Bokelskere.no

LESEPERIODE:
Mandag 19. januar - søndag 8. februar

Tråden kan brukes til innlegg og diskusjoner om Gösta Berlings saga, Selma Lagerlöf og andre relevante emner.

(Lesesirkelens hovedtråd: LESESIRKEL 14/15)

VELKOMMEN MED INNLEGG.

Nå har jeg endelig kommet i mål med denne boken.
Denne gangen har det vært tungt å lese, først og fremst pga sykdom, men også fordi boken manglet en tydelig fortelling. Jeg har ikke fulgt diskusjonene deres underveis og når jeg nå har lest innleggene får jeg en større forståelse for boken.
Jeg har nok brukt for mye tid på å lete etter røde tråder og sammenhenger i stedenfor å nyte de forskjellige historiene. Forfatteren skriver godt og har fantastiske skildringer av natur og mennesker som jeg innimellom har hatt stor glede av å lese.

Tross alt glad for at jeg har lest denne boken som alt for lenge har stått ulest hos meg, men noen stor leseopplevelse var det ikke.

"Å, barn av sene tider!
Jeg har intet nytt å fortelle dere, bare det som er gammelt og nesten glemt."

Sakte men sikkert kommer jeg meg gjennom sidene i dette verket, skjønt det er ennå mange sider som gjenstår før jeg kan si meg ferdig. Jeg synes boka er nydelig med alle sine skildringer, men det er litt mye av det. Skildringer altså. Det bare fortsetter og fortsetter og fortsetter. Jeg må innrømme at man kan bli mett før all maten er spist. Jeg liker hvordan boka er delt opp i små eventyr, men noen ganger sliter jeg med å få tak i hvilken tid som beskrives. Er alle små historier fra Göstas tid? Fortelleren mimrer og gjengir historiene, men har dere andre noen tanker om tiden?

Tja, noen av "myte-kapitlene" er kanskje fra andre tider. Eller de er tidløse.

Har vært ferdig med denne i noen dager nå og har gått og tygd litt på hva jeg egentlig syns om den. Liten tvil er det om at hun skriver godt og ettersom jeg leste meg gjennom ble jeg fortrolig med at hvert kapittel var som en egen liten historie. Litt morsom måte å bygge opp en bok, sånn stykkevis og delt. Allikevel har jeg følelsen av å ha blitt kjent med kavalerene og en del andre personer i Varmland. Dette ble ingen stor leseropplevelse for meg, men det har vært greit å lese den. Havner nok litt midt på treet for meg.

Gösta Berlings saga var et eventyr, og jeg ble veldig glad i forfatterstemmen, som andre kan irritere seg over. Denne boka kunne egne seg til høytlesing. I ungdomsskolen?

Første gang jeg leste den, leste kjæresten min og jeg den høyt for hverandre, veldig trivelig, - men vi var i begynnelsen av tyveårene. Jeg vet ikke hvordan ungdom ville ta i mot den ...

Jeg skal lese høyt for små barn som liker høytlesing, samme hva, når alternativet er å sovne alene. Selma Lagerlöf vil appellere til noen unge, for det er så fjernt og vidunderlig annerledes fra den hverdagen de selv har.

Høres bra og trivelig ut, - jeg så for meg en klassesituasjon og var mer usikker!

Leste ut boka igår (lørdag 7. februar).
En merkelig leseopplevelse.
Vet ikke hva jeg skal synes om Gösta Berlings saga. Det er nok en roman, men en ganske spesiell sådan, med en rød tråd. Kavalerene - særlig Gösta - binder de fleste kapitlene sammen til en slags helhet, men boken har så mange innfall og fortellinger og myter utenom hovedhandlingen, at den nesten kan kalles en novelle- eller eventyrsamling.
Jeg stiller meg ganske ambivalent til Lagerlöfs debutverk.
Terningkast mellom 2 og 5, dvs. 3 eller 4.

Jeg har ikke lest ut boka ennå,- den har ikke klart å fange meg! Språket er lett og godt, beskrivelsene av naturen og menneskene er livgivende, men jeg har ikke denne gangen latt meg begeistre slik som ved andre bøker vi har lest. Jeg har tenkt at akkurat det handler mer om meg enn om boka, men ser at også andre svinger litt i sine meninger her. Kanskje for min del at dette blir en "halvspist" roman som får stå i hylla litt før jeg prøver igjen!

Vel, etter en ny runde med meg selv mener jeg likevel en 4er på terningen.

Einig med deg. Tok initiativ til å lese denne saman med andre fordi dette er ei boka som ruvar i den svenske bokheimen, og eg ville finne ut kvifor. Nyttig da med felleslesing for å få synspunkt frå fleire. Ser fleire sider ved denne romanen ("eventyr"-samlinga). For meg vinn det positive - natur, folkeliv og truer i Värmland. Må prøve å få sett ei filmatisering, som kanskje kan hjelpe meg til å få meir innsikt. Takk for følget!

Leseperioden nærmer seg slutten, og dermed er det kanskje på tide å oppsummere leseopplevelsen. Jeg har lest og lest, både Lagerlöfs ord og kommentarene fra dere alle, og prøvd å mobilisere både begeistring og entusiasme, men det skjærer seg for meg. Iblant glimter det til med et kapittel som løfter lesestemningen en smule - men så blir det plutselig for mye av det gode. Panegyrikk og melodrama i såpass rause porsjoner greier jeg ikke å fordøye.

Hva er det Selma vil med denne boka? Lovprise folket og naturen i Värmland, som en slags heimstad-dikter? Fortelle historien om Gösta Berlings fall og moralske oppreisning, takket være - hva eller hvem? Jeg ser ikke sammenhengene; den røde tråden som eventuelt måtte finnes, er så tynn at jeg strever med å få øye på den.

Når jeg gir en firer på terningen, skyldes det for det første de kapitlene innimellom der vi får del i noen av kavalerenes (og de skjønne damenes) bakgrunn; for det andre det lettflytende språket. Dette var ingen tung bok å lese, men jeg hadde nok ventet meg noe annet.

Takk for alle positive, negative, begeistrede og kloke kommentarer!

Jeg klarer ikke å gi så mye som en firer. For meg har dette vært en av de største skuffelsene på bokfronten siden jeg ble medlem her inne. De uleste bøkene av Selma Lagerlöf som står i hylla, kommer nok til å forbli uleste en god stund fremover.

Jeg forstår heller ikke hva hun vil med boken annet enn å hylle Värmland med dens natur, mennesker og mytologi. Ikke fikk jeg sympati for Gösta eller andre karakterer for dens saks skyld, og selv om jeg siste halvdel av boken forsøkte å finne forsonende trekk, fant jeg ingen. Det eneste jeg fant var min egen irritasjon og frustrasjon.

Det melodramatiske og overdrevne i historier og karakterer møter ofte motstand hos meg, men andre ting kan til en viss grad oppveie det. Ikke denne gangen, dessverre.

Helt i slutten av kap. 16:

" Se, du vakre måned, et slikt barn er jeg også. Lytter andre til tale om blomster og solskinn, velger jeg de mørke nettene, fulle av syner og eventyr, jeg velger de hårde skjebnene, forvillede hjerter fulle av sorg og lidelse. "

Jeg har lenge hatt i tankene at det er et barn, i meningen en ung jente som hele tiden taler til oss lesere. (Hun arbeidet lenge med planene om denne sagaen, har jeg fått inntrykk av. Kanskje gretemor har funnet noe ut av dette ved å lese " Et Mårbäckabarn" ( som jeg trodde var en tidlig selbigrafi ? Jeg skal også lese denne, men synes den kom så tett opptil. Sema Lagerløf må jo være ca 30 år når "vår" bok utgis. Hele tiden føler jeg at dette er svermeriske fantasier fra en ung jente, nærmest et barn som har fått apetitt på menneskers skjebner i de mer mørke krokene i hus og menneskesinn , og her sier hun jo hva hun velger, tross mai-nettene er vel mer lyse og lite passende til akkurat mørke krefter ? Uansett : Hun leser sammen med oss, og hun leser med nytelse sine egne fortellinger!

Eg las Den ulende mølleren av Arto Paasilinna for nokre veker sidan. Ganske tidleg i den boka er det ei scene der mylnaren Huttunen freister å berge mylna si under ein flaum. "Noko slikt har eg lest før", tenkte eg då. Og jauvisst, i kapittel 15 i Gösta Berlings saga, Livets stier, er det ei scene som liknar til ein viss grad.

Eg prøver på ingen måte å insinuere at Paasilinna har stjelt denne scena frå Lagerlöf, til det er nok scenene for ulike. Og eg vil tru at det å berge ei vassmylne under ein flaum slett ikkje var så uvanleg før i tida, så det er ikkje så rart at to ulike forfattarar kan finne på å skrive om dette. Likevel var det moro å finne att to slike hendingar i to så ulike bøker i løpet av same leseåret.

Jeg har sagt det før, Jostein: Du er en skarp iakttaker og en god leser. Dette endres her og nå til:
Du er en eksepsjonell skarp iakttaker og en særs god leser. Og dette mener jeg !!!!!!!
Kapittel 15 . Vi er omtrent like langt kommet i GBS. Men litt urovekkende for meg likevel med hensyn til din nøye gransking av tekstene og sammenligninger med andre tekster, samtidig som du er i god gang med ny bok! Jeg begynner å få mindreverdighetskomplekser i en slik setting.
NB: Du tar vel ikke for mye Møllers Tran ?

