Litt forvirrende med forskjellige navn på samme person, men man finner jo ut av det etter hvert som man leser. Jeg skjønner ikke helt hvorfor Ekman lar "sine personer fremstå under ulike navn". Kanskje det har noe med å skape variasjon i fortellingen, eller er/var det slik i virkeligheten? Og det er vel også forskjell på hvor man lever eller kommer fra.

Kom til å tenke på de russiske navnene på de litterære karakterene, men de har nok en annen historie og begrunnelse enn måten Kerstin Ekman presenterer sine personer på.
Har lest ganske mye russisk litteratur, men nå er det en stund siden. Synes å huske at en person både har fornavn, farsnavn, slektsnavn og (flere) kjælenavn. Dessuten er det ulik endelse på samme kvinnelige og mannlige etternavn. Tror jeg.

Unnskyld digresjonen.

Når det gjelder betydningen navnet har "for et menneskes identitet og oppfatningen av seg selv", mener jeg at den er stor og viktig. Og et menneskes språk og dialekt har også mye å si for identiteten.

Hvordan man vet hva som er ens riktige navn? Finnes det noe svar på spørsmålet?
Jeg tyr til Ibsen: "Jeg spørger helst, mitt kall er ei at svare."

"Sista rompan" ankommet.

Startet plutselig lesinga, og har lest 20-30 sider.

Fint at begynnelsen handler om Elis. Spennende å se hvordan det går med ham videre. At handlingen foregår under 2. verdenskrig og nazister og renegater omtales, gjorde at jeg fikk assosiasjoner til "Lillelord"-trilogien av Johan Borgen. Har dessverre ikke lest siste bok
(Vi har ham nå) i den trilogien, selv om den står i bokhylla.
Fy skam!

Men Morgen kommer først.

Sista rompan (sv., innbundet) har jeg bestilt (kr. 100,- + porto) fra Ruuds antikvariat.
Skrapelodd (no., heftet) har jeg bestilt (kr. 199,-) fra Ark bokhandel.
Begge bøkene er sendt, men ikke ankommet. Venter i spenning.

Så først blir det å fortsette med å lese svensk, og deretter norsk.

Mandag, 19. februar 2018.

Sånn!
Ferdig med boka, én dag på overtid.
Har ikke fått de neste to bøkene ennå (fra antikvariat og Ark), men jeg ser fram til å lese videre i Vargskinnet-trilogien. Håper vi får lese mer om Elis (og om Risten (Kristin) og Hillevi). Spennende og ypperlig fortelling. God stil og fint språk!

*Guds barmhärtighet" leste jeg langsomt, og rådførte meg mer enn beregnet med den svenske ordboka. En god del ord og uttrykk som er helt forskjellig fra norsk, og det framgår ikke alltid av konteksten hvordan det skal oversettes. Lærerikt. Noen merkelige dialekt-setninger av og til, men ikke helt uforståelige, tross alt.

Nå blir det noen dagers (ikke for mange, håper jeg) pause fra ulveskinnene og Ekman-karakterene.

Guds barmhärtighet må få terningkast fem. Minst.

Har akkurat kjøpt de to bøkene av Jon Kalmam Stefansson som du nevner. Ser fram til å begynne på dem, lest andre ting av han og det er veldig bra.

Har akkurat blitt ferdig med seilskutetiden i Vestfold, ei bok av Karin Bang. Har likt det jeg har lest av henne. Har flere bøker liggende nå, har jo ikke kunnet motstå mammut salget, har endelig begynt å "gå på egne ben" igjen og da var det rett inn på ark her om dagen. Men nå har jeg begynt på ei bok fra Bokloftet av Amin Maalouf som heter Lysets hager, kjøpte den sammen med Havnene i Levanten, det var de to jeg manglet av Maalouf. Fra søndag blir det to barnebarn her i noen dager av vinterferien,så da bli det nok litt mindre lesing.
Ønsker dere alle en god lesehelg.

Takk.
Har lagt den i leselista på mac'en.

Diskusjonstråd for bok nr. 3 i trilogien Vargskinnet:

Skrapelodd av Kerstin Ekman.

Leseperioden går fram til og med uke 15, 2018 (15. april).

Diskusjonstråder for de andre to bøkene:

Første bind: Guds barmhjertighet

Andre bind: Morgen kommer

Lesesirkelens hovedtråd finner dere her

Diskusjonstråd for bok nr. 2 i trilogien Vargskinnet:

Morgen kommer av Kerstin Ekman.

Leseperioden går fram til og med uke 15, 2018 (15. april).

