Bokelskere.no

Hvis "En beretning om blindhet" blir valgt, vil jeg prøve å delta. Har lest boken, og den er absolutt egnet for diskusjoner og samtaler! Om det er greit at en outsider hiver seg med da :-)

Jeg leser boken før første gang (hvordan har den unngått meg!) i godt voksen alder – og nyter den i fullt monn. Ikke har jeg for øyeblikket noen mindreårige å lese høyt for heller :-)

Ut fra bokens kvaliteter (er ca. halvveis) burde ikke en gjenlesing være noe å frykte Men selvfølgelig kan det være spesielle barndomsminner man ikke vil risikere å rokke ved. Har du forresten lest den på nytt, Merethe?

Jeg er, og jeg må nok si endelig, ferdig med Fangen på Munkholmen. En skikkelig røverroman med skjønne jomfruer, slu skurker og edelmodige helter. Med renkespill og melodrama i rikt monn. Her er de gode gode, og de onde onde.

Jeg er i hovedsak enig i din omtale av Victor Hugos debutbok, Steinar. I de beste partiene er boken absolutt interessant, i lange partier temmelig kjedelig. Handlingen kan være krevende å følge. Den kronglete setningsoppbygningen må muligens den ukjente oversetteren ta ansvaret for.

En kuriositet: Vi får detaljert innsikt i bøddelens/skarpretterens liv og i hierarkiet innad i yrkesgruppen. Det er et tankekors at de som utferdiger dommen, anses som høyverdige mennesker øverst på den sosiale rangstigen, de som eksekverer den, nedrige og urene og på bunnen av samfunnsstigen. Vi hører for eksempel om en dødsdømt som nekter å bli benådet mot å påta seg bøddelarbeid. Døden er å fortrekke.

Bokens originaltittel er Han d’Islande ble første gang utgitt på norsk under tittelen Islenderen i Norge. Et blodtørstig monster og en gjennomgangsfigur.

Fra www.arnoldbusck.dk :
«Islænderen i Norge (...) er skrevet af en meget ung mand, der endnu ikke havde mange erfaringer, og vidste meget lidt om Danmarks og Norges historie. Ikke desto mindre er det lykkedes ham at skrue en spændende, omend ujævn historie sammen i bedste Walter Scott-stil.»

Det debutanten mangler i erfaringer og kunnskaper, tar han igjen i selvtillit! Hugo uttaler med den største selvfølge om fjellfolk, fiskere og gruvearbeidere langt oppe i nord. Om deres skikker og vaner og overtro. Og kanskje må en slik holdning til om man skal bli en forfatter av format?

Av Hugo har jeg ellers bare lest De elendige – og spranget er stort. Fra teksten på innbretten: «Hans [Hugos] liberale innstilling så vel som kimen til hans fremtidige litterære storhet, preger ungdomsromanen Fangen på Munkholmen 1823». Det er godt det står "kimen til"...

Jeg anbefaler boken – ikke først og fremst på grunn av dens litterære kvaliteter, men fordi den gir innsikt i forfatterskapet til en av klassikerne. Stor stas å eie Victor Hugos debutbok!

Utfyllende stoff fra forskning.no.

Ja, hva er det med Tove Jansson! En forfatter jeg blir mer og mer glad i - enten bøkene defineres som voksen- eller barnelitteratur. Hvis du ikke har lest Billedhuggerens datter anbefaler jeg deg den på det varmeste. En selvbiografisk bok, sett med barnets øyne, som kan minne litt om Sommerboken.

Sent i november kom rett på min ønskeliste! Takk for påminnelsen.

Småkarer å bli glad i!

Det er ikke alltid greit å være liten kar. Arthur Arntzen (1937) og Arvid Hanssen (1932–98) forteller fra sine barneår i henholdsvis Tromsdalen og på Senja i 1930-40-årene. Det er hardt arbeid, selv for småunger, sykdom, armod og kulde så streng at vannet i bøtta på kjøkkenet fryser til is om natten. Det er baling med egen sjenanse, autoritetsfrykt og pinlige opplevelser. Ørefiker kan vanke. Men om dagene er aldri så barske, det finnes en oppriktig omsorg for hverandre, kjærlighet og trygghet – hjemme og ute i bygda. Ingen syting eller klaging; livet er nå engang slik det er.

