Den sjuende boka i kategorien Nyere nordisk litteratur er trilogien
Vargskinnet av Kerstin Ekman.
Her kan dere kommentere og diskutere første bind:
Guds barmhjertighet.
Det er laget egne tråder for de andre to bindene:
Leseperiode:
Mandag 22. januar - søndag 15. april
Viser 103 svar.
Mandag, 19. februar 2018.
Sånn!
Ferdig med boka, én dag på overtid.
Har ikke fått de neste to bøkene ennå (fra antikvariat og Ark), men jeg ser fram til å lese videre i Vargskinnet-trilogien. Håper vi får lese mer om Elis (og om Risten (Kristin) og Hillevi). Spennende og ypperlig fortelling. God stil og fint språk!
*Guds barmhärtighet" leste jeg langsomt, og rådførte meg mer enn beregnet med den svenske ordboka. En god del ord og uttrykk som er helt forskjellig fra norsk, og det framgår ikke alltid av konteksten hvordan det skal oversettes. Lærerikt. Noen merkelige dialekt-setninger av og til, men ikke helt uforståelige, tross alt.
Nå blir det noen dagers (ikke for mange, håper jeg) pause fra ulveskinnene og Ekman-karakterene.
Guds barmhärtighet må få terningkast fem. Minst.
Da var den avslutta. Huska den som ei svært god bok, og det ble bekrefta i denne gjenlesinga mer enn 10 år seinere. Og innleggene i lesesirkeltråden bidrar til å øke leseopplevelsen.Linken til Doris Ottesen si side er svært nyttig!
Da starter jeg på bok to Morgen kommer, og håper den er like bra!
Så fint at du er fornøyd! Dette er bøker også jeg kunne tenke meg å ha.
Mitt spørsmål går til deg og Jostein, har dere fått tak i de tre bøkene på svensk? I så fall hvor?
Neidå, eg kjøpte norske utgåver. Fekk tak i begge på Galleri Gallera. Pene bøker, rimeleg pris, og god sørvis.
Om jeg ikke fant bøkene, fant jeg i hvert fall et nytt antikvariat! Og det bare en kort biltur herfra. Hjertelig takk, Jostein.
Eg sender takka vidare til Kristine Louise, som var den som, i dette innlegget, gjorde at eg blei merksam på dette antikvariatet.
Sista rompan (sv., innbundet) har jeg bestilt (kr. 100,- + porto) fra Ruuds antikvariat.
Skrapelodd (no., heftet) har jeg bestilt (kr. 199,-) fra Ark bokhandel.
Begge bøkene er sendt, men ikke ankommet. Venter i spenning.
Så først blir det å fortsette med å lese svensk, og deretter norsk.
Ja, der ligger den som "Solgt" hos Ruuds! Du fikk visst tak i den siste (og eneste?) på svensk i norske antikvariater. Innbundet attpåtil. Heldige du - da er det bare å se om en anledning skulle by seg for oss andre :-)
Eg fekk mine eksemplar av bok 2 og 3 i posten i dag. Og når eg først bestilte frå bruktbutikk så måtte eg også henge på nokre titlar frå lista mi over bøker eg skal skaffe meg med tid og stunder.
Torsdag, 15. februar 2018
Hei,
Jeg lager nye tråder for de neste to bøkene i trilogien og setter avslutningen av felleslesingen til søndag 15. april (uke 15).
Jeg endrer også avslutningsdatoen for den første boka.
Det vil bli laget krysshenvisninger (linker) mellom de tre trådene, slik at folk kan kommentere og diskutere hvor og når de ønsker.
Spoiler-risikoen reduseres også (dersom ikke nysgjerrigheta er for stor).
God lesing!
Så har også eg avslutta Guds barmhjertighet. Det har vore ei bok som har gjort inntrykk, trass i at min lesesituasjon har vore alt anna enn optimal!
Hillevi fekk det trygt saman med sin Trond, og dei kunne skape så god ramme som mogeleg for borna, både sin eigen gut, og dei to jentene som også fekk rom.
Det var også mykje spenning i livet til Elis, han bar med seg den traumatiske avskjeden han tok med røtene heile livet. Helsa gav han mykje å kjempe med, men han hadde styrke til å få gjer det som låg han nærast: malarkunsten!
Kjerstin Ekman skriv godt, både språkleg og innhaldsmessig ligg dette i toppsjiktet, med eminente skildringar av stemningar og natur. (At nokre ord ligg langt bortanfor mi dagligtale får eg berre tole!)
Da hun kom ut, var måneskiven enda blekere. Som ben. Pannebenet på et dyr.
En Gud uten forsyn, uten barmhjertighet. Som lot liv ta slutt i kulde og ondskap. S 295
Alt i alt: Ei god bok som eg gjerne anbefalar vidare!
Takk for samlesing, der mange innspel har opna augene mine litt meir.
Og - eg håper eg kan vere med på dei to neste bøkene! :-)
Kunst blir eit tema mot slutten av boka. Eg får inntrykk av at Ekman har ei høne å plukke med borgarskapet sitt forhold til kunst.
Han tenkte på den økonomiske sirkulasjonen i samfunnet: Dette kadmiumgule og veronesergrønne som hennes gedigne herrebekjentskaper hadde latt henne knulle sammen skulle pensles ut på lerret og forhåpentligvis kjøpes tilbake av dem selv.
Og vidare
Nå visste han hvorfor han var der: han skulle lære hvordan de tenkte.
Elis kjenner avsky for at kunstnaren må tekkast borgarskapet sin smak og tenkemåte for å kunne håpe på suksess. Eg opplever Elis som forfattaren sitt talerør her.
Bjarne Ness kjende eg ikkje til frå før. Maleriet som omtalast i boka er gjengitt nedanfor. Og Nordstrand Blad skriv om kor vanskeleg det er å halde gymastikk i ein sal med eit freda veggmaleri ...
Snart ferdig med boka. Leser nå om Elis, eller Elias Elv. Interessant.
Kom til å tenke på Alberte-trilogien (spesielt 2. del, Alberte og friheten) av Cora Sandel.
Forresten:
Hvordan var nå forbindelsen mellom Elis, Hillevi og de andre karakterene i boka.
Blir litt vanskelig med tidslinje og årstall også.
Jeg kan jo bla tilbake i boka, men det hadde vært fint om noen av dere som har dette klart for dere kunne gi en liten orientering/oppdatering.
"Og takk for det".
Utfyllande oversikt over persongalleriet finnest på denne internettsida (forøvrig lenka til av annelingua tidlegare i diskusjonen, då vi drøfta tydinga av eit latinsk sitat)
Ver merksame på at namnelista også inneheld spoilarar.