Takk for hemningslaust skryt, men eg skuldar vel å gjere merksam på at eg ikkje les Gösta Berling frå perm til perm, sidan eg las den, eller rettare sagt høyrde den som lydbok, for få månadar sidan. Faktisk har eg denne gangen berre bladd litt i ei utgåve på nasjonalbiblioteket, eg har vel i høgda lest opp att 20 sider. Men eg nyttar denne diskusjonstråden til å ta opp enkelte ting som eg lurte på medane eg høyrde på boka, og så har eg hatt stor glede av å følge med på øvrige tema som har vært diskutert.

Tran er godt, men no er det lenge sidan eg har hatt det i hus. Kanskje eg skulle kjøpe meg ei flaske?

Lydbok høyrer eg mest på når eg er på bil- eller bussturar. Veldig greit for å slå i hjel reisetida. Og så finnest det så mange flotte lydbøker ein kan laste ned gratis frå internett. Eg legg dei inn på telefonen, så då har eg alltid med med ei bok uansett kvar eg fer.

Gösta Berlings saga høyrde eg på norsk med Kari Hepsø som opplesar. Boka lasta eg ned gratis frå ei internetteneste som heitte Ordflyt, den er dessverre nedlagd eller rettare sagt omgjort til ein betalingsteneste som heiter Storytel.

Eg kan kanskje nytte høvet til å tipse om ein annan nettstad eg har nytta: Loyalbooks (tidlegare booksshouldbefree.com). Her finnest det eit stort antal klassikarar av ymse slag som gratis lydbøker, dei fleste på engelsk men også på ein del andre språk (ingen på norsk enno, men eit lite knippe på svensk og dansk).

Kvaliteten på innspelinga varierer visst noko, eg anbefaler å kike etter kommentarar om dette på omtalene til dei enkelte bøkene før ein bestemmer seg for å laste ned ei bok. Men eg har for min del vært nøgd med alle bøkene eg har henta herifrå.

Takker deg for dette, Jostein. Svært generøst gjort av deg. Kanskje dette kan føre til at også jeg blir en "digital" leser ? Her var mye spennende, innrømmer gjerne det. Så kanskje jeg prøver meg ?

FEMOGTYVENDE KAPITTEL
"Guds vandringsmann" er vakkert.

Nærmest en allegori. Man kan bli religiøs av mindre.

Så mange gode kapitler i denne boken, selv liker jeg best Spøkelseshistorier. Litt overnaturlig er alltid velkomment en sen kveld når lyset ikke når helt bort i mørkeste kroken. Kunne det være at Selma Lagerlöf inspirerte Bulgakov med sine overnaturlige fortellinger i Mesteren og Margarita?

Er det noen som ønsker leseperioden forlenget til søndag 15. januar?
I så fall forandrer jeg datoen i hovedinnlegget.

Vel, egentlig hadde det ikke vært meg i mot, Kjell. Men i hvilken grad mitt ønske skal ha noen betydning må kanskje avgjøres slik at de som ønsker dette, gir en stjerne til ditt spørsmål ovenfor.
bare et forslag.

Lørdag 31. januar 2015, kl. 08.00

Da har jeg redigert tråden slik at den gjelder for hele romanen.

God helg.

Gösta og co har jo fleire eventyr, der dei mellom anna løyser tilsynelatande umogelege oppgåver og hjelper damer i naud. I tillegg er kavalerane 12 i talet, i alle fall på julenatta heilt i starten, der dei skal drikke for den trettende.

Er det eit ekko av legendene om Arthur og riddarane av det runde bordet vi høyrer her? (Eg tok også opp dette i omtalen eg skreiv om boka for nokre månadar sidan.) I følge wikipedia seier ei av legendene frå middelalderen at bordet hadde 12 seter for å minnast nattverden, og ein tom plass for å minnast svikaren Judas.

Eg kjenner svært lite til Arthur-legendene, men det er kanskje andre av bokelskarane som veit litt om dei. Er det ein gagnbar teori at Lagerlöf har latt seg inspirere av desse legendene?

Ein annan forfattar som har forklart at han nytta Arthur-legendene som utgangspunkt er John Steinbeck med boka Dagdrivergjengen. Og etter å ha tenkt litt på det er det jo visse likheitstrekk mellom bohemlivet til kavalerane på Ekeby og gjengen i Danny sitt hus.

Og kavalerene viser seg å være riddere, til slutt. Jeg skal lese din omtale med det samme.

Jeg fant denne i bokhylla, men jeg har ikke lest den ennå.

Bak på boka leser jeg:

"Sagn om riddernes bedrifter i kamp og kjærlighet hørte til middelalderens kjæreste lesning. Fortellingene om kong Artur, som samlet om seg en krets av riddere og skjønne damer, kommer opprinnelig fra Wales. Den historiske Artur var en hærfører som kjempet mot sakserne i 500-årene, omtalt av Nennius i "Historia Brittonum" ca. 800. Histriene slik Sigrid Undset så mesterlig forteller dem, ble første gang utgitt i 1915."

Min bok er en heftet utgave utgitt av Aschehoug i 1994. Den er illustrert med sv/hv-tegninger.

Jostein, du er en fremragende leser og skarp iakttaker og sikkert mye mer. At du slår ned på Steinbeck og hans angivelige kjennskap til legenden om kong Arthur og ridderne av det runde bord. De er ikke bare kjennskap fra Steinbecks side ser du, etter min mening er det dyrkelse. Alle som har lest Dagdrivergjengen (og det er ikke få), må ha merket seg at grunntonen i boken, byggverket er rammet inn av ulovlige mexikanske immigranter i California i en lun og jordnær humor som er forent nettopp som du mer enn antyder, historien (eller legenden er vel riktigere?) om kong Arthur og ridderne rundt det runde bord.
I sitt eget forord til boken , skriver Steinbeck: ( sitat ) " Nei, når noen snakker om Dannys hus, da forstår alle at han mener en helhet som ble dannet av mange menn. Fra dem utgikk det lyst og glede , menneskekjærlighet, og til slutt en mystisk sorg. For Dannys hus var ikke så ulikt det Runde Bord, og ridderne omkring det ble da Dannys venner. Og dette er fortellingen om hvordan denne gruppen ble til, og hvordan den blomstret og vokste ut til et vakkert og riktig omfang." (sitat slutt). Hvor mange har ikke lest denne boken og likt den, uten å tenke så mye på dette med det Runde Bord og legenden bak? det er det jeg mener med at du er en skarp leser og iakttaker, Jostein, For Arthurlegenden var noe langt mer for Steinbeck, nemlig. Dette var ikke hans først bok, men den kom allerede i 1935 og det var med denne han med ett ble ansett som en stor forfatter.
Nok om det. Eller egentlig ikke. For: John Steinbeck skriver i forordet til en annen bok fra hans hånd: " Det finnes folk som,. når de blir voksne , glemmer det skrekkelige: å lære å lese. Det er kanskje den største enkeltoppgave mennesket påtar seg, og de må gjøre det som barn. " Sier han her. Grunnen til det er nok-tror jeg-at han selv som barn hadde liten om ingen forhold til lesing og bøker i det hele tatt. Skolen vente ham ryggen.
Vendepunktet kom til ham med en forkortet utgave av Sir Thomas Malorys Arthur-sagn, en gave fra en slektning. Og denne gaven ble skjellsettende for gutten John Steinbeck. Her så han inn i eventyrverden som muligens, om ikke skapte, så i vertfall skjerpet hans etterhvert eventyrlige fantasi. I møte med denne boken fikk han se inn i en eventyrverden han falt pladask for. Her møtte han kneisende borger, edle riddere, onde rike menn, skjønne kvinner, drager og andre uhyrer fra en annen tid. Ikke minst fortelles det om, i denne boken han fikk, store slag, storsinn, men det som satte eg fast i ham (heldigvis?) den ridderlighet som var fremherskende mellom dem som sto for de store bedrifter. men over alt dett var det for den unge Steinbeck sagnene, legendene, historiene om Kong Arthur selv, trollmannen Merlin (som var helten til undertegnede, unge Ingemundsen som lestee legenden som tegneserie! ), men ikke minst de trofaste riddere som samlet seg rundt det runde bord på slottet Camelot. Alt dett er et lite utsnitt gjort av meg for å prøve å fremstille det forord som John Steinbeck skriver til sin siste bok. En bok han aldri selv fikk oppleve utkom. Han døde før det. Jeg vet ikke om boken i det hele tatt foreligger på norsk. Selv var jeg heldig og fikk tak i en dansk utgave på Lademann, København (1979). Mange mener at Steinbeck her bruker en stil som er knapp og de bilder han skaper for leseren kan minne om den fortellerkunst man kan finne i de gamle islandske sagaer. (Særlig Njåls saga , kanskje?). Men på dansk heter boken " Kong Arthur og hans ædle riddere". Har andre lest den . På norsk ? PÅ originalspråk? (=THE ACTS OF KING ARTHUR AND HIS NOBLE KNIGHTS copyright av Elaine Steinbeck. Jeg vil si, om man ellers er tilhenger av John Steinbecks bøker, eller ikke. Dette er en bok for barn i alle aldre ! En femåring vil like legenden og måten den fortelles på! For å vise hvordan den ble en plattform i Steinbecks eget liv, denne gaven fra en slektning, gir han undertittelen Thomas Malorys Winchester-manuskript og andre kilder.
Jostein, jeg kunne ikke la vær å bringe denne boken på bane når du spør om der kan være noen likhet mellom kavalerene på Ekeby og gjengen i Dannys hus. Ja, mene jeg til det siste. Men som nevnt av et sted tidligere i tråden, jeg ser kanskje riddere på Ekeby, men edle er de slett ikke. Og ridderlige i den oppfatningen som ligger til grunn for Kong Arthurs menn ? Ikke i det hele tatt. Og den lyse munterhet som utbringes i Dannys hus og den selv-ironi som dise slasker drikker i seg? Å Dannys venner er edle i forhold til Ekeby-gjengen, mener nå jeg. Men, Jostein ditt spørsmål er likevel berettiget. Selma Lagerløf kan ha vært like opptatt av Kong Arthur og det Runde bord som John Steinbeck langt senere. Så et kategorisk avslag får du ikke av meg!
Men, nå uttaler jeg meg før jeg har snudd om til første side av annen del! Vi kan jo snakkes om dette når løpet er kjørt i så måte. Om vi har krefter igjen !

Fint med éin tråd; lettare å følgje med på den måten. Eg har repetert halvparten av romanen, om ulvar og bjørnar og Marianne (namnet skal nok uttalast på fransk maner), "unga grevinnan", Ebba Dohna" og "mamsell Marie," Ikkje så mykje å kommentere på innhaldsplanet, eigentleg. "Vänner, människors barn!" utbryt forteljaren: Eg har prøvd å sjå om det er noko spesielt ved forteljaren, altså slik at forfattaren har skapt ein forteljar som legg inn dikt og seier "jag skriver det" og "Sägner har jag från barnkammaren", men er kommen fram til at forteljaren like gjerne kan vere identisk med forfattaren. Heldigvis for desse sagna, får vi seie; det kjem meir av dei seinare; så fint at ho legg dette stoffet inn i romanen og skapar sin eigen, värmlandske magiske realisme. Takk for fine kommentarar om kavalerane frå både den eine og den andre felleslesaren, forresten!

Ja, jeg har stor glede av å gjenoppleve boken selv om jeg ikke har funnet den frem fra hyllen, og takket være denne tråden har jeg lært mye om kavalerer og kavalerfløyer! Ved første gangs møte med Gösta Berlings saga problematiserte jeg slett ikke det aspektet, jeg bare aksepterte at det bodde kavalerer på Ekeby, og da var det naturlig å kalle fløyen de bodde i, for kavaljersflygeln.... (som jeg måtte google på svensk også, men de resultatene sparte jeg denne tråden for. Her er likevel ett morsomt ett, en avisartikkel fra 1936).

Bare en detalj, KjellG - du skriver:

Marianne (namnet skal nok uttalast på fransk maner)

...Men fransk og fransk - enig med uttaleanvisningen din, men dette er nok sånn som svenskene alltid gjør: lar være å uttale e i slutten av et navn. "Susanne" sier vi - svenskene uttaler det Susann; "Kathrine" sier vi - svenskene sier Katriiiin; >"Kristine" heter det på vår side av grensen, og svenskene holder på Kristiiin. Selv har jeg to stavelser i navnet på norsk og bare én på svensk.... ;)

Da har du gjort din del for å gjøre veien klar for oss. Takk: " Nå hvil deg borger, det er fortjent!"

Hei,
Jeg håper det er greit for dere at jeg redigerer denne tråden i stedet for å lage en ny tråd for resten av romanen.
Gösta Berlings saga har et innhold og en handling som ikke er så følsom for spoilering.

Det virker som de fleste av oss leser raskere enn forventet, så dersom det ikke kommer mange innvendinger, setter jeg "fristen" for å lese ut boka til søndag 8. februar.

Det er bare fint for meg. Ligger etter skjemaet, men da får jeg litt "press" på meg og prioriterer lesinga. Sleit med å komme igang, men nå flyter det greit. Ble ferdig med den 1 idag.

Mener du at leseperioden skal være t.o.m. 8. januar?
Det blir to ukers pause (inkl. forslag til og valg av Ev3) før vi begynner felleslesing av neste bok, så da kan evt. dere (vi) som har litt igjen av GBS lese resten og fortsette diskusjonen her på tråden.

Ja, det syns jeg høres bra ut:-)

Lesersirklene blir nok mest for den eldre garde her inne og det er sikkert helt greit. Jeg er stolt av mine 150 sider til nå og vet jeg ikke kan fullføre innen denne fristen. Døgnet mitt har ikke nok timer til lesing. Jeg har uansett utbytte av andres innlegg selvom jeg sjelden kan bidra.

Leit at du ikke kan spe på døgnet med noen lese (- og skrive)timer. Dine innlegg gir oss ofte nye vinklinger og litt ekstra temperatur i diskusjonene.

(Uttrykket "Man har tid til det man vil" låter bare arrogant i visse perioder av livet).

Takk for det Marit! Jeg leser og skriver hver dag, men det er jobb:) Du har rett i at det meste i livet sikkert handler om prioritering, men noen ganger er det ikke tid til å prioritere ;)

Det var synd, Strindin. Du har synspunkter og tanker som er vel verdt å få med seg! Men jeg forstår deg godt, du er i en helt annet livssituasjon enn mange av oss gamlinger. Gjør de prioriteringene som er riktige nå. Håper vi hører fra deg når du har tid!

Tusen takk Lillevi!

Jeg så en gammel, amerikansk advokats bokanmelding på internettet, og han skriver på slutten: Those who do not enjoy this book should be in prison!

jaha - noen bare må ha diktatur for sin personlige freds skyld.

Om de bare ville gå i fengsel selv, fikk de vel all freden
de kunne ønske der.
Men så skal de eksportere systemet sitt til alle oss andre.
For ytterligere å øke harmoniopplevelsen ?

Diktaturet er egentlig imot spøk, for det er alvor.
Men spøker det, er det friheten det spøker for.

Og er det ikke så enkelt å forstå nyhetsbildet,
så blir det snart så enkelt...
-

Tenk om Selma skulle kunne tolke det hele for oss
i litt perspektiv.
Eller har hon redan levererat?

Tykkes meg tåket?
Kanskje lett å overse den lille forelesningen Selma spanderer
i et fag vi trodde ingen trengte, 'filosofi med politisk
anvendelse og sånn'..

ettersom emnet overtydelig var annonsert som "Kärleken" i noen
av dens forkledninger - "La mor ta tak" som franskmennene sier.

ja, er hun kanskje overdristig summarisk med navnet eros på
hele pakken, er hun ikke klassisk studert og vet at de gresk-
romerske har minst fire ord for kärlekens ulike departementer
eller reiseklasser..
og likevel gjaldt det å peke på en naturkraft som er åndskraft,
hennes tydeligst talende spor av det gudsbeåndede i livet -
med anvendelse langt uti næringsliv og politikk, og sånt.

Så møter den lett romantisk begavede grevinne nekteropprøret,
antiteisme, avsettelse og mord på enhver art av guder.
Hva gjenstår da som absolutt og krav? - "Arbeit macht frei!"

Det blir diktatur, komplett med arbeidsleirer.
Selma ser og refser det på tidsavstand, og lar oss tro at
dette var en hyggelig, litt annerledes love story.

Hun bifaller altså ikke at alle som har misforstått Kunsten,
eller misliker värmländska kärlekssagor,
burde bures inne [med Arbeidet]
QED
levererat innan frist kap.31

Arrest me!

Jeg skulle gjerne gitt deg en stjerne for din gode replikk, gretemor. Men vil ikke tas til inntekt for den. I enjoyed this book. Synd at den ikke falt i smak hos deg. Vil du si noe mer om hvorfor?

Jeg greide ikke å dy meg, og ja, jeg synes det er synd, spesielt fordi jeg har kjøpt inn en rekke av hennes romaner. Nå tror og håper jeg ikke alle sammen er skrevet i den samme stilen som Gösta Berlings saga, og så har jeg lyst til å lese den ferdig før jeg avsier en endelig dom.

Jeg har lest litt her og der i Löwensköld-trilogien, og dette er noe helt annet enn slik jeg oppfatter "Gösta Berlings saga". Takk og lov.

Hei, igjen! Selv om svaret mitt i sted ble langt, sendte jeg det likevel for fort. Du sa at du hadde kjøpt flere bøker av Lagerløf. Der er nemlig en bok som burde intressere deg, meg og alle andre som leser Gøsta Berling nå. Nemlig "En saga om en saga" (1908). Den er forsvunnet fra mine samlede (finnes kanskje en annen plass i huset), likevel : gretemor, du skulle tilfeldigvis ikke ha denne? I denne skal hun etter sigende fortelle (nok en selvbiografi?) om hvordan hun kom frem til den endelige utformingen av "vår" bok. "min" kilde" sier at hun først hadde formet en bok under tittelen "Kavaljererna på Ekeby" (Ekeby er i virkeligheten Rottneros; men det vites vel allerede. Det slår meg at bortsett fra de to innledningskapitlene i begynnelsen kunne "sagaen" like godt hatt tittelen fra hennes første idé. Men, det er en annen skål. Om du eller noen anne har "En saga om en saga" kunne være interessant. Var det bare et utkast, eller kom den ut? Til slutt(???) vil jeg bare si at for å støtte opp sannhetsgehalten i min tidligere opplysning om kavaleren Liljecrona , den musikalske , som får et eget lite kapittel (nærmest en digresjon) , er forfatterens egen far, tror jeg nå er riktig fordi jeg i min samling kom til å kikke på en utgivelse av henne som heter " Liljecronas hem". Men, ikke mer mas/vas fra meg nå, gretemor.

"En saga om en saga och andra sagor" er utgitt, men jeg har ikke den. Når det gjelder Liljecrona, så har hun sikkert gitt den karakteren noen trekk i fra faren, som musikaliteten og alkoholmisbruket, men ikke noe mer enn det, tror jeg.