Gjennom skarpe observasjoner og presise detaljer tegner forfatterne opp tilværelsens små og store tilskikkelser for oss. Vi formelig ser menneskene, er i naturen, kjenner luktene og bevegelsen, hører lydene.

Les bare hvordan Arvid skildrer faren sin:

«Som fiskere flest var far en rolig fyr hjemme. Sindig mysende mot nordavinden vagget han over gårdsplassen, tygget tobakk, spyttet som han utførte en profetisk handling og rev ingen overende hverken med kjeftbruk eller makt.
Som fiskere flest var han en helt annet person på sjøen. Under gunstige værforhold vistes forvandlingen ikke så lett. Men dog: Den var der i samme sekund som han skrevet over båtripa, satte seg på tofta og la ut årene.
(...)
Øynene hans som til vanlig var blå og ganske vennlige, ble grønnaktige og mistenksomme. Haken med de strittende skjeggbustene skjøt noen centimeter lenger frem. Nevene vokste og hardnet.
(...)
Masta knaket. Seilene spentes. Sønnavinden sendte oss over nordover fjorden med et brøl. De aller siste faderlige trekk forsvant fra ansiktet bak storseilet! Nå var det bare fiskeren, råskinnet, desperadoen, galningen som regjerte ombord. Først gjaldt det å berge fisken, bruket og båten. Så fikk det gå som det ville med livet –
(...)
Straks han kjente det harde berget under seg og så lyset fra ei lita lampe i skumringen, var han den andre, den milde, saktmodige og snille.»
(side 85 og 91)

Arthur og Arvid skifter på å føre ordet og har naturlig nok hver sin stemme. Teksten glir godt sammen og skaper en helhet. Begge gjennomsyret av en genuin respekt og varme og en hardbarket, godmodig humor.

Arthur skildrer sine foreldre slik:

«En helt bestemt lyd minner meg av og til om ho mamma. Det er når metall blir slått mot noe annet hardt slik at det oppstår en slags hul klang. Det er en slik lyd jeg som barn ofte våkna til vinterstid, i de årene vi bodde i et kommunalt hus ved Tromsdalselva. Lyden kom fra kjøkkenet under loftskottet der jeg sov. Det var ho mamma som med ausa forsøkte å slå hull på isen i vassbøtta, for kaffivatn måtte ho ha. Ho klarte seg uten et meste, ho mamma, men bare ikke kaffi og sukkerbiter. De eneste gangene jeg så et anstrøk av fortvilelse i det runde, milde ansiktet hennes var når kaffiboksen var tom.» (side 9)

(...)

«Far var nok bitter for den skjebne han hadde fått med sjukdom og fattigdom. Han sa aldri noe om sine drømmer og sine håp, det var som han lukket seg grublende inn i seg sjøl i evig kamp med et tungt sinn. Jeg tror far var et ensomt menneske. Han søkte ingen venner, men hadde noen ganske få han stolte på. Han ba aldri noen om hjelp, men gikk trassig, stolt og oppreist gjennom dager som må ha fortonet seg endeløse og grå. Han eide en verdighet ingen motgang kunne ta fra ham.»
(side 25)

Arthur Arntzen er kanskje best kjent som Oluf fra Rallkattlia, Arvid Hanssen som dikter av «Kom sommarvind» og andre nydelige viser. For meg ble dette en gledelig overraskelse av de to som forfattere. Dagfinn Bakke skal ha ros for sine stemningsfulle illustrasjoner.

«... en bok du blir glad i, og vil komme til å lese mange ganger.» Jeg leser vanligvis ikke baksidetekstene og stoler heller ikke på dem, skrevet som de er for å kapre lesere. Men i dette tilfellet har Cappelen sine ord i behold! Denne boken gikk rett til hjertet på meg.

En litterær og estetisk gave

All ære til Heinesen forlag som har utgitt fire noveller av Tove Jansson i en så lekker innpakning! Hver av de korte novellene, Ekornet, Dukkehuset, Kunst i naturen og Serietegneren, har fått sin egen ørlille bok, innbundet i sitt eget originale omslag. Alle samlet i en gaveeske du bare får lyst til å åpne! Designer Stian Hole har fanget essensen i hver novelle i omslaget og bundet novellene sammen i eskens dekor.

