Marianne Augusta siterer Hestvík av Gerður Kristný
14:12, 23. oktober 2019 Ingen har det som favoritt.
I noen få år trakk vi i livsdukens hjørner sammen og glattet ut ujevnhetene
I løpet av de tre første bøkene har vi fått vite mer og mer om hva som skjedde med Jana som barn og hvorfor hun vokste opp hos adoptivforeldre. Det gjør disse bøkene ganske avhengige av hverandre. For å forstå hva som ligger bak Janas angst må man lese dem i rekkefølge.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Boken inneholder Kellys indre monolog og tilbakeblikk på hva som har skjedd og livet hennes. Vi forstår at hun dør. Det vi ikke forstår er hvorfor ikke senatoren kommer tilbake. Dette gjør boken trist og frustrerende. Men den er også godt skrevet og det er fint å følge tankene til Kelly. Joyce Carol Oates bruker skrive tykke bøker, men denne er meget tynn, det vil si bare 149 sider.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Ingenting er selvfølgelig ikke slik det ser ut som, men hva det egentlig er som ligger bak var en stor overraskelse. Det hadde jeg virkelig ikke sett komme. Det er likevel ikke urealistisk, (så langt man kan kalle en thriller realistisk), det er bare så uventet. Så her har du en bok som virkelig vil underholde deg hvis du, som meg, liker å lese om det mørke i mennesket innimellom. Og liker bøker som har “twists and turns” i overraskende retninger.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg så ikke tegnene med en gang. Så da boken snur kom det som en overraskelse på meg. Men jeg liker sånne overraskelser. Denne boken blir til et mørkt og grusomt sted som en ikke kan klare å holde ut. Jeg likte den som en triller selv om jeg foretrekker at thrillere er mørke gjennom mesteparten av historien og ikke bare mot slutten. Denne har høyt spenningsnivå fra begynnelsen og det dekker opp for manglende mørke.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Tvedts kriminalromaner er intelligente og spennende. De gir ikke alle svarene før helt i slutten, så man blir utfordret på å selv prøve å finne morderen. Brenne er en lidenskapelig etterforsker og vil gjerne finne svarene på egenhånd. Så det går ut over de nærmeste rundt han. Når han har en sak så er det saken som betyr noe. Spesielt når det er en sak som ikke er det den fremstår å være.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Iskald anbefales. Matre skriver meget godt og en kan forsvinne inn i historien hennes og bli virkelig underholdt.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Denne thrilleren blir mørkere og mørkere i en skikkelig fin spenningskurve. Jeg synes mange ganger det tar så lang tid før thrillere blir skikkelig skumle. Langt inn i historien, mener jeg. Men det gjelder ikke Venneforespørsel, her kan du kjenne det går kaldt nedover ryggen ganske fort.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Spennende og annerledes roman om barseltid og å være alenemor. Les mer i bloggen her hvis du vil
Når jeg leser om bøker Espen Haavardsholm har utgitt, er jeg mer enn forundret over at jeg ikke har lest bøker av han tidligere. Helt tilfeldig fant jeg romanen av Fra nå av kan alt skje utgitt i 2019 i hylla over nye bøker på biblioteket.
I dette interessante intervjuet på NRK forteller forfatteren at romanen er om hans egen mor:
Espen Haavardsholm har skrevet bok om sin egen mor. Den handler om alderdommen - både de gode sidene og de mørke sidene - og om et voldsomt oppgjør mellom mor og sønn.
Fra nå av kan alt skje bygger på fakta om livet til moren, men det som skjer med henne i nåtid er diktning. Romanen har fått gode kritikker. Det samme fikk Gutten på passbildet som ble utgitt i 2004, som også er en roman som fletter sammen fiksjon og fakta. Fakta i den romanen er blant annet da forfatteren som fireåring ble sendt mellom foreldrene alene på nattoget mellom Oslo og København. Et tema som også dukker opp i boken jeg nå har lest
Jeg likte romanen til Haavardsholm. Igjen, utrolig at jeg ikke har leste flere bøker av han tidligere. Jeg skal helt klart lese flere bøker han har utgitt, og den første blir nok Gutten på passbildet.
Forlaget Oktober beskriver boken slik:
«På Fjordtun eldresenter bor en vital og munnrapp kvinne ved navn Katrin Li. Hun kjører elektrisk stolscooter, danser på plenen i haglbyger om kvelden og vanker rundt i nærmiljøet med den største selvfølgelighet. For de andre beboerne på senteret er den pensjonerte legen en ledestjerne, en kvinne man gjerne vil være i nærheten av.
