Ofte lønner det seg å ikke ha forventninger i det hele tatt, og det hjalp med denne!
Mye av det samme i det siste
I det siste har jeg vært lei av å lese psykologiske thrillere som har lignet mistenkelig mye på hverandre, spesielt etter at Gone Girl (Flink Pike) kom ut i 2012. En bok jeg syntes var oppsrytt. Men etter den tid, er det mange som har prøvd å etterligne den oppskriften, fordi de vet at det selger, istedet for å finne sin egen fortellerstemme. Noe som er dumt.
Romy Hausmanns debutthriller er ikke original eller sjokkerende, men hun har sin egen fortellerstemme. Handlingen i Elskede barn har en interessante vinklinger, spennende overlappinger, og skiftende perspektiv. Det er også en bok som er vrien å forklare uten å være redd for å avsløre noe, fordi den tar så mange vendinger.
En uvanlig familie
Mange husker vel leken; mor, far og barn fra barndommen? Boka er litt av det samme, bare for vokne. Mer kan jeg nesten ikke si, annet enn at en kvinne flykter fra en hytte. Etter seg har hun med en jente. Hun er Hannah og er tretten år, men hun ser yngre ut siden hun er så liten og spinkel. Kvinnen blir påkjørt under flukten. Hannah blir med til sykehuset, men hun slipper å vente alene. Mens moren hennes får behandling, blir Hannah tatt hånd om av en kvinnelig sykepleier. Mens Hannah tegner, prøver sykepleierenå fiske om situasjonen hjemme, og hvordan de kan kontakte faren hennes, eller andre pårørende. Det hun ikke vet, er at hun er i nærheten av en svært dyster sak, og Hannah forstår det ikke helt selv, hun heller.
Skjønner at dette kan virke diffust, men det bør man også være når det gjelder denne boka, for man vil jo ikke ødelegge spenningen for andre. Selv visste jeg ikke så mye om boka før jeg leste den selv. Hadde bare sett den overalt for den var svært synlig på kort tid. Ofte liker jeg ikke bestselgere, for synes ofte de har for mange overdrivelser. Så det er svært sjeldent jeg liker populære bøker, så det er overraskende at jeg likte denne.
Syntes ikke at overrasekelsene og vendingene var sjokkerende. Synes heller ikke det er det viktigste i en psykologisk thriller lenger. Det viktigste er at sjangeren kommer med handlinger som faktisk er spennenede og som øker leselysten. Det syntes jeg at denne gjorde fint. Leste ofte lenger enn det jeg hadde tenkt, fordi boka hadde så fin og jevn tempo hele veien. Det var også godt å lese en psykologisk thriller med spennende personligheter og karakterer som man faktisk brydde seg om. I det siste har jeg lest psykologiske thrillere der jeg har brydd meg nada om en person overlever eller dør. Denne thrilleren var mer menneskelig. Man blir engasjert fordi man bryr seg.
Romy Hausmann har skrevet en mørk, dyster og svært engasjerende thriller. Hun har også sin egen fortellerevne. Håper hun ikke gir seg som forfatter etter denne boka.
Fra min blogg: I Bokhylla
Det mest fascinerende med er «En rød heltinnes død» er naturligvis at den gir en knakende god og underholdende innføring i kinesisk hverdagsliv, med trangboddhet, beskjedne lønninger og stor oppfinnsomhet. Samtidig får vi en spennende fortelling fra et land i forandring, hvor nye ideer og rå kapitalisme presser på og til en viss grad får innpass. Men det tungrodde og undertrykkende kommunistiske regimet er fortsatt kraftig til stede, ikke minst for å overvåke og til en viss grad beskytte sine egne. Det får i hvert fall Cheng og Yu merke på sin leting etter en drapsmann i Shanghai.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Talismanen og Black House er to av mine favorittbøker. De minner om Det mørke tårn serien som er mer kjent. Kanskje spesielt idet de blander sjangre, som fantasy og horror. Men også fordi vi her følger en hovedperson på en reise for å redde både seg selv og andre.
Historien er meget fascinerende og disse bøkene anbefales!
Talismanen og Black House er to av mine favorittbøker. De minner om Det mørke tårn serien som er mer kjent. Kanskje spesielt idet de blander sjangre, som fantasy og horror. Men også fordi vi her følger en hovedperson på en reise for å redde både seg selv og andre.
Historien er meget fascinerende og disse bøkene anbefales!
Talismanen og Black House er to av mine favorittbøker. De minner om Det mørke tårn serien som er mer kjent. Kanskje spesielt idet de blander sjangre, som fantasy og horror. Men også fordi vi her følger en hovedperson på en reise for å redde både seg selv og andre.
Historien er meget fascinerende og disse bøkene anbefales!
Mulegutten har hittil for meg vært en ukjent tegneserie. Grunnen er at jeg har ikke utforsket tegneserieverdenen noe særlig i det siste.
Denne gang er Mulegutten redd for å miste jobben sin. Han sliter med å få folk til å komme innom museet. Han trenger noe fresht og spennende.
En god, felles løsning?
Mens Mulegutten strever med å få tak i et vellykket prosjekt, sliter presidenten med å få tak i bensin for å komme seg videre på turné. For å få tak i mer bensin, får han høre fra noen andre, at han må finne den siste gjenlevende dinosaur for å produsere mer bensin. Den siste gjenlevende dinosauren befinner seg visstnok i jungelen.
Mulegutten får uventet besøk av presidenten på jobb. Han kommer med en plan som innebærer en ekspedisjon. Hvis de to legger ut på tur til jungelen sammen, lover presidenten Mulegutten en uforglemmelig attraksjon, og presidenten får skaffet bensin til ham selv og folket. Men, først må de fange dinosauren. Vil hele turen være forgjeves, og er den siste gjenlevende dinosaur bare oppspinn?
Underlig kjemi
Øyvind Torseter er en av de få som både skriver og lager illustrasjonene selv. Han er både illustratør og billedskaper. En kreativ sjel. Historien er kanskje mer spennende for unge lesere, men inneholder noe politisk humor for voksne. Illustrasjonene er både fine, merkelige og fascinerende. Synes at historien er småoriginal og har sine interessante øyeblikk. Man føler mer sympati for Mulegutten enn presidenten. Man vil at Mulegutten skal lykkes, men presidenten virker noe streng, og er kanskje en liten unnasluntrer? Kjemien deres er underlig, men også underholdende. Underveis i ekspedisjonen møter de all slags farer og skapninger.
Denne boka og tegneserien er kanskje ikke noe for alle, fordi den kan være noe sær, og det spørs jo litt hva slags humor man har. Syntes den hadde en fin og aktuell humor, hadde noen spennende høydepunkt, og det en lett bok å komme seg gjennom, både for store og unge lesere.
Mulanosaurus Rex byr i hvert fall på en uvanlig ekspedisjon.
Fra min blogg: I Bokhylla
USAs krise angår hele verden og kan virke som et speil for tendenser vi kan gjenkjenne i vårt eget samfunn. Både fordi vi på så mange måter følger USA og fordi dette landet nyter så stor innflytelse, spiller det som skjer her en betydelig rolle. Jens Bjørneboe skrev en gang under Vietnam-krigen et essay med den megetsigende tittelen «Vi som elsket Amerika Denne tittelen har iblant dukket opp for meg under arbeidet med denne boken. «En kjærlighet», skriver Bjørneboe, «kan begynne brått og voldsomt, men den dør langsomt, litt etter litt. Jeg kan ikke si med bestemthet når det var over, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA.»
Selv har jeg bodd i dette landet i over tjue år — først som student og senere som professor. Mine barn har gått på skole her, jeg har et trivelig hus og gode venner, et variert kulturtilbud i den fascinerende storbyen Philadelphia, og har på mange måter høstet av det beste av hva USA har å tilby. Jeg ville ikke vært mitt amerikanske liv foruten. Det har gitt meg veldig mye. Etter alle disse årene kjenner jeg fremdeles at det banker litt i brystet når jeg ser Manhattans skyline i det Oerne. Jeg har alltid hatt sans for mangfoldet, dynamikken, troen på individet, den enorme gjestfriheten, de veldige storbyene, den varierte naturen, den storslagne kunsten. Kanskje går det fremdeles an å elske dette landet? I så fall trengs det en Idargjøring.
Det har vært mye å lese, se og høre om USA i norsk media i tiden før det amerikanske valget og frem til Donald Trump forlot scenen. Og selv om jeg har fulgt med så godt jeg kan, var det veldig interessant å lese boken skrevet av Espen Hammer: USA en supermakt i krise utgitt i 2021. I boken er Trump statist, heldigvis.
Jeg har lånt boka, men skulle helst ha eid den. Utrolig hvor mye forfatteren har klart å få med på knappe 152 sider. Det er som en anmelder skriver; boken er stramt komponert, skarp i analysen og klar i talen. Heldigvis er det gode nyheter hva angår vaksinering mot Covid 19 i USA. Er man interessert i tema som boken til Espen Hammer omhandler, så er den å anbefale. Sitatet innledningsvis er fra innledningen i boken.
Omtalen er fra dette blogginnlegget
Vi følger kvinnene gjennom ett kalenderår og 12 leste romaner. Gode historier og leseglede er det viktigste. Kvinnene leser egne liv og erfaringer mellom linjene, og slikt blir det både uenighet, følelser og lærdom av.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Marianne Augusta siterer A Moveable Feast av Ernest Hemingway
03:01, 20. februar 2021 Ingen har det som favoritt.
There is never any ending to Paris and the memory of each person who has lived in it differs from that of any other. We always returned to it no matter who we were or how it was changed or with what difficulties, or ease, it could be reached. Paris was always worth it and you received return for whatever you brought to it.
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Henrik har en hemmelighet av Kirsti Hansen Demèny:
13:38, 18. februar 2021
Henrik har en hemmelighet er skrevet av Kirsti Hansen Demény. Hun er fengselsbetjent og debuterer med denne barneboken. Henrik har en hemmelighet er en viktig bok, men også en spennende og morsom bok for 1. -4. klasse. Den vil være bra for barn og unge som har foreldre eller andre som står dem nær i fengsel, og også i situasjoner hvor det snakkes om at noen er i fengsel.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Kjærlighetens fem språk av Gary Chapman:
13:02, 18. februar 2021
Du trenger ikke være i et kjæresteforhold for å lese denne boken, du lærer om menneskers kjærlighetsspråk, dette gjelder overfor partner, foreldre, venner, familie og barn. Den er full av a-ha opplevelser og får deg til å få en større forståelse for hvorfor mennesker er som de er. I denne boken lærer du at det er forskjell på måter å uttrykke kjærlighet, du lærer å identifisere andres måte å uttrykke kjærlighet og du oppnår lettere kontakt når du prater “samme” språk.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg liker bøkene til Cecilia Samartin og ventet på Mofongo. Jeg hadde ikke lest om boken på forhånd og ble overrasket over at hovedpersonen i denne boken var en liten gutt, og ikke, som i de andre bøkene, en kvinne.
Boken er som de andre søte og fine, men kanskje ikke fantastiske.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Dette er en an autentisk beretning om å være i fengsel, den spiller ikke på stor dramatikk, men viser en realistisk hverdagssituasjon for en gutt som lengter etter familien, og håper på en framtid utenfor fengselet. Underveis bidrar jurister, fengselsmyndigheter og andre med konkret faktastoff om strafferett, fengselsrutiner og oppfølging etter at straffen er sonet. Denne boken er nominert til Brageprisen i klassen for barne- og ungdomsbøker.
John Constantine er hovedperson i tegneserien Hellblazer, men gjør også gjesteopptredener i andre forfatteres arbeid. Han er best beskrevet som en okkult detektiv og anti-helt. Han er opptatt av at den vanlige mann skal ha rett på et vanlig liv, og han håper dette inkluderer ham selv. Men der kommer til stadighet magi, demoner og mord i veien. Constantine opptrer i tegneserier utgitt av DC Comics, for det meste under forlaget Vertigo. Første gang han dukket opp var i The Saga of the Swamp Thing i 1985. Han ble skapt av Alan Moore, Steve Bissette, John Totleben og Rick Veitch.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Den stjålne svigermor og andre moderne vandrehistorier av Bengt af Klintberg:
12:33, 18. februar 2021
I denne boken presenterer Klintberg både vandrehistoriene og forklarer den sosiologiske eller samfunnsmessige koblingen; hva som kan være opphavet til historien. Jeg hadde hørt ganske mange av disse historiene selv, og det er morsomt og få dem bekreftet som vandrehistorier!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Sist sett