Takk.
Har lagt den i leselista på mac'en.
Og nå leser jeg Sista rompan og får mer og mer bruk for denne nettsiden.
Jeg foreslår at vi samleser de neste to bindene av "Vargskinnet" etter å ha lest Guds barmhjertighet.
Årsaken(e) til forslaget er at lesingen av første del ga veldig mersmak, og dessuten er jeg litt i tvil om jeg skal fortsette å administrere lesesirkelen (så det hadde vært fint med litt betenkningstid).
Hvem vil være med på å lese hele trilogien (Ark (og trolig bibliotekene) har bøkene)?
Dersom vi leser de neste to bindene også, bør vi vel regne ca. åtte uker på det, dvs. at leseperioden(e) blir fram til og med uke 15 (15. april).
Deretter kan vi evt. ta fatt på neste bok (Nv7)
Hvis vi skal lese de neste to bindene, skal jeg lage egne diskusjonstråder med linker til de andre to trådene.
Synspunkter? Kommentarer?
Selvom jeg bare er litt over halvveis i første bok, blir jeg gjerne med på de to siste.
En svært god ide, om det blir felleslesing av alle tror jeg at jeg og hiver meg med og leser bøkene på nytt!
Bøkene ser ut til å være tilgjengelige på biblioteket i bygda, så jeg håper på å komme i gang med første bok i neste uke.
Skal starte på bok 3 nå. Fantastisk trilogi
Jeg har vært syk og har hatt god tid til å lese - kunne heller ikke slippe menneskene fra Svartvattnet - og er derfor godt i gang med bind 3. Kan gå god for kvaliteten! Jeg vil gjerne diskutere bøkene med dere i lesesirkelen.
Håper virkelig at lesesirkelen kan fortsette - med deg Kjell, ev. en ny leder.
Skulle det bli noko av, så blir eg nok med. Eg liker Guds barmhjertighet veldig godt, og reiknar med at dei andre bøkene er av liknande kvalitet. Terningkasta her inne tyder i alle fall på det.
Det er to bittesmå ankepunkt. Det eine er korvidt dette skaper presedens, slik at kvar gang ein skal samlese ei bok som er ein del av eit fleirbindsverk så endar ein opp med ein diskusjon om korvidt ein skal samlese alle bøkene. Det andre er at enkelte alt har kome langt i veg med bok to, kanskje også bok tre. Dermed blir det meir sprik enn vanleg i kor langt den enkelte har kome i lesinga, noko som kanskje kan gjere det litt vanskelegare å diskutere bøkene undervegs.
Men som nevnt, er det stemning for det så blir eg med på heile trilogien.
Dessutan; betenkningstid er som regel av det gode.
Og bøkene er bestilt frå ein bruktbutikk, det var ikkje så vanskeleg å finne tak i dei. Sjølvsagt måtte eg bestille eit par-tre andre bøker også når eg først var i gang.
Joda, jeg ser ankepunktene.
Det går likevel an å være med på diskusjonene selv om man ikke alle er kommet like langt.
Spesielt når det blir en egen tråd for hver del av trilogien (jfr. felleslesing av Middlemarch). Det blir også enklere å unngå spoilere.
Det er vel ikke så stor fare for at dette skaper presedens. Uansett kan jo det diskuteres når spørsmålet evt. dukker opp.
Jeg venter noen dager før jeg går videre med dette.
Hva mener dere andre?
Det var det jeg trodde - at dette var bra saker og egnet seg for lesesirkelen! Så må jeg beskjemmet innrømme at jeg som foreslo boken, ikke har kommet i gang med å lese den ennå... Det ble litt mye annet som krevde oppmerksomhet, men dere har jo oppdaget at jeg titter innom lesesirkeltråden innimellom likevel, for stor lyst til å lese ''Vargskinnet" har jeg jo likefullt. Jeg bør vel uansett ikke mene så mye om hvorvidt dere andre bør lese videre i trilogien nå eller ei, men gjør dere det, har jo jeg større sjanse til å nå dere igjen, så.... :D
Godt forslag! Vi er vel flere som allerede er i gang med fortsettelsen.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Kerstin Ekman om varg vargavinter & jakt :
Vargen, som förr i världen kallades skråggen i Jämtland,
utrotades i Hotagen på 1920-talet.
Då hade stora vargflockar dödat så mycket ren i Hotagenfjällen
att de renskötare som då bodde där tvangs att flytta.
Samerna i den nuvarande Jingevaerie sameby flyttade in
efter dem när tiderna blev bättre.
Det fanns vargår som man mindes och talade om länge.
Vintern 1909 strök stora vargflockar omkring inpå knutarna
i Flyberg. Barnen hölls inomhus.
I Hotagen berättade man länge om vargavintern 1918.
Två lappar, Jonas Hindriksson och Anders Sivertsson var då
anställda som vargjägare och betalades med dagspenning.
I Hotagens by såg Edvard Gruvelgård när han var pojke
flera gånger en vargflock på sju, åtta djur springa förbi
ute på sjön. Det var i början på 1920-talet.
Man jagade varg på alla upptänkliga sätt i äldre tider:
med sax och i varggropar och varggårdar, med hund och bössa
och till slut som här i Hotagen med förgiftad åtel.
Men den jaktmetod som framförallt användes av både den samiska
befolkningen och nybyggarna var hetsjakten på skidor.
När den tunna skaren bar skidåkaren men inte vargen, då var det
dags att ge sig ut på vargjakt.
Den kunde försiggå ända in i slutet på april.
Vargen spårades upp och förföljdes, ofta av jaktlag.
Var det flera vargar i flocken kunde förlöparen sticka eller
slå ihjäl ett djur och lämna åt dem som kom efter att göra upp
det och ta vara på skinnet.
Själv fortsatte han efter flocken.
Jägarna behövde ofta inget särskilt vapen.
De slog ihjäl den utmattade vargen med skidstaven.
Den utrotade vargen är kanske på väg tillbaka i våra trakter.
/ /
[ Hotagsfjällen heter på norsk side Lierne ,
Kerstin E bodde i distriktet (m.ektefølge) i et kvart århundre ]
Kildeweb: Rovdjuren - - Långfilmen Varg - - Hemma hos Kerstin
På plats vid Svartvattnet
_
(t.o.m. side 76)
Så var det tittelen på dette første bindet i trilogien da, «Guds barmhjertighet».