Diskusjonstråder for de andre to bøkene:

Første bind: Guds barmhjertighet

Tredje bind: Skrapelodd.

(Hvorfor har dette bindet så forskjellig tittel på svensk (Sista rompan) og norsk?)

Lesesirkelens hovedtråd

Torsdag, 15. februar 2018

Hei,

Jeg lager nye tråder for de neste to bøkene i trilogien og setter avslutningen av felleslesingen til søndag 15. april (uke 15).
Jeg endrer også avslutningsdatoen for den første boka.

Det vil bli laget krysshenvisninger (linker) mellom de tre trådene, slik at folk kan kommentere og diskutere hvor og når de ønsker.
Spoiler-risikoen reduseres også (dersom ikke nysgjerrigheta er for stor).

God lesing!

Snart ferdig med boka. Leser nå om Elis, eller Elias Elv. Interessant.
Kom til å tenke på Alberte-trilogien (spesielt 2. del, Alberte og friheten) av Cora Sandel.

Forresten:
Hvordan var nå forbindelsen mellom Elis, Hillevi og de andre karakterene i boka.
Blir litt vanskelig med tidslinje og årstall også.
Jeg kan jo bla tilbake i boka, men det hadde vært fint om noen av dere som har dette klart for dere kunne gi en liten orientering/oppdatering.

"Og takk for det".

Joda, jeg ser ankepunktene.
Det går likevel an å være med på diskusjonene selv om man ikke alle er kommet like langt.
Spesielt når det blir en egen tråd for hver del av trilogien (jfr. felleslesing av Middlemarch). Det blir også enklere å unngå spoilere.

Det er vel ikke så stor fare for at dette skaper presedens. Uansett kan jo det diskuteres når spørsmålet evt. dukker opp.

Jeg venter noen dager før jeg går videre med dette.
Hva mener dere andre?

Jeg foreslår at vi samleser de neste to bindene av "Vargskinnet" etter å ha lest Guds barmhjertighet.

Årsaken(e) til forslaget er at lesingen av første del ga veldig mersmak, og dessuten er jeg litt i tvil om jeg skal fortsette å administrere lesesirkelen (så det hadde vært fint med litt betenkningstid).

Hvem vil være med på å lese hele trilogien (Ark (og trolig bibliotekene) har bøkene)?

Dersom vi leser de neste to bindene også, bør vi vel regne ca. åtte uker på det, dvs. at leseperioden(e) blir fram til og med uke 15 (15. april).
Deretter kan vi evt. ta fatt på neste bok (Nv7)

Hvis vi skal lese de neste to bindene, skal jeg lage egne diskusjonstråder med linker til de andre to trådene.

Synspunkter? Kommentarer?

Når det gjelder naturskildringer:
Les Knut Hamsun. Pan

Ettersom jeg leser en svensk utgave av boka, fikk jeg lyst å finne ut hva jeg ellers har på svensk i bokhylla. Og da fant jeg blant annet denne.

Ei bok jeg kjøpte for et par år siden, men som jeg ikke har lest ennå.
Og Kerstin Ekman har skrevet forordet.

En dysfunksjonell families historie

Elizabeth Strout (f. 1956) debuterte som forfatter i 1998 med romanen "Amy and Isabelle", som ble nominert til Orange-prisen for beste roman. Hun har i følge Wikipedia utgitt tilsammen seks bøker (men listen er antakelig ikke komplett). Aller mest kjent er hun for novellesamlingen "Olive Kitteridge" (2008), som hun fikk Pulitzerprisen for i klassen skjønnlitteratur i 2009. Denne boka ble hennes store, internasjonale gjennombrudd. "Jeg heter Lucy Barton" kom ut i 2016. "Anything is possible" kom i fjor, og vil bli utgitt på norsk i år med tittelen "Hva som helst er mulig".

Lucy Barton er innlagt på sykehuset. Bakgrunnen for innleggelsen var at hun skulle fjerne blindtarmen. Et relativt banalt inngrep, men som ble etterfulgt av komplikasjoner med infeksjon, og som fører til at hun blir liggende på sykehuset i ni uker ... Mannen hennes har et anstrengt forhold til sykehus, og kommer sjelden på besøk. Lucy savner døtrene sine, og de savner henne.

Etter ca. tre uker på sykehuset oppdager Lucy plutselig at moren hennes sitter på en stol ved fotenden av sengen hennes. Hun har ikke sett moren sin på flere år, og lurer på hvordan hun har kommet seg dit. Det viser seg at det er Lucys mann som har ordnet det hele.

