ritaoline siterer Å samle solstråler fra Mosul til Drammen av Rahma Hamed (side 122)
13:28, 19. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Å være på et norsk sykehus var som å være på luksushotell. Jeg følte meg veldig rik, men ikke rik på penger. Her måtte ikke legene priotere hvem som skulle reddes først, eller hvem som kunne ofres. Legene trengte ikke å fokusere på fem pasienter samtidig. Her var oppmerksomheten rettet mot meg, og ingen andre. Her hadde de tid.
ritaoline siterer Å samle solstråler fra Mosul til Drammen av Rahma Hamed
13:24, 19. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Jeg har lest at barn som har vokst opp med krig, kan huske enkeltehendelser fra de er veldig små. Kanskje minnebildene fra tidlig i livet bare varer i noen sekunder. Likevel preger de oss for alltid. De påvirker vi ender opp senere i livet, de påvirker hvem vi blir og hvordan vi har det. Med oss selv og med andre rundt oss.
Helga Flatland har ennå ikke fylt førti år, men har allerede rukket å skrive syv bøker, bare det er imponerende. Jeg har hørt mye om bøkene hennes de siste ti årene. Så tenkte det var på tide å lese noe av henne.
Tung tematikk som mange kjenner seg igjen
Boka beskriver et tungt tema som fleste familier dessverre rammes av, nemlig kreft. Det er like vanskelig og uvirkelig uansett hvilken krefttype det er snakk om. Det er nettopp det Et liv forbi handler om. Anne får vite at hun har tykktarmkreft. De voksne barna hennes, Sigrid og Magnus bytter på å være hjemme hos henne, og legger planer fremover. Sigrid har alltid hatt et anstrengt forhold til sin mor og alltid følt seg oversett. Faren hennes ble tidlig avlorlig syk og pleietrengende, noe hennes mor brukte mye tid på. Sigrid syntes at Magnus var mer ansvarfull for henne enn hennes egen mor. Magnus var den som så mest til henne, og satte noen regler for henne under oppveksten. Nå som moren hennes er alvorlig syk, er deres forhold fremdeles anstrengt, om ikke mer. En slags oppgjørets samtale venter i lufta, men det blir utsatt mest mulig. Vil de i denne sårbare tiden finne tilbake til hverandre, og få et sterkere bånd enn det de har hatt tidligere?
Noe av boka minner meg litt om Full spredning av Nina Lykke. Det er ikke store likheter, men Sigrid er også lege, som hovedpersonen i Full spredning, og hun også lar oss vite litt om hennes hverdag på jobb og noen av pasientene hennes, spesielt en. Men ellers er det to ulike bøker. Hjemmelivet er alt annet enn enkelt. Ikke får hun bare vite at moren hennes har kreft, men samtidig prøver hun å holde sin egen familie samlet. Hun har eldstedatteren Mia med Jens, og hennes yngste, Viljar, med Aslak. Familien går stort sett overens, men de har også sine drakamper. Sigrid er sint på Jens som bare dro, og hun har fremdeles følelser for ham. Så hun har mye å holde styr på for tiden.
Det morsomme med denne boka er at det også minner litt om en film som heter Two Weeks (2006) med Sally Field, som venter på det verste etter å ha blitt alvorlig syk. Hun har fire voksne barn som er der for henne. Selv om Et liv forbi har litt likheter med andre ting, er det også en historie som står på egne ben, og familiedrama fortelles på mange forskjellige måter. Et liv forbi er også et familiedrama. Det er ikke bare et problem som opptar handlingen, men flere som etter hvert baller seg på, og boka er et eksempel på at folk har forskjellige måter å reagere og løse ting på. Det er ingenting som er rett eller galt når det gjelder følelser.
