Syns denne var veldig skuffende.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Schyte er en dystopisk bok som følger to tenåringer, Citra og Rowan. De har vokst opp i en verden hvor alle problemene fra vår tid er løst, dette som medfører at ingen dør lenger. For å holde befolkningstallet stabilt trenger må noen ha ansvar for å drepe tilfeldig utvalgte personer. De som har dette ansvaret er Sychtes (norsk: Hjåer, fra mannen med hjåen). Citra og Rowan blir valgt ut til å være lærling til en Schyte.

Verden var beskrevet som en perfekt hverden hvor sykdommer, krig, politikk og alt annet 'unødvendig' var utryddet. Den ble styrt av en kuntig intelligens (AI) som var blitt bevist, og tok valg på vegne av verden på den mest rettferdige måten mulig. På grunn av at alt var blitt perfekt og ingen døde var det et behov for noen som uavhengig av AIen kunne ta livet av mennesker. Disse Schytene fikk styre for seg selv uten påvirkning fra resten av verden. De var rett og slett immune til lovverket, og som konsekvens var det her verden fremstod som det vi kjenner fra vår tid. Listige politikere, folk som er flinke til å snu på ordene til andre og hvor karisma er en viktig egenskap.

Citra og Rowan ble spesielt valgt ut av en Schyte med sterke moralske holdninger. Han utnevnte tenåringene som lærlinger fordi han så de også hadde noen av de samme verdiene. Citra er en ærlig og bestemt person som var lett å like, hun var ikke redd for å si det hun mente var rett. Rowan var flinkere til å blende inn i mengder, han handlet alltid rettferdig men det var sjeldent han snakket høyt om hvorfor han gjorde som han gjorde. De to prøver gjennom hele boken å holde på de moralske verdiene de har, men kommer til stadighet over nye hendelser som får dem til å stille spørsmål ved alt de har lært tidligere.

Det var også mange andre spennende karakterer i boken, karakterer med mange meninger om hvordan det å være en Schyte kunne gjøres annerledes. Det var disse karakterene som gjorde boken spennende for min del.

Første halvdel av boken bestod av mye introduksjon til verden og karakterer, jeg syns dette tok lang tid å lese og la ofte fra meg boken. Dette la derimot opp til mye spenning senere i boken. Verden i denne boken var det jeg hadde mest problemer med. Jeg slet med å se hvordan en verden kan bli så perfekt, men fremdeles ha så mange 'hull'. Disse Schytene styrte for seg selv og hadde en politikk som kan minne om dagens USA, mens resten av verden var perfekt. Samtidig slet menneskene som bodde der med motivasjon til å leve, fordi de ikke hadde annet valg enn å leve for alltid og dermed manglet mål og ambisjoner.

Derimot er jeg glad for at boken holdt seg til en sammenhengende historie som ble avsluttet når boken var ferdig. Da slipper man å lese tre bøker for å få med seg hvordan historien ender, men man har mulighet til å følge karakterene videre på nye eventyr. Dette og en spennende avslutning, (jeg klarte ikke legge fra meg boken da jeg kom til siste halvdel,) på boken ga meg lyst til å lese videre i serien.

(fra boknerd.no)

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Anmeldelse først publisert på boknerd.no

Hysj er en grafisk roman som følger Hanna i en sommerferie hvor hun lærer mer om det å vokse opp. Hanna er mer interessert i å fange dyr og holde pusten under vann, mens venninnen heller vil være med den kule storesøsteren og prate om kropp og gutter.

Hisorien er søt og lettlest og viser hvordan Hanna håndterer det hele. Hun er en barnslig karakter, og som gjør det hun får impulser til å gjøre. Det å være populær og pen er enda ikke blitt en ting hun har startet å bekymre seg for. Dette er fint og forfriskende å lese om. Samtidig er det litt trist å se hvordan barndommen er over for de andre karakterene i historien. Snart vil Hanna også bli som dem.

Tegnestilen og fargevalget på hver side er enkelt, men samtidig nydelig. Det veksles mellom små bobler med tegninger som forteller historien, eller hele sider med store bilder. Det var igjen og igjen en fryd å bla om til neste side.

5 / 5

Godt sagt! (3) Varsle Svar

fra http://www.boknerd.no/
dette er et leseeksemplar

Komme hjem følger historien til et helt slektstre. Det hele starter med to halvsøstre i Afrika på 1700-tallet, og følger deres etterkommere gjennom generasjoner. Annenhvert kapittel følger familien til Effia som ble igjen i Afrika, og de andre følger etterkommeren til Esi som ble sendt til Amerika som slave.

Boken var lett og rask å lese, men etterlot meg med 'book hangover', en lyst til å lese mer. Hvert kapittel følger en karakter, og vi får et innblikk i denne personen sitt liv. Det er et slektstre på starten av boken som hjalp med å holde oversikt. Dette hjalp også til med å skape et helhetlige bildet over hele historien.

Selv om det var mørke og triste ting som ble beskrevet, alt fra slavehandel, slavearbeid, tvangsektespaer og mer, så var det ikke tungt å lese. Karakterene viste ikke om andre eller bedre måter å leve på så de syntes ikke synd på seg selv. Det gjorde at det fremdeles gikk fint å lese historiene til individene uten å måtte ta pauser for å tenke eller prossesere det man hadde lest.

