He was crouched in the septic tank watching this and he found it very pleasing. He saw in it an aspect of himself, of his part in things. He watched the boy’s mum mashing a hedgehog, turning panic stricken animal into watery blood-spike soup, and he loved it very much, same as Mrs Lartan stamping on a poisoned mouse to finish it off, same as John and Oliver shooting Jackdaws at the tip, same as Jean drowning wasps in her jam trap. One day as good as any in the human war against others
Og science fiction hjelper oss å utforske aktuelle, dagsaktuelle, problemstillinger. Den sier: sett at ... tenk om .. og prøver å vise oss konsekvensen av våre valg. Det er altså bare tilsynelatende at slik fiksjon foregår i fremtiden. Det er naturligvis oss selv - vårt her og nå - den vil fortelle om.
Det var i NRK radio programmet Åpen bok at jeg hørte boken til Hannah Fry Hallo, verden bli omtalt. Hannah Fry er ifølge forlaget «professor i matematikk ved University College London. Hun jobber med algoritmer for å forstå mønstre for menneskelig oppførsel i ulike deler av samfunnet vårt. Hun har også laget flere TED talks.»
Jeg er ingen teknologi skeptiker. Eller redd for ny teknologi. Tvert imot, jeg sitter store deler av arbeidsdagen foran skjermen og er avhengig av drøssevis av programmer. Men erfaringen min tilsier at man bør ha en sunn skepsis til budskapet om at datamaskiner skal overta for oss mennesker.
Dessverre er det slik at bedriftseiere og ledere i staten får stjerner i øynene med tanke på at ny teknologi kan gjøre at de kan kvitte seg ansatte for å redusere kostnadene. I en slik setting er de svært mottakelige for selgere av ny teknologi. Det får meg til å tenke på kremmerne som gikk rundt på bygdene i gamle dager og solgte alt mulig krims krams.
De som tror boken handler om kunstig intelligens (KI) og bekymringene rundt det, blir skuffet. Hannah Fry skriver at inntil videre er bekymringer for ond KI omtrent som bekymringer rundt overbefolkning av Mars.
Min erfaring er at ikke alt det som glimrer er gull, også når det gjelder ny teknologi, og at det må være et samspill mellom maskin og menneske. Uten kompetente mennesker kan man ikke utvikle kompetente dataprogram. Det har boken til Hannah Fry bekreftet. Boken var vel verdt å kjøpe og lese.
Fra bokens innledning:
«I denne boken skal vi se nærmere på det voldsomme oppbudet av algoritmer som vi i stadig større grad er avhengige av, kanskje uten å være klar over det. Vi skal se nøye på hva de hevder å være, undersøke den uerklærte makten de har, og konfrontere de ubesvarte spørsmålene vi bør stille oss. Vi skal se på algoritmer som politiet bruker for å avgjøre hvem de skal arrestere, og som gjør at vi må velge mellom å beskytte ofrene for kriminalitet og uskylden til de anklagde. Vi skal få et innblikk i algoritmer som dommere bruker for å fastsette straff for dømte kriminelle, og som krever at vi må avgjøre hva slags rettssystem vi vil ha. Vi skal finne algoritmene som leger bruker for å overstyre sine egne diagnoser, algoritmene i førerløse biler som tvinger oss til å ta stilling til var egen moral, algoritmene som griper inn når vi gir uttrykk for følelser, og algoritmene som kan undergrave demokratiet.
Jeg påstår ikke at algoritmer er dårlige i seg selv. Som du vil få se på disse sidene, er det mange grunner til å være positive og optimistiske med hensyn til det som venter oss. Ingen gjenstand eller algoritme kan være god eller dårlig i seg selv. Det som betyr noe, er hvordan de brukes. GPS ble oppfunnet for å skyte opp atommissiler, og nå kan man bruke det når man skal levere pizza. Popmusikk på repeat er blitt brukt som torturmetode. Og uansett hvor vakker noen har lagd en blomstergirlander, kunne jeg kvalt deg med den hvis jeg ville. Når vi skal danne oss en oppfatning av en algoritme, må vi forstå forholdet mellom menneske og maskin. Hver algoritme er uløselig knyttet til menneskene som lager og bruker den.