Avspeiler den en form for ironi eller kritikk? For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Gammelpresten ligger slagrammet og utenfor alt. Prestefruen er det heller ikke mye hjelp i. Den ventede nypresten og Hillevis hemmelige forlovede, Edvard Nolin er en unnvikende figur, mest opptatt av sitt gode navn og rykte, sine egne sjelekvaler og etter hvert å more seg med fiffen.
Så vidt jeg har fått med meg, nevnes uttrykket bare ett sted i romanen. Etter den grufulle fødselen i Lubben påbegynner Hillevi et brev til forloveden for å be om råd. Presten må være den riktige personen å spørre. Men hun ombestemmer seg (hvorfor kan vi gjøre oss våre tanker om), åpner ovnsdøren og leser det lille hun har fått sammen:
«Min älskade Edvard! Det har hänt någonting förskäckligt.Hon stoppade in pappret och det flammade up och bågnade svartbrunt. Senn föll det ihop i askflagor.
Guds barmhärtighet, Edvard. Guds barmhjärtighet.» (side 76)
Ligger det en religionskritikk her?
Om ikkje religionskritikk som sådan, så ligg det i alle fall eit tydeleg klagemål mot Gud på side 295:
En Gud uten forsyn, uten barmhjertighet. Som lot liv ta slutt i kulde og ondskap.
"Gud finnes ikke, dessuten er han urettferdig!"
--for siterte anklage kan bare være gyldig
på den kraftig overbelastede forutsetning
at det ikke finnes noen etter-eksistens,
eller at Gud ev. må ha utelukket å holde noe erstatnings-
oppgjør i de rammedes ettereksistens.
Snikende sirkelresonnement, forårsaket av snikende
"allvitende" ateisme.
"Og jeg godtgjør eder de år da vrimleren åt op alt, ...
min store hær, som jeg sendte mot eder.
Og I skal ete og bli mette og prise Herrens, eders Guds navn,
han som har stelt så underfullt med eder,
og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme."
(Joel 2)
"And I will restore to you the years that the locust hath eaten,
the cankerworm, and the caterpiller, and the palmerworm,
my great army which I sent among you."
_
Hvor skulle vi kunne ha fått begrepet rettferdighet fra,
hvis alle kjente guder er onde eller likegyldige til det?
for da er det bare et pust i sterk motvind å rope
"det ER urettferdig!!"
Men er det ett begrep som i første hånd forener alle
sunne tenkere, må det være sunne tanker om rettferdighet.
Hvor kom den sunnheten fra? Om tilværelsen er ond?
Sartre hadde visst ikke mye å svare på det..
Jeg fant et sitat som kanskje kan kaste et nytt lys over tittelen.
«Ekman snakker om hvordan barmhjertigheten bor i alle - uavhengig av livssyn.
- Det er den som gjør mennesker til noe mer enn dyr: At vi kan se ut over våre egne behov og hjelpe andre. Nå ser kanskje ikke verden ut til å være preget av barmhjertighet, men vi vet at det er mange som forsøker, mange som ser at Gud er i din neste. Religion er ingen ensom ting. Det er å vende seg mot menneskene og erkjenne at de har mer bruk for deg enn det Gud har.»
Klassekampen 22.11.07
Har tittelen en annen og dypere mening, som å se Gud i sin neste?
Yepp, tittelen må være ironisk ment.
Jeg har lest ut boken og er godt i gang med bind 2, «Sista rompan» («Morgen kommer» på norsk, «Rørte vande» på dansk, litt forvirrende for bibliotekaren, og meg,), for dette ga mersmak!
Men jeg er på ingen måte ferdig med «Guds barmhjertighet». Her er det så mange dimensjoner og temaer; jeg oppdager stadig noe nytt jeg ønsker å gå nærmere inn på. Blant annet dette du nevner om samenes religiøsitet og levemåte og forholdet mellom den samiske og den svenske befolkningen.
Enig med deg også når det gjelder skildringene – Ekman fører en ypperlig penn.
Jeg prøver å finne informasjon om forfatteren, hennes bakgrunn og liv mv., Men finner nesten bare om hennes forfatterskap og priser hun har fått. En tilbaketrukket person, eller jeg som er for dårlig til å lete …
Ettersom jeg leser en svensk utgave av boka, fikk jeg lyst å finne ut hva jeg ellers har på svensk i bokhylla. Og da fant jeg blant annet denne.
Ei bok jeg kjøpte for et par år siden, men som jeg ikke har lest ennå.
Og Kerstin Ekman har skrevet forordet.
Jeg fant fire NRK-intervjuer med henne/innslag om bøkene hennes, fra litteraturprogrammene deres - har delt dem her inne før (i en annen tråd, altså), men du kan gå inn her for å få tilgang til alle fire: https://tv.nrk.no/sok?q=Kerstin+Ekman
Enjoy! :)
"Jeg har fått anmeldelser som:
'Hun kan jo ikke la være å nevne hver blomst ved navn!'
.. og det som kritikk."
(Kerstin E i nrk-sending)
Enig i at Kerstin virker velartikulert og sjarmerende,
enda får hun sagt fra at det tross alt er visse nivåer av
kritikk hun velvilligst ikke bryr seg om å 'bemøte' ..
med annet enn å by på en globoid eller to.
Skal vi ikke unne henne lesere som er like spontanpresise
og artikulerte, enda om en viss saklig kritikk skulle
ønskes kommunisert iblant?
sincerely
Når det gjelder naturskildringer:
Les Knut Hamsun. Pan
Siss Vik Retweeted: André Ulveseter @AndUlv
Folk må da tåle at noen tegner profeten Muhamm... hva i
h%@#& er dette? En ulv på melkekartongen?!
Nei, nå har de gått for langt!
For en klok, og sjarmerende, kvinne!
Og enda en ny bok på ønskelisten min.
Tusen takk! :-)
KAN DU SETTE PÅ SPOILER-SKJERMING på dette innlegget, vær så snill? Jeg har ikke kommet like langt som deg, og jeg ønsket IKKE å vite hva som ligger bake neste sving i handlingsforløpet.
Ok, da er det gjort.
Eg har ikkje fått lese så mykje som eg skulle ha ønskt, berre vel 100 sider. Men, er iallfall bekymra for Hillevi som ikkje får så mykje omtanke frå presten Edvard som ho ynskjer. Eg blir lei meg på hennar vegner....var det virkelig så lite raust på den tida...at presten ikkje kunne vise at han hadde ei som skulle bli kona hans?? Er litt skeptisk til heile presten!
Ellers så skildrar Ekman godt, både sæterliv, sommarkveldar og såre opplevingar! Skal sjå om eg ikkje får gå litt djupare inn i romanen i dag.