Boken er todelt, og andre del er fra nærmere vår tid. Dette var den delen som var lettest å kjenne igjen. For eksemepl historier fra USA om slaver som slet med å integreres, og spesielt segregering i USA eller kolonisering i Afrika. Historiene her gikk dermed mer inn på meg, en de fra tidligere hvor alle levde et dystert liv uten håp om en lysere fremtid.

Dette var en interessant bok, som jeg fikk kjæresten min til å lese så snart jeg var ferdig med den. Jeg satt igjen med mange intrykk og et nytt syn på temaet. Boken var lærerik og bra skrevet. Det eneste som trakk den litt ned var siste del av siste kapittelet, jeg vet ikke om jeg var helt fornøyd med konklusjonen. Jeg kan virkelig anbefale Komme hjem av Yaa Gyasi til alle type lesere!

Tittel: Komme Hjem,
Forfatter: Yaa Gyasi
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Språk: Norsk
Oversatt av Hilde Stubhaug

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Rothfuss deserves a perfect mark for this masterpiece, as The Wise Man's Fear continues The Name of the Wind's compelling, vivid and remarkable storytelling. This second installment introduces several colourful and exciting tales without dwelling on them for too long, and as a result, it masters the careful balancing act between drive and depth. In short, The Wise Man's Fear easily settles itself on the top-shelf among books one absolutely must read.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Som dere kanskje vet, så har det begynt å komme ut illustrerte versjoner av de ulike Harry Potter-bøkene. Det blir utgitt én bok hver høst, i rekkefølgen de originale bøkene ble utgitt. I 2015 kom Harry Potter and the Philosopher's Stone ut, og i fjor (2016) ble Chamber of Secrets utgitt. Det vil altså si at Prisoner of Azkaban blir utgitt i år, osv. . . Jeg har laget en tradisjon som går ut på at jeg hvert år skal lese den nye illustrerte Harry Potter boka under juletida. I år passet det ikke helt bra, siden jeg reiste til Cuba i ferien. Men jula varer jo helt til påske, så derfor leste jeg den heller da jeg kom hjem! Smart, ass. Jeg blir like forbauset hver gang at jeg klare å glemme hvor mye jeg elsker Harry Potter. Og jeg må bare nevne at Harry Potter er mye bedre på engelsk enn på norsk, og derfor likte jeg den mye bedre enn sist.

Det var helt fantastisk å lese om Harry og vennene hans igjen. Det begynner å bli en stund siden (et år faktisk), og jeg synes altså at boka var bedre enn jeg husket den. Hver kveld gledet jeg meg til å legge meg, slik at jeg kunne fortsette å lese i boka, men samtidig ville jeg ikke at eventyret skulle ta slutt. Selv om jeg visste hva som kom til å skje i boka, var den fremdeles spennende som bare det, og jeg har en massive book-hangover etter jeg ble ferdig med å lese den, for å si det mildt.

Jeg tror kanskje at Jim Kay sine illustrasjoner fikk meg til å elske boka mye mer enn jeg ellers ville gjort. Hvis jeg var litt lei av å lese (som jeg sjelden var), var det fint å bare skikke litt på alle de fantastiske illustrasjonene. Jim Kay er virkelig en fantastisk kunstner, og jeg kan ikke vente med å se hva han finner på i de neste fem bøkene. Ventingen kommer sakte men sikkert til å ta livet av meg, no doubt about that.

Siden jeg skriver om Harry Potter, føler jeg at jeg også må nevne Fantastic Beasts and Where to Find Them, siden den for en liten stund siden kom ut på kino. Jeg er uendelig glad for at vi får flere filmer om Harry Potter-universet, og jeg virkelig elsket filmen. Jeg har ikke lest Hogwarts Library, men jeg føler at jeg burde gjøre det snart, slik at jeg kan få mer bakgrunnsinformasjon om både filmene, men også hele magiverden generelt. Jeg vet ikke om jeg skal lese The Cursed Child, siden den ikke er skrevet av J.K. Rowling, men jeg kommer sikkert til å gjøre det en gang. Men siden den har fått så dårlige tilbakemeldinger, tenker jeg at det er bedre å ikke lese den med det samme, i hvert fall ikke etter å ha lest denne fantastiske boka her! Vi får se. . .

I tillegg må jeg bare nevne noe (nesten) helt til slutt. Jeg har helt glemt hvor mye jeg misliker (kanskje hater) Gilderoy Lockhart. Han er så irriterende og arrogant, noe som jeg nesten helt hadde glemt, siden det er så lenge siden jeg leste boka sist. Jeg må bare skrive det ned her, slik at jeg husker det hver gang jeg leser anmeldelsen min på nytt, fordi han var virkelig en pain in the ass, for å si det på godt engelsk. Kommer ikke til å savne ham, selv om jeg synes litt synd på ham når vi treffer ham igjen i en av de senere bøkene.

Uansett, denne boka var helt fantastisk, og jeg kan ikke vente med å lese Prisoner of Azkaban (Illustrated Edition), når den kommer ut denne høsten. Jeg kommer ikke til å lese den før til neste jul, så da blir det et helt år med intens venting. Jeg gleder meg veldig, og det blir gøy å se hva mer Jim Kay har på lager.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har endelig begynt på videregående (eller, det begynner å bli en stund siden nå, et halvt år faktisk), og i engelsk ble vi bedt om å lese The Help, en bok som handler om byen Jackson i Mississippi på 60-tallet, altså da the Civil Rights Movement var på sitt høyeste, og diskusjoner rundt likestilling blant fargede og hvite var mer omstridt enn noen sinne. Jeg har lest en bok tidligere som tar utgangspunkt i samme tema, nemlig To Kill a Mockingbird av Harper Lee, som jeg elsket med hele mi corazon (har vært i Cuba, så jeg har fortsatt litt spansk på hjernen.) Uansett, jeg synes 60-tallet er en veldig spennende tidsperiode å lese om, og det er en av grunnene til at jeg likte denne boka såpass godt.

