Dette er bøker fra det mørke Glasgow, fra det stedet hvor mennesker ikke har råd til å bo og leve. Hvor kvinner havner på krisesenter. Hvor du finner de mørkeste pubene med de skumleste fyrene. Hvor de sykeste på det psykiatriske sykehuset blir mishandlet og hvor det skorter på mennesker som bryr seg. På den måten er Maureen en solstråle i alt det mørke. Hun ser det bare ikke fordi hun har sunket så dypt ned i selv-ødeleggelse som mulig.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg er glad i krim og selvfølgelig da mest i god krim og jeg vil plassere disse bøkene der. Jeg synes Larsen har en fin utvikling både i språk og plott gjennom de tre bøkene, noe som også gjør at den siste, Jordtårer, er den beste. Det er fine og noen ganger nesten for spennende spenningskurver i disse tre bøkene. I den første, nesten så du ikke klarte sitte stille på stolen en stund. Med makabre hendelser tvinger Larsen oss til å nesten puste for karakteren.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg er glad i krim og selvfølgelig da mest i god krim og jeg vil plassere disse bøkene der. Jeg synes Larsen har en fin utvikling både i språk og plott gjennom de tre bøkene, noe som også gjør at den siste, Jordtårer, er den beste.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Dette er virkelig en fortelling å bli oppslukt av. Tornes skriver fantasy med den norske overtroen som bakteppe. Her er huldra og nøkken og til og med maren. Jeg synes det er utrolig fint at norske forfattere bruker det tradisjonelle og gamle som utgangspunkt for sine moderne romaner. Og Tornes gjør dette både med glans og med godt språk.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Hva ville du ha gjort hvis du fant et mystisk brev i postkassa?
Det er ikke godt å si ... I Ikke slå av lyset møter vi Christine Steinmeyer. Hun er radiovert og lever et normalt liv, frem til nå ... På selve julaften finner hun et selvmordsbrev. Var det meningen at hun skulle få det i postkassa, eller er det sendt feil? Eller er det hele en grotesk spøk? Forloveden hennes er irritert på henne fordi de allerede er for sent til å møte opp til foreldrene hans, og mener at brevet ikke har noe med dem å gjøre. Christine mener noe annet. Hun vil i det minste prøve å finne ut hva det vil henne, og gjøre en god gjerning. Men etter funnet av selvmordsbrevet begynner Christines liv fort å rase sammen. Hun får trusler, uten å skjønne hvorfor eller av hvem, og sakte, men sikkert begynner rutinene hennes å forsvinne også. Mennesker hun er svært glad i, begynner å trekke seg unna henne. Hun kjenner seg nesten ikke igjen seg selv for hun skjønner ikke hva det er som foregår. Hvem er det som vil at hun skal lide, og hvorfor? Kommer hun til å klare å finne ut av det, og må hun starte jakten selv?
Samtidig følger man kriminalførstebetjenten Martin Servaz. Han er på rehab for å komme seg etter depresjon. Han er sykmeldt og har dermed ikke lov til å jobbe. Men noen sender ham noe som gjør til at han ikke klarer å holde seg unna, og dermed gjør han undersøkelser på egen hånd. Er det noen som forsøker å fortelle ham noe, og burde han holde seg unna?
I mellomtiden følger vi Christine og Servaz separat. Kommer veiene deres til å møtes, eller har de ikke noe med hverandre å gjøre?
Krim med grøsseraktig preg
Dette er bok nummer tre i serien om Martin Servaz og selv om jeg ikke har lest de andre bøkene i serien, syntes jeg ikke det gjorde noe. Bernard Minier er heller ikke et ukjent navn for min del, men jeg har bare ikke lest noe av ham ennå, ikke før nå. Det jeg hadde hørt om bøkene hans på forhånd var svært variert, noe jeg godt kan forstå. Min favorittsjanger innen både litteratur og film har alltid vært horror. Jeg elsker å bli skremt, men det er altfor lenge siden sist. Ble jeg skremt denne gang? Jeg kan ikke si det. Selv om horror er og blir min sjanger, liker jeg også krim med grøssende elementer. Det har Ikke slå av lyset av Bernard Minier. Handlingen er svært dyster og har noen spennende partier. Boka er på over fem hundre sider, men den er veldig lettlest og sidene blar nesten av seg selv. Så, hvorfor ble jeg ikke helt begeistret?
Dette er som nevnt mørk og ikke minst voldelig krim, noe jeg ikke har noe i mot når det gjelder bøker. Men det som plager meg med konseptet er bruken av opera som bakgrunnsteppe, og at det hele er veldig søkt. Man får en lang oppsummering mot slutten, men likevel sitter jeg igjen med en del spørsmål. Hvilke spørsmål kan jeg ikke si da det kan avsløre for mye. Mye blir oppklart, men samtidig sitter man igjen med noen hvorfor spørsmål.
Overdøves av opera
Opera får en stor rolle i boka. Noe jeg har lite forhold ti. Jeg liker opera blandet med metal/black, men ren opera skjønner jeg ikke et kvekk av, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg skjønner godt hvorfor opera har en så stor rolle i boka , men likevel er det litt irriterende i lengden, og ødelegger noe av spenningen og intensiteten. Det stjeler oppmerksomheten på en måte. Det er ment som bakgrunnsteppe, men overdøver selve handlingen.
