han har satt opp utendørs. Kanskje på et torg. Foran ham gaper en godtroende og henført folkemengde.
Kan det vere dette biletet Ekman sikter til? I følge wikipedia høyrer ikkje dette biletet til på Louvre, men er nedlåst på museet i Saint-Germain-en-Laye. Men det stend også at biletet blir lånt ut til enkelte utstillingar, så det er ikkje utenkeleg at Elis har sett det i Louvre.
Jeg mener at det ikke er bare én hovedperson "i trilogien som helhet". Det er flere hovedpersoner, og de opptrer etterhvert som historien går framover. Hvem som har hovedrollen avhenger vel også litt av hvor handlingen (fortellingen) foregår. Og som vi har vært inne på tidligere finnes flere fortellere/fortellerstemmer.
Jeg er ikke sikker på om trilogien kan kalles en kollektivroman.
Hva er definisjonen på en slik roman?
Etter mitt syn er Vargskinnet en slags slektskrønike, selv om den ikke foregår over en veldig lang tidsperiode. Kom til å tenke på Olav Duuns Juvikfolke og Knut Hamsuns Segelfoss-bøker (Barn av tiden og Segelfoss by)
Elis ser for seg å gjere eit påskespel ut av eit julespel Eldbjørg har skrive, mellom anna ved å endre litt på rollelista
Den Onde?
Ja, jeg foreslår at vi setter inn ham i stedet for Nissen. Han skal komme ned gjennom skorsteinen iført den høye hatten til hyttemesteren. I sotflammer og ild!
Hvordan skal det gå til?
Det får vi se. Men brenne og sote og smelle skal det.
Her kjende eg at eg blei dratt rett inn i ei liknande scene frå Gösta Berlings saga, frå kapittelet Julnatten. Der blei det også skorsteins-visitas av hinmannen.
Interessant.
Godt gjort å huske den scenen. Jeg gjør det ikke, så jeg fant kapitlet i min norske utgave av boka, som vi leste sammen for ca. tre år siden. Mange bøker blir man aldri ferdig med: "Dessverre. Gudskjelov." (K. Hamsun).
Diskusjonstråden for Gösta Berlings saga finner dere her
Eg har lese..dvs skumlese boka i seine nattetimar. Fekk ikkje same utbyttet av denne som av den første - av ein eller annan grunn. Det som kanskje gjorde størst inntrykk på meg er språk og skildringar av natur og stemningar.
Her eksisterte ingen tid. Solen stod stille som i Askalons dal og var dessuten usynlig. S 394
Ser at eg har god tid, så eg skal ta nokre dagar Ekmanpause før eg les den siste i trilogien!
(Ps- ser at Askalons dal er eit uttrykk frå Bibelen...også det med den stille sola? For meg var dette ukjent. Tenkte det hadde noko med det samiske å gjere, men der tok eg visst feil! )
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Kan nok være et bilde på tidløshet, eller tidsrelativitet:
Naturstemning, og gjerne invitt til stille ettertanke?
Da pekes det til en oppr. bibelberetning i Josva kap.10,
der Josva som hærfører kommanderer solen og månen til å stå stille.
Vanligvis forstått slik at Israeli Defence Force, som hadde fått
et avgjørende overtak på alle fiendene,
fant behov for en ekstra tildeling av dagslys for å kunne fullføre
utslettelsen av dem - - denne hærføreren var også prest.
"So the sun stood still in the midst of heaven, and hasted not to go down
about a whole day."
Et samtidig pressebilde er gjengitt her >
_
En mulig vitenskeplig / astrognomisk fenomenforklaring
ble foreslått fra moderne Israel ,
der er det blitt en helt regulær total formørkelse
(men hjalp nå det på krigen, de hadde vel ikke infrarøde mørkesyn-sikter
i de dager?) .. og skriftordet understreker nå at
"Aldrig har någon dag, varken förr eller senare, varit lik denna,
genom att Herren då lydde en mans ord - ty Herren stred för Israel."
Kap.9 har ellers en småmunter beretning om hvordan gibeonittene
kom i allianse med naboen israel, ekte diplomatisk lureri.
Herfra fikk vi kjenningsordet "vedhuggere og vannbærere"
Hadde aldri hørt om Askalon før, jeg heller. Google er min venn - det staves visst "Asjkelon" i moderne bibler: https://www.bible.com/no/search/bible?q=asjkelon
- og i 2012 hadde Dagbladet en reportasje fra Gaza og Israel, om at reporterteamet hadde måttet evakuere fra Ashkelon: https://www.dagbladet.no/nyheter/na-er-det-stille-i-gaza-og-israel/63045962
Ekman kanskje sikter til profeten Sefanjas omtale av Askalon/Asjekelon/Ashkelon?: Sefanja kap 2:4 (da skyldes stillheten at befolkningen er utslettet) eller Sefanja kap 2:7 (da skyldes stillheten at Sefanja har blitt et sted der det er godt å hvile ut)? (Men den første lenken i denne posten går til en mengde søkeresultater - det var forholdsvis mye snakk om den byen i Gamle Testamentet, viser det seg.)