Vanglivis liker jeg ikke særlig godt bøker som man må lese på grunn av skolen, fordi da føles det mer ut som lesker enn noe jeg faktisk har lyst til å gjøre. Lesing er jo en av hobbyene mine, så når jeg plutselig må lese, da blir det ikke like gøy. Men dette skjedde ikke med The Help. Med en gang jeg begynte å lese boka visste jeg at jeg kom til å like den, og jeg synes virkelig det var en fryd å lese. Je hadde jo lest boka uansett om jeg hadde likt den eller ei, men jeg gledet meg faktisk til å sette meg ned å lese, og det sier jo noe om hvor god boka var!

I tillegg til at jeg likte veldig godt problemstillingen som ble diskutert i boka, elsket jeg de ulike karakterene som ble introdusert, spesielt Aibileen og Minny. Alle virket ekte og komplekse, og det var kjempegøy å lese om livene deres, for livene deres var alt annet enn kjedelige. Samtidig kan man veldig lett se at karakterene gjennomgår forandringer ettersom handlingen utvikler seg. Dette viser at karakterene er veldig komplekse og tredimensjonale, og derfor var det såpass interessant å lese om dem. Spesielt Minny. Hun er skikkelig sassy og sta, og hun takler ikke at noen snakker dritt om henne. Hun gjennomgår virkelig en forandring i løpet av boka. Eller, kanskje ikke en forandring, men heller en avdekkelse av hvordan hun virkelig er.

Som sagt, jeg har vært på Cuba, og jeg leste litt av boka der også. Det var utrolig hyggelig, og det gjorde bare boka bedre i mine øyne, fordi hver gang jeg tenker på denne bok nå, som blir jeg mint på hvor gøy jeg hadde det i Cuba. Derfor har jeg veldig lyst til å kjøpe en egen kopi av The Help, slik at jeg kan ha den på hylla mi. The Help er virkelig en ny favoritt, og anbefales på det sterkeste!
Opprinnelig publisert på her, bloggen min!

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Jeg har endelig begynt på videregående (eller, det begynner å bli en stund siden nå, et halvt år faktisk), og i engelsk ble vi bedt om å lese The Help, en bok som handler om byen Jackson i Mississippi på 60-tallet, altså da the Civil Rights Movement var på sitt høyeste, og diskusjoner rundt likestilling blant fargede og hvite var mer omstridt enn noen sinne. Jeg har lest en bok tidligere som tar utgangspunkt i samme tema, nemlig To Kill a Mockingbird av Harper Lee, som jeg elsket med hele mi corazon (har vært i Cuba, så jeg har fortsatt litt spansk på hjernen.) Uansett, jeg synes 60-tallet er en veldig spennende tidsperiode å lese om, og det er en av grunnene til at jeg likte denne boka såpass godt.

Vanglivis liker jeg ikke særlig godt bøker som man må lese på grunn av skolen, fordi da føles det mer ut som lesker enn noe jeg faktisk har lyst til å gjøre. Lesing er jo en av hobbyene mine, så når jeg plutselig må lese, da blir det ikke like gøy. Men dette skjedde ikke med The Help. Med en gang jeg begynte å lese boka visste jeg at jeg kom til å like den, og jeg synes virkelig det var en fryd å lese. Je hadde jo lest boka uansett om jeg hadde likt den eller ei, men jeg gledet meg faktisk til å sette meg ned å lese, og det sier jo noe om hvor god boka var!

I tillegg til at jeg likte veldig godt problemstillingen som ble diskutert i boka, elsket jeg de ulike karakterene som ble introdusert, spesielt Aibileen og Minny. Alle virket ekte og komplekse, og det var kjempegøy å lese om livene deres, for livene deres var alt annet enn kjedelige. Samtidig kan man veldig lett se at karakterene gjennomgår forandringer ettersom handlingen utvikler seg. Dette viser at karakterene er veldig komplekse og tredimensjonale, og derfor var det såpass interessant å lese om dem. Spesielt Minny. Hun er skikkelig sassy og sta, og hun takler ikke at noen snakker dritt om henne. Hun gjennomgår virkelig en forandring i løpet av boka. Eller, kanskje ikke en forandring, men heller en avdekkelse av hvordan hun virkelig er.

Som sagt, jeg har vært på Cuba, og jeg leste litt av boka der også. Det var utrolig hyggelig, og det gjorde bare boka bedre i mine øyne, fordi hver gang jeg tenker på denne bok nå, som blir jeg mint på hvor gøy jeg hadde det i Cuba. Derfor har jeg veldig lyst til å kjøpe en egen kopi av The Help, slik at jeg kan ha den på hylla mi. The Help er virkelig en ny favoritt, og anbefales på det sterkeste!
Opprinnelig publisert på her, bloggen min!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har lenge gått og tenkt på at jeg må få lest The Song of Achilles av Madeline Miller. Gresk mytologi har alltid fascinert meg, og historien om Akilles og den trojanske krigen er en av de mest kjente av mytene. Akilles er en fascinerende skikkelse, som jeg har hatt lyst til å lære mer om, og selv om The Song of Achilles ikke er hundre prosent riktig i forhold til de originale mytene, ga den et nytt innblikk i hans karakter, som var med på å gjøre ham lettere og forstå for min del.