Rotdraging kan eg ikkje hugse å ha høyrt om før. Men det var interessant å lese i Ôrnsköldsviks Allehanda at seremonien blei overvaka av ei "jordemor" og ein "jordefar". I følge svensk wikipedia kunne "jordemor" på svensk tidlegare tyde det same som "jordmor" på norsk. Skal bli moro å sjå om boka etter kvart fortel noko meir om Hillevi sin rolle i denne hendinga.
Hvorfor heter trilogien, som denne boken er den første i, "Vargskinnet"?
(Jeg har lest t.o.m. side 95 - SPOILER)
På sin reise fra Uppsala til Jämtland blir den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han er full, beter seg rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør stå sterkt inntrykk på jordmoren at hun blir fysisk dårlig. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid.
"Ha fröken åkpäls?
Hon skakade på huvudet. Det enda i pälsväg hon hade var en gammal nutriakrage.
(…)
Här ska na få. Te åkpälsen sin. Så småningenom, sa han. Vackra frökna.
(…)
Hon sprang mot dörren men snavade också hon på byltet. För det var någet halvmjukt. Hon vågade inte känna på det. Handen darrade lite när hom trevade fram en ask tändstickor på skänken och strök eld. Hon brydde sig inte om att tända lampan för hon såg ändå. Till och med ögonhålen såg hon och den grå raggen och blodstrimmorna på den våta insidan." (s. 16)
Underveis nordover peker Halvorsen ut stedet der han og hans jaktkammerater skjøt ulv. Han er uvitende om sin passasjers opplevelse i gjestgiveriet i Östersund.
Først på side 91 dukker vargskinnet opp igjen, på et fotografi. Det er Hillevis fosterdatter, samepiken Risten/Kristin som fører ordet:
"Slutligen Trond Halvorsen.
Där står han. Svart kostym, kraglös vit skjorta, kängor, rundkullig hatt. Håret synes inte. Det är antagligen ordentligt kortklippt. Ingen mörkskugga på kinder eller haka heller. Man kan tänka sig att han stått länge med rakkniv och spegel invid fönstret hemma i Svartvattnet. Han håller sin piska i vänstre handen, så häst och kärra är väl inte långt borta. Kanskje vid husknuten. Med den andra handen håller han opp et stor vargskinn.
Så kom han tilbake med vargskinnet då. Gåvan som hon hadde avvisat. Men nu ser det snyggt
og berett ut. Att hon behold det vet jag."
Og Risten legger til for egen del:
"Jag hade fått vargklon i hjärtat." (s. 94)
Vi kjenner ulven fra mytologien og eventyrene, i mange ulike roller, som ondskapsfull og blodtørstig, som omsorgsfull, sosial og hengiven, og som et slags åndelig vesen som kan sette mennesket i kontakt med gudommelige krefter. Jeg merker meg spesielt at sjamaner kan ha skytsånder i ulveskikkelse (siden er det mange samer i området, men om det har noen betydning, vet jeg ikke.)
Hvilken rolle spiller vargskinnet i de tre bøkene? Har det en spesiell symbolsk betydning? Er skinnene verdifulle tidlig på 1900-tallet? Hvorfor har Ekman valgt et ulveskinn som gjennomgangselement?
I begynnelsen oppfattet jeg vargskinnet som en advarsel til Hillevi. På gjestgiveriet får hun bekreftet sin tro på egen anseelse da vertinna uttrykker stolthet over å ha ei jordmor på gjestelista. Men opplevelsen med ulveslakting, etterfulgt av "velkomstgaven", blir for meg et forvarsel om at jordmorgjerningen ikke blir så liketil som hun har sett for seg. Ikke lenge etter erfarer hun at autoriteten hennes ikke duger i alle situasjoner.
Opplevelsen i Lubben blir et nederlag hun aldri kommer over, og som hun aldri forteller noen om. Den bearbeidede (og dermed ufarliggjorte?) ulvepelsen er kanskje et tegn på hva som er fortrengt? Skjønt folket i Lubben fortsetter jo å være der, som stadige påminnelser.
Seinere i boka får vi mer ulvekunnskap, for eksempel historier om den gammeldagse ulvejakten kontra "turist-jakten". Samene og deres jaktkamerater så på ulven som en jevnbyrdig motstander som skulle bekjempes med respekt; de mer moderne jaktmetodene minner mest om safarijakten i Afrika, der hovedpoenget var å samle trofeer.
Her bar det visst ut på viddene. Hva samletittelen Vargskinnet innebærer, vet jeg ikke ennå. Jeg tror man må lese hele trilogien for å finne det ut. Og akkurat det har jeg tenkt å gjøre!
(t.o.m. side 95, SPOILER)
Jeg er enig; den døde varghunnen og de døde ungene hennes kan ses som et varsel eller frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. For et billedskapende språk hun har. Her må det ligge et grundig arbeid bak.
Hillevi greier å redde barnet og moren (eller skal vi se de to barna; den fødende er jo selv et barn) i Lubben. Hun laster likevel seg selv for det tragiske utfallet, som hun ikke klarer å avverge.
Når Hillevi senere aksepterer ulveskinnet, gaven, Trond Halvorsen gir henne, representerer det, slik jeg leser dette, en større aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og kanskje også av det livet hun har valgt.
Det er mye ulv i Jämtland og den er stadig til stede i fortellingen, som jaktbytte, rovdyr som tar samenes rein, den «lömske og fege» ulven som lusker rundt husene. Og vi hører en gammel fortelling om en mann som blir til en varulv.
Så er det Risten/Kristin da. (side 93-95)
"Jag minns Laura Anuts ord när jag berättede för honom om fotografiet och om den väldiga högen av död fögel.
Dom ta för sig, sa han.
Dessa ord, förstod jag, gällde för fler än jaktherran. Men etteråt kunne ja, så barn jag var, inte se på samma sett på bilden av deres jaktlycka. Jag hadde fått vargklon i hjärtat.»
Barnet Risten synger om vargkloen, på «fel språk, för det var det enda jag kunde riktig nu». (svensk) Og når hun ser tilbake på sitt liv: «Nu er jag ju gammal och vargkloen har jag i hjärtat varenda natt.»
Henspiller disse avsnittene på Ristens samiske identitet, på splittelsen mellom det samiske og det svenske i henne? Og hvem flere er det som «ta för sig»? Svenskene? Ulven?
Bind 2 er bestilt!