Påvirker også pårørende
Et liv forbi er en realistisk beskrivelse over redselen i å miste en av sine nærmeste, se egne foreldre bli eldre, og usikkerheten en alvorlig sykdom kan gi. Ikke bare den det gjelder, men også de i familie. Hvordan skal man leve en hverdag uten å frykte det verste, når en av de nærmeste er alvorlig syk? Et interessent og skremmende spørsmål som de fleste unngår å tenke på. Noe Flatland beskriver godt i denne romanen.
Romanen oppleves som veldig mørk og kaotisk. Det blir kanskje litt vel mange gjentakende intriger, spesielt når det gjelder Sigrid, hennes samboer og barna. For jeg ville gjerne lese mer om Sigrids bakgrunn som yngre og hennes bånd til moren. Derfor ble Et liv forbi noe seig for min del. I enkelte partier virket romanen som den hadde mer enn sine 263 sider. Men Flatland skal ha skryt for sine troverdige beskrivelser av anstrengte relasjoner og det å bære på en sårbarhet uten å overdrive.
Jeg nevner i denne anmeldelsen at Flatland har skrevet syv bøker, for hun har ikke bare skrevet romaner, men også en barnebok.
Fra min blogg: I Bokhylla
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Korn og klunger av Jakob Sande
18:32, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Voggevise (frå havkanten)
Milde makter bak stjernebru
~ veik er ei vesal skute ~
vern den vesle mot havsens gru
~ far er ombord der ute ~
Stjerner, lys over leia hans
~ grunnbrot i natta blinkar ~
fyll hans augo med stjerneglans
~ draugar frå skjæret vinkar ~
Linne vindar stryk inn frå sør
~ skuta på skjæret driver ~
Kjæl hans kinn, gjev han lagleg bør
~ tung ho i hav seg hiver ~
Lange, duvande båredrag
~ stamnen står høgt i veret ~
vogg han lint når det lir av dag
~ jarnkjølen høgg i skjeret ~
Vogg han varleg og gjev han fred
~ skavlane glefser grådig ~
kvil deg, hav, no gjekk sola ned
~ Gud være sjela nådig ~
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Tiggerpiken av Alice Munro
18:30, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Nå blir det juling. Flo sverget på det. Du kommer til å få en salig omgang.
Ordet salig tok seg god tid over Flos tunge, førte med seg storslåtte bilder. Rose måtte se ting for seg, mane frem noe helt sprøtt, noe som var sterkere enn behovet for å holde seg unna trøbbel, og i stedet for å ta trusselen på alvor undret hun: Hvordan tar den seg ut, en salig omgang? Det hun så, var en álle, en samling høytidelige tilskuere, noen hvite hester og mørkhudete slaver. En som knelte ned, og blodet som sprutet ut som vimpler. En samtidig grusom og vidunderlig scene.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Hogfather (Discworld) av Terry Pratchett
18:29, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Susan: “You’re saying that humans need fantasies to make life bearable?”
Death: “No, humans needs fantasy to be human. To be the place where the falling angel meets the rising ape.”
S: “With toothfaries? Hogfather?”
D: “Yes. That’s practice. You have to start out learning to believe the little lies.”
S: “So we can believe the big ones?”
D: “Yes. Justice, mercy, duty. That sort of thing.”
S: “They’re not the same at all.”
D: “You think? Then take the universe and grind it down to the finest powder, and sieve it through the finest sieve. And then show me an atom of justice, a molecule of mercy!”
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Julefortellinger av Unni Lindell
18:27, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
“Er det vår allerede?” mumlet Mummitrollet.
“Vår?” sa Hemulen irritert. “Det er jul, skjønner du, jul. Og jeg har ikke fått tak i noen ting og ikke ordnet noe, og så sender de meg for å grave fram dere oppe i det hele. Vottene har jeg antakelig mistet. Og alle løper rundt som gale og ingenting er ferdig …”
Og så trampet Hemulen opp trappen igjen og kom seg ut gjennom takluka.
“Mamma, våkne,” sa Mummitrollet forskrekket. “Det har hendt noe forferdelig. De kaller det jul.”
“Hva mener du?” sa Mummimamma og stakk nesen i været.