Vi ser historien gjennom Patroklos øyne. Han er Akilles' beste venn, og i denne versjonen av myten mer enn det også. Det er faktisk uenigheter blant de gamle grekerne om hva som egentlig var forholdet mellom Akilles og Patroklos. Xenofon er en av dem som mente at forholdet kun var platonisk, mens Platon, på den andre siden, mente at forholdet var modellen for romantisk kjærlighet, og forholdet mellom Akilles og Patroklos skal ha inspirert Aleksander den store og hans nære forhold til vennen Hefaistion. The more you know...

I hvert fall, så fører denne synsvinkelen til at vi får se en annen side av Akilles enn den vi ser i mytene om den trojanske krigen, hvor han som regel kun blir fremstilt som en arrogant drittsekk. Det var han til tider, men det må ha vært andre sider ved ham også siden Patroklos stod ved hans siden hele tiden. Det er disse sidene vi blir kjent med i The Song of Achilles. Den menneskelige Akilles. Det er med på å forklare hvorfor Akilles handler slik han gjorde i den trojanske krigen, og forholdet mellom ham og Patroklos forklarer mange av valgene han tar.

The Song of Achilles er en utrolig trist bok, og jeg gråt så mye mens jeg leste den. Jeg kjente historien om Akilles før jeg startet boka, og visste dermed hvordan den kom til å ende, og det gjorde den egentlig bare mye tristere. Greske myter er egentlig generelt sett ganske triste, og myten om Akilles er intet unntak.

Boka er utrolig vakkert skrevet, og skrivestilen passet utrolig godt. Det er Patroklos som forteller historien, og han har en enkel måte å fortelle på, som likevel er veldig poetisk. Det gjør at The Song of Achilles er lettere tilgjengelig enn mange av de greske mytene, som er skrevet med ganske innviklet og tungt språk. I tillegg virket boka mer personlig, og det ble lagt vekt på de menneskelige delene ved myten og også ved Akilles, som er halvgud. Patroklos så mennesket Akilles, og ikke halvguden, som mange andre så.

Så langt i år er The Song of Achilles en av mine favoritter, og jeg anbefaler den på det aller sterkeste!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har lenge gått og sett på Aristotle and Dante Discover the Secrets of the Universe, men har ikke kommet så langt at jeg har kjøpt den før nå. Jeg ble overtalt av to venner, som begge har lest boka, og er så glad for at jeg gjorde det. Ari and Dante er rett og slett en av de vakreste bøkene jeg har lest på lenge.

Ari and Dante handler om to Mexicansk-Amerikanske gutter, Aristotle "Ari" Mendoza og Dante Quintana. Vi følger historien gjennom Ari, som er jeg-fortelleren, og det er utrolig spennende å se hvor mye han vokser gjennom boka. Både Ari og Dante har stor utvikling, og det var kjempegøy for meg å se hvor stor utviklingen faktisk var. Jeg ble kjempeglad i begge to, og gleder meg utrolig mye til bok to kommer ut.

Ari og Dante er veldig forskjellige. Ari er stille og sint, mens Dante prater masse og smiler hele tiden. Likevel har de mye til felles, og vennskapet dem imellom er fantastisk. Selv om det kanskje ikke er et vennskap mange forstår seg på, har de begge utrolig godt av å ha en venn og snakke med.

Det jeg ikke var forberedt på var hvor utrolig trist Ari and Dante var. Jeg gråt så mye mens jeg leste boka, og jeg synes litt synd på Diana og Hareem, som fikk meg til å lese boka, som fikk flere ganske frustrerte meldinger fra meg. Både Ari og Dante har sine problemer som de trenger å ordne opp i, og det gjorde boka veldig alvorlig og trist.

Ari and Dante tar opp utrolig mange viktige temaer. Benjamin Alire Sáenz tar opp temaer som å ha et familiemedlem i fengsel, å holde på hemmeligheter i familien, hvordan det er å vokse opp som Mexicaner i USA, leve med en forelder som sliter med PTSD og også hvordan det er å vokse opp som homofil i et latinamerikansk miljø. Dette er kun noen av de viktigste temaene i boka, og jeg mener derfor at dette er en bok alle burde lese.

Språket i boka er utrolig vakkert. Det er enkelt, men poetisk, og det passer Aris stemme perfekt. Det er med på å formidle Ari og Dantes historie på en helt spesiell måte, og man blir veldig godt kjent med Ari som person gjennom måten han forteller på.

Aristotle and Dante Discover the Secrets of the Universe av Benjamin Alire Sáenz er en av de beste bøkene jeg har lest i år, og jeg håper mange flere kommer til å lese den. Boka er helt utrolig.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har gledet meg til å lese Goldenhand av Garth Nix siden det ble offisielt at han kom til å fortsette serien, og det begynner å bli en god stund siden. Det er lenge siden jeg leste de tre første bøkene i serien for første gang, men jeg leste dem på nytt igjen da bok fire, Clariel, kom ut. Jeg likte dem like godt andre gangen som da jeg leste dem for første gang, og det vil si utrolig godt. Derfor hadde jeg høye forventninger til Goldenhand, og jeg ble ikke skuffet!

Å hoppe inn i Nix' verden i The Old Kingdom-serien var som å ta på seg en favoritt-t-skjorte, veldig behagelig, og jeg følte meg komfortabel med en gang. Det føltes bare ... riktig. Gir det mening? Jeg har ikke hatt en slik følelse før, og det var med på å forbedre opplevelsen min av boka. Jeg hadde ingen problemer med å sette meg inn i historien og verdenen igjen. I stedet var det som å komme hjem. Alt var slik det skulle være, og det føltes trygt og kjent.

Jeg har gledet meg så lenge til å lese mer om Lirael og Nick, og endelig fikk jeg gjøre det. Det var på tide! Og jeg ble ikke skuffet. Lirael og Nick er definitivt favorittene mine i serien, og jeg elsket å se dem få til ting sammen. De var ikke mye sammen i de tidligere bøkene, men jeg likte veldig godt kjemien mellom dem, og ønsket å se mer. De er akkurat så søte sammen som jeg håpet de kom til å være.

Historien i Goldenhand er ikke like mørk som i de tidligere bøkene, men den er likevel spennende, og jeg likte den veldig godt. Nix samler alle de løse trådene, og gir svar på så godt som alt jeg ønsket å vite og mer. Jeg vet ikke om dette er den siste boka han kommer til å skrive i denne serien, men hvis den er det, fikk den en utrolig god avslutning. Jeg er veldig fornøyd, og synes slutten var perfekt.

The Old Kingdom er en av mine favorittserier, og jeg anbefaler den virkelig! Goldenhand er en verdig avslutning på serien, selv om jeg gjerne skulle ha lest mer om denne utrolig fascinerende verdenen Garth Nix har skapt.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ok, nå begynner det å bli en stund siden jeg leste ferdig A Gathering of Shadows, så vi får se hvor mye jeg husker... Jaja, jeg har i hvert fall noen notater.

Jeg startet V. E. Schwabs Shades of Magic-serie tidligere i år, og forelsket meg fullstendig i verdenen hun har skapt. Derfor gledet jeg meg veldig til å kunne hoppe inn i verdenen igjen i bok to. Jeg hadde høye forhåpninger, og selv om jeg brukte veldig lang tid på å lese boka, levde den virkelig opp til forventningene mine.

Det var så gøy å lese om Kell, Lila og Rhy igjen, og jeg liker dem bedre og bedre for hver bok jeg leser. Jeg er spesielt glad i Kell, og det var så gøy å se ham vokse gjennom boka. I tillegg introduserer Schwab en ny karakter i A Gathering of Shadows, nemlig Alucard Emery, privateer extraordinaire, og det var gøy å se hvordan han passet inn i bildet.

Det mest fascinerende med disse bøkene er magien. V. E. Schwab har skapt et unikt system, og det er så gøy å lære mer om. Spesielt godt liker jeg Kells magi. Han er en antari, en magiker som kan reise mellom verdener, og i motsetning til andre, bruker han det de kaller "blood magic". Han kan påkalle de fem elementene: ild, jord, vann, luft og bein, ved hjelp av sitt eget blod. Dette er en mye sterkere form for magi enn å kun påkalle elementene uten blod til hjelp. De fleste andre kan kun påkalle et element, og hvis de er veldig sterke kan de bruke to eller tre elementer. Derfor er Kell helt spesiell, som kan bruke alle fem. Det at han kan reise mellom de parallelle universene gjør ham også spesiell, og det er utrolig stilig å lese om forskjellene mellom de fire Londonene.

Historien i A Gathering of Shadows er kjempespennende! Det var ikke på grunn av kjedsomhet at jeg brukte så lang tid på å lese boka. Nei, det var fordi jeg hadde så utrolig mye å gjøre på skolen at jeg ikke hadde så mye tid til å lese, men da jeg leste, hadde jeg problemer med å legge boka fra meg.

Slutten på boka kom som et sjokk på meg, og jeg kan ikke vente til tredje og siste boka i serien kommer ut. Hvordan skal jeg kunne vente til neste år etter en slik cliff-hanger?

Jeg anbefaler Shades of Magic-serien på det sterkeste! Det er virkelig en utrolig serie.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har gledet meg til å lese The Hammer of Thor i over et år nå, og endelig fikk jeg boka i posten. Jeg begynte selvfølgelig å lese boka så fort jeg fikk sjansen, og leste den ut i løpet av tre dager. Bok én, The Sword of Summer, var utrolig god, og utrolig nok var The Hammer of Thor bedre. Rick Riordan overrasker meg gang på gang med hvor fantastiske bøkene hans er.

Jeg glemmer alltid hvor morsomme bøkene til Rick Riordan er. De er fulle av sarkasme og dumme puns, og jeg lo høyt flere ganger mens jeg leste boka. Det er utrolig hvordan han får meg til å le gang på gang, og det er rett og slett helt fantastisk. Han putter inn referanser til populærkultur, men også sine egne bøker, og det gjør det hele mye morsommere.

Likevel tar boka opp seriøse temaer, og selv om det er mye humor, ligger det et viktig budskap bak. Et av temaene som har vært viktig i Riordans bøker er vold i hjemmet, og da både fysisk og psykisk. Han har skrevet om barn som ikke har det greit hjemme tidligere, her er for eksempel Percy Jacksons forhold til stefaren et godt eksempel, men det har aldri vært så tydelig som det er i The Hammer of Thor. Samtidig som han får frem at ikke alle har det bra, viser han også at disse menneskene likevel kan "redde verden". Ja, de sliter med problemene sine, men man kan komme seg gjennom det og finne lykke og glede på den andre siden.

I tillegg er Riordan kjempeflink til å inkludere et variert persongalleri, og det er utrolig viktig i barne- og ungdomslitteraturen. Han skriver for egentlig for barn mellom 9 og 12 år, og derfor er det fantastisk at han inkluderer karakterer med forskjellige seksualiteter, etniske bakgrunner, religioner og funksjonshemminger. Gjennom bøkene sine gir Rick Riordan sterkt uttrykk for at det er greit å være annerledes. Det er greit å skille seg ut. Han forteller barn og unge at det er greit at du har ADHD, dysleksi eller at du er døv. Det er greit å være homofil eller genderfluid (at kjønnet du regner deg som skifter). Det er greit å være muslim eller ateist. Det er greit å være mørk, halvt kinesisk eller hvit. Uansett hvem du er er du verdt like mye, og det er et budskap mange barn og unge trenger å få høre.

Det er fem hovedpersoner i The Hammer of Thor, og de er alle forskjellige. Jeg liker dem alle utrolig godt. Magnus Chase er den viktigste av dem. Han er en tidligere hjemløs, nå dessverre død, tenåring, som på en eller annen måte har blitt en einherjer; en av Odins krigere. Ikke spør ham hvordan det skjedde, han har ikke peiling. Dessverre er han ikke en veldig god kriger, og siden han er en sønn av Frøy, er han mye bedre til å helbrede enn å slåss. Samirah al-Abbas, er en muslims jente, som er valkyrie på si. Hun klarer å balansere skole, familie og deltidsjobben som valkyrie, samtidig som hun ber fem ganger om dagen. I tillegg har hun en magisk hijab. Amazing, right?? Hearthstone er en døv alv. Selv om han har en far som er en drittsekk, har han klart å komme seg videre i livet, og det at han er døv, gjør han ikke mindre viktig enn de andre. Hearth er den rette personen å gå til hvis du trenger hjelp med magi. Blitzen er en mørkhudet dverg, eller svartalv, som de også kalles. Trenger du hjelp med mote og må ha en ny dress som også fungerer som rustning, er det Blitz du må gå til. Til sist, men ikke minst er det Alex Fierro. Alex er genderfluid, det vil si at hun noen dager føler seg som en jente og andre som en gutt. Som regel er hun en jente. I tillegg er hun en "shapeshifter", og kan ta på seg en hvilken som helst annen skikkelse. Disse kreftene har hun fordi hun er en datter av Loke.

Jeg liker supergodt å lære mer om norrøn mytologi, og i bøkene til Rick Riordan lærer man masse. Det er spennende å se hvordan han inkluderer de gamle mytene i den moderne verden, og det er noe av det jeg liker aller best med bøkene hans. Det er gøy å se hvordan de moderne versjonene av Tor, Loke og Trym er, og det skaper mye humor.

The Hammer of Thor er rett og slett fantastisk. Historien var spennende, men morsom. Riordan tar opp flere viktige temaer, og karakterene i boka er rett og slett fantastiske. Jeg anbefaler på det sterkeste. Gleder meg utrolig til neste bok, som kommer ut om et år!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har gledet meg til Crooked Kingdom helt siden jeg leste den første boka i serien, Six of Crows. Crooked Kingdom er siste boka i duologien, (jepp, de finnes), og jeg var veldig spent på hvordan Leigh Bardugo kom til å ende serien. Om det i det hele tatt var mulig å gjøre det i løpet av én bok. Jeg elsket Six of Crows, og hadde derfor veldig høye forventninger til Crooked Kingdom. Den levde definitivt opp til forventningene mine. Boka er faktisk bedre enn jeg hadde forventet.

Jeg elsker persongalleriet i disse bøkene. Leigh Bardugo har skapt seks fantastiske hovedpersoner, og bipersonene er like interessante. Det er helt fantastisk hvor mye de vokser i løpet av boka, og da spesielt Kaz, som definitivt blir en bedre person i løpet av bøkene. Min personlige favoritt er Jesper Fahey, teamets skarpskytter, og det er så gøy å se hvordan han lyser opp tilværelsen i livene deres selv om han har sine egne problemer å hanskes med. Spesielt godt liker jeg scenene med ham og Wylan, som er kjempesøte. Nina, Matthias og Inej er også fantastiske, og jeg elsker egentlig alle karakterene like mye. Jeg er så glad for at jeg har fått sjansen til å bli kjent med dem.

Historien er kjempespennende, og det var fantastisk å hoppe inn i Leigh Bardugos verden igjen. Handlingen har perfekt tempo; ikke for raskt, men heller ikke for tregt, og det var spennende å få vite mer om Ketterdam; byen flere av karakterene er fra. I første boka fikk vi ikke vite så mye om Ketterdam, siden mesteparten av handlingen foregikk andre steder i Leigh Bardugos "Grishaverse", men i Crooked Kingdom spilte Kaz på hjemmebane. Det gjorde at vi fikk virkelig se hvor genial han er, og jeg likte kjempegodt å lære mer om denne korrupte byen han vokste opp i.

Crooked Kingdom er en emosjonell berg-og-dalbane. I det ene øyeblikket fikk boka meg til å le høyt, mens jeg like etterpå hadde tårer i øynene og lyst til å kaste boka på tvers av rommet. Den var altså perfekt. Den godlynte småkranglingen mellom karakterene var fantastisk og kjempemorsom. Samtidig var det deler av boka som gjorde meg utrolig trist, og dette hadde mye med karakterenes fortider å gjøre. Det var gøy, men trist å se hva som hadde ført til at de var kommet dit de var.

Crooked Kingdom var rett og slett perfekt, og utrolig nok likte jeg den bedre enn Six of Crows. Er det mulig?? Perfekt slutt på en av mine favorittserier!! Jeg anbefaler denne serien på det sterkeste!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg har lest bøkene før, så jeg vet hva som skjer. . .

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg var kjempespent da jeg fikk høre at J. K. Rowling skulle skrive mer om Harry Potter, men nå ønsker jeg hun ikke hadde gjort det. Dessverre likte jeg ikke Harry Potter and the Cursed Child noe særlig, og er egentlig ganske skuffet. Boka føltes ikke ut som en Harry Potter-historie i det hele tatt...

Historien inneholdt altfor mange klisjeer, og det var til tider lett å gjette seg til hva som kom til å skje. Store deler av tiden føltes det mer som om jeg leste en dårlig fan fiction enn den 8. boka i serien. Jeg hadde ingen problemer med at boka er manuskriptet til et teaterstykke, og var egentlig ganske spent på hvordan det kom til å fungere. For min del var det historien som ødela leseropplevelsen. Den er litt for tynn...

Flere av replikkene var helt utrolig kleine, og jeg har sjeldent opplevd så mange klisjeer på en gang. Ugh, det var litt for ille til tider. Jeg blir litt lei meg bare av å tenke på det.

Likevel var ikke alt bare negativt. Jeg likte Scorpius Malfoy, Draco Malfoys sønn, kjempegodt. Han var søt og nerdete, og han var store deler av grunnen til at jeg fullførte boka. Dessverre likte jeg ikke de andre karakterene så godt, og flere av dem oppførte seg på måter som ikke stemte med tidligere karakteriseringer. De oppførte seg rett og slette ikke som seg selv.

Jeg lånte boka av en venninne, og hun advarte meg at den ikke var så god. Det kan man trygt si. Det funket rett og slett ikke... Jeg må innrømme at jeg er skuffet og bitter, og nekter og tro at Cursed Child er en del av Harry Potter-canon. Bare nei. Jeg nekter.

Sorry, men jeg anbefaler ikke Harry Potter and the Cursed Child. Jeg likte ikke boka, og skulle egentlig ønske at den ikke fantes. Den er ikke verdt det.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Da jeg kjøpte We Were Liars var jeg overbevist om at jeg kom til å like boka. Jeg hadde hørt masse om den, og lest flere positive anmeldelser. Nå, etter at jeg har lest den, er jeg ikke helt sikker lenger. Deler av boka likte jeg veldig godt, mens andre deler hatet jeg. Ugh, jeg er så forvirret.

Jeg klarte ikke å sette meg inn i karakterenes situasjon. Det var så langt fra det jeg selv er vant til, og jeg fikk ikke noe medfølelse med dem. De er rett og slett en gjeng privilegerte drittsekker med problemer jeg ikke klarte å ta seriøst. Cady, som er fortelleren, vet jeg ikke hva jeg synes om. Det var vanskelig å si hva av det hun fortalte som var sant og hva som bare var en desillusjon fra hennes side. Det at jeg veldig gjerne ville vite hva som hadde skjedd med henne tidligere, var en av grunnene til at jeg faktisk fullførte boka.

Jeg har ikke lyst til å si noe særlig om plottet i boka, fordi det er utrolig vanskelig å si noe om boka uten å spoile for mye. Det var for det meste mysteriet i boka som gjorde at jeg leste videre, og men ellers var det ikke så veldig mye jeg likte godt.

Språket til E. Lockhart bruker i boka er til tider utrolig godt, men dessverre andre ganger altfor pretensiøst og overflødig. Det ble bare for mye til tider, og jeg klarte ikke å ta det helt seriøst. For min del ble det litt for mange voldsomme beskrivelser av Cadys migrener.

Slutten, derimot, kom utrolig overraskende på meg, og jeg likte den supergodt. Den gjorde opp for hvor skuffet jeg var over resten av boka, og jeg satt igjen og var helt mind blown. Her er det dilemmaet mitt ligger. Jeg likte generelt sett ikke mesteparten av We Were Liars, men slutten var helt utrolig god. Do you see my point?

Så, ja, jeg vet ikke helt hva jeg synes om We Were Liars av E. Lockhart... men jeg tror ikke jeg anbefaler den.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Ok, det er fem dager siden jeg fullførte Prosessen av Kafka, men jeg har dessverre ikke hatt tid til å skrive om boka før nå. Dette er en veldig spesiell bok, og jeg er fortsatt litt forstyrret og frustrert. Så, ja, jeg likte boka veldig godt.

Josef K. blir en morgen arrestert, men han får aldri vite hvorfor. Gjennom boka følger vi K., som prøver å finne ut av hva som har skjedd. Han besøker advokater, funksjonærer, rettsbetjenter og mange flere, og alle har noe å si om K.s rettssak. Historien blir sakte, men sikkert mer og mer intrikat og innviklet, samtidig som man egentlig ikke får noen svar. Det er både utrolig fascinerende og veldig frustrerende.

I hele mitt liv kan jeg kun huske en annen gang jeg har sett historien for meg like tydelig mens jeg leste, og det var da jeg leste Coraline av Neil Gaiman for utrolig mange år siden. Jeg så tydelig for meg uendelige trappeoppganger og mennesker med utydelige fjes, og K. som løp rundt og spurte om veien. Flere av sekvensene i boka er veldig drømmeaktige, og jeg fikk veldig lyst til å filmatisere boka etter slik jeg så den for meg i hodet mitt. Det kommer mest sannsynlig aldri til å skje, men det var en veldig spesiell opplevelse for meg.

K. er en utrolig fascinerende hovedperson, og det er spennende å se hvordan han takler situasjonen han har blitt kastet inn i. Hvordan han først reagerer med å tro at det hele er en spøk, men senere tar saken mer alvorlig. Jeg ser for meg en K. som blir sakte, men sikkert gal i løpet av historien, en K. som raser og kjefter, men som også til tider er rolig og uinteressert, og det fascinerer meg så utrolig mye.

Jeg synes det er litt vanskelig å si hva det er Kafka ville fram til med Prosessen. Selv tenkte jeg at han kritiserte samtidens rettssystem og ineffektiviteten i offentlige instanser, men jeg har senere lest at boka handler om angst, og det at vi dømmes av en domstol som er uhåndgripelig. Kan det være han mener at vi dømmer hverandre, og at det er utrolig vanskelig å endre andres oppfattelse av oss? I don't know, men det er likevel en utrolig god bok, og jeg skjønner godt hvorfor den har blitt en klassiker.

Ikke spør meg hvorfor jeg plutselig fikk lyst til å lese Prosessen av Franz Kafka, men jeg er glad for at jeg har gjort det. Det er en fascinerende, men også veldig frustrerende bok. Kan virkelig anbefales!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Roan Novachez er tilbake for sitt andre år på Jedi Academy, og ting går ikke slik han skulle ønske. Vennene hans ignorerer ham, og klassens bøller prøver å lede ham over til den mørke siden. Vent hva..? Hva er det som har gått galt?

Roans andre år på Jedi Academy er underholdende, og det var gøy å se hva Jeffrey Brown hadde på lager for karakterene. Scenarioet i historien er ganske typisk high school-film-scenario, men det er underholdende likevel. Av og til gjør det ikke så mye at historien er full av klisjeer. Den er søt, men jeg må innrømme at jeg, personlig, likte den første boka best.

Vi fikk faktisk se Roan vokse litt som karakter i løpet av Return of the Padawan, og det likte jeg godt. Han er ikke akkurat tredimensjonal akkurat, men det var gøy å se at det skjedde en endring i løpet av historien. Han lærte mye i denne boka.

Jeg er nok ikke akkurat i målgruppa for disse bøkene, men de er underholdende likevel. De er søte, og man trenger ikke å tenke for å la se underholde.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Roan Novachez har hele livet sitt drømt om å begynne på Pilotakademiet og komme seg vekk fra hjemplaneten, Tatooine. Når han får beskjed om at han ikke har kommet inn, er han livredd for at han må begynne på Planteakademiet på Tatooine. (Hvorfor ligger Planteakademiet på en ørkenplanet??) Heldigvis for Roan, får han et brev fra Yoda og Jediakademiet, som sier at han har fått en plass der i stedet. Dermed starter Roans første skoleår på Jediakademiet.

Jeg fikk Star War: Jedi Academy til bursdagen av en venninne, og det er en kjempesøt, liten bok. Boka er skrevet som om det er dagboka til Roan, og den bytter mellom små tegneseriestriper, dagbokinnlegg, emailer, brev og andre utklipp og bilder. Jeg likte godt måten boka var skrevet på, og den minner egentlig litt om En pingles dagbok av Jeff Kinney.

Karakterene var veldig søte, og det var gøy å se hvor mye trøbbel Roan klarte å komme opp i i løpet av et år. Siden det er en barnebok, var en del av karakterene ganske endimensjonale, men i Star Wars: Jedi Academy gjorde det ikke så mye. Det er ikke verdens mest seriøse bok akkurat, men det er en søt historie, og den er veldig underholdende. Jeg gleder meg til å se hva Roan og vennene hans finner på i neste bok.

Alt i alt likte jeg Star Wars: Jedi Academy godt, og det er en veldig søt historie. Det er en barnebok, men hvis man liker korte, ikke så veldig seriøse historier, er Star Wars: Jedi Academy et godt valg.

May the Force be with you!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

SolBookiacVibekeSigrid NygaardTone Maria JonassenLailamgeDolly DuckKetilDemeterEvaJulie StensethTove Obrestad WøienedgeofawordKirsten LundAnn ChristinmarithcBerit RHilde H HelsethTone HTor Arne DahlHarald KRune U. FurbergalpakkaHanne Kvernmo RyeTatiana WesserlingTine SundalPer LundTonjeTore HalsaTorill RevheimGunillaLena Risvik PaulsenJan-Olav SelforsTone SundlandEli HagelundGrete AastorpAnniken RøilIreneleserInger-Lise