Det betyr at dette egentlig er en bok om mennesker. Den handler om hvem vi er, hvor vi skal, hva som er viktig for oss, og hvordan det forandrer seg gjennom teknologi. Den handler om hvilket forhold vi har til de algoritmene som allerede er her, de som arbeider side om side med oss, styrker evnene vare, korrigerer feil, loser problemer og skaper nye underveis.
I boken spor vi oss om en algoritme, når alt kommer til alt, er nyttig for samfunnet. Om vi skal stole mer på maskin enn på var egen dømmekraft, og når vi bør motstå fristelsen til å la maskiner ta kontrollen. Vi skal åpne algoritmene og finne begrensningene deres, og vi skal se nøye på oss selv og finne våre egne. Boken handler om å skille det skadelige fra det gode og avgjøre hva slags verden vi vil leve i .
Fremtiden skjer nemlig ikke bare av seg selv. Det er vi som skaper den.»
Kjedsomhet fører til mye rart ...
Hell i uhell?
Nina Lykke har fått stor oppmerksomhet for bøkene sine de siste årene. Hennes siste; Full spredning er en av dem. Den har fått delte meninger, og grunnen til at jeg leser den er fordi jeg glemte å avbestille den i fjor høst da den var en av hovedbøkene til bokklubben jeg er medlem av. Det ga meg en sjanse til å lese en av bøkene hennes likevel, og den sjansen tok jeg.
Tittelen sier det meste. Det er ikke vanskelig å se at det er en legeroman. Elin er fastlege og livssituasjonen hennes har forandret seg betraktelig, noe hun prøver å skjule. Etter å ha vært utro med en tidligere kjæreste, en hun var i forhold med for mange år siden, og det ble oppdaget, bor hun midlertidig inne på sitt eget kontor. Hun gjemmer det selvfølgelig for andre, og har det som sin egen lille hemmelighet. Hva vil skje med familien hennes, og fremtiden?
Gammel kjærlighet ruster aldri?
Midtlivskrise eller gamle følelser? Det er ikke godt å si. For Elin virker det som om hverdagslivet kjeder henne. Hun kommer i tilfeldig kontakt med en gammel kjæreste, mens hun fremdeles er gift med Aksel. Aksel er opptatt med å være med på diverse skirenn, mens hun selv ikke har så mange hobbyer, bortsett fra drikking og TV - serier. Det er det kveldene hennes betår av. Det virker nesten som om hun og hennes mann har sluttet å gjøre noe sammen og kommunisere ordentlig? De bare bor sammen og er under samme tak uten egentlig å være der for hverandre eller med hverandre. Det er nesten som om de er spøkelser sammen.
Det er ikke noe avslørende å si at boka handler om avstand, og utroskap da utroskap nevnes allerede i baksideteksten. Så man vet godt hva som skjer før man begynner å lese boka, men syntes ikke det gjorde noe, for Elin er spennende å lese om. Hun virker noe vimsete og smårar. Fin humor har hun også, som man ofte tenker selv, men som man ikke sier høyt. De "samtalene" hun har med plastskjelettet Tore er også skjønne på en humoristisk måte. Det er det som løfter opp det meste av boka.
Lykke skriver engasjerende og godt, og har fin bruk av humor, men selve handlingen ble lett og for fort noe tungtrødd og ensformig. Derfor ble det noe tørt underveis, dessverre. Ble heller ikke spesielt begeistret for slutten siden man skjønner fort hvordan det vil gå. Forventer ikke action på hver side, eller hendelser hele veien, men dette ble for stillestående for min del.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg ga boken en 4`er, som nok er den terningen med færrest prikker i denne serien. Håper hun flesker til med en forrykende avslutning på serien til neste år :)
Almost everyone has an inborn need to create; in most people this is thwarted and forgotten, and the drive is pushed into other actives that are less threatening, less difficult, and less rewarding. In some people, the need to create is transmuted into the need to destroy."
Knowledge is knowing that Frankenstein is not the monster in Marys novel. Wisdom is knowing that Frankenstein IS the monster in Marys novel.