Innenfor leilighetens fire vegger kryper hun mer sammen. Leddene svir og verker, kroppen går i lås. Skarpe og konfronterende telefonsamtaler med sønnen får henne stadig ut av balanse. Og ved å gå gjennom alt av gamle minner – postkort, brev, fotografier – børster hun støv av både det som har vært, og det som kunne blitt. Hvilke deler av fortiden er det verdt å dvele ved? Og hvilke spor er det best å skjule for alltid?
I romanen Fra nå av kan alt skje flettes viktige historiske hendelser sammen med det personlige og skjellsettende. Med alvor og overskudd skriver Espen Haavardsholm frem en kvinne som har levd et uvanlig rikt og hendelsesfylt liv.»
Astrid Terese Bjorland Skjeggerud om Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg:
10:05, 20. oktober 2019
Jeg vil skape kjærlighet til naturen, ekte kjærlighet, for det du elsker, tramper du ikke på og selger som en bruktbil.
Rasering av villmarka. Oppstykkingen av ødemarka. Elver som temmes og demmes. Urørt natur som får vindparker og kraftmaster. Oljeutvinning på Alaskas. Arter som dør. Fuglene som forsvinner. Plasten som fyller havet og kveler hvalene innenfra. Jeg føler det samme som dere. Vi lever i en tragedie. Jeg blir lei meg.oppgitt.frustrert. Jeg har sagt det mange ganger, vi behandler ikke planeten med respekt.
Kontrasten er stor mellom handlingen i romanen jeg nå har lest, Voksne mennesker av Marie Aubert, og romanen jeg avsluttet for noen dager siden og skrev om i innlegget:
Når landet mørknar av Tore Kvæven – en roman med mange kvaliteter
Etter å ha lest boken til Kvæven er det lett å tenke at menneskene i Voksne mennesker, har problemer som de finner ved å pirke i navleloen sin.
Om handlingen i romanen Voksne mennesker av Marie Aubert skriver forlaget:
«Ida er arkitekt, barnløs og i sin beste alder, men i det siste har varsellampene begynt å blinke. For sikkerhets skyld har hun undersøkt mulighetene for å få fryst ned egg til senere bruk, i tilfelle hun skulle treffe den rette. Nå er det sommer, og Ida tar bussen sørover til barndommens ferieparadis, hvor moren skal feire 65-årsdag med sin lille familie. På hytta venter lillesøster Marthe med samboer og bonusbarn. Alt skulle ligge til rette for noen fine feriedager, hadde det bare ikke vært for Marthes strålende nyheter.
Voksne mennesker er en roman om tynnslitte familiebånd, sjalusi og selvhevdelse, og om skammen over en uelsket tilværelse.»
Hovedpersonen og fortellerstemmen er Ida, 40 år og singel. Ida har før hytteturen vært på en fertilitetsklinikk i Sverige. Planene er å ta ut egg og fryse de ned. Marthes strålende nyhet, er at hun er gravid.
«Jeg tar av meg den svette T-skjorta, legger meg bakover på den oppredde senga og ser i taket og hører på lydene utenfra, vinduet er åpent, måker som skriker langt borte og Olea som roper at Kristoffer skal se på henne for et eller annet, hun roper til hun blir sint i stemmen, pappA!, og han svarer jeg ser på deg, med et tonefall som roper at han ser på telefonen sin. Jeg hører en båt ute på sjøen, en som går raskt, det har skyet over, det er kaldt å ligge i bare bh. Jeg gråter ikke. Det lukter alltid litt innestengt her, og sengetøyet er mykt og slitt og lukter tørkesnor, madrassen er gammel skumgummi, det er sånn det skal være, jeg har ligget i denne senga hver sommer siden jeg var liten. Så nå er jeg her. Med Marthe. Med mannen hennes og barnet deres i magen og Olea.
Jeg hadde ikke trodd det, ikke på ordentlig. Venninnene mine har gått forbi meg, alle sammen, men at Marthe, at hun også, et sted inni meg hadde jeg bare tenkt at det ikke kom til å bli noe av, at det ikke kom til å forandre seg, Marthe kom jeg alltid til å ha der som en jeg måtte trøste, hun kom ikke til å gå forbi meg.
