Bokelskere.no

Slik jeg leser dette, oppfatter jeg at det Bigger uttrykker er: «Jeg hører hva du sier, og jeg skal innrette meg deretter. Punktum».

Sverre, du sier at det nesten høres litt frekt ut. Ja, kanskje balanserer uttrykket på kanten. Jeg heller til at Bigger bruker denne talemåten for å markere at han ikke er underdanig, men likevel er seg sin plass i hierarkiet bevisst. Han vet hva hans arbeid og stilling er, og det innretter han seg etter - samtidig som han bevarer sin verdighet.

Artig og interessant at dette spørsmålet har fått så mange kommentarer. Fint at du tok det opp, Sverre.

Du, dette var artig! Samme bok som jeg hadde tenkt å foreslå, med omtrent samme begrunnelse. Jeg fikk tak nylig tak i "Allis sønn" på et antikvariat, og den ligger allerede langt fremme i lesekøen. Jeg kjøpte den først og fremst på grunn av gode omtaler her hos oss.

Jeg leser lite nyere, norsk skjønnlitteratur. Noen på listen har jeg likevel lest, andre vil jeg se nærmere på.
«Ensomheten i Lydia Ernemans liv» ville jeg ha gitt en sjanse, var jeg deg.

Det lille jeg har lest av Knausgård, Ullmann, Lindstrøm, Ørstavik og Hjort frister ikke til gjentakelse. Ut fra et portrettintervju med Ole Robert Sunde, frister heller ikke hans «Penelope er syk».
Huff da, dette ble da mange ...
Jeg har akkurat kjøpt Hoems «Jordmor på jorda», den kommer før Slåttekaren.

Som du ser, er ikke denne leseutfordringen så aktuell for meg :-)
Men likevel - interessant å se listen og kunne være oppmerksom på et fint prosjekt.

Lenke til felleslesing av og debatt om "Resten av dagen" i mars 2019.
Titt gjerne innom!

Ja, når du minner meg på det, husker jeg diktet fra barndommens lesebok. Gripende godt. Takk skal du ha, Marit.

Uten sammenlikning for øvrig, jeg har skrevet en liten snutt om Hustadvika selv. I godvær riktignok, den høsten jeg og gemalen besøkte to ytterpunkter ved det mektige Atlanterhavet, Hustadvika og Cadiz.

Har du lest José Saramago? De lange setningers uovertrufne mester!

Ypperlig om verdighet, lojalitet og plikt

Verdighet, lojalitet og plikt er sentrale temaer i Kazuo Ischiguros «Resten av dagen». Verdier som står sterkt i forfatterens fødeland, Japan.

Butleren Stevens ved godset Darlington Hall i England er bokens hovedperson. Stevens har fått noen sjeldne fridager og fått låne sin nye arbeidsgivers, amerikaneren Mr. Farradays, komfortable Ford. Bilturen i det vakre, storslåtte landskapet gir Stevens tid og avstand til å reflektere over sitt eget liv.

Hvem er Stevens, mennesket Stevens? En pliktoppfyllende, grensende til det selvutslettende, butler? En hjelpeløs og forstokket mann som ofrer sin frihet, kjærligheten til en kvinne og forholdet til faren, for plikten? Ubetinget lojal overfor sin overordnete, Lord Darlington, også når lorden åpenbart trår feil? Eller en mann som har tatt et livsvalg og bevisst og konsekvent holder fast ved det? Livet ut.

Stevens omtaler sitt yrke som et kall. Jeg kom i tanker om diakonisser og nonner, men et kall er ikke nødvendigvis religiøst. Det er en livsgjerning. Arbeid og liv går opp i ett. Diakonissene underkastet seg et løfte om lydighet og forsakelse, forpliktet seg til et liv i Herrens tjeneste. Jeg oppfatter at Stevens i prinsippet gjør det samme, han er butler, det er hans identitet. Arbeidet former hans identitet og personlighet i den grad at det ikke er noe skille mellom personen Stevens og butleren Stevens.

Det betyr likevel ikke at Stevens' liv er enkelt og rett frem. Vi får ta del i hans kvaler i forholdet til husholdersken, Miss Kenton. Og ikke minst når Hans Nåde velger feil i kampen mot nazi- Tyskland. Stevnes prøver å unnslippe dilemmaet ved å ikke ville vite, og senere ved å ikke vedkjenne seg sitt nære kjennskap med lorden. Kan vi egentlig fortenke ham i det, med tanke på hvor skamfullt dette er, og den unisone sosiale fordømmelsen i det britiske (som i det norske) samfunnet etter annen verdenskrig.

Forholdet mellom butleren og den unge, selvstendige husholdersken er rørende beskrevet. Jeg ønsket inderlig at livet skulle ta en annen vending for disse to (selv om det hele veien lå under at det ikke kom til å skje). Kanskje er Miss Kenton den mest skadelidende, mens Stevens med ukuelig optimisme går løs på "resten av dagen"?

For oss i dag kan et liv som Stevens' virke ensformig og trist. Men er det nødvendigvis det? Stevens har akseptert sin livsvei. Han setter sin verdighet og yrkesstolthet i høysetet og beklager seg ikke. Innenfor sine (etter vår tids syn) snevre rammer oppfatter jeg at han finner oppriktig tilfredsstillelse og glede. Når historien slutter, skal Stevens øve seg på «spøkefulle bemerkninger», som hans nye, amerikanske herre setter pris på.

«Når det kommer til stykket, er det kanskje ikke så dumt – især ikke hvis spøk kan oppfattes som nøkkelen til menneskelig varme.»

Jamfør også det minnet som står som avslutning på boken: «den følelsen av triumf som gjorde meg så oppløftet den kvelden».

Ishiguro fører et konservativt språk, med nu, efter og formoder, et språk som kler innholdet. Han uttrykker seg presist og bildeskapende og skaper et driv gjennom hele fortellingen.

Hva vil Ischiguro med boken? Slik jeg leser den, hverken moraliserer han over sin hovedperson eller løfter han frem som et ideal. Tvert imot viser han oss dette mennesket og overlater til leseren å trekke sine egne slutninger. Jeg kan ikke unngå å bli berørt.

En meget god bok, en nobelprisvinner verdig!

Da vi i mars 2019 leste boken i lesesirkelen, avstedkom kom den interessante diskusjoner.

MULIG SPOILER

Velkommen tilbake, Marit!
Jeg vil bare gripe fatt i et par av argumentene dine.

«Men likevel kan jeg ikke la være å undre meg over om Stevens er helt ærlig mot de prinsippene han forfekter. Han lovpriser Lord Darlington, men fornekter ham likevel overfor andre»

Ja, hvem ville ikke ha gjort det. I det britiske samfunnet var det etter krigen en unison fordømmelse av de som hadde stått på nazistenes side. Som i Norge. Tenk bare på hvordan vi behandlet de såkalte tyskertøsene, og til og med deres barn. Stevens fornektelse skyldes skammen. Han skammer seg over sin herre, Lord Darlington og antakelig også over seg selv. Å beskytte seg mot den sosiale fordømmelsen oppfatter jeg som en menneskelig reaksjon. Å stå opp og ta skammen og fordømmelsen er det kanskje ikke så mange av oss som hadde klart.

«Og når faren ligger for døden - hvor går butlerens lojalitet?»

Helt opp til våre dager har skuespillere satt / setter fortsatt (?) sin ære i å stå på scenen uansett hva som skjer i familien. Jeg kjenner personlig et tilfelle der en skuespiller sto på scenen mens moren lå for døden. Hendelsen ligger ikke mange år tilbake i tid. Dette handler om skuespilleres yrkesstolthet og ble/blir (?) i teaterkretser ansett som riktig.

Sympatisk/usympatisk hovedperson – er det en relevant problemstilling? Sympati er en subjektiv opplevelse hos leseren. Selv fikk jeg sympati for den grusomme dvergen i Pär Lagerkvists roman ved samme navn.

God bok – ja, og det underbygges ikke minst av hvor mange tolkninger den gir opphav til. Interessant debatt!

Takk for hyggelig ord, Hilda og for at du foreslo boken (det var deg, ikke sant). En bok som gjorde inntrykk. Nå står jeg på venteliste for å låne filmen (som jeg heller ikke kjente til).

Ischiguro er en forfatter jeg gjerne leser mer av, men usikker på hvor jeg skal begynne. Ser det er ulike oppfatninger av bøkene hans blant oss. Noen som har gode råd å gi meg :-)

Tusen takk for et interessant og grundig svar, Cathrine! (Så hyggelig, om enn litt uvant, med «nytt» navn).

Jeg vet ikke om vi egentlig er uenige eller bare nærmer oss problemstillingen fra ulike innfallsvinkler.

«Dessverre virker det som han nesten ikke på noe tidspunkt er en egen person, men kun en refleksjon av andres liv.»

Jeg er for tiden opptatt av diakonisser, og sånn sett kom boken og diskusjonen på et gunstig tidspunkt for meg. Stevens omtaler sitt yrke som et kall, som diakonissene. Å ha et kall (et kall er ikke nødvendigvis religiøst) er en livsform eller en livsgjerning. Arbeid og liv går opp i ett. Diakonissene underkastet seg et løfte om lydighet og forsakelse, forpliktet seg til et liv i Herrens tjeneste.

Jeg oppfatter at Stevens i prinsippet gjør det samme, han er butler, det er hans identitet. Arbeidet former hans identitet og personlighet i den grad at det ikke er noe skille mellom personen Stevens og butleren Stevens. Men likevel er vi alle enkeltindivider, og kan, og vil, utøve kallet på ulike måter, innenfor de ytre rammene som er lagt. Jeg oppfatter at Stevens til de grader er lojal mot sin herre, og dermed utfører sin butlergjerning til punkt og prikke.

Et sidesprang for å belyse hva jeg mener: Politiinspektør Javerts (Les Misérables) kall var å fange den rømte straffangen Jean Valjean. Da Valjean redder livet hans, kommer politiinspektøren i et uløselig dilemma; det blir umulig for han å arrestere mannen han skylder sitt liv. Javerts kall / hele hans livsgjerning faller bort, og selvmordet er den enste utveien.