Romanen Hilde Wangel av Klas Östergren er en del av Ibsen Nor, som i tillegg er romanen Nora av Merete Pryds Helle og Vigdis Hjorth med romanen Henrik Falk. Romanene ble utgitt i 2019. Jeg har tidligere lest og skrevet om en av romanene i innlegget:
Nora av Merete Pryds Helle – en roman fritt etter Henrik Ibsens Et dukkehjem
Før jeg leste romanen til Klas Östergren, så jeg Henrik Ibsens Fruen fra havet og Byggmester Solness i fjernsynsteateret. I begge oppsetningene spiller Minken Fosheim (f. 1956 – d. 2018) Hilde Wangel. Derfor ble det henne jeg så for meg som Hilde Wangel når jeg leste romanen
Etter å ha lest Nora til Merete Pryds Helle gledet jeg meg jeg meg til å lese romanen Hilde Wangel. Men det ble ikke den store leseopplevelsen. Det er ikke noe å si på kvaliteten på språket. Tror også at det at jeg så fjernsynsteatrenes oppsetning var en fordel. Uten å ha sett forestillingene hadde jeg neppe forstått prosjektet med romanen. Romanen kunne med fordel vært kortere. Jeg gikk lei på slutten av lesingen, og avslutningen ble bare en transportetappe for å få lest ferdig.
Jeg lånte romanen av biblioteket. Og akkurat nå er jeg glad jeg står i lang kø for å lese romanen til Vigdis Hjorth Henrik Falk. Kjenner at jeg er litt lei Henrik Ibsens akkurat nå.
Paul Tremblay er en horrorforfatter som har publisert noen bøker tidligere, som av en eller annen grunn har gått meg hus forbi. Heldigvis la jeg merke til denne!
God, gammeldags horror?
Horror er ikke lenger det det en gang var. Jeg liker ikke helt den nye retningen den tar. Dagens horror omtales ofte som rørende og hjertevarme. Før i tiden var de grusomme, voldelige, skremmende. De var der for å gi noen mareritt resten av året. Det er det som horror er ment å være. Skremmende og snikende.
Dette er ikke skremmende eller snikende horror, men mer filosoferende og går litt i dybden, og det er slett ikke dumt det, heller. Bedre det enn at alt skal være så rørende. Jeg er dessverre ikke lettrørt.
Et fristed forandres til et mareritt
The Cabin at the End of the World er om et fristed som forandres til et mareritt. Eric og Andrew har med seg deres kjære aoptivdatter Wen til hytta for litt kvalitetstid og ro fra hverdagen. En dag Wen er ute i nærheten av hytta for å fange gresshopper og for å sette dem fri senere, dukker det opp en stor og fremmed mann opp i området. Han presenterer seg som Leonard og prøver å være hennes venn, men det er noe han sier som gjør til at Wen føler seg usikker. Derfor løper hun inn i hytta for å advare de andre, men mot hva? Senere viser deg seg at Leonard ikke er alene, men sammen med få andre, går de sammen til hytta til Eric og Andrew. Hva vil de, og hvem er de?
Dette er som nevnt en noe ukjent bok, noe som er synd for den fortjener mer oppmerksomhet. Historien i seg selv er på ingen måte nyskapende eller fresh, men det er måten den er skrevet på og undertonene som bidrar til at den skiller seg litt ut likevel.
Har lest over mange tråder og diskusjoner om denne boka og meningene er mange, spesielt delte, både om handling og avslutning. Jeg likte avslutningen i motsetning til mange andre for det er en type avslutning med mange undertoner, som kanskje ikke alle liker. Men jeg er fan av undertoner, fange opp det som står beskrevet mellom linjene. Syntes det var en fin touch uten at jeg skal røpe noe. Vil heller ikke røpe om boka består av en åpen slutt eller konkluderende slutt, for vil ikke ødelegge for noen som kanskje har tenkt å lese den. Selv er jeg glad for at jeg ikke visste noe særlig om boka på forhånd. Diskusjonene jeg har lest om boka, er blant annet på Reddit. Det er ikke en diskusjonsforum om bare bøker, men alt mye annet også. Jeg er ikke medlem der selv, men greit å slå opp i en gang i blant for å lese om meninger om bøker man har lest, filmer og mye annet.
Advarer mot at boka har noen voldscener i tilfelle noen ikke liker det, men jeg har ikke noe i mot det i bøker. Den er også vel treg i begynnelsen. Det gjør at intensiteten bygger seg mer og mer opp, noe jeg har savnet litt i horrorbøker i det siste. Det er fremdeles håp for min favorittsjanger.