I dagene som kommer får moren tilbud om feltseng på rommet til Lucy, men hun avslår. I stedet sover hun sittende i stolen. Hun og Lucy har ikke hatt kontakt med hverandre på flere år fordi moren følte seg sviktet av datteren da hun flyttet fra hjemstedet.

"Vi var særinger, familien vår, selv i den lille småbyen Amgash på landsbygda i Illinois, der det var flere hus som var forfalne og manglet maling og vinduslemmer og hage, uten noe vakkert å hvilke blikket på. Disse husene lå i en klynge i det som var byen, men vårt hus lå ikke i nærheten av dem. Nå sies det at barn anser sine egne kår som det normale, men både Vicky og jeg skjønte at vi var annerledes. I skolegården sa andre barn "dere stinker", og så løp de sin vei mens de holdt seg for nesa; på barneskolen ble søsteren min fortalt av læreren sin - foran hele klassen - at fattigdom ikke var noen unnskyldning for å være skitten bak ørene, at ingen var for fattige til å kjøpe et såpestykke." (side 15)

Helt frem til Lucy var ni år, bodde de i en garasje hos onkelen. Så døde han, og de overtok huset. Vi aner mye mellom linjene, som ikke blir sagt direkte. I løpet av den uka moren er på besøk, snakker de om alle andre - bare ikke om seg selv. Moren sladrer om alt og alle, og måten hun formidler andres historier på får oss til å føle at det er lite raushet og varme her. Faren er åpenbart et ikke-tema. Hva er det som ligger bak? Aner vi en overgrepshistorie? Moren og Lucy er aldri virkelig nær hverandre, og de var det aldri tidligere heller.

Noe det ikke kan herske noen som helst tvil om er at Lucy var et forsømt barn. Familien var lutfattig - ikke bare materielt, men også i ånden. Likevel har det voksne Lucy aldri sluttet å håpe på at moren en dag skal si at hun er glad i henne. Men disse ordene kommer bare aldri - heller ikke i løpet av den uka de tilbringer sammen.

Hva var det likevel som reddet Lucy, og som fikk henne til å bevare sine sunne fornuft gjennom barndommen og opp i voksen alder? Kanskje var det bøkenes verden - de aldri sviktende bøkene? Gjennom glimt tilbake til barndommen, der hun tilbrakte ikke rent lite tid på biblioteket (i begynnelsen fordi det var varmt der - i motsetning til hjemme), i voksen alder og i nåtid, står bøkene alltid i fokus. Dette kommer ikke minst tydelig frem i hennes møte med forfatteren Sarah Payne, en kvinne som blir et forbilde for Lucy som også skriver.

"Jeg liker forfattere som prøver å fortelle deg noe sannferdig. Dessuten likte jeg det hun skrev fordi hun hadde vokst opp i småbyen New Hampshire, og hun skrev om landsbygda i den delstaten, hun skrev om folk som jobbet hardt og led og som det også hendte gode ting. Og så gikk det opp for meg at selv i bøkene sine fortalte hun ikke hele sannheten, hun vek alltid unna noe. Altså, hun klarte knapt å si hva hun selv het! Og jeg tenkte at jeg skjønte det også." (side 46-47)

Lucys foreldre har aldri kunnet fordra gråting.

"Men med moren min turte jeg ikke å gråte. Begge mine foreldre avskydde gråting, og det er vanskelig for et barn som gråter å måte slutte med det, når hun vet at hvis hun ikke slutter, kommer alt til å bli verre. Det er ingen enkel situasjon for et barn. Og moren min var - den kvelden på sykehusrommet - den moren jeg hadde hatt i hele mitt liv, uansett hvor annerledes hun virket med den lave, innstendige stemmen og det mykere ansiktet. Det jeg mener, er at jeg prøvde å ikke gråte. Jeg følte, i mørket, at hun var våken." (side 94-95)

I sitt eget bryllup presenterte Lucys vordende svigermor henne slik: "Lucy kommer fra ingenting." (side 141) Lucy ble ikke fornærmet, men hun visste med seg selv at ingen i hele verden kommer fra ingenting. Fra før av hadde hun hatt en kunstnerkjæreste, og etter en eneste feil bemerkning visste hun at mellom dem kunne det bare aldri bli noe. Han tråkket på henne på en meget ufin måte, og det hele var ganske enkelt ikke mulig å reparere etterpå.

"Det er rart hvordan en ting kan få en til å skjønne noe sånt. Man kan være klar til å oppgi barna man alltid har ønsket seg, man kan være klar til å holde ut bemerkninger om ens egen fortid, eller om klærne man går i, men så - en bitte liten bemerkning og så slippes luften ut av sjelen og den sier: åh.