Etter hvert som jeg leser mer om og av Kerstin Ekman, dukker det opp en tanke om at hun kanskje på mange måter identifiserer seg med sjamanismen. Som altså ikke er en religion, men en verdensanskuelse: Alt har sin plass og må ses på med respekt. Jeg har ikke lest Herrarna i skogen, men skjønner at det må jeg antakelig få rettet på. I forordet til boka skriver Ekman blant annet dette, etter å ha beskrevet naturmangfoldet i de jemtlandske skogene:
Nu förvandlas dessa skogar med boträd och bäckfall till
föryngringsytor. De blir monokulturer av tall eller gran. Det blir
tyst.
Jag har levt där en värld håller på att försvinna. Byarna har
sedan 1760-talet, då de första nybyggarna kom, utvecklat en säregen
skogskultur. Nu erövras bygden av turisterna och lövslyet. Dag och
natt dånar timmerbilarna förbi. De kör till Norge, till
massafabrikerna, sågverken och arbetstilfällena där. Varför det måste
vara så vet jag inte. Jag har legat vaken och lyssnat på dundret av
timmersläpen som år efter år, dygnet runt, fraktar bort skogen. Jag
har vargklon i hjärtat.
Noe liknende sier også Risten i sin fortelling om alderdommen. Og der har vi vargkloa igjen. Kan dette være et fast svensk uttrykk, som rett og slett betyr at man har angst for hva som skal skje?
Interessante tanker. I «Sista rompan» står et avsnitt (et av flere vil jeg tro) som antakelig bygger opp under et slikt syn.
«Vem äger en skog? Det brukade Risten fråga. Den som har lagfarten eller den som har kunskapen om den? Den som känner dess lukter og hemligheter? Rävlyorna. Kantarellernas vita trådsystem i mossan. Myrråkarna där de vita och ömtåliga myltblommorna står ifred för frosten. Den som kan hugga ner den har bara makten. Inte rätten»
Her er en annen forfatter som har et spesielt forhold til skogen.
"Ulv Til Nei":
Totem-/heraldiske dyr og fylgjedyr, at de støtt må være så
viktige i vår lysende rasjonelt opplyste tid ?
Enda må de forvaltes: Offentlige myndighetsvesener og
denslags natt-og-tåke skapninger, er pr idag ultra
rasjonelt og fagmetodistisk forpliktet, så det skal hete
at ”naturen sköter sig bäst själv” (pleier, forvalter?) -
mens f.eks det glupskeste rovdyr vi har hatt i skauen,
trenger fagkompetent oppfølging og sekundering ifall det
skulle møte 'oppstartsproblemer', de får assistanse
ambulanse og psykologstøtte på et nivå som de spredt-
boende tobente, nominelt sapiente primatdyr aldi så et
værhår av? --
der de skulle klare seg i konkurransen,
unnskyld: sameksistensen med
den tidsriktig glupske argvarg.
Hva har sistnevnte vært i vår tidligere biotopiske historie?
Selma Lagerlöf kan bidra til pensum der,
se herom Holgerson
og gi så Selma litt undervisning om biomangfoldig
samliv på finnskogene -
trodde vi det var fiksjon, bare fordi 'nifst var tillatt'?
Men i ulvetider labber rovdyret enda inn i politikken..
trendriktig villmarksromantiker er det lett å være i en
bekvem salong på Ullevål, enda turgående hund er blitt
ulvemat ved Bøler i samme hovedstad.
"Ha fröken åkpäls?"
I frågan vitner så en lettere oppgitt eks-skeptiker :
"Två vargar dyker upp
och tar helt sonika hunden framför kvinnan.
Angreppet i sig skapade stor uppståndelse
men det var den efterföljande debatten och ”häxjakten” mot kvinnan
som fick mig att reagera.
I stora drag anklagades kvinnan för att ha gjort fel när hon
beträdda vargens revir.
Att det till alldeles nyligen var ett helt vanligt skogsområde
räckte inte ..."
Politikk er i stor grad fiksjon, feelgood underholdning -
men i vargfrågan kan det passe med litt nøktern realfaglighet?
..enda det er langt til bunnen av fanedyr-konseptet
gjennom verdensrikene, fra den statsautoriserende ørn, til
sameksistensen med fenrisulven
"God dag mann, - økseskaft".
Interessant.
Jeg har ei bok som jeg kjøpte i Sverige for noen år siden.
Dessverre har jeg lest bare noen av de første sidene, men nå fikk jeg lyst til å finne ut litt mer om dette emnet.
Bak på boka står blant annet:
Juha Pentikäinen reconsiders the very definition of shamanism. In the Northern cultures where it is practiced even today, it is not a "religion" in the western sense of the word. Shamanism is a comprehensive world view, life style or a "grammar of mind". Its role in the narratives and rituals of shamanic cultures is multifaceted.
Måtte slå opp i Norsk etymologisk ordbok (YANN DE CAPRONA), og fant følgende (s. 1387):
jordmor: offentlig godkjent fødselshjelper.
Ord som bygger på jord (fordi fødselen tidli-
gere ofte foregikk på jordgolvet) + mor (Bok-
målsordboka, Nielsen).
Ordet "jordmor" varierer mellom europeiske
språk og bygger på ulike begrep. På noen
språk er "jordmor" avledet av ord for mor
eller tante (på svensk, spansk, gresk og
bretonsk). På engelsk er "jordmor" egent-
lig en kvinne som er med (på fødselen), på
nederlandsk og fransk en klok kvinne, på
tysk, katalansk og italiensk den som hever
(barnet), på russisk den som vikler (barnet),
på latin den som står foran og på gælisk
den som er på kne:
- svensk barnmorska, trolig en omdannelse
av eldre barnamoder.
I ordboka følger så forklaringer til de ulike språkvariantene, f.eks. engelsk midwife
og latin obstetrix, obstetricis.
Og på side 1398 finner jeg:
obstetrikk: fødselslære. Av latin obstetrix
"jordmor", eller egentlig "den som står foran",
avledet av obstare "stå midt imot, hindre" som
bygger på ob- "foran" + stare "stå", beslektet
med norsk stå.
Det første som slår meg (når jeg nå endelig er i gang) er den eventyraktige stemningen Ekman maner frem i første «kapittel», i gjestgiveriet i Östersund. Det ligger en uro, en tone av noe uforløst, usagt under det hele. Alle luktene, lydene, ildskjæret gjennom glasset kaminen, de gåtefulle portrettene på veggen. «Lappgubben» som stadig sitter på gulvet og "luller" på sitt eget språk. Vinterstormen og drikkekalaset. Jeg kom i tanker om Gösta Berlings saga av Selma Lagerlöf.
Hillevi er så trøtt, så trøtt. Tankene om valgene hun har tatt, alle inntrykkene, forventningene til henne (både uttalte og uuttalte), driver henne inn i en slags transelignende tilstand. «Hon tänkte: så snart jag kommer till mitt eget blir jag mig sälv igjen.» (side 8).