Novellene handler tilsynelatende om små hverdagslige hendelser. Men bare tilsynelatende. I det hverdagslige avspeiles menneskeskjebner og livets store spørsmål. På imponerende vis trer novellenes personer, i løpet av få sider, frem for oss. Vi får del i deres ensomhet, lengsler, angst, sjalusi, glede og sinne – ja hele spekteret av følelser. I hvor sammensatte, kompliserte og givende mellommenneskelige relasjoner kan være.

Jeg oppdaget Tove Jansson for alvor først i voksen alder. Jo mer jeg leser av henne, jo mer glad blir jeg i henne. Jeg sakser fra forlagets forfatteromtale: «For voksne har hun [Tove Jansson] skrevet mesterlige romaner og noveller, hvor hun med sitt klare og presise språk og sin psykologiske skarphet og innsikt ser dypt inn i menneskers beveggrunner.» Jeg vil føye til en underfundig humor, og dertil at alt det nevnte også gjelder for de bøkene som defineres som barnebøker.

Noen vil nok synes prisen er høy (ca. 200 kroner), tatt i betrakting av hvor få sider «Fire noveller» rommer. Jeg synes bokverket er verdt hver krone, tatt i betraktning hvor mye glede det gir – å lese, bare ved å se på og til ettertanke!

Tekst 5 + innpakning 6 = terningkast 6

Dette høres virkelig ut som en flott bok! Jeg fører den like godt opp på ønskelisten, selv om jeg ikke er så flink til å strikke (og ble jo litt nysgjerrig på hvorfor du ikke bruker gensere, du som strikker :-)))

Rett inn på ønskelisten med den :-)

Hermed melder jeg meg inn i klubben: «Vi som har sluttet å lese krim, men som har falt for Peter Mays kvalitetskrim fra ytre Hebridene».

Så mange habile bokelskere kan ikke ta feil, tenkte jeg, og det hadde jeg sannelig rett i! Svarthuset er lest, og jeg slutter meg til alle lovordene som allerede er sagt. Lewismannen og Lewisbrikkene står for tur. Hjertens takk til alle dere som har gjort meg oppmerksom på Peter May.

"Du er strålende, annelingua!"

Enig! Annelinguea, en venn i nøden når du står fast :-)

Wikipediaartikkelen inneholder lenker til opptak der forfatteren leser stykker fra boken. Tove Jansson leser nydelig, med en innlevelse som tilfører teksten en ekstra dimensjon. Lytteren kommer virkelig under huden på det fortellende barnet. Anbefales på det varmeste!

Tusen takk, annelingua!

Enig med deg, Ellen – en nydelig bok!
«En tilleggsbonus er at man her finner forbildene til noen av hennes figurer i Mummi-verdenen, - ikke bare til figurene forresten, men til hele Mummi-dalen. Jeg vil anbefale boken for alle Mummi-elskere, her ser man hvordan den verdenen oppsto!»

Ja visst er det mye fra Mummi-universet å finne her! Men når kom egentlig «Billedhuggerens datter» ut? Før Mummie-bøkene? Jeg spør fordi det i min utgave står utgivelsesår 1968, og da var da Mummiene i full sving.

Så bra at du gjør oppmerksom på Tove Jansson for voksne! Jeg synes styrken i flere av hennes såkalte barnebøker ligger nettopp i det at de har noe å fortelle til mennesker i alle aldrer.

Forslag til din fine liste: Trollvinter.

"Billedhuggerens datter" har jeg i kofferten og skal lese nå.

Takk for svaret. Jeg har nå kjøpt boken hos Bokbua, en bok det er artig å eie! Regner med at den ligger å venter på meg når jeg kommer hjem.

En helt bestemt lyd minner meg av og til om ho mamma. Det er når metall blir slått mot noe annet hardt slik at det oppstår en slags hul klang. Det er en slik lyd jeg som barn ofte våkna av vinterstid, i de årene vi bodde i et kommunalt hus ved Tromsdalselva. Lyden kom fra kjøkkenet under loftskottet hvor jeg sov. Det var ho mamma som med ausa forsøkte å slå hull på isen i vassbøtta, for kaffivatn måtte ho ha. Ho klarte seg uten det meste, ho mamma, bare ikke kaffi og sukkerbiter. De eneste gangene jeg så et anstrøk av fortvilelse i det runde, milde ansiktet hennes var når kaffiboksen var tom.