Hun kan ikke gå forbi meg.
Jeg holder om meg selv, huden er liksom vissen og tørr, kroppen er ingenting og ingen vil noe med meg lenger, som om jeg har sluttet å finnes. Jeg har aldri hatt med meg noen hit til hytta, det har aldri vart lenge nok til det. Marthe har sittet her med kjærester siden hun var femten og alltid fått det største soverommet, alltid trege, tafatte gutter som mamma og jeg har himlet med øynene av, for hun endelig ble sammen med Kristoffer og fikk Olea på kjøpet. Og jeg, hva har jeg.»
Livet har på en måte gått ifra Ida. Det er ikke lenger så kjekt å date menn som er gift og samboere, og mene at utroskapen ikke hennes problem. I disse dagene på hytta kommer de dårlige sidene til Ida frem med styrke. Det er som en av rollene Linn Skåber spiller. Menneskelig og morsomt, men noen ganger blir jeg flau av personen Linn Skåber spiller. Ikke en gang Olea, bonusbarnet til Marthe, klarer Ida å holde utenfor det til tider skitne spillet sitt.
Selv om jeg synes romanen til Marie Aubert er en god bok, er jeg i tvil om jeg ville trivdes å lese om Ida utover romanens 140 sider. I bunn og grunn synes jeg hun er kjedelig.
I den verda der han hadde levd, og i dei draumane han hadde skapt, hadde framtida lege open for han, og enno hadde han ikkje forstått at draumar kan vera av luft og menneske av fjell.
«Grønland, den mektige polarøya lenger vest i havet, var lenge ukjent, men så trådte Eirik Raude frem. Han kom fra Jæren. Sammen med sin far utvandret han til Island og slo seg til der, men etter en tid røk han uklar med mektige slekter. Det endte med at han ble dømt fredløs og måtte flykte fra landet. Han seilte vestover havet, oppdaget Grønland og organiserte en ekspedisjon av utvandrere som slo seg til på vestkysten av det nye landet. Dette samfunnet på Grønland skulle vokse og bestå i ca 500 år for så gåtefullt å forsvinne.
Som en naturlig følge av den gradvise norrøne ekspansjon vestover Atlanderhavet hendte det så at Leiv Eiriksson omkring år 1000 e.Kr. seilte til havs fra gården Brattalid på Grønland og oppdaget Amerika. Vestervegen var fulgt helt frem.»
Sitatet er fra boken jeg skrev om i innlegget:
Oppdagelsen av det nye land av Helge og Anne Stine Ingstad - om de norønnes oppdagelse av Nord-Amerika.
Romanen til Tore Kvæven Der landet mørknar vant Brageprisen 2018, og den begeistret kritikerne, ikke minst for hans skildring av dyr og natur. Handlingen er lagt til de norrøne bosetningene på Grønland, derfor sitatet fra boken over. Er du nysgjerrig på romanen, anbefaler jeg denne episoden fra NRK bok;
«Når landet mørkner" er Tore Kvævens andre roman. Læreren og sauebonden fra Sirdal debuterte for sju år siden med "Hard er mitt lands lov". Begge romanene er historiske mastodonter, begge fikk kritikerne til å juble. Reporter Kjartan Årsand ble med Tore Kvæven på skitur. Hør også litteraturkritiker Anne Cathrine Straume, historiker John McNicoll og programleder Otto Haug.»
Jeg har lest flere bøker av Helge Ingstad, bl a Øst for den store bre, om Ingstads opphold på Grønland. Hans beskrivelse av dyr og natur skapte så klare bilder, det samme gjør Kvæven i romanen Når landet mørknar. Samtidig er boken mer enn dette. Den er spennende fra første til siste side. I tillegg er den interessant, og jeg får lyst til å lese flere bøker om den tiden denne historien er lagt. Jeg vet at jeg har likt en bok når jeg tenker at den kunne jeg ønsket var blitt filmatisert. I dette tilfellet med Arnar og Eir i hovedrollen. Arnar med en fremdrift som jeg liker å lese om. Han som på slutten av romanen sier til Eir:
«Høyr Eir. Dei fleste av dei vala ein får i livet, er så små at dei knapt set merke etter seg. Men der finst blant dei somme som er større. Og sviktar ein der, så blir alt verdilaust, alt det andre ein stod for.»
Sist sett