Veldig spennende å lese det Kristin (Risten) forteller om reindriften i Norge på slutten av andre verdenskrig.
Jeg rådfører meg av og til med listen over personene i Vargskinnet som ble lagt ut tidligere (Guds barmhjertighet). Nyttig, men det kan jo bli noen spoilere. Pyttpytt!
"Sista rompan" ankommet.
Startet plutselig lesinga, og har lest 20-30 sider.
Fint at begynnelsen handler om Elis. Spennende å se hvordan det går med ham videre. At handlingen foregår under 2. verdenskrig og nazister og renegater omtales, gjorde at jeg fikk assosiasjoner til "Lillelord"-trilogien av Johan Borgen. Har dessverre ikke lest siste bok
(Vi har ham nå) i den trilogien, selv om den står i bokhylla.
Fy skam!
Men Morgen kommer først.
Et påfallende trekk ved Vargskinnet-trilogien er at flere sentrale personer bærer flere navn. Fortellerstemmen Risten heter også Kristin, gift Klemetsen, Elis Eriksson, skifter navn til Elias Elv, og Myrtens (Halvorsen/ Halvarsson/Fjellström) datter Ingefried veksler mellom det navnet og Inga Mingus/Fredriksson. Flere?
Dette er neppe tilfeldig og det kan være interessant å tenke litt over hvorfor.
Hvorfor lar forfatteren sine personer fremstå under ulike navn? Hvilken betydning har navnet for et menneskes identitet og oppfatning av seg selv? I siste bind «Skraplotter» reiser Ingefried spørsmålet om hvordan man vet hva som er ens riktige navn. Ja, hvordan vet man det?
Også personenes språk, som vi har vært inne på, langt nede i første tråd, er med på å bygge identitet.
Akkurat når det gjelder Kristin/Risten er vel forklaringen så enkel at Risten er samisk og Kristin er svensk. Vi kan saktens lure på hvilket av navnene Risten føler seg mest knyttet til, men jeg har ikke lest så grundig at jeg kan huske om de brukes i ulike typer situasjoner.
Sånn reint "på gefühlen" synes jeg Risten bruker et et frodigere språk når hun omtaler sitt eget folk enn når hun for eksempel forteller om Hillevi og Myrten, men det er kanskje en nyanse jeg sjøl legger inn i språket fordi jeg ønsker at det skal være slik. "De er ikke som oss", sa Hillevi om samefolket i Guds barmhjertighet. Inkluderte hun Risten i "de" eller "oss"?
Litt forvirrende med forskjellige navn på samme person, men man finner jo ut av det etter hvert som man leser. Jeg skjønner ikke helt hvorfor Ekman lar "sine personer fremstå under ulike navn". Kanskje det har noe med å skape variasjon i fortellingen, eller er/var det slik i virkeligheten? Og det er vel også forskjell på hvor man lever eller kommer fra.
Kom til å tenke på de russiske navnene på de litterære karakterene, men de har nok en annen historie og begrunnelse enn måten Kerstin Ekman presenterer sine personer på.
Har lest ganske mye russisk litteratur, men nå er det en stund siden. Synes å huske at en person både har fornavn, farsnavn, slektsnavn og (flere) kjælenavn. Dessuten er det ulik endelse på samme kvinnelige og mannlige etternavn. Tror jeg.
Unnskyld digresjonen.
Når det gjelder betydningen navnet har "for et menneskes identitet og oppfatningen av seg selv", mener jeg at den er stor og viktig. Og et menneskes språk og dialekt har også mye å si for identiteten.
Hvordan man vet hva som er ens riktige navn? Finnes det noe svar på spørsmålet?
Jeg tyr til Ibsen: "Jeg spørger helst, mitt kall er ei at svare."
Min tanke er at Ekman vil fortelle noe om sine personer ved å la dem skifte navn – noe om deres søken etter identitet og tilhørighet, etter svar på spørsmålene; hvem er jeg, hvor hører jeg hjemme. Når Elis Eriksson lever som «navnløs», er han på rømmen. Han rømmer ikke bare fra en voldelige far, men tar, slik jeg leser det, avstand fra hjemmet i Lubben. Han orker ikke, vil ikke identifisere seg med livsførselen der hjemme. Når det nye navnet Elias Elv litt tilfeldig dukker opp, lar han det skje og tar navnet som sitt eget.