“Jeg vet ikke riktig,” sa hennes sønn. “Men ingenting er iorden og noe har blitt borte og alle løper rundt som gale. Kanskje det er oversvømmelse nå igjen.”
Jeg synes Skyggespillet er godt skrevet. Den er både spennende og underholdende. Selv om mordene kan være grove er bøkene hyggelige og passer derfor godt også til de som ikke synes noe om blodige detaljer. Etterforskningen er intelligent, det er min favoritt, fremfor rent polititeknisk. Jeg liker å ha en dyktig etterforsker i hovedrollen, gjerne en som må gå mot strømmen og kjempe for sin plass. Lerviken blir levende for oss fordi Harriet kjenner folk der og kan introdusere dem for oss. Hun opplever etterhvert også kjærligheten, og selv om den kanskje ikke er bare enkel, så er den med på å gjøre Harriet til en tredimensjonal karakter og historiene i bøkene bedre.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg synes Øyevitnet er godt skrevet. Den er både spennende og underholdende. Selv om mordene kan være grove er bøkene hyggelige og passer derfor godt også til de som ikke synes noe om blodige detaljer. Etterforskningen er intelligent, det er min favoritt, fremfor rent polititeknisk. Jeg liker å ha en dyktig etterforsker i hovedrollen, gjerne en som må gå mot strømmen og kjempe for sin plass. Lerviken blir levende for oss fordi Harriet kjenner folk der og kan introdusere dem for oss. Hun opplever etterhvert også kjærligheten, og selv om den kanskje ikke er bare enkel, så er den med på å gjøre Harriet til en tredimensjonal karakter og historiene i bøkene bedre.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Hvit tiger av Aravind Adiga
18:22, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Dette landet, i sin storhetstid, da det var den rikeste nasjonen på jorden, var som en dyrehage. En ren, velholdt, ordentlig dyrehage. Alle hadde sin plass, alle var lykkelige. Gullsmeder her. Gjetere her. Jordeiere der. Mannen som het en Halawai lagde søtsaker. Mannen som het en gjeter gjette dyr. Pariane vasket avføring. Jordeiere var vennlige mot sine livegne. Kvinner dekket hodet med slør og vendte blikket mot jorden når de snakket med fremmede menn.
Og så, den 15. august 1947 – den dagen britene dro – var burene blitt stående åpne, takket være alle politikerne i Dehli, og dyrene angrep og rev hverandre i stykker, og jungelens lov erstattet dyrehagens lov …
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Hvit tiger av Aravind Adiga
18:22, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Sir, det er visst slik at dere kinesere ligger foran oss på alle måter, bortsett fra at dere ikke har gründere. Og til tross for at vår nasjon ikke har drikkevann, elektrisitet, kloakk, offentlig transport, sans for hygiene, disiplin, høflighet eller punktlighet, har den faktisk gründere. Tusener på tusener av dem. Spesielt innenfor teknologi. Og disse gründerne – vi gründerne – har etablert alle disse outsourcing-selskapene som praktisk talt driver Amerika for tiden.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Spor i støvet av Katherine Webb
18:20, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Det var som hun ikke fikk nok luft, det hvinte og skrek rundt henne, bakken ristet, og hjernen ble fullstendig blank. Dette var et øyeblikk av ren, ublandet frykt – en redsel som fikk musklene til å skjelve og gjorde henne svak og dum. Hun hadde opplevd det før, men det var lenge, lenge siden nå […] Nå kjente hun den samme utmattende redselen, en følelse av å være i fritt fall, at det bare var sekunder om å gjøre før hun ville krasje i bakken og dø.
Jeg kan anbefale Spor i støvet som en roman du kan slappe av med. Den er søt og fin, samtidig som det ligger vonde følelser under overflaten. Alt har ikke vært lett for Frances, og man involverer seg i historien hennes og heier på henne. Jeg er glad jeg ikke ga opp etter få sider, men leste hele romanen igjennom.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Nattmennesker av Stephen King
18:19, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Kjære Bones! (Den 22.oktober 1850)
Nu er jeg meg selv igjen, dog nokså svak, efter trettiseks timers bevisstløshet. Meg selv igjen … for en ond og bitter spøk! Jeg kommer aldri til å bli meg selv igjen, aldri. For jeg har stått ansikt til ansikt med en grufullhet som overgår enhver menneskelig beskrivelse.
Hadde det ikke vært for Cal, tror jeg jeg ville ha endt mitt liv her og nu, Han er en klippe av sunnhet i denne galskap.
Men la meg fortelle.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Lanny av Max Porter
18:18, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Jeg er vettskremt.
Jeg er vett …
En rasling og bevegelse, akkurat her, akkurat hos oss, under senga. Det er en mann under senga, i soverommet vårt. Vi kommer til å bli drept i sengene våre.
Hun griper hånda mi så hardt som hun grep om den da sønnen vår rev seg vei ut i denne verden.
Jeg er nødt til å gjøre dette. Kanskje det er en hjemløs katt eller en skremt flyktning eller en halvdød rev eller et kappekledd poltergeist. Jeg trenger å gjøre dette raskt og overraske meg selv med tapperhet, så uten noe særlig somling, på merkelig vil beroliget av å oppfatte at hun trenger meg, at jeg passer på henne, svinger jeg meg ut av senga. Jeg ruller ut og lander på gulvet med et bums og hever armen klar til å veive balltreet tvers over teppet, klar til å smelle balltreet igjen og igjen i fjeset på mannen.
Under senga, med øynene vidåpne, muligens sovende, muligens våken, er Lanny
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Sorg er den greia med fjær av Max Porter:
18:16, 18. november 2020
Sorg er den greia med fjær har noe mer normal layout enn Lanny, men ikke helt. Men boken er såpass kort at den ikke har plass til så veldig mange krumspring. Karakterene i Sorg er den greia med fjær er far, guttene og kråka. Mor er død og far og guttene er overveldet av sorg. Da flytter kråka inn. Han er delvis sorgen selv og delvis noe som hjelper dem å komme seg videre. Det går måneder og år og en dag flytter kråka ut og far oppdager at han har kommet et skritt videre.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Lanny er helt fantastisk. Stemningen drar deg med seg, både i det positive og det negative. Snyltefot forsterker også det som foregår i landsbyen. Det er egentlig umulig å forklare Snyltefot siden han bare finnes i denne boken. Du får bare stole på at historien fungerer.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Det som reddes kan av Jesmyn Ward
18:12, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Jeg gløttet opp på ansiktet hans, som glinset av svette.
Leppene mine var åpne.
En annen meg ville ha slikket den av, og det ville ha smakt salt. Men denne jenta ville ikke bøye seg fram, ville ikke smile mens hun slikket ham på halsen. Denne jenta ventet fordi hun ikke var som kvinnene i mytologiboka, kvinnene som fikk meg til å bla videre: de bedragerske nymfene, de ubarmhjertige gudinnene, mødrene som rev verden opp med roten. Io, som fikk hjertet til en gud til å gløde av kjærlighet; Artemis, som forvandlet en mann til en hjort og fikk hundene sine til å rive brusken av knoklene hans; Demeter, som fikk tida til å stå stille da datteren ble røvet.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Det som reddes kan av Jesmyn Ward
18:11, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Mannys ansikt var glatt. Bare kroppen snakka; musklene plapra som kyllinger.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud siterer Syng, gravløse, syng av Jesmyn Ward
18:10, 18. november 2020 Ingen har det som favoritt.
Han klapper henne på ryggen og hun klapper på ham, og jeg står der og ser barna mine trøste hverandre. Henda mine klør etter å gjøre no. Jeg kunne strekke ut armene og ta på dem begge, men jeg gjør det ikke. Jojo ser delvis forvirret, delvis stoisk ut, og litt som han kunne begynne å gråte. Jeg trenger en sigarett.
Sist sett