Ekman gjør bruk av elementer fra eventyret. «Tre gånger medan Hillevi satt och väntade på att det skulle bli bäddat däroppe slog det i ytterdörren och stövlade på golvet. Tre gånger stracks ansikten in och tittade på henne.» (s. 9). Og først den tredje morgenen kommer hun og skysskaren Halvorsen endelig avgårde. Tallet tre kjenner vi fra eventyrene; de tre bukkene Bruse, Per, Pål og Espen Askeladd og reveenkas tre friere. Det er heller neppe tilfeldig at det er en ulv, en varg som blir hengt opp og flådd i gården, et dyr det er knyttet så mange myter til.
Hillevi har tatt et bevisst valgt om å bli jordmor, et av de tidligste yrkene for kvinner. Et yrke det er knyttet en egen autoritet til. Når hun skal skrive seg inn på gjestgiveriet, er hun i ferd med å skrive Frøken bak navnet sitt. Men vertinnen insisterer: «Skriv barnmorska (…) Dä blir som ett minne. Då förstod hun at det var en stor sak att hon kommit.» (s. 9)
Det er mye som blir sagt, og mye som ligger under på disse første sidene.
Etter Ingunns «advarsel» lånte jeg en svensk utgave på biblioteket, som jeg leser. Har den norske fra bruktbutikken ved siden av.
Jeg startet lesinga av min svenske utgave i går (tirsdag), og har bestemt meg for å fortsette lesinga med ca. 20 sider pr. dag.
Jeg hadde tenkt å stå over denne felleslesinga, men etter å ha fulgt litt med på tråden her ble jeg mer og mer nysgjerrig og motivert til å være med.
Og begynnelsen virker absolutt lovende. Slår av og til opp i ordboka, men forsøker å unngå det og forstå mest mulig ut fra konteksten.
Og når det gjelder eventyr og tretall:
Kom til å tenke på H.C. Andersens "Fyrtøyet"
Og nå de neste tjue sidene:
Tirsdag 30. januar.
Idag kom en svensk utgave (pocket) av boka.
Jeg har tidligere skrevet at jeg ikke blir med på denne felleslesinga.
Mulig jeg ombestemmer meg. Ennå ca. 20 dager igjen, så om jeg leser 20 sider hver dag skulle jeg være ferdig med den rundt slutten av leseperioden.
Det har vært interessant og lærerikt å følge diskusjonene her på tråden, og det blir sikkert bra i fortsettelsen også. Man kan bli motivert av mindre. Og så er det jo det at jeg har lyst til å lese svensk igjen. Fant forresten ei svensk-norsk ordbok (blå) i hylla.
Skal i alle fall gjøre en begynnelse.
Den som leser får se.
Hugsar de at medan vi las Barbara så var det ein liten diskusjon om kva slags plagg ei ullklokke er? Det er jo såpass uvant å nytte klokke om plagg at det ikkje har blitt fanga opp av bokmåls- eller nynorskordboka
Men i Guds barmhjertighet dukkar denne tydinga av ordet muligens opp igjen. På side 117 i mi utgåve, om ei kjempestor gran som det var godt å søke ly under, både på eine og andre måten:
"Den nederste kransen av grangreiner var som en stor klokke eller et vidt, frynsete og slepende skjørt."
Jaudå, det kan godt ha vært klokke som i kyrkjeklokke Ekman har hatt i tankane, men så kom eg til å tenke på tydinga frå Barbara.
Til de som les den svenske utgåva, kva stend det der?
Referansen til klokke gjentar seg på side 145, om enn i en mer billedlig form. Fokuset er klokkefasongens beskyttende funksjon, og nå som jeg vet at klokke også kan være et klesplagg ga det meg en ekstra billedlig assosiasjon. Jeg gjengir ikke sitatet her siden det kan røpe noe av handlingen.
Hvis det ikke hadde vært for dette innlegget hadde jeg nok ikke dvelet ved denne formuleringen, dette er for meg en av gevinstene ved å lese sammen.
Har kommet over et svensk uttrykk jeg lurer på hva er oversatt til i den norske utgaven: stoolp. Setningen er på side 142: Edvard, din stoolp, sa hon med en sorts skratt.
Hadde bare vært moro å vite :)
"Edvard, din støpurd"
Når jeg googlet «støpurd» så fikk jeg kun frem din kommentar. Noen som kan ha en ide om hva det stammer fra?
Jeg har tolket det som "støpul" med tjukk l. Vanligvis brukt om et frittstående lite tårn for kirkeklokker, men jeg ser ikke bort fra at det kan ha vært brukt synonymt med stolpe. "Edvard, din trestokk"?
Ja, din trestokk var en god omskrivning.
Hei,
Jeg leser ikke denne boka, men har forstått det som at handlingen er fra grensetraktene i Jämtland og litt på den norske sida av grensa?
Jeg bor i dette området, i Inn-Trøndelag, og vi bruker ordet 'stupul' med tjukk l om en person som er tverr og egen. Så jeg tenker at du sannsynligvis har rett i din tolkning av ordet, Marit :-)
Se der, ja - takk for oppklaring! Noen ganger er det greit å få informasjon rett fra kilden!
Praktisk talt akkurat det samme: « Den nedersta kransen av grangrenar var som en stor klocka eller en vid, fransad och släpande kjol.»
P.S. Jeg har etter hvert lest ganske mange bøker på svensk, men denne er for meg den klart vanskeligste når det gjelder skriftspråket, selvfølgelig godt hjulpet med alle dialektinnslagene og samiske ord og uttrykk.
Det må ha vært en utfordring å oversette boka til norsk - jeg tenker særlig på dialoger som inneholder både svensk og norsk dialekt. Kan vi gå ut fra at forfatter og oversetter har drøftet hvordan dette skulle løses?
Jeg kom meg omsider inn på nasjonalbiblioteket, men det har blitt restriksjoner på hva du har mulighet til å lese, og det er vanskelig å lese det som er tilgjengelig. Nå ble jeg skuffa, har hatt veldig glede av nb.no
Fant to eksempler i full fart, det ser ut som den svenske dialekten er oversatt til det som for meg minner om trøndersk. Ser også at det er brukt to oversettere til den norske utgaven.
Svensk: Här ska na inte sitta.
Norsk oversettelse: Henn ska a itj sett.
Svensk: Här ska na få.
Norsk oversettelse: Her ska a få.