Fra min blogg: I Bokhylla
Slapt, for omstendelig og pratete. Historien hadde fortjent strammere redigering. Les mer her
Litt langsom krim, men interessant, stigende spenning og lærerikt om et område i Tjekkia som har skjult historie fra etterkrigstiden. Mer i bloggen her
Når man blir lite populær på grunn av en avgjørelse man tar ...
Mange prøvelser
Anja bor sammen med sin familie i en blokk i Trondheim. Hun bor der sammen med mor, far og bror. Broren bor der forløpig ikke siden han studerer i København. Tidlig måtte Anja gi opp fotballkarrieren på grunn av skade, og er istedet dommer. Gjennom et dommerkurs, skal Anja dømme en guttekamp og det går heftig for seg. Hun får betale konsekvensene av det lenge etterpå. Grunnen er at en av de "dyktige" fotballspillerne føler seg urettferdig behandlet av henne. Som straff blir Anja grovt mobbet på Internett, både gjennom manipulerende bilder og dryge kommentarer. Hvem står bak og hvordan kan noen være så ondskapsfulle? Det er heller ikke lett for Anja å møte opp på skolen etter hvert, mens netthetsingen pågår siden hele skolen vet om det. Vil det noen gang ta slutt, og vil det noen gang bli bedre? Heldgivis har hun sine nærmeste og gode venner som støtter henne, men er de sterke nok til å komme seg gjennom en så alvorlig mobbesak alene?
Før i tiden pågikk mobbing ansikt til ansikt, og også snikmobbing i nærheten av noen, men nå er det ikke bare offline, men nå er det dessverre også online, siden fleste er på Internett. Mobbing er ikke greit, hverken online eller offline. Det er ikke greit på noen måte, heller ikke anonymt. Ingen vet hvor mye det skader en person. Denne boka viser mange måter hvor mye mobbing kan knekke noen. og det er sårende lesing.
Netthets og mobbing generelt er et viktig tema som bør tas opp, spesielt nå som de fleste har tilgang til Internett. Er selv glad jeg vokste opp i en tid uten Internett, apper og sosiale medier. Så kan ikke forestille meg presset dagens ungdom går gjennom. Omtrent alt blir dokumentert. Ikke rart så mange får prestasjonsangs, får lav selvtillit og mye annet med alt det presset som aktivitet på Internett bidrar med.
Boka gir et godt innblikk i hvordan det er å være et offer uten å spille offer i ondskapsfull, utspekulert og utilgivelig utfrysning online, som er synlig for alle. Hvordan takler man det, og er det mulig å komme seg gjennom det uten å bli helt ødelagt. Og vil folk glemme?
Blir man sterkere av motgang?
Anja oppfattes som en livlig og glad jente, kanskje litt selskrytende noen ganger ,spesielt når hun tenker tilbake på seg selv som fotballspiller, men som gradvis blir som en skygge av seg selv. Vil vi lesere få den originale versjonen av Anja tilbake igjen, etter en slik alvorlig situasjon? Spørsmålene blir mange underveis, og man tenker med grøss på hva man selv ville ha gjort i en lignende situasjon. Ingen fortjener å gå gjennom noe slikt.
#Kampklar er en alvorlig, tapper og småhumoristisk roman for ungdom som tar opp et viktig og aktuelt tema om det å være i en svært sårbar situasjon. Mobbing skjer omtrent overalt, og denne boka er et godt eksempel på hvor langt mobbing dessverre kan gå. Selv om man ikke har opplevd netthets, var stresset i boka nesten til å ta og føle på.
Fra min blogg: I Bokhylla
Barndommens måne er en fin bok. En fin historie blandet sammen med andre, kanskje ikke fullt så interessante historier. Men likevel med en stemme en blir fanget av og hvor en ikke kan få lagt fra seg boken før en har lest slutten.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Denne boken er et nervepirrende kappløp styrt av en ondskapsfull og hevngjerrig psykopat. Men for en bok!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Dette er en vakker og spennende historie. En får dyp sympati for A, for det begrensede livet han lever, for alt han mister hver dag og for hva han går glipp av. Men samtidig er A en sterk person som ønsker å gjøre det som er riktig, og leseren heier på ham gjennom historien.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger