Bokelskere.no

De beste bøkene jeg har lest i Juli er:
''Skyggen av Angie Sage''
''Spiral av Roderick Gordon & Brian Williams''

Når du kommer inn i et bibliotek er der i evigheter og så kommer du ut med en haug med bøker:)

Bang!
Bortsett fra lyden og en lammende frykt for å bli skadet er det mest skremmende ved en eksplosjon den brøkdelen av et sekund da verden blir splintret. Det er som om selve tiden og rommet rives i filler, og du faller gjennom uten å ane hva som finnes på den andre siden.

''Spiral av Roderick Gordon & Brian Williams''

Jeg ble nettopp ferdig med femte bok i en serie. Boka heter Spiral. Den nest siste boka. Den sise er blitt utgitt nå i 2013. Jeg kommer nå til å fortsette på en annen serie som heter Septimus Heap til jeg finner den sjette boka som heter Terminal;)

Darkness, Be My Friend er veldig spennende og godt skrevet. Jeg har ikke funnet noe å pirke på, likevel er jeg ikke super-imponert. Boka mangler det lille ekstra som gjør at jeg elsker den. Ikke misforstå meg, jeg likte boka veldig godt, men jeg elsket den ikke. Om du skjønner? Alt er veldig gjennomført og bra, men det lille ekstra er ikke der...

Jeg liker godt måten Ellie forteller på. Hun er helt ærlig med seg selv og leseren, og det synes jeg er veldig interessant. John Marsden skriver godt, og det var gøy å lese, men boka var litt for lett å legge fra seg. Dessverre! Jeg ville veldig gjerne elske boka siden jeg var litt skuffet over den norske oversettelsen av bok tre, Frosten, tredje dag.

Jeg liker godt Ellie og vennene hennes Homer, Lee, Fi og Kevin. De virker som om de kunne ha levd, og det beste er at ingen av dem er perfekte. Jeg er litt lei av perfekte karakterer. Ingen er jo perfekte i virkeligheten. Jeg skulle gjerne visst litt mer om hvordan vennene til Ellie tenkte, men det er litt vanskelig siden det er Ellie som forteller.

Alt i alt er dette en bra bok, men den mangler det lille ekstra. Jeg anbefaler serien likevel!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Enda en solid bok fra Anthony Horowitz. Hans Alex Rider-serie skuffer ikke. Skeleton Key er grundig gjennomført og er veldig spennende. Selv om jeg vet at det er flere bøker om Alex, var det flere ganger jeg var redd for at han skulle dø. Jeg likte boka! Den er veldig lettlest. Det går fort å lese hundre sider i denne boka.

Alex er ung til å være spion. Han er bare fjorten år. Likevel virker det som om Alan Blunt, skjefen hans, tror han er eldre enn han er. Jeg synes det virker som om Alan Blunt ikke tenker på Alex i det hele tatt, bare på at jobben blir gjort. Det er veldig tydelig at han ikke har barn selv! Sånn sett liker jeg Mrs. Jones litt bedre. Hun tenker i hvert fall på Alex' beste når det går for langt, i motsetning til Alan Blunt.

Oppdraget Alex må på i denne boka er tøffere enn noe av det han har gjort før, og det endrer han mye tydeligere enn de tidligere oppdragene har gjort. Jeg liker det veldig godt at man kan se at Alex forandrer seg. Etter alt det han har vært i gjennom, hadde det vært veldig rart hvis han bare tenkte: Ok, da var det gjort. På tide å fortsette med livet mitt som før. Jeg er veldig glad at det ikke ble slik! Det er så utrolig kjedelig når hovedpersonen ikke forandrer seg.

Alt i alt likte jeg Skeleton Key godt, og anbefaler den til alle mellom 12 og 16 år.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Vi leste den på skolen og så filmen. jeg var en av de få som gråt skikkelig på slutten av boka/filmen. Utrolig nydelig og grusom på en gang!

Jeg har sett på denne boka lenge, men ikke helt visst om det var noe for meg. Science Fiction med masse åttitallreferanser og handling rundt et internettspill. Jeg visste ikke helt. Men så skulle de lese den i en Goodreadsgruppe jeg er med i, så jeg bestemte meg for å lese den. Jeg er glad jeg gjorde det. Ready Player One er veldig spennende og interessant, og referansene til åttitallet var et genialt virkemiddel. Det var veldig morsomt å se hvor mange jeg kjente til, og det var en del. Det var referanser til mange kjente forfattere som; Tolkien, Pratchett, Vonnengut osv..., kjente regissører som Peter Jackson og bøker, filmer, tv-serier. Til og med Doctor Who ble referert til! Dessverre kjente jeg nesten ikke til noen av spillreferansene, men det gjorde ikke noe. Alt i alt ble det nesten i overkant litt mye åttitall. Handlingen skjedde jo i 2044, men det var ikke stort jeg lært om det året.

Mesteparten av handlingen foregår inne i et online simulatorspill, OASIS. Da skaperen av OASIS døde, sa han at den som greide å løse oppgaven han hadde lagt inn i spillet, ville vinne hele formuen hans. Fem år senere var det fortsatt ingen som hadde løst oppgaven. I historien følger vi Wade Owen Watts (Parzival heter han i OASIS), som er den først som løser den første delen av oppgaven.

Jeg liker tanken på OASIS. Det virker som et veldig interessant spill, (jeg spiller ikke i det hele tatt, så det sier litt). Jeg fikk lyst til å prøve det. Det er et simulatorspill hvor du bruker ett par briller som viser deg hva du ser og et par hansker som du styrer med. Det er gratis å lage en OASIS-bruker, men det koster å kjøpe nye ting og dra til nye planeter.

Wade er rett og slett en skikkelig nerd. Han er fast bestemt på at han skal løse oppgaven og finne Hallidays påskeegg. Han er litt overvektig og bruker mesteparten av tiden sin i OASIS. Men det gjør de fleste andre menneskene også. Wade er en av få hovedpersoner jeg har lest om som ikke er supertrent, kjempeflink i idrett og har masse venner. Han er ikke flink til å snakke med andre mennesker i virkeligheten, på OASIS er det derimot noe helt annet. Han er overvektig, og den eneste treningen han får er å gå fra tantas campingvogn til skjulestedet hans. Men jeg liker ham likevel!

Det var aldri mulig å gjette seg til hva som kom til å skje videre. Det skjedde stadig vekk nye nytt og uventet. Det er flott, fordi boka da ikke blir kjedelig. Jeg liker veldig godt når det er umulig å gjette hva som kommer til å skje.

Jeg likte Ready Player One veldig godt og anbefaler den!

Innelgget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Okeeey... Jeg er egentlig ikke helt sikker på hvorfor jeg leste denne boka. Det var nok mest på grunn av det faktum at jeg har den og at jeg fikk dårlig samvittighet fordi den bare lå der. Den var jo en julegave.

Det er helt utrolig at jeg har lest så mange som FIRE bøker av denne serien. (Jeg burde ha stoppet etter bok to!) Hverken bok tre eller fire er noe bra. Jeg likte veldig godt bok én og bok to var helt grei, så jeg ble litt skuffet over at treeren og fireren er så dårlige som de er. I tillegg elsket jeg en annen av Alyson Noël sine seier. Serien om Evers lillesøster Riley er fantastisk (anbefales virkelig!).

Dark Flame var dessverre bare klein å lese. Det var mange ting jeg ikke likte med boka. Mest av alt synes jeg at hovedpersonen, Ever, bare er slitsom og irriterende. Hun bruker den første halvdelen av boka på å klage over livet sitt og prate om hvor forferdelig hun har det. Og alt det som er galt har skjedd på grunn av hennes utrolig mange, dumme valg. Hun gjør mange flere dumme valg enn alle andre. Er det mulig! Når hun ikke klager, tenker hun på hvor fantastisk kjæreste hun har. Hvor fantastisk, kjekk, pen, vakker, sexy, smart, snill osv. Damen er og hvor lite hun fortjener han. Og så er det det med "gropen i halsen hans hvor hodet hennes passer perfekt!" Okeeeey.....

Selvfølgelig er er det ikke nok med at Ever er så teit. Det er jo tre gutter med her også. TRE! Her er det ikke trekantdrama, her er det firkant. Det er litt i overkant mye. Ingen av disse tre er spesielt interessante heller, og jeg fikk ikke noe særlig sansen for noen av dem. Damen er alt for overbeskyttende, Roman er bare slem og Jude, jeg vet ikke helt hva jeg skal si om Jude. Han skjønte jeg ingenting av.

Oppi alt dette har vi bestevenninnen til Ever, Haven. Vel... De er vel ikke akkurat bestevenninner lenger. Haven hater Ever fordi Ever hater Roman som Haven elsker. Litt komplisert. Så de to krangler også mye.

Etter at Ever er ferdig med å klage i første halvdel av boka, bruker hun resten av boka på å snakke og tenke som en hippie. Alt blir bra hvis man bare tenker positivt. Alt er flott. Jeg elsker alle. Utrolig irriterende! Jeg holt på å dø-.-

Alt i alt så anbefaler jeg ikke denne serien til noen. Den er virkelig ikke verdt det!!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Dette er en nydelig skrevet bok. Den er helt fantastisk! Historien er spennende, trist og veldig rørende, og den er nydelig fortalt av Georgy, som er jeg-fortelleren. Denne boka er en fantastisk reise gjennom Georgys liv. Boka starter i 1981. Georgy er å besøker kona, Zoya, på sykehuset. Annen hvert kapittel er fra et eller annet årstall etter at de forlot Russland, mens de andre kapitlene er fra tiden Georgy var Alexejs livvakt. Sakte men sikkert får man oppklart hva det er som har skjedd og hvorfor Georgy og Zoya dro til England.

John Boyne skriver utrolig flott. Han bruker sammenligninger som er nye for meg, men passer utrolig godt. Georgy har en fortellerstemme det er lett å tro på. Jeg merket at han fortalte litt forskjellig da han ble eldre, og jeg synes det passer veldig bra.

Personene i boka er veldig lett å tro på. Det er vanskelig å ikke bli glad i dem. Spesielt Georgy, men også Tsaren og familien hans. Selvfølgelig er det noen personer det ikke er mulig å like, som Fader Gregory, den forferdelige presten som Tsarinaen er helt avhengig av. Alexej er kjempeskjønn og umulig å ikke bli glad i.

I begynnelsen syntes jeg det var litt forvirrende med de russiske etternavnene, men jeg skjønte etter hvert at de hadde navn ala Olavsønn, som folk i Norge hadde for mange å siden (etter hva faren het), pluss at de hadde et familienavn. Georgy heter f. eks. Georgy Daniilovich Jachmenev, faren hans heter Daniil, derfor Daniilovich, og Jachmenev er familienavnet.

Og bare så det er sagt: Jeg elsker coveret. Det er utrolig nydelig. Hva synes du?

Jeg anbefaler virkelig denne boka!!!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg elsker disse bøkene. De er kjempespennende og omtrent umulige å legge fra seg. Michael Grant skriver veldig bra, og jeg gleder meg til å lese siste boka i serien, Light. Jeg er utrolig spent på hvordan det kommer til å ende.

I denne boka får man deler av historien fra de på utsiden sin synsvinkel. Det gir et helt nytt perspektiv til historien. Plutselig får man vite hva som har skjedd med de voksne og alle andre over femten som forsvant da barrieren dukket opp. Man får også vite hva som hente med Mary Terrafino, som valgte å ta spranget da hun ble femten...

Astrid har forandret seg veldig i løpet av Plague og Fear. Om det er til det bedre vet jeg ikke helt enda... Jeg liker i hvert fall den nye Astrid litt bedre enn den gamle. Det er mange andre som også forandrer seg. Sam innser til slutt at ikke alt ligger på hans skuldre. Endelig. Nå kan du endelig gjøre det du må, Sam!

Så er det jo Penny, da. Grusomme lille heks! Jeg synes så synd på stakkars Cigar, som ble satt i hennes varetekt i tolv timer. Tenk det, tolv timer med Penny, hvor hun kan gjøre hva hun vil med deg! (For dere som ikke vet det; Penny kan skape illusjoner som ser og føles helt ekte ut.)

Fear vekket ikke like mange følelser i meg som det Plague gjorde. Derfor likte jeg Plague hakket bedre enn Fear. Likevel anbefaler jeg boka på det sterkeste!

Innlegget ble først publisert på bloggen min.

Skal se om jeg finner de;)

Min yndlingsbok må vel være Tunneler. De bøkene er perfekte for meg og de er kjempe spennende!

Jeg er i bok nummer 4 og synes de bøkene er fantastiske, men det kan godt hende at nummer 5 blir en nedtur:)

Bøkene som jeg har vært opptatt av i sommer er kanskje Tunneler bøkene av Roderick Gordon og Brian Williams. De bøkene er kjempespennende og ganske nye! Seks bøker i alt og den sjette boka kom ut i Mai 2013! Det er litt fantacy, men også litt drama! Anbefaler, anbefaler!

Bare ved å se på tittelen på denne boka, skjønner man at dette ikke er en koselig historie som passer for små barn. Plague. Pesten. Det er det den heter på norsk. Pesten. Skikkelig koselig-.-

Gone-bøkene pleier alltid å være kjempespennende. Denne er ikke et unntak. Til tider var det så spennende at jeg redd for hva som kom til å skje med karakterene i boka. Og det sier litt!

Historien drev meg framover, og det var umulig å gjette hva som kom til å skje. Michael Grant lar historien ta den ene uventede svingen etter den andre. Jeg elsker denne serien, og jeg er så glad jeg har femte boka, Fear, liggende hjemme, slik at jeg kan begynne på den med en gang.

Av og til lurer jeg på hvor mye vondt og forferdelig de stakkars barna i Perdido Beach må tåle. Og det er to bøker igjen om lidelsene deres! Hvorfor må forfattere gjøre så mye forferdelig mot karakterene sine? Det ville kanskje ikke blitt like spennende, men allikevel...!

Noen scener i boka er bare helt grusomme. For eksempel denne pesten som går. Den får de stakkars barna til å hoste opp lungene sine! Noen hoster så kraftig at de brekker nakken! Det er i disse øyeblikkene at jeg må si til meg selv: "Det er bare en bok, Anna. Det skjer ikke i virkeligheten." Jeg er så glad det bare er en bok. Det er noen bøker man tenker at man ikke har lyst til å se på film. Dette er en av dem.

Jeg liker tanken på at noen av barna har "mutert", fått spesielle krefter/evner. Sam kan for eksempel skyte lysstråler/laserstråler, (jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det), ut av hendene sine, Jack er supersterk og Dekka kan styre tyngdekraften. Dette er bare noen av evnene de forskjellige "mutantene" har.

Boka har fått meg til å le høyt. Den har nesten fått meg til å begynne å gråte. Jeg har blitt veldig glad av noen scener, mens etter jeg hadde lest andre måtte jeg ta en pause mens jeg tenkte: "Hvorfor? Hvorfor gjør du dette mot meg, Michael Grant?" eller "Neeeei!!!" Så måtte jeg skyndte meg å lese videre, for å finne ut hva som kom til å skje.

Anbefales virkelig! Men ikke for folk som blir fort redd.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Nå er det veldig lenge siden jeg leste Når natten er mørkest, og derfor husket jeg ikke så veldig mye. Det var litt irriterende fordi de stadig vekk hintet til ting som hadde skjedd før, men det gikk greit. Jeg begynte å huske ting etter hvert.

Boka er veldig spennende, og det er veldig interessant å se hvordan ungdom reagerer på en slik situasjon. Krig er ikke ønsket, men det er spennende å lese om.

Det er Ellie som forteller. John Marsden har faktisk utviklet en ny forteller måte, som kalles Ellie's voice. Jeg liker godt måten hun forteller på. Man lærer mye om henne, men dessverre ikke like mye om de andre. Jeg skulle gjerne lært mer om dem. Én ting som er litt dumt med at det boka er skrevet i jeg- form, er det at alt sees fra Ellies side. Hvis noen av de andre er et annet sted, vet ikke jeg som leser noe mer enn det Ellie gjør. I bøker hvor det er en allvitende forteller, kan man hoppe litt mellom hvem som er i fokus. Når det et jeg-forteller, kommer man i stedet mye tettere innpå hvem det nå er som er jeg. I denne boka er det Ellie.

I løpet av boka var det én ting jeg irriterte meg litt over. Det var at forlaget ikke hadde korrekturlest godt nok. Det var steder ord var skrevet litt feil, og det var steder det manglet komma. Det gjør at det blir litt slitsomt å lese. Dessverre!

Jeg er litt usikker på om jeg skal fortsette med serien eller ikke, men det er mest fordi jeg har så utrolig mange andre serier/bøker jeg vil lese. Hvis jeg finner neste bok på engelsk på biblioteket, skal jeg lese ferdig serien.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg liker godt å lese bøker hvor handlingen er lagt til fortiden. Det at boka er lagt til 1881 passer meg altså helt perfekt! Det er spennende å lese om hvordan folk levde på denne tiden. Boka er lagt til London. Det er gøy å lese om 1800-tallets London. Hvordan livet var der, og hvordan folk oppførte seg. Det synes jeg forfatteren får veldig godt til. Han skriver realistisk, og det er lett å leve seg inn i verdenen han beskriver.

Sally Lockhart er en sterk karakter. Hun har sine sterke meninger, og hun er modig og tøff. Hun er feminist og veldig opptatt av kvinners rettigheter. Hun er en interessant person, og hun har en tydelig personlighet som kommer fram gjennom handlingene hennes og det hun sier. Forfatteren er god til å skildre personer og får tydelig fram forskjellige karaktertrekk ved alle karakterene i boka.

Harriet, Sallys datter, har jeg stusset litt over. I boka står det at hun er nesten to år, men hun prater mye, og det virker som om hun forstår det meste av det som skjer. Jeg synes det virker som om hun er tre eller fire år gammel, og jeg synes det er litt rart at hun bare er to.

Historien i boka er veldig spennende, og boka er vanskelig å legge fra seg. Det er ikke umulig, men det er vanskelig. Historien er lett å komme inn i, og den bruker ikke alt for lang tid til innledningen.

Språket i boka er godt. Philip Pullman skriver bra, men av og til kan det bli litt vanskelig å forstå for oss som ikke har engelsk som morsmål.

En annen ting jeg synes var litt rart, er at noen av ordene i boka er skrevet på den amerikanske måten selv om forfatteren er engelsk. For eksempel står det: color i stedet for colour. Jeg har tenkt litt på dette og kommet fram til at det må være en trykkfeil. Det er likevel litt rart at det skjer flere ganger i boka...

The Tiger in the Well er tredje boka om Sally Lockhart. De to første heter The Ruby in the Smoke og The Shadow in the North. Første boka finnes også på norsk. På norsk heter den: Rubinen i røyken. Dette er en serie jeg anbefaler for alle som liker krim og kan lese engelske bøker.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Siste boka i serien om Sally og Jim. Det er nesten litt trist. Når jeg er ferdig med en serie, pleier jeg å være glad fordi det var spennende å lese, men også litt trist fordi det ikke finnes flere bøker i serien. Litt rart men slik er det!

Som de forrige bøkene likte jeg The Tin Princess veldig godt. Den er godt skrevet. Forfatteren bruker et rikt språk, men det kan til tider bli litt for komplisert for meg som ikke har engelsk som morsmål.

Karakterene er interessante. De virker som om de er personer som kunne ha levd, og det liker jeg. Da slipper jeg å sitte og lese om personer som egentlig er ganske overfladiske og kjedelige. Det er mye bedre når personene kan reflektere litt over seg selv og verden.

Selve boka handler om Jim og ikke Sally denne gangen. Det er en kledelig forandring. Jim er en fantastisk karakter. Han er modig, omtenksom og sterk uten å bli til den typiske helte-klisjéen. Han er kjapp i hodet og har alltid en kommentar på lur.

Serien heter A Sally Lockhart Mystery, men i denne boka er Sally nesten ikke med i det hele tatt. Hvorfor forfatteren har valgt å gjøre boka til en del av serien og ikke som en frittsttående roman har jeg lurt litt på, men kommet fram til at det må være fordi den handler om de samme karakterene som de andre bøkene.

Handlingen er spennende, og mesteparten foregår i et land som heter Razkavia. Dette er et oppdiktet land mellom Østerrike og Tyskland. Det er gode beskrivelser av landet og tradisjonene der.

Alt i alt er dette en verdig avslutning på serien. Jeg anbefaler virkelig!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.