Kanskje du vil ha en web-utgave ?
runeberg.org

Ser du har "Et Mårbackabarn" i hylla, ta en titt på den :)

Hei, og takk for at du holder meg oppdatert om SL, som jeg vel insinuerte ville interessere meg, og det gjør det! Ser at du har en Bokklubbutgave der man klokelig har bundet trilogien sammen. Det har man ikke vært like flinke til i "mine" samlede. Men sjekket nettopp at titlene har jeg i hus, så her gjør du meg (atter!) en stor tjeneste, gretemor, slik at jeg kan lese dem i riktig rekkefølge i det minste. Og sannelig når jeg- i dag- ser hvem giveren er ( i 1997!), er det en skam at jeg ikke har gitt meg i kast med denne forfatteren for lengst! Jeg leste Jerusalem så langt tilbake som ca 1970. Vet at jeg den gang ble betatt av den, uten å vita noe særlig om forfatteren. Men da jeg fikk de samlede , visste både jeg og giver at hun fikk nobelprisen ! Og den gang( 1909) tildelte man ikke en slik pris " i hytt og pine", særlig ikke til en kvinne. OG at hun var svensk var ingen fordel heller, i det svenska akademien var svært forsiktig med å gi den prisen til "sine egne" for da var skarp kritikk like om hjørnet! Valget av Gøsta Berling som lesesirkelens forslag imøteså jeg med stor glede. Men.......... Artig lesing under egne innfallsvinkler som skiftet underveis, og med all velvillighet : jeg har ennå ikke fått den store "gnisten" til å gå i gang med andre del. (Dog skal jeg fullføre, har jeg lovet meg selv. Og for all del skal ikke si noe som helst om annen del før lesing av den! Men jeg er som deg takknemlig for at trilogien du nevner "er noe helt annet". Ikke nøl å sende meg noen tilbakemeldinger om din eventuelle lesing av disse, dersom du vil. Og nå kan jeg like godt innrømme det. Mitt forslag til lesesirkelen denne gang, ville vært JERUSALEM (så ville jeg slå to fluer i en smekk, for om igjen må jeg nok lese den likevel.). Men da jeg så at der allerede var kommet et forslag på en bok av samme forfatter, ville jeg , for en gangs skyld, IKKE gi mitt bidrag til "den almene forvirring". Ha en god søndag videre, gretemor og takk igjen!

Ett av Lagerlöfs fortellergrep:

Gösta Berling dukker ikke opp før man er kommet langt ut i de enkelte kapitler.

Stilig.

Ja, av og til kan det se ut som kapitlene godt kan greie seg uten ham. Men på en snedig måte dukker han opp, for å binde kapitlene sammen? Men, som Chat Noir påpeker nedenfor: Innledningen ( to "deler")tilhører Gösta Berling og avslører først og fremst hvordan alkoholen kan ødelegge et menneske. Også i de dager. Prest som andre.

Det er jeg ikke enig i. Gösta Berling er den første personen vi møter i introduksjonen, nemlig presten. I andre delen av introduksjonen, er han tiggeren. Så kommer en kort beskrivelse av landskapet, og Gösta dukker opp igjen i neste kapitel, Julaften.

Jeg er klar over det.

Skulle vel ha presisert litt mer i mitt innlegg. Det skulle nok stått "i noen av kapitlene".
Beklager.

Uansett synes jeg det er et fin fortellemetode, der den brukes.
Hvor spesiell den er, er jeg ikke sikker på.

Noen som har eksempler på andre forfattere som gjør det på lignende måter?

Jeg har lest ca. en tredjedel av romanen, og er fortsatt i tvil om hva jeg skal mene om tittelpersonen. Det blir noen ambivalente følelser, bl.a. når det gjelder "forholdet" mellom Gösta og Marianne. Begge to virker igrunnen som bortskjemte unger, mest Marianne.

Hvordan skal man karakterisere Gösta Berling?
Er han en sjarlatan som bare lever i nuet?

I første del av boken karakteriserer jeg Gösta Berling som en svært umoden mann. Om han kommer til å forandre seg, gjenstår å se, men det er vel ikke helt umulig.

Artig å lese alle kommentarene til denne min favoritt blant bøker. Jeg har lest den med jevne mellomrom siden jeg var 29 år, og finner stadig noe nytt. Det er så mye som foregår mellom permene her at det er umulig å fordøye alt i en lesning. Selma Lagerløf ser dypt i menneskene og lærer oss en god del om verden omkring oss. Særlig liker jeg hennes kommentar til gravfølget som følger Ferdinand Uggla til graven: Menn og kvinner gråt, ikke så mye for den døde som for seg selv. -- De gråt ved tanken på at ingenting i verden kunne redde dem.
Når det gjelder alle hendelsene i boken og hennes beskrivelser av folk og fe, så tror jeg hun oppsummerer dette på siste side: Lille Ruster, som gikk som trommeslager foran den svenske hæren da den marsjerte inn i Tyskland i 1813, ble aldri trøtt av å fortelle historier om det fantastiske landet der syd. Folkene der var så høye som kirketårn, svalene var så store som ørner, og biene som gjess.
"Vel, men bikubene da?"
"Bikubene var som våre vanlige bikuber."
"Men hvordan klarte biene å komme seg inn?"
"Vel, det blir deres egen historie," sa lille Ruster.
(Oversatt fra min engelske utgave.)

Ja, nå har også jeg lest bokens første del til ende. Jeg seg gjennom diskusjonene deres på denne tråden og må gi dere alle rett på en eller annen måte. Marit nevner det først at hennes tilnærming er endret, nå handler det mest om å les et eventyr. Så kommer en diskusjon om saga kontra eventyr. Jeg er ikke lærd nok til å blande meg inn i slike "definisjoner", eller om forskjellen disse i mellom. For egen del må jeg reise spørsmålet: Er dette egentlig en roman? I så fall er det den merkeligste romankonstruksjon jeg hittil er kommet borti. Kunne det ikke like gjerne like godt kalles noveller , nesten selvstendige fortellinger som hun elegant fletter sammen med den fordrukne og avsatte presten Gøsta Berling som "bindemiddel"?. For uansett denne nesten "muntlige" overleveringen av sagn , fantasi, allegorier, folketro, ikke minst overtro, de er glitrende godt utlevert!
Jeg skal ikke legge til så mye, dere har alle gitt gode bidrag nok. Men en ting synes jeg er kanskje mest på fallende: De to "innledningene" i starten, altså før første kapittel. De vidner om en mer moderne roman, hvor hun beskriver en drankers problem ( i dag ville vi kanskje heller sagt en alkoholiker?) i hovedpersonen i første innledning og viser hva alkoholen kan gjøre med samme mennesket i andre del av innledningen ved at vi finner ham som en fordrukken tigger i en snøhaug, en person som har latt alkoholen totalt fått overtaket. Akkurat her synes det som hun til og med får med en intens fremhevelse av menneskehetens psyke.
Jostein stiller et godt spørsmål: Hva er denne kvalerfløyen ? Riddere? Neppe, noen ridderlighet i gjengs oppfatning viser ingen. PÅ store gods i Sverige hadde man "hestepassere" som også skulle være en slags livvakt for eierne av godset, må jeg ha lest et sted. Og det er det nærmeste jeg kommer, disse herre visste å bite fra seg!? Et par kapitler er rene digresjoner. Den om dansen (som Marit var så elskverdig å demonstrere for oss) , ser det for meg ut som hun bruker kun for å presentere den musikalske Liliekrona (som hennes egen far skal være modell til, etter sigende). Også i neste kapittel er han med , men da bare som et par strøk på fiolinen, nærmest som en kulisse. Mer nevnes han ikke.(?)
Men, jeg må medgi at disse fortellingene er underholdende, spennende , og høyst leseverdige , holdt i en stø god penne-føring som de er. Spent på fortsettelsen!

Her er Selma Lagerlöfs egen beskrivelse av Kavalerene. Jeg kopierer dette fra min engelske utgave:
"This life of gaiety was at its height just after the Napoleonic wars. The glory and honor with which the profession of arms had become endued in the time of the great Emperor had tempted vast numbers of young Swedes of the upper classes to join the colors, and to most of them the opportunity for advancement in their profession was cut off in the year 1814, which was the beginning of the long reign of peace. Finding it impossible to live upon their meagre incomes or to gain their livelihood by any sort of useful work, these "Cavaliers," or adventurers, took to visiting their friends and acquaintances in the country, stopping at each place for days or weeks at a time. If they had only places enough to go to they could manage to lead a merry and care-free life all the year around at the expense of others.
A similar cavalier life prevailed in all parts of Sweden, but nowhere did it become so popular as in the iron districts of Värmland, where in the large households one person more or less did not count. Although every one knew perfectly well why these spongers came they were always heartily welcomed, partly because they were bringers of news, partly for their ability to get up all sorts of entertainments.
The country gentlemen, who lived on their small estates the whole year, had their daily duties to occupy them. Not so the cavaliers! If dancers were needed for a ball, actors for private theatricals, violinists for a concert, shooters for a hunt, drivers for a sleighing party, one had only to send word to some of these Knights of Merriment, who ever were ready to accept the call even though it meant journeying for miles and miles in cold and stormy weather.

...og når du bringer dette sitatet på engelsk, så kom jeg på at det er noe som heter "to be cavalier about (something)" - og da har jeg alltid oppfattet det som å være skjødesløs i overført betydning - for eksempel i omgangen med penger, eiendeler; stort sett å innta en holdning som godtfolk vil rynke på nesen av. Men ellers har jeg ikke grublet mer over etymologien - før nå. Så jeg måtte sjekke om det kunne være grunn til å dra en forbindelseslinje mellom det engelske adjektivet og disse kavalerene i kavalerfløyer rundt omkring forbi - og her er hva Merriam-Webster har å si (i utdrag):

cavalier adjective: having or showing no concern for something that is important or serious

Dét kan man da tenke seg som karakteristikk på kavalerene majorskan har å bale med?

Videre:

Examples of CAVALIER

• They are too cavalier in their treatment of others.
• She has a cavalier attitude about spending money.
• He has a cavalier disregard for the rights of others.

  First Known Use of CAVALIER: circa 1641

Men hva kommer det av at "cavalier" har fått denne betydningen? Heldigvis fant jeg ut at dét var det noen som hadde lurt på før: What is the etymology of "cavalier"?.

Karakteristikken "skjødesløs" stemmer vel nokså godt med Ekeby-pensjonærene?

Ja, så vidt jeg kan huske, kan de i det hele tatt meget vel beskrives som being cavalier about både det ene og det andre. Så joda - det var det jeg syntes, da Chat Noir vekket assosiasjonen i meg, at her var det noe som stemte! ;)

I den amerikanske oversettelsen bruker oversetteren "Pensioners" i stedet for "Cavaliers". Selve ordet Cavalier kommer vel fra det italienske ordet "cavaliere" som betyr soldat til hest, eller i riktig gamle dager, en ridder.

Ja - jo - på fransk heter det "chevalier", som på norsk oversettes med ridder - og en "cheval" er en hest. Spansk: dyret er en "caballo", mannen en "caballero". Italiensken din stemmer garantert - men vi skal antagelig lenger tilbake, til latinen. Og den etymologi-gruble-tråden jeg lenket til over - der beveger de seg over i persisk, og påstår at de gamle romere oppdaget ryttersoldateriet/ridderiet hos perserne, og bare måtte skaffe seg noe tilsvarende.

Interessant at amerikanerne får servert "pensioners" i oversettelsen! Men de går jo glipp av en dimensjon - skjønt det har neppe vært mange kavalerfløyer over there, så det ble kanskje enda verre om amerikanerne skulle få høre om "the cavaliers at Ekeby". (Dog har du jo allerede fortalt at de får en grundig utredning om fenomenet kavalerer på storgårder, så....)

Oversettelsen jeg har, er fra 1927. Kunne vært artig å se en nyere oversettelse og se om Kavalerer fremdeles er pensjonister i Amerika....

Tar du oppdraget? :D

I den nye oversettelsen av Paul Norlen, brukes ordet CAVALIERS om kavalerene. Og jeg liker dette så mye bedre enn PENSIONERS, det høres bare ikke riktig ut.

Så fint - da har det "ordnet seg" for amerikanske lesere også. Glad på deres vegne. ;)

Takker deg for dette!

Takk, Svartkatt! Enda en god forklaring på hvilken rolle disse kavalerene hadde. "Knights of merriment", ikke dårlig! Din engelske utgave er tydeligvis mer pedagogisk enn våre nordiske - selveste Selma har altså gitt en egen forklaring på fenomenet; hvorfor kunne ikke utgiverne her hjemme ha gjort det samme?

Selma Lagerlöf skriver:

"Saken forholdt seg slik at organisten bare hadde to kyr, men han kalte den ene elleve og den andre tolv, for at det skulle lyde storslått når han snakket om dem."

"Det virket som om hun alene var forstandig i denne verden av dårer. Hun hverken hatet eller elsket. Hun forsto sin far; hun forsto dem alle. Den som forstår, hater ikke."

" "Kjærligheten lever av kjærlighet og ikke av tjenester og gode gjerninger," sa Gösta."

Godt.

Kva slags arrangement er egentlig denne kavalerfløya på Ekeby? Eg oppfattar det som ei blanding av gamleheim og sanatorium i privat regi. Var dette ei vanlig ordning i Sverige (eller i Norden forøvrig) i den første halvdelen av 1800-talet? Eller er det ein institusjon som Lagerlöf har snekra saman for å ha eit fundament til å bygge historiene sine på?

Jeg har trålet nettet og oppsporet mange herregårder, også i Norge, som hadde en bygning de kalte "kavalerfløy". Men hva slags beboere de var tiltenkt - og hvorfor - har jeg ikke greid å finne ut. Pensjonerte offiserer og fallerte adelsmenn?

Hentet fra
Den eldre barokken i Norge Bygningenes former og rommenes fordeling 1660-1733 © Lars Jacob Hvinden-Haug 2008 ISSN 1502-217X ISBN 9788254702161 CON-TEXT :

I 1743 ble det oppført en paviljong med konsertsal i Katedralskolens hage med ”ophulet loft”…”hvorved Disciplerne kan øve udi Musique og Sang” (Berg 1968:54). Om det var hvelvet tak i konsertsalen på Ullevål er det ikke nevnt spesielt i takstene.

Kavalerer var som kjent fra Gösta Berlings Saga ugifte herrer til oppvartningen. På Ullevål var det vel et gjesteværelse for de yngre sådanne. På Colletts jaktsted Flateby var det en såkalt kavalerfløy som inneholdt gjesteværelser.

10.2.7 Funksjon Ullevål var byggherren Blixenskiolds faste residens. Det var først J.L.
Lengenick som benyttet den som lystgård.

Takk skal du ha, Gretemor! Da er vi vel på sporet av noe. Skjønt "ugifte herrer til oppvartningen" låter fortsatt litt gåtefullt i mine ører.

Kavalerboligene eller kavalerfløyene huset ugifte menn som kunne bidra med sin kunnskap (oftest kunstnerisk, militær eller akademisk kunnskap) i herskapets hverdag samt selskapsliv. Boligene hadde ofte flere boenheter i tillegg til praktiske rom, som f.eks. bakekjøkken og vaskerom. Ofte bodde også tjenere med høyere rang ( kusk, "førstegartner" osv) i boligene.
Hva disse kavalerene ellers kunne oppvarte damene med - skal være usagt.

Rundt forrige århundreskifte huset kavalerboligene av og til utøvende kunstnere i starten på karrieren, (Henrik Sørensen bodde en periode i en) uten at herskapet satte krav til oppvartning.

Liliecrona var gift....

Jeg vet det, men "min" definisjon av kavalerbolig er ikke hentet ut fra G. Berlings saga, men fra historiske kilder.

Mulig jeg "forgriper meg på" begivenhetenes gang nå. Kommentaren hører nok hjemme i neste diskusjonstråd, men jeg kan ikke dy meg: Plutselig ble kategorien "ugifte menn" litt mindre dekkende. Akk ja - noen har vel glede av å late som om de er ugifte det meste av tida.

Helt ok. - at du forgriper deg på begivenhetenes gang.
Der jeg vokste opp hadde vi en tjenerbolig. I andre etasje lå det blant annet tre soverom på rekke. Det midterste av dem var forbeholdt husjomfruen, og kaltes jomfruburet. De to andre var til besøkende kavalerer. Døren til jomfruburet hadde lås og slå på innsiden. Fra utsiden så døren ut som en del av veggen når den var lukket.
Det var datidens forebyggende tiltak mot uønsket herrebesøk. :)

Ha ha, no såg eg føre meg karane som vimsar fortvila rundt i gangen medan dei leiter etter døra ... kanskje er det dette som er opphavet til uttrykket "å gå på veggen"?

De fylte samme funksjon som studenten og andre kavelerer i Far Goriot da, kanskje. Eller igrunnen slett ikke, for det du nevner her, har jo nytteverdi utover "emosjonell støtte".

Emosjonell støtte var også viktig. Kavalerenes kunnskaper kunne fylle hullene som herskapet hadde på ulike områder, og de og det ble brukt for hva det var verdt ved konversasjoner og selskapelighet i saler og salonger. Kavalerer og herskap levde i nyttig gjensidighet. Mat og husrom ble byttet mot kunnskap, selskapelighet og støtte. Jeg er blitt fortalt at det medførte en viss status å ha kavalerer til disposisjon så lenge de var selskapelige, verbale og attraktive, når alderdommen kom med gikt og prostataproblemer - endte de opp som en utgiftspost.

Ein slags prostitusjon av intellektet, då, eller er det å trekke det litt langt?

Nøden har lært flere enn nakne kvinner å spinne.

En karrierevei som jeg ikke har tenkt over kunne finnes før. Ved nærmere ettertanke finnes det slike kavalerer i mange bøker. Kanskje noen av dem reiste mellom ulike herskapshjem? Jeg liker det generøse i å sørge for dem som har vært til underholdning, når de har gikt og prostataproblemer og er en utgiftspost.

Om det var en selvvalgt eller maktpåliggende "karriere", vet jeg lite om, men jeg holder en knapp på maktpåliggende. For mange av kavalerene hadde det gått skeis i livet på et eller annet vis før de ble plukket opp av datidens sikkerhetsnett blant sine egne og godt bemidlede.
Jeg besøkte for en del år siden en kavalerfløy sør på Jylland sammen med en venninne. En av hennes forfedre hadde bodd der en gang, men endte opp som kavaler "uten ære".
Han valgte et liv med smedens datter.

Jeg var litt flåsete i den forrige kommentaren min. Beklager.

Ingenting å beklage. :)

Eg blir så imponert over alt folk veit! Takk til deg og gretemor for oppklarande kommentarar. Det er frykteleg moro med desse diskusjonstrådane.

Se der, ja! Og Ekebys kavalerer kunne nok fylle ymse behov, vil jeg tro. Mange takk, Ava!

Ja, det kan du godt si, Tradisjonen stammer visstnok fra England, hvor kavalerene gjorde tjeneste på hoffene og hos kongen. Kong Charles 1 var den første som innførte begrepet "cavalier" på begynnelsen av 1600-tallet. Selskapshunden King Charles Spaniel stammer også fra hans tid uten sammenligning forøvrig.

Håper du får svar for dette lurer jeg også på. GB skal være ung, men kanskje han er unntaket på "gamlehjemmet"? Hvorfor majorinnen på Ekby blir "drevet fra gården" Ekby, men tilsynelatende enkelt erobrer den til tilbake lurer jeg også på. Noen som fikk med seg hvorfor? Hvordan kunne kavalerene sette makt bak sin avgjørelse ?

Jeg har bestemt meg for ei ny tilnærming: Fra nå av leser jeg ikke en roman, ikke en saga eller et eventyr, men ei rekke frittstående fortellinger der Gösta Berling er en fellesnevner.

Kanskje det er huset som er navet i fortellingen om Gösta Berling og de andre? Det slo meg etter at jeg hadde sett serien om Astrid Lindgren, der barndomshjemmet er så sentralt i forfatterskapet. Poetisk og fint, uansett.

Trur det må vere rette tilnærmingsmåten.
Eg har no lese første halvdel av boka, og må tilstå at eg ikkje er like begeistra over denne som eg var over Keiseren av Portugalia. Dei gode, svært gode, skildringane er det mange av også her, enkelte gjer sånt inntrykk på meg at eg må lese dei mange gonger. Nokre av historiene er fornøyelege, både humrar og ler, medan eg nesten er litt forundra innimellom - skjønar liksom ikkje samanhengen.
Må også spørje meg sjølv innimellom: "kven var no det, igjen? " Ikkje lett å halde styr på alle kavalerar og andre adelstitlar ....
Men- bjørnen han likte eg! Sidan eg ikkje er så veldig glad i snø og kulde kunne eg gjerne ha hatt det som han:

Vil den sove bort den frosne vinterens råkalde netter og farveløse dager for å vekkes av brusende bekker og fuglesang?

Ha ei god helg -i selskap med Gøsta Berling, sjølv om han ikkje er like mykje framme i lyset alltid!

Den om bjørnen var også ein av mine favorittar. Nest etter Jernet frå Ekeby.

oh ja, svenska stålet, Facit Saab og Bofors.
"you may also like: 'Nils Holgerssons underbara resa '"
(fritt e. miman i lådan her i forumet)

Skolegeografi, ikkeno forakt for industriell produksjon og flid.

Eller kanskje Exit Saab og Bofors
(sidan deler av desse selskapa anten er nedlagde eller havna på utanlandske hender)

Ja nettopp! Jeg har fulgt med i debatten og vært litt overrasket over den nesten samstemte negative kritikken. Jeg åpnet faktisk tråden i kveld for å si noen ord om at jeg leser boken som eventyr – i tråd med Ellens "anvisninger":

«Ååå, - den er full av eventyr fra leirbålenes tid ;-) Eller nærmere bestemt fra kanefartens og ballenes tid, der eventyr og virkelighet glir over i hverandre :-)»

I dette perspektivet er den artig, full av humor, mystikk og herlige skikkelser. Er kommet til kapittel 10 og liker den stadig bedre.

Jeg hadde nøyaktig den samme opplevelsen, Lillevi – jeg frydet meg over fortellingen og syntes den boblet over av livs- og fortellerglede. Og når jeg leste det sitatet – det ganske lange – som KjellG ga oss lenger nede i tråden, så var jeg rett tilbake i lesegleden. Leit at så mange i lesesirkelen ikke opplever boken på samme måte, men vi er i alle fall noen... (og jeg ser kjell k finner forklaringen i at Selma er så ulik Hamsun – og det finner jeg mening i. Jeg fikser jo ikke Hamsun! For meg er Hamsun kald – mens Selma er varm og menneskekjærlig. Så det....)

Vet ikke, men tror kanskje en må være i rett stemning for denne boken. Ser for meg en sommerferie eller noe. Nå blir jeg mest oppgitt. Det føles som å bli utsatt for høystemt fjoll og vås. Hensikten kan ha vært å underholde, men foreløpig er jeg ikke underholdt :) Har bare lest ca 100 sider og ikke sikkert det blir mer. Jeg skulle ønske jeg var mer tålmodig.

Vittig at du foreslår Gösta Berling som ferielektyre, Strindin! Jeg begynte på boken på ferietur på Mallorca for noen år siden, og kom ikke lenger enn de hundre sidene du har lest :-)

Denne gangen gikk jeg litt annerledes til verks, noterte meg noen gårder og personer, for å holde styr på dette rike og festlige persongalleriet. Jeg brukte en del sider på å komme inn i boken, ble ikke fenget med en gang. Fra å avbryte den, har jeg kommet til at dette er en bok som sannsynligvis har mer å by på enn man får med seg i første omgang. Ikke utenkelig at jeg leser den på nytt senere! Synd at du opplever den som «høystemt fjoll og vås», Strindin. Kanskje du skulle gi den et par kapitler til før du ev. gir deg 

Jeg ser at noen kritiserer forfatteren for å bryte inn i handlingen og henvende seg direkte til leseren. Uten at jeg i farten husker eksempler; Lagerlöf er da ikke den eneste som gjør det … (Gjør Dickens det av og til?) At noen synes denne stemmen er for påtrengende og instruerende, er selvfølgelig et legitimt synspunkt. For meg handler det mer om å lese boken på dens egne premisser.

Det er litt uklart hvem forfatteren egentlig snakker til her, men jeg synes dette er rørende og poetisk formulert:

«Venner, menneskers barn, dere som danser, dere som ler! Jeg ber dere så inderlig, dans forsiktig, le vennlig, for det skal bli så mye ulykke av det, hvis de tynne silkeskoene deres tråkker på følsomme hjerter i stedet for på harde planker, og den muntre, sølvklingende latteren deres kan drive en sjel til fordervelse.»

Eg for min del har ikkje vore negativ til forteljarteknikken og kommentarane; eg har prøvd å peike på at dette er uventa trekk i ein roman frå så seint som 1891. Uventa, men godt laga, får eg presisere. Akkurat nå har eg sett på kap. 6, "Balen på Ekeby", der forteljaren, i tillegg til mykje anna, vekslar mellom å legge fram tankane til personane og kommentere livet generelt og personane spesielt. Eg liker måten dette kapitlet er skrive på - og veit at eg har meir i vente av same slaget. Eg ser at fleire har synspunkt på både forteljarteknikken og personane, og dette er med på å kaste meir lys over form og innhald. Fint!

Husker at George Elliot også henvendte seg til leseren og mener jeg likte det godt. I nyere tid har Faber i Rosenrød og liljehvit gjort det samme i åpningen av den boken. Jeg husker jeg følte jeg ble sugd inn i Londons gater. Veldig stilig :)

Du har helt sikkert rett i at jeg ikke bør gi opp. Og for egen del kan jeg legge til at jeg gir opp bøker for lett. Er bare noe med tida som ikke strekker til alt. Til tekstutdraget: det er sikkert en fin tekst, men i konteksten passasjene av denne typen dukker opp så har jeg til nå syntes at de er litt overspent.

Høres lovende ut.
Håper jeg får samme opplevelsen når jeg leser videre (f.o.m. kap. 6).

Og det gjør jeg.

Har lest t.o.m. femte kapittel.
Litt vanskelig å vurdere romanen etter å ha lest så lite av den, men for å si det sånn:
Jeg kommer ikke til å klikke på "Godt sagt" for det jeg har lest til nå.

Og en digresjon og sammenligning:
For meg virker det som om Lagerlöfs stil (i alle fall i Gøsta Berlings saga), er nærmest den motsatte (?) av Knut Hamsuns. Kanskje det er derfor jeg ikke liker hennes (i dette tilfellet?).

Men jeg leser ufortrødent videre, og håper boken fenger litt mer etter hvert.

Det svenske ordet 'saga' kan oversettes til norsk med bl.a. 'saga' og 'eventyr'.
Jeg tror det ville været mer dekkende å ha "Gösta Berlings eventyr" som norsk tittel.

Når det norske ordet 'saga' nevnes, får jeg assosiasjoner til de islandske ættesagaene og sagaene om de norske kongene.

Jeg tror det ville vært mer dekkende å ha "Gösta Berlings eventyr" som norsk tittel.

Eller kanskje til og med "Eventyret om Gösta Berling"?

Joda, men når jeg foreslår "Gösta Berlings eventyr" er det fordi ordet 'eventyr' (når det er etterstilt) gir flere assosiasjoner (konnotasjoner), bl.a. 'fortelling' og (eventyrlige) 'opplevelser'. Dersom ordet er først i tittelen, får det en mer presis betydning. Og det er kanskje en fordel. Og merkelig.

De to alternative oversettelsene av tittelen har ikke helt samme betydning.

• «Gösta Berlings eventyr» betyr som det står: «de eventyrene Gösta Berling er ute på» eller Gösta Berlings meritter, opplevelser.
• «Eventyret om Gösta Berling» går mer i retning av «fortellingen om Gösta Berling» og er mest tro mot forfatterens tittel, sagaen om osv.

«Gösta Berlings saga» er etter min mening den beste – dekkende, og samtidig åpen, pirrende (original) og poetisk! At den gir assosiasjoner til ættesagane er vel ikke så galt. Berling og hans kavalerer farter rundt i Värmland, turer og elsker den ene kvinnen etter den andre, lever et fritt liv på siden av den vanlige samfunnsordenen. En viss makt har de også, som da de kaster majorinnen ut av hennes herskapsgård Ekeby.