Ikke slå av lyset er en lettlest og uavansert krim som er fin å få med seg hvis man vil ha noe avslappende nå som sommeren nærmer seg. Men for oss som har lest en god del krim oppgjennom årene, blir det for lett å gjette seg frem til hva som egentlig foregår, og man kan trygt slå av lyset etter å ha lest denne.
Fra min blogg: I Bokhylla
Alle mænneska bær på hendelsa som dæm gjerne skulle vært foruten, men uten de dårlige opplevelsan vet man ikke å verdsette de gode. All erfaring - god som dårlig - e med på å forme et mænneske.
Vi møter motgang og sorg, tror at livet er over. Men på merkelig vis klarer vi oss likeel. Dagene går, nye hendelser kommer og går, og brått er den største sorgen lagt bak oss.
Men ingen sorg og ingen redsel var lik. Hver og en var særegen. Forskjellig for hvert menneske.
[…]Men døm ingen før du veit sannheta.
Christop Marzi har skrevet en bok full av henvisninger til andre bøker og til sanger. I tillegg minner boken meg om Neil Gaimans Stjernestøv. Heaven, hovedpersonen i boken, har en bit av himmelen i seg. Og den biten er det noen som gjerne vil ha.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
En mesterlige penn vekker til live en magisk univers og med dyktige tegnere ved sin side blir dette en fantastisk tegneserie!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
En vakker morgen tidlig i juni 1751 låste jeg for siste gang døra i min fars hus etter meg og forlot barndomshjemmet for godt. Sola kastet sine første stråler på bakketoppene da jeg gikk nedover veien, og da jeg kom så langt som til prestegården, sang svarttrostene i syrinbuskene i hagen, og den rå morgentåka i dalbunnen begynte å lete og spre seg.»
Romanen Kidnappet av Robert Louis Stevenson ble utgitt i 1886. Forfatteren ga også ut andre kjente bøker som Skatten på Sjørøverøya og Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Årsaken til at jeg har lest Kidnappet nå, er at Per Petterson skriver om den i boka jeg skrev om i et innlegg her:
Månen over Porten – en samling av Per Pettersons litterære og personlige tekster
Etter å ha lest romanen som Stevenson skrev, forstår jeg godt at den er blitt en klassiker. Søker man etter boken på Internett, er det utgitt i mange forskjellige utgaver. Romanen er utgitt som tegneserie og er filmatisert. Utgaven jeg har er fra 1979.
Dette var en fin krim. Det var mye som skjedde og mange tråder som måtte følges. Men samtidig var dette en lett krim med lett språk og korte beskrivelser. Jeg likte den virkelig godt og har tenkt å lese mer av Bottolvs.
Hele min omtale finner du på bloggen min
Dette er en meget spennende bok. Det at den er en thriller og ikke en krim tilsier som regel at flere dør, og det gjør de her. Det tilsier også at noen er slemme og at de vil ta de snille, og det stemmer også. Jeg leste denne på sengen og den var i noen grad litt for spennende til at jeg kunne sovne. Så det ble ett par sene kvelder. Det er et godt tegn for boken, for det er bare de som virkelig treffer meg som kan få meg til å lese utover de sene nattetimene.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Lenth har klart å kombinere krim og humor på en måte jeg ikke har sett før. Det gjør boken mesterlig. Samtidig som den, siden den inneholder så mye humor, ikke egentlig er en krim. (Men det er en som dør, og forbrytelser som må løses).
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Hybrid er en bok full med bilder av umulige dyr. De har tatt to dyr og laget et bilde av de to. Så du finner ape-nakenhund på forsiden. Der er også kanin-ekorn, ederkopp-ugle, kanin-hane osv. Innimellom står det noen små dikt om dyrene. Min favoritt er sjiraff-høne pga diktet som i grunnen er så ufattelig trist:
Alt hva hun lengter slik etter
hver dag på den hete savannen.
Det var å få stryke et ufødt,
men ønsket barn over pannen.
Hver morgen var håpet det samme,
hun ønsket at barnet fikk leve.
At ulykken unnlot å ramme,
det var visst for mye å kreve.
Hvert barnehåp knustes i fallet,
hun hadde for lange ben.
hør lyden av eggeskallet,
når drømmene falt mot sten.
How The Marquis got his Coat Back av Neil Gaiman er en novelle han har skrevet fra universet til boken Neverwhere. Siden Neverwhere er min absolutte Gaiman favoritt, måtte jeg bestille denne fra England da den kom ut. Handlingen er enkel; En ung gutt har en jakke. Den blir stjålet og han vil ha den tilbake. Men denne unge gutten er Marquis the Carabas (selvvalgt tittel) og det gjør ham istand til å løse de utroligste floker. En koselig liten novelle som passer best etter du har lest Neverwhere.
Boltons krimbøker er virkelig bra. De er utrolig spennende, har flere spenningstopper og får deg til å bla om fort for å finne ut hva som skjer nå, og hvordan det vil gå med Tora. Bolton har et lett og ledig språk. Det eneste som trekker ned var at det nesten var umulig å forstå statistikken over hvem som dør når. Men det er ikke så viktig, når du istedenfor kan følge Toras reaksjon på det hun leser.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Sist sett