Siden har jeg vært venner med mange menn og kvinner som sier det samme: alltid den avslørende detaljen. Det jeg mener, er at dette ikke bare er en kvinnes historie. Dette hender mange av oss, hvis vi er så heldige at vi hører den detaljen og er oppmerksomme på den." (side 30)

"Mitt navn er Lucy Barton" er en sår roman om et menneske som har opplevd lite - om noe - kjærlighet i oppveksten, men som likevel har klart å bevare hjertet og sjelen sin intakt. Kanskje var det en lærer som "så" henne, kanskje var det bøkene, kanskje var det en iboende styrke i henne selv - som reddet henne fra å gå til grunne? Det har ikke gått like gått med broren hennes, mens en søster synes å ha fått til et slags liv.

Noen sier at "det er aldri for sent å få en god barndom", som om det er mulig å tenke seg forbi en vond oppvekst og plutselig - voila! - omdefinere dette til en lykkelig barndom. Med Lucy synes det nesten omvendt. Det er som om hun først i voksen alder innser at kampen om morens gunst er en tapt sak, og ser barndommen sin i det grelle lyset den antakelig fortjener. Samtidig skjønte hun allerede da hun var barn at familien hennes var annerledes. Hun og søsknene stinket, og hun ble mobbet på grunn av dette. Det var ikke mye kjærlighet å hente i hjemmet heller. Likevel har hun fortsatt å elske sin følelsesmessig avstumpete mor, som ikke er i stand til å ta ordene "jeg er glad i deg" i sin munn. Og hvordan er det f.eks. mulig å omdefinere at hun ble låst inn i en truck i garasjen hun vokste opp i når foreldrene var på jobb? Angsten hun opplevde da tankene på at hun skulle bli forlatt for godt, overmannet henne fullstendig ...

Det er noe med de amerikanske oppvekstromanen om dysfunksjonelle familier. Ingen er så ekstremt fattige som når amerikanere er fattige. Hvem har vel ikke tenkt "er det virkelig mulig?" etter f.eks. å ha lest Jeanette Walls´ oppvekstroman "Krystallslottet"? Men der "Krystallslottet" er mer høylytt og insisterende, der er "Jeg heter Lucy Barton" en lavmælt sak. Det er en sterk historie vi får høre, og sterkest er faktisk det som ikke står der, men som må leses mellom linjene. Kanskje finner Lucy et ståsted i livet til slutt ... etter at hun er utskrevet fra sykehuset og har tatt fatt på resten av sitt liv ...

Jeg anbefaler denne boka sterkt! Den er godt skrevet og jeg ble svært grepet av historien.

Jeg har begynt på Havnene i Levanten av Amin Maalouf. Den boka har jeg vært på jakt etter i lang tid,men plutselig fant jeg den på Pbok. Og boka skuffer ikke så langt.Har flere bøker av samme forfatter som stort sett alle har vært bra. Etter denne blir det antagelig Lysets hager av samme forfatter,den boka fant jeg på Bokloftet.Så det blir lektyren i helgen her i gården.
God bok-helg til alle.

Ok, da er det gjort.

Jeg for min del tror tittelen er ironisk ment. I alle fall det også. Om det innebærer religionskritikk, er jeg ikke sikker på.

Kanskje har samene en viktig rolle når det gjelder å beskrive menneskenes forhold til religion (sjamanisme er visstnok ikke en religion), livsførsel og åndelige opplevelser.

Jeg er kommet halvveis i boka, og Hillevi har giftet seg, men ikke med Edvard Nolin.

Beskrivelsen av Hillevis bryllup - personer, miljø og handling - er ypperlig.

Hvor langt er du kommet?

Av og til må jeg innom denne tråden, blant annet for å heve den.

Og det blir jo stadig flere bokelskere her, så det er å håpe på at en og annen kan være interessert i å diskutere Knut Hamsun og hans forfatterskap.

Jeg for min del forsetter å gjenlese Hamsuns verker, og av og til noe relevant sekundærlitteratur.
Har nettopp lest Landstrykere på nytt, og nå leser jeg Barn av tiden.

I de to første bøkene i Landstryker-trilogien (Landstrykere og August) foregår handlingen for en stor del i bygda Polden, mens den siste (Men livet lever) handler om Segelfoss og hva August foretar seg der. Jeg har tenkt å lese disse fem bøkene i følgende rekkefølge:

Landstrykere (1927)
Barn av tiden (1913)
August (1930)
Segelfoss by (1915)
Men livet lever (1933)