Det gamle søkeskjemaet hos nb.no er ennå tilgjengelig som nbsok,
ved denne lenken ->
det kan nok tenkes at de gjemmer det enda bedre en vakker regnværsdag..
Her varsler visst Nasjonalbibl. om å inndra visse adganger ja.?. ->
på bokelskere ligger alt hundrevis av leselenker via nbsok/
så vi får håpe de får bevare sin gyldighet i det minste.
Tid for å blåse litt protestmarsj, vi er da mange nok protest-tanter ?
I alle fall får jeg kilt inn en liten kjepphest her,
som jeg har hatt stående..
Noen her som kjenner Nasjonalbibl. personlig,
eller kanskje til og med tjenestegjør på åstedet ?
Opp alle antikvariske (hobby)forskere,
vi har en viktig oppgave
og burde gå i forhandling for å sikre kåra..
kanskje et felles medlemskap, med bedre søkeadgang etc.
også fra 'utlandet'/Norden,
for bokelskere-innlogget bruker med passe ansiennitet ?
Et under-grensesnitt her, for dertil tilpasset og privilegert bruk
av nb.no søk, etter velgjorte forhandlinger? ØNSKE ØNSKE
Eller opprette et eget lite forskerforbund, utenom bokelskere.no ?
Må da være noen her som er hendige med sånt.
Herværende høye Administrarius tenker ut noe lurt?
Og tro om vi faktisk har en egnet ressursprimas aldeles her ? >
..neppe noen sterkt angrepet nedleggingspolitiker e. gjeldende takst..
(trykker på ringeknapp)
Tusen hjertlig takk!
Det vil jeg tro. Nå har jeg ikke den norske oversettelsen foran meg, men løsningen er vel i mange tilfeller å la de svensk/norske dialektdialogene forbli de samme i den norske utgaven. Jeg kan forresten finne boka på nb.no og sammenligne litt.
Æsj, nye nettsider på nasjonalbiblioteket, der som det var så enkelt å finne bøker og informasjon.
For nokre skildringar Ekman vartar opp med! Den surrealistiske og trykkjande atmosfæra under jordmorbesøket i Lubben gjorde mektig inntrykk. Og på den lettare sida så er skildringa av dei åtte årstidene ei perlerad av natur-observasjonar. Dette er bra.
Kristin avslutter innledningen sin slik: "Nå har jeg fire språk, og til min fortelling velger jeg det som jeg lærte på Praktiska Skolan i Katrineholm. Laula Anut hadde tre av de fire språkene."
Ett av Kristins språk er normert skriftlig svensk, som hun velger til fortellingen. Ett av de andre må være samisk. Men hva med de to siste? Vi finner kanskje ut av det etter hvert, men kan vel tippe litt her i starten: Norsk og svensk dialekt?
Får vi oppklart de fire språkene i bind 2, «Sista rompan»?
(Bind 2 «Siste rompan» t.o.m. side 250)
Risten/Kristin har lært normert svensk. To av språkene som både hun og Laula Anut kan, må være svensk/svensk dialekt og sørsamisk. Jeg får inntrykk av at det tredje kan være et samisk språk, et lite brukt/utdøende språk som bare de gamle kan (lulesamisk?) Om samisk.
«Jag kan inte berätta som de gjorde. Det fanns alltid någonting invid deras berättelse, som skuggan som följer en när man går. De sa inte allting rakt ut. Dette var jo människor som sällan talade sitt eget språk när någon annan hörde på. Men också när de var ensamma med varandra lät de försiktigheten råda. Kanske hade det blivit en vana, inte från småbarnsåren utan från urgamla tider.» (Bind 2, side 249)
«De var et folk som hade dragit sig undan. När de makade i glöden och blåste, när de vårdade sin eld och sitt tal byggde de ett skyddsverk kring det hemliga. De byggde av ord och det blev et språk tätt och vackert fogat som stenarna i en aernie. Men jag kom inte åt det. Jag var en rovkije, en daatje. Jag hörde inte dit.» (Bind 2, side 250).
Risten kan ikke dette språket, selv om hun forstår noe av det. Er det likevel så nært for henne at hun regner det som et av de fire språkene hun «har»?
Jeg tror du tipper rett, Kristin var nok stolt over å ha lært seg det svenske skriftspråket og regner det som et språk i seg selv, et Laura Anut ikke kunne mestre. Jeg finner ingen annen forklaring.
Så har eg omsider starta på "Guds barmhjertighet" - rett nok har eg lese berre eit kapittel. Men, dette ser eg blir engasjerande!
Ekman skildrar godt, så eg formelig kjenner kulden og skrekken som møter henne på hennar lange reise mot nord - med reisetid og reisemåte som er heilt utenkjeleg for oss i våre dagar.
Hillevi ser ut til å vere ei jente med sterke kjensler, og med eit opphav som ikkje gav henne den beste framtida.
Ser på baksida av mi utgåve at det er samejenta Kristin som er forteljaren.
Språkleg godt, når eg berre greier å tolke det munnlege som for meg ser ut til å veksle mellom trøndersk og nordlending.
Trur eg kastar meg over andre kap med ein gong...dette gav meirsmak!
( Og til deg Kjell K...du har organisert samlesinga her heilt framifrå! Håper det ordnar seg slik at du kjem sterkt tilbake! )
Har ikke fått boka (svensk utgave) fra Adlibris ennå, men det kan i grunnen være like greit.
På grunn av diverse uforutsette tildragelser, vil jeg nok uansett ikke bli med på denne felleslesingen, men jeg skal følge litt med her på tråden likevel.
Det er tvilsomt at jeg fortsetter som administrator av lesesirkelen (skyldes personlige/private forhold). Er det noen som har lyst til å overta?
Jeg kommer senere tilbake til hva jeg bestemmer meg for.
Da gir jeg beskjed i et nytt innlegg i hovedtråden.
Lykke til med felleslesing og diskusjon.
Håper du får anledning til å sjefe litt til!
Jeg har bare såvidt begynt på boken og irriterer meg allerede ganske mye over den trønderske dialekten. Hvorfor står det "De gjer frøkna gått" istedenfor "Det gjer frøkna godt" og "Ho er nysilt å fin" istedenfor "Ho er nysilt og fin"?
Er det noen som leser den svensk utgaven og kan anbefale den?
Sjølv likte eg desse dialektinnslaga. Vonar det gjeng betre med den svenske utgåva.
Jeg leser den svenske utgaven og kan virkelig anbefale den. Storkoser meg med dialekten og den muntlige skrivemåten i dialogene, oppleves som levende, ekte og naturlig.
En annen ting: I omtalen av boken fra Den Norske Bokdatabasen og i omtalen fra forlaget står det at det er Hillevis fosterdatter Kristin som er fortellingens beretter, men dette kan vel ikke stemme? Er det flere enn meg som har reagert på dette? Til nå har jeg kommet over bare ett kapittel hvor Kristin forteller.
Da er svensk utgave på vei til meg fra biblioteket :)
Har ikke lest så langt at jeg kan avgjøre hvem som er fortellingens beretter, men sånn helt i starten er det fortelleren/forfatteren som fører ordet.
Men i "prologen" aller først er det jo helt åpenbart at det er Risten som forteller om et barndomsminne. Videre er det en "allvitende" forteller vi hører - hvorfor ikke Risten?
Stemmer. Jeg mener også at det er en allvitende fortellerstemme der.
Vonar tildragelsane er av forbigåande art.
Makadamisering var eit nytt ord for meg. Eg har jo visst om prinsippet, men namnet kan eg ikkje hugse å ha høyrt.
...og om du vil ha litt meir makadam, så kan du no kose deg med Anna- Lena Løfgren og Lyckliga gatan:-)
Eg for min del har fått "Guds barmhjertighet" i hus, førebels ikkje opna...ho ligg berre der og freistar, ganske nær meg. Ser fram til å lese - trur det vil gi ei god oppleving!
Og enno eit ord eg ikkje var fortruleg med, nysølv. Ei legering av kopar, sink og nikkel som liknar på sølv. Javel, ein lærer så lenge ein les.
For ikkje å snakke om nutria, som altså er sumpbever eller beverrotte. Populært til å lage pelsklede av, forstår eg.
Nokon som fuskar i latin?
Plures spes. Una restat
"Mange håp, eit stend att", er ein inne på noko då eller er det skivebom?
Ikke så sterk i latin jeg heller - (der du flyter på portugisisken, flyter jeg på fransk, spansk og litt italiensk), men fant ut at "spes" er flertall for "spero", og dét kjenner vi jo igjen, gjør vi ikke? espérer på fransk, esperar på spansk, no' lignende på italiensk og sikkert på portugisisk med. Nå, du hadde jo funnet ut det med "håp" alt - gjetter jeg rett når jeg tror at du også forsøkte Google Translates latinkunnskaper?
Jeg fikk i alle fall tilsvarende svar fra Google Translate - men slo meg ikke helt til ro med det. Så jeg googlet hele strengen - og da får jeg bare treff på ulike språkversjoner av 'Vargskinnet'. Hvis du gjorde det samme: så du en danske som har blogget om boken? Der utlegges Ekmans latin slik:
Plures spes. Una restat (38). Der er mange håb. Kun et, bringer dem til ro.
Og dét synes jeg ble litt mer forståelig: det skulle jo stå på en gravsten, og da er det vel trolig at det er Gud/Kristus som skal være det ene håpet som tilfører ro.
Men det er litt rart at det ikke kommer opp andre treff på latinsitatet - kan Kerstin Ekman ha funnet det på en gammel gravsten på en gammel kirkegård, eller forfattet det selv; hun kan jo være en støver i latin?
Jau, eg googla. Og spes hadde eg ikkje snøring på før googlinga. Men eg tykte andre ledd i oversetjinga i den danske bokbloggen skurra litt. Restar på portugisisk tyder å bli til overs og liknande, eg er ikkje kjend med at det kan ha tydinga å bringe til ro. Men det kan jo hende at det har denne tydinga på latin (sjølv om heller ikkje google translate kjenner til dette)
Nja, nei - er tilbøyelig til å være enig i innvendingen din, ordrett sett. Men jeg tenkte litt bibelsk (har gått søndagsskolen, må vite), og det er vel kjærlighetens evangelium som går omtrent sånn:
(---) står da disse tre igjen: tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er kjærligheten.
Og jeg leste noe sånt som det inn i den tentative oversettelsen av Ekmans latin: at det å "stå igjen" "restar" (det kan brukes slik på spansk, og tilsvarende "rester" på fransk, å bli igjen) var det hun ville frem til. At det er bare ett håp som er noe å satse på... (og når det er tenkt som gravskrift, må det trolig være paradiset/Gud/Kristus det er tale om).
Det heter jo to rest på engelsk. Å hvile, fra latin, eller? Det var det som kom inn i hodet mitt nå.
Side 61: Aga'en som kanskje hadde holdt på varmen slik at ein kunne varme mjølk, her refererasst det trulig til denne komfyren.
I følge wikipedia kom ikkje denne komfyren på marknaden før i 1929. Her kan det altså tenkast at Ekman har bomma bittelitt.
Madapolam - her måtte eg slå opp i ordboka:
(etter namnet på byen Madapolam i India) fintråda, tett og mjukt bomullsty
Rundt 1960-tallet skal nutria pels ha vært noe som en
sådan rimelig velsituert off. kontorfunksjonær
kunne kontemplere å spandere på fruen,
som erkjentlighet for god innsats i hjemmet.
Kunne typ se såhär ut (erbjuds nu)
Ein kan jo godt forstå at ein måtte finne fram til eit anna namn på dyret for å få solgt pelskåper. Det høyrest ikkje så lekkert ut å kle seg i noko som har "sump" eller "rotte" i namnet. Men nutria? Det høyrest då nesten ut som eit kosttilskot.
Det nutriologiske med nutriapels kunne vel ligge i at den
skulle ernære funksjonærfruens sosiale ambisjoner?
eller, dyra ble holdt i kennel og foret opp med tilskudd
som skulle gi vakker pels..
kanskje litt arsenikk i lapskausen?
For nåværende nylanseres nutria som en 'tross alt rettferdig'
pelstype, da den kan være høstet av off. attesterte skadedyr.
Myocastor coypus formerer seg for grådig i Louisiana
og må skytes, da delstaten mangler slik varg-administrasjon
som velregulerte sosialdemonkratier ellers skal ha..
når smeder er verneverdige, kan det være mer aktuell politikk
å skyte overtallige bakere, og noen kosete bevere -
disses sosial-urettmessige reputabiberitet kan ikke trekkes
i tvil, de er regulerings-regjeringsoppnevnt skadelige.
Så da følger nok de gjeldende fellingstillatelser med hvert
plagg, så brukeren har noe å vise opp for dyrevernpolitiet,
eller hva for svinepelser som måtte ha innvendinger.
hva nå cajun society fórer med til erstatning for overdatert
lapskaus?
Du er for ung.
Da er visst jeg gammel nok. Skjønt makadam puttet jeg spontant i håndarbeidsavdeling, men det er nok makrame etter nærmere ettertanke.
Sist sett