Her må jeg korrigere meg selv. Det er majoren, Berndt Samzelius, som jager sin kone majorinnen fra gården, da hennes utroskap kommer for dagen under julemiddagen på Ekeby. Ingen av de femti gjestene vil ta henne i forsvar. I sin nød vender hun seg til Gösta Berling og kavalerene, og vi vet jo hvordan det går ...

Men Lillevi, i tilfellet du kan hjelpe meg i min forvirring. Denne utroskapen, den var gammel ikke sant? Men den kom kavalerne først for øret i denne julemiddagen? Og da hadde de makt til å fordrive henne ut av sitt eget hjem i kraft av hennes skam og deres moralske forargelse eller hvordan var det? Jeg forstår ikke helt hvordan noen uten midler kan kaste henne ut slik uten videre.....Har jeg rota det helt til for meg selv her ;)? Må innrømme at jeg fort lar tankene vandre andre steder når det blir så mye kjærlighet, skjønne jomfruer og annet (sikkert en overdose med det som fikk meg til å bruke ordene "fjoll og vås" i et annet innlegg også).

Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg et ordentlig svar, Strindin, men til det har jeg ikke nok kjennskap hverken til boken eller svensk historie.
Jeg kan i hvert fall prøve å si litt om hvordan jeg tenker omkring dette.

For det første har jeg valgt å lese Gösta Berlings saga mer som eventyr enn som en realistisk historie. Her er mye som er uvirkelig og mystisk, og historien hopper frem og tilbake i tid. Jeg velger derfor å ikke ta alt helt bokstavelig.

Det andre gjelder kavalernes rolle. Jeg tror det er viktig å huske på at Sverige er et føydalsamfunn på denne tiden. Adelen hersker over fattige bønder og livegne. Kavalerne yter sine tjenester for ulike herskaper. Jeg synes Ava gir en god beskrivelse av deres rolle. Ut fra denne er det ikke vanskelig å tenke seg at kavalerene har en viss innflytelse og makt.

Så til ditt spørsmål - Hadde kavalerene reist seg under julemiddagen og tatt majorinnen i forsvar, er det vel ikke usannsynlig at majoren hadde gitt etter og latt henne bli værende. Han ønsket vel å holde seg inne med dem ... Hva var kavalerenes motivasjon? Så moralsk forarget tror jeg neppe at de var. Men det førte jo til slutt til kvalerene fikk regjere alene på Ekeby i ett år. Stemmer ikke dette? Andre som kan bidra her!

Etter hvert som jeg leser videre i romanen, blir jeg mer og mer enig med deg i at "Gösta Berlings saga" er en god og dekkende tittel, også på norsk.

Og dersom man virkelig skal legge vrangviljen til, kan man jo tolke en tittel som "Gösta Berlings eventyr" som at det er Gösta Berling som har skrevet hele romanen (eventyrene).

Beklager alle digresjonene.

Og: Min noe forhastede (negative) kritikk av boken - etter å ha lest fem kapitler - forsvinner etterhvert som dugg for solen når jeg leser videre.
Jeg har fire kapitler igjen (10. - 13.) av denne leseøkta.

Dere som opplevde uventet lesemotstand / følte feil og mangler
ved opuset i starten:

Hvis jeg hadde hatt nobelpris i skriftlige arbeider, skulle jeg
sannsynligvis klart å få sagt "Heia tålmodige leser" uten å virke
"sådär snorkig" (noe nedlatende)...
Men hva interpellasjonen gjaldt, jeg ble nesten nysgjerrig på
hva som etter hvert dro 'sagan' i favør av det mer forsonlige.
Hvilke trekk førte til bedre cred / hva virket egentlig feilskjær
i starten.. Ble fremstillingen bedre litt lenger uti, eller
var det leseren som trengte litt oppvarming og tilpasning til
forna tiders skick?
Flatspørringen adresseres til plenum, alle stemmer gjelder..

angenämligst

btw, Original fulltekst ligger her

Ikke "tilpasning til forna tiders skick"; kanskje heller tilpasning til mangelen på kronologi. I de to "innledningskapitlene" skildres Gösta Berlings skjebne ganske kronologisk. Neste gang han nevnes, har han allerede vært majorinnens gjest i sju år. I seinere kapitler avdekkes saker som har skjedd på tidligere tidspunkt, og sånn hopper vi litt att og fram. Da denne fortellermåten demret for meg, gikk alt så meget bedre.

Heller mot at denne leseren ihvertfall trenger oppvarming og rett innstilling. Nå har jeg akkurat lest om gaupa og lagt merke til både besjeling av naturen og innsikt i gammel overtro. Så veiledning av andre hjelper også, det er fordelen med felleslesning.

Eg trur dei fleste av oss har lik oppfatning av mange av sidene av - kanskje også i - romanen. det har komme fine synspunkt på det eg har bestemt meg for å tenkje mest på: forteljarstemma og naturskildringane med besjeling. Og når ho nå skriv som ho skriv, Selma Lagerlöf, synest eg ho når store høgder innanfor denne litt spesielle idrettsgreina (hugs at idrett gjaldt både åndeleg og kroppsleg verksemd; i norrøn tid var skaldskap "ein idrett utan lyte"). her er eit utdrag frå kap. 5 - vi kunne ha brukt heile kapitlet som eksempel på den litt spesielle skrivestilen:

Stridshäst, stridshäst! Du gamle, som nu står tjudrad på åkern, minns du din ungdom?

Minns du kampens dag, du modige? Du sprängde fram, som om du hade burits av vingar, din man vajade över dig som fladdrande lågor, på din svarta bringa glänste stänk av blod bland löddrigt skum. I seltyg av guld sprängde du fram, marken dånade under dig. Du skalv av fröjd, du modige. Ah, vad du var skön!

Det är en grå skymningsstund uppe i kavaljersflygeln. I det stora rummet stå kavaljerernas rödmålade skrin utmed väggarna, och deras helgdagskläder hänga på krokar i vrån. Eldskenet ur den öppna spiseln spelar på vitrappade väggar och på gulrutiga gardiner, som dölja väggarnas sängskåp. Kavaljersflygeln är intet kungligt gemak, ingen seralj med stoppade divaner och mjuka kuddar.

Men därinne höres Lilliecronas fiol. La cachucha spelar han i skymningen. Om och om igen spelar han den.

Skär av strängarna, bryt sönder stråken! Varför spelar han denna fördömda dans? Varför spelar han den, då Örneclou, fänriken, just ligger sjuk i giktplågor, så svåra, att han inte kan röra sig i sängen? Nej, ryck fiolen från honom och kasta den mot väggen, om han inte vill sluta!

La cachucha, är den för oss, mästare? Skall den dansas över kavaljersflygelns gungande golvtiljor, mellan trånga väggar, sotade av rök och feta av smuts, under detta låga tak? Ve dig, så du spelar!

La cachucha, är den för oss, för oss kavaljerer? Ute tjuter snöstormen. Ämnar du lära flingorna dansa i takt, spelar du för yrvädrets lättfotade barn?

Prosadikt?

Ja - og da blir det litt hamsunsk likevel, som i Pan ...

Ja, eventyr fortoner det seg som. Minst!

Har noen lagt inn en svensk utgave av boken? Tenkte jeg i tilfellet kunne henge meg på så det ikke blir lagt inn altfor mange utgaver.

Jeg har lagt inn en svensk utgave, utgitt på Albert Bonniers Førlag i 1971. Det er bok nr 184 i bokklubben Svalan. Jeg står som eneste som har denne utgaven på Bokelskere.

Jeg har en svensk e-bokutgave.

Flott, da har jeg hengt meg på den. Det ser til og med ut til å være samme utgave som jeg har.

Stadig desse kommentarane frå forteljaren:

Ack, Gösta Berling, starkast och svagast ibland människor!

Dette skulle lesaren ha tenkt sjølv, tenkjer eg. Men det har sin sjarm, det er ikkje det, men det høyrer eldre tiders litteratur til. Likevel gir kommentarane ein eigen dimensjon til romanen som eg ikkje heilt klarer å sette namn på. Ein eller annan svenske har sikkert skrive ei avhandling om synsvinkelen og forteljarens kommentarar i Gösta Berlings saga. Interessant. Synspunkt på - eller kommentarar til (!) - kommentarane til forteljaren?

Eksempel fra de første linjene i kapittel 13:

Åh, tyst, för all del tyst! Det surrar över mitt huvud. Det måtte vara en humla, som kommer flygande. Nej, stilla bara! Känn en sådan doft.

Dette minner meg om en historieforteller som sliter med å få lytternes oppmerksomhet, og hos meg skaper ofte slike Åh ... utrop irritasjon, og jeg svarer gjerne med et Ahhhh tilbake.

Dessuten som leser/lytter liker jeg sjelden å bli fortalt hva jeg skal gjøre.

Fra enotes.com: (får ikke til å lage lenke)

Gösta Berling’s Saga

As in later novels, the narrative voice in Gösta Berling’s Saga is more prominent than those of the characters. The narrator is a storyteller; the raconteur never fades unobtrusively into the background. A reader knows that he or she is but a listener: The teller will make the story and say what it signifies. Characters do not, as in more realistic fiction, resemble living persons with lives of their own; rather, they are like marionettes, pulled up to their feet to dance only when the storyteller commands. One would never speculate about what a Lagerlöf character might be thinking when that character is not in the immediate scene. Characters, because they are so fully bound to the scenes in which they appear, simply do not exist when they are not “onstage.” In Lagerlöf’s novels, an air of reality surrounds the story but not the individual characters in it. In turn, the reader must listen, accept as final what information the narrator provides, and, above all, agree to be entertained.

Takk for det, Gretemor. "Never fades unobtrusively into the background" er en god beskrivelse. Men det var dette med "agree to be entertained", da - når ingen ting overlates til fantasien!