Fra "Småkarer under frostmåne" av Arthur Arntzen og Arvid Hanssen

Takk skal du ha! Boken er bestilt.

Gemalen ble helt tilfeldig oppmerksom på denne boken, som ingen av oss har hørt om før. Interessant og spennende! Hvor fikk du tak i ditt eksemplar?

PS: Fin omtale!

Hører gjerne hva du synes når du har lest den!

Før Saramago ble Saramago

Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago (1922–2010) er en forfatter jeg setter høyt. Hans egenartete stil med lange fabuleringer og muntre-alvorlige sidesprang, manglende bruk av punktum, komma og avsnitt, og spesielle evne til å stille «sannheter» i et nytt lys, fascinerer meg.

Manuskriptet til Lyssjakten skrev Saramago i sin ungdom. Da forlaget oppdaget det, etter å ha «glemt» det i en skrivebordsskuff i tredve år, nektet forfatteren utgivelse. Boken ble først utgitt etter hans død. Innledningsvis streifet tanken meg at manuset kanskje skulle ha blitt i skuffen. Dette var ikke den Saramago jeg kjente. Det er jeg glad det ikke gjorde! «Min» Saramago trådde gradvis frem. Riktignok med både punktum og avsnitt, men med den samme kjærligheten til sine mennesker, sin klokskap og humor.

«(…) Det er ikke komplisert. Det er god musikk og det er dårlig musikk. Det er gode mennesker og det er dårlige mennesker. Det er det gode og det er det onde. Det er opp til enhver å velge …» fastslår tante Amélia i tredje etasje. «Gid det var så vel,» repliserer søsteren Cândida. «Mange ganger vet man ikke hva man skal velge, man har ikke lært å velge ...» (s. 63)

Her ligger Saramagos store styrke. Menneskene er ikke enten eller, livet er ikke ensidig og rett frem. Med innsikt og varme tegner Saramago opp leiegårdens beboere. Deres gode og dårlige sider, hvordan ulike relasjoner får frem ulike sider hos dem, hvor komplisert det er for dem å velge riktig, selv med en fornemmelse av hva det riktige er, og ikke minst – hva er det riktige.

I den uforsonlige og evinnelige konflikten mellom fru Carmen og ektemannen Emílio får vi forståelse og sympati for dem begge. Selv den ufordragelige koneplageren Caetano har sine svake sider og vekker en viss medfølelse og sympati. Forholdet mellom han og konen Justina er sterkt og rystende. Kanskje ble jeg mest grepet av tante Amélia, som lever sammen med søsteren Cândidia og Cândidas to døtre Isaura og Adriana. Amélia blir stilt overfor, eller stiller seg selv overfor, et tilsynelatende uløselig dilemma, skal hun gjøre det gale og onde for å tjene det riktige og gode. Eller for Emílio, som hungrer etter friheten, men ikke vet hva han skal bruke den til når han får den.

Saramago berører mange dypt menneskelige spørsmål. Kanskje henspiller tittelen Lyssjakten på at forfatteren gir oss et blikk inn livet til menneskene i leiegården, setter dem under et skarpt lys, før de forsvinner for oss. Og vi blir sittende igjen med mange tanker og spørsmål.

På sitt beste er dette Saramago i toppform. Når jeg likevel lander på et sterkt terningkast 5, henger det sammen med at jeg synes boken varierer noe og ikke når helt opp til forfatterens aller beste. Uansett – en meget god bok!

Når det gjelder fortellerstemmen, har jeg samme opplevelse som deg, Hilda. Før forfatteren eksplisitt sa at jeg-personen var en jente, oppfattet jeg vedkommende intuitivt som en gutt. Selv etter at dette var sagt, var det ikke en jentestemme som snakket til meg. Jeg har skrevet et innlegg om det lenger nede i tråden. Interessant at flere har samme opplevelsen.

Dette er også et moment som trekker ned helhetsinntrykket. Har enda ikke landet på noe terningkast.

Takk for felleslesingen!