Artig at du trekker frem de gamle russernes romanfigurer! Der er det sannelig nok av navn å holde styr på. Jeg oppfatter at dette har mer med russisk tradisjon å gjøre enn med psykologiske årsaker. Hva tror du/dere?
MULIG SPOILER – BIND 3
I Ingas / Ingefrieds historie (bind 3) finner jeg den samme problematikken som i Elis’ historie. I Ingas søken etter sine røtter og sin identitet, spiller hennes ulike navn en viktig rolle.
Det er godt om muligheter for å gruble over navn, egenskaper og identitet etter hvert som fortellingen(e) tar form. De personene som har to navn, er på leiting etter sin egen identitet (Risten, Elis og Ingefrid). Andre hovedpersoner vet hvem de er og hva de ønsker å være, og har bare ett navn (Hillevi, Myrten og kanskje flere?).
Bøkene er levert tilbake på biblioteket, så jeg må ta dette på husken. Jeg sitter igjen med at røtter og tilhørighet er et viktig og gjennomgående tema i Vargtrilogien. Er enig med deg i vurderingen av de personene du nevner. Når Risten, Elis og Ingefrid finner tilbake til sine røtter, tar de i bruk disse navnene. Som du er inne på i et annet innlegg oppfatter også jeg at de er «mer seg selv», frodigere og tryggere i disse sammenhengene. Men sannelig om jeg vet!
Mannen til Myrten, Dag Fjellström skriver sine bøker under pseudonymet Dag Bonde Karlsson, uten at jeg vil legge noe mer i det.
Joda, Ekman vil trolig "fortelle noe om sine personer ved å la dem skifte navn". Fint eksempel med Elis Eriksson/Elias Elv.
Jeg har lest ca. en fjerdedel av Morgen kommer (les Sista rompan). Jeg skal ha i bakhodet det du skriver om Ingas historie når jeg kommer så langt.
Navnene på de russiske romanfigurene har nok mest med russisk tradisjon å gjøre (en digresjon fra min side), men noen av dem har jo flere såkalte kallenavn/kjælenavn og det har kanskje noe å gjøre med personenes identitet og tilhørighet.
Noen som vet noe om dette?
Hva mener dere andre om Ekmans (og evt. andre forfatteres) bruk av forskjellige navn på sine karakterer?
Som om det ikke er sprik nok mellom den svenske og den norske tittelen – på dansk heter det andre bindet «Rørte vande».
Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at «Siste rompan» er et uttrykk fra tømmerfløtingen, det siste tømmeret som fløtes ut. I Jämtland går den aller siste «rompan» i oktober 1967. Lastebiler tar over, og en epoke i skogen er slutt (s. 374). «Morgen kommer» er en strofe fra en sang Risten kan, og som til en viss grad sier noe om situasjonen. «Rørte vande» finner jeg ingen forklaring på. En slags oppbruddstemning?
Ekman sier selv om Vargskinnets tre titler: «De forskjellige titlene tar utgangspunkt i hvordan hovedpersonene har overlevd og overlever økonomisk. Til å begynne med er det altså på «Guds barmhjertighet». Andre bok har den svenske tittelen «Sista rompan», som henspeiler på den siste tømmerfløtingen før sagbruket ble lagt ned, mens det i våre dager er slump, eller «Skrapelodd», som avgjør i et samfunn der både Gud og Staten er forsvunnet.
Eg klarte ikkje å la vere å lure på om tømmerfløtingsuttrykket "rompan" er eit uttrykk som også viser til den mennesklege anatomien. Mot slutten av boka får ein vel eit ganske tydeleg ja på dette.
Ha, ha, nå ble jeg så nysgjerrig at jeg rett og slett gikk innom biblioteket og lånte med meg boken hjem igjen. Og tror du ikke jeg slo rett opp på to setninger jeg antar du sikter til (s.378, i den norske utgaven). Mon tro om det er noen dypere mening her :-)))
Jeg har ikke peiling på hvorfor den danske utgaven heter "Rørte vande" - men uttrykket "å fiske i rørt vann" har vi da i alle fall på norsk. Ifølge norsk Wiktionary betyr det:
å utnytte forvirring eller stridigheter eller noens problemer for å skaffe seg selv fordeler på uhederlig vis
Jeg har egentlig hatt en nokså omtrentlig forståelse av begrepet, men har alltid sett for meg at den som fisker i rørt vann, drar fordel av at noen andre allerede har vært der og rørt rundt i det... Når jeg har sett det brukt, handler det om at "fiskeren" ser sitt snitt til å utnytte situasjonen, og/eller får en ganske lett match med å oppnå det han (eller hun) vil.
Passer det på handlingen i boken, montro?
Sist sett