Ja, ikke sant. Jeg tror hun hadde en fantastisk frodig fantasi, men mye av underholdningen i bøkene, er jo at vi som lesere skal bruke vår fantasi.

Jeg prøver å tenke tilbake på andre verk jeg har lest av samme forfatter og kan ikke huske at fortellerstemmen har vært så påtrengende. Dette er Lagerlöfs første roman, og jeg tenker at dette er et arbeid fra en "flink" nybegynner: Hun har hatt alt for mye på hjertet - og alt hjertet hennes er fullt av, er tatt med i historien. Hun kjente nok ikke til uttrykket "Kill Your Babies" eller tilsvarende advarsler.
Her besjeles landskapet, vi får vite hva bjørnen tenker i hiet sitt - og både leseren og romanfigurene får altså formaninger om både dette og hint undervegs i historien. Vi får overtydelige beskjeder om hvem som er "snille" og "slemme"; ingenting overlates til leserens egen vurdering.
Den røde tråden (Gösta Berlings liv) er full av floker og digresjoner, men likevel interessant nok til at jeg leser videre. (Jeg var sikker på at jeg hadde lest boka før, men nå er jeg sikker på at det har jeg ikke).

Jeg har lest ferdig del 1, og må dessverre si at jeg er skuffet. Samtidig leser jeg "Mårbacka-trilogien", og den koser jeg meg ordentlig med.
Men skrivestilen, historiene, karakterene, ikke minst Gösta Berling selv, faller ikke i min smak, sukk...

Også eg hadde venta meg meir (ferdig med lydbokversjonen). Nå prøver eg å gi boka ein ny sjanse og leitar etter positive trekk, særleg når det gjeld forteljarteknikk og skildringar. Vi får sjå.

Er i gang, men har ikke kommet så veldig langt ennå. Lest om presten og majorinnen, samt fått en fantastisk beskrivelse av landskapet.
Forfatteren er ikke ukjent for meg og jeg har likt det jeg tidligere har lest meget godt. Hun har et språk som jeg liker og en formidabel fortellerevne. I den grad man kan uttale seg etter å ha lest 30 sider så føler jeg meg sikker på at dette blir en fantastisk leseopplevelse.

Det som er med på å gjere denne romanen interessant for meg, er korleis forteljaren beveger seg mellom eldre stiltrekk som utbrot og tale til lesaren, nesten som Camilla Collett, og meir moderne innslag som magisk realisme (med djevel og - seinare - heks). Forteljaren bryt ut:

O kavaljerer, bättre hade det varit för er att i denna fridens natt ligga stilla i edra bäddar än att pläga umgänge med det ondas furste!

.

Etter å ha tilbrakt en del timer i selskap med majorinner og kavalerer måtte jeg bare skaffe meg litt rede på La Cachucha!

Takk for det Marit, så fikk vi en demonstrasjon av denne dansen (som også var ukjent for meg.)
Jeg merker meg ( fra samme kapittel: "Men der inne lyder Liliekronas fiolin. La cachucha spiller han i skumringen. Om og om igjen spiller han den."

Så endelig dukker kavaleren Liljecronafrem for meg. Han har jeg merket meg på forhånd. For i følge boken NOBELPRISEN I LITTERATUR av Helmer Lang, er det forfatterns egen far som "står" modell for denne karakteren.
Jeg siterer: Faren (til Selma Lagerløf) var musikalsk begavet, men hjelpeløs i det praktiske liv, en sjarmerende bohem. Han er en av "Kavaljerna", i Gøsta Berlings saga . På grunn av hans økonomiske lettsindighet gikk gården (Mårbacka) ut av familiens hender. Selma Lagerløf kjøpte den tilbake med Nobelgullet, og hjemmet er nå stiftelse og museum.(sitat slutt).

Så vet jeg det. Kanskje dere andre allerede var klar over hvem hun har brukt som modell for denne kavaleren ?. Kanskje er det derfor hun smyger inn dette kapitlet. For det forteller like meget om Liliecrona (som han skrives i min utgave) som om dansen ? Og for meg fortoner dette festlige kapitlet seg som en digresjon i handlingen. I det minste, så langt.

Men, takk for dansen, Marit!

Bare hyggelig! Takk for ny informasjon; jeg er ganske blank når det gjelder bakgrunnsstoff om denne historien. Artig at du kaller La Cachucha en digresjon - jeg synes egentlig historien er full av digresjoner. Men de har kanskje en funksjon som vil åpenbares etter hvert.

Hei, Marit. Ja, ikke vet jeg. Har kun lest meg frem til slutten av dette kapitlet og et til. Og du har rett , jeg finner også at boken er full av digresjoner. Er noe forbauset over handlingsforløpet, fortellemåten m.m. så langt. Tror med vitende og vilje hun har brukt saga og ikke fortelling/historie.
Finner en veksling mellom reell handling og eventyr (minst!), og hennes veksling mellom presens og imperfektum er gjort med sikker hånd, men faller litt underlig ut likevel. Men for meg er det et stadig driv (spenning?) i boken som " ber" meg lese videre. Nysgjerrigheten min har hun allerede vekket til gangs. Må liksom fortsette...........

Eit heilt særeige trekk ved skildringa i romanen er besjelinga av naturen, særleg sjøar og elvar og landskapet rundt. Dette kjem tydeleg fram i det fyrste kapitlet. For berre å nemne eitt lite eksempel:

Stränderna sjunka och bli enformiga, mildare vindar blåsa, sjön går i tidig vintervila. Alltjämt är han vacker, men han har mistat ungdomsyran och mannakraften - han är en sjö som alla andra. Med två armar famlar han efter vägen till Vänern, och då den är funnen, störtar han sig i ålderdomssvaghet utför stupade branter och går med en sista, dånande bragd in i vilan.

Som KjellG under her har også eg vore på besøk i Mårbacka og i Rottneros. Med selskap av fleire i familien var eg der ein nydeleg, vakker sommardag for nokre år sidan. Kjekt!
Fekk lyst til å sitere litt frå 501 Store Forfattere:

Gøsta Berlings saga er et mesterverk innen svensk romantikk. Lagerløf begynte å skrive på romanen mens hun jobbet som lærer og sendte inn de første kapitlene til en litterær konkurranse, noe som sikret henne utgivelsekontrakt. (.......) den er i dag hennes mest populære verk.

Eg har leita fram boka, og håper at eg kan vere med på felleslesinga. Boka har stått lenge i hylla og venta....

Som kjent var Selma Lagerlöf frå Mårbacka i Värmland. Når ein er der, kan ein verkeleg kjenne atmosfæren frå Gösta Berlings saga. Ikkje berre der, forresten: Herregarden Rotneros, ikkje langt frå Karlstad, var modell for Ekeby gard i romanen. Sist eg var der, var det ei norsk dame som dreiv staden, der ein kunne ete god mat og, om ein ville, leige selskapslokale og verkeleg føle at ein var i Gösta Berlings tid. «Lövens långa sjö» er Fryken, kjend frå Thore Skogmans poesi (lilla, söta fröken Fräken kom som kjent frå Fryken). Når det gjeld moglege modellar for hovudpersonen, seier Wikipedia dette:

Genom en marginalanteckning av författarinnans egen hand vet man att förebilden till Gösta Berling var prästen Edvard Emil Ekström från Kil. Lagerlöfs faster hade varit djupt förälskad i denne misslyckade präst som drack för mycket, och så småningom dog på Vadstena hospital. Fastern hade sedan blivit prostinna i Karlskoga och ville inte påminnas om sin ungdomsförälskelske. Av hänsyn till henne teg Selma Lagerlöf länge om detta och ledde medvetet forskare och journalister på villospår. Inte förrän efter hennes död upptäcktes den
marginalanteckning där Ekströms namn nämns. På en punkt var Selma Lagerlöf dock alltid mycket tydlig, hon sade vid flera tillfällen klart ifrån att Gösta Berlings förebild inte var Finnskoga-prästen Emanuel Branzell (Gustaf Frödings farmors bror), vilket redan under hennes livstid blev den vanligaste spekulationen. I finnskogsbygdens marknadsföring och turism har denne Branzells roll som förebild för Gösta Berling varit ett ganska centralt tema och tesen om att han var verklighetens Berling fortsätter att nämnas än idag. Den kände prästen i Kil, Frej Alsterlind (far till TV-profilen Bengt), klarlade 1986 att Edvard Emil Ekström var Selma Lagerlöfs närmaste förebild för Gösta Berling, i Fårbenet nr 38, en tidskrift från kamratföreningen vid läroverket i Karlstad. Enligt Arne Eklunds bok Calle Frykstedt - Till Gösta Berling-gestaltens bakgrund och utformning från 1958 är det helt klart (bl.a. av ett antal brev och uttalanden av Selma själv) att det är magistern Carl Johan Frykstedt 1814–1856, som är den huvudsakliga inspirationen till gestalten Gösta Berling, men det mesta övriga är fri fantasi.

Dette litt som geografisk og lokalhistorisk bakgrunn, da.

En liten tilleggsopplysning fra en som ikke deltar i felleslesningen:

Hvis noen tenker på å dra til Mårbacka, må de også dra innom Sundsberg gård som ikke ligger så langt unna. Det var den som var "Bjørne" i Gösta Berlings saga, altså gården den vakre Marianne Sinclair kom fra. Hovedhuset er brent og bygget opp igjen, men det er også laget et museum der, som bl.a. viser gjenstand(er?) fra den virkelige oberstinnens liv ... ;-) Anbefales!

Og det skal du ha takk for, Kjell. Det kan trenges. For meg i alle fall.