«Men å leve sitt liv handler kanskje heller om å bli den man er, den man var ment å bli ut i fra sine forutsetninger og muligheter, i arbeid som i kjærlighet.»

Jeg synes uttrykket «den man var ment til å bli» er problematisk. Hvem er man egentlig, finnes det en predefinert "kjerne", og hvordan blir man den man er – dette er blant store, eksistensielle spørsmålene.

Nå skal jeg se om jeg finner filmen og også finlese Klassekampens bokmagasin.

«Tysktime» kan jeg trygt anbefale!

Lest ferdig – mulig spoiler

En fin felleslesing av en meget god bok. Tusen takk til alle! Ser frem til flere innlegg.

«Resten av dagen» rommer mange aspekter. Jeg vil ta tak i mennesket Stevens – en pliktoppfyllende, grensende til det selvutslettende, butler eller en mann som har tatt et livsvalg og bevisst holder fast ved det? For oss i dag kan et liv som Stevens' virke uendelig trist, med fokus på hva han har mistet (kjærligheten til en kvinne, forholdet til faren [moren er aldri nevnt], mulighetene fri utfoldelse). Men er det nødvendigvis sånn? Stevens selv ytrer aldri beklagelser over sitt liv. I den grad han gjør det, er det fordi han ikke tjener sin overordnete godt nok. Når historien slutter, skal Stevens øve seg på «spøkefulle bemerkninger», som hans nye, amerikanske herre setter pris på.

«Når det kommer til stykket, er det kanskje ikke så dumt – især ikke hvis spøk kan oppfattes som nøkkelen til menneskelig varme.» (s. 216, Bokklubben 1996)

Strindin, du skriver:
«Det sørgelige og vemodige i historien, som gjør at en leser også blir glad i butler Stevens, er hvor hjelpeløs han er som mann i eget liv.»

Det er mulig du har rett, at Stevens er en hjelpeløs mann i sitt eget liv. Eller har han valgt, eller kanskje snarere akseptert, at dette livet er hans livsvei? At han innenfor disse (etter vår tids syn) snevre rammene finner oppriktig tilfredsstillelse og glede. Jamfør det minnet som får stå som avslutning på boken: «den følelsen av triumf som gjorde meg så oppløftet den kvelden».

Ishiguro gir selvfølgelig ingen svar.

Under lesingen kom jeg i tanker om Siegfried Lenz’ «Tysktime». Bokens hovedperson Siegfried er satt til et straffearbeid, å skrive en stil med tittelen «Pliktens gleder». Boken berører altså noe av den samme tematikken som «Resten av dagen». Vi har hatt diskusjoner om «Tysktime» blant annet i denne tråden og i denne tråden.

Også jeg synes historien er vemodig. Jeg ble glad i Stevnes, og ikke minst Miss Kenton, og ønsket inderlig at livet skulle ta en annen vending for disse to (selv om det hele veien lå under at det ikke kom til å skje). Kanskje er Miss Kenton den mest skadelidende, mens Stevens med ukuelig optimisme går løs på "resten av dagen"?

Innledningsvis så jeg for meg Jeeves (P. G. Woodhous). Men det tok ikke lang tid før jeg innså at vår mann er av et helt annet kaliber. Langt mer selvhøytidelig, "stiv" og omstendelig, blant annet.
Jeg kan ikke annen enn å få vondt av han.

T.O.M. ANNEN DAG – EFTERMIDDAG, MORTINERS DAM, DORSET, S 116 i min utgave

Mange interessante betraktninger om Europa i mellomkrigstiden, Strindin og Ingunn. Også jeg måtte repetere Versailles-traktaten, husket ikke hvor dårlig Tyskland kom ut av fredsslutningen. Det er vel riktig å si at noe av grunnlaget for at Hitler kunne bygge seg opp, ble lagt med den og den nøden den medførte i Tyskland?

Hilda: «Lurer også på kva som kan vere motivet for å ikkje innrømme at han har vore tilsett hos lorden før Farraday overtok godset?»
Ligger svaret et sted i den politiske striden i Europa før annen verdenskrig. Havnet Hans Nåde, Lord Darlington på «gal» side?

Et annen spørsmål jeg undres over, er: Hvem er Stevens, altså mennesket Stevens (har han et fornavn)? En meget formell og ærekjær butler. En mann viss arbeid og liv går opp i ett. Han lever innenfor et lukket og hierarkisk system. Et dobbelt hierarki; tjenerstabens og samfunnets. Her kom jeg i tanker om de fordums diakonissene, butlerens situasjon har flere likhetstrekk deres. Både Hilda og Strindin nevner forholdet til faren. Mitt inntrykk er at «kallet», yrkesstoltheten kommer før de familiære båndene. Så kan man undres over hvorfor.

Nå har Stevens fått denne bilturen av sin nye arbeidsgiver. Gjennom den gir forfatteren sin hovedperson tid og avstand å reflektere over sitt eget liv og samfunnsutviklingen.

Ishiguro skriver godt og billedskapende over et interessant tema. Takk for tipset om filmen, Hilda. Den vil jeg se når boken er lest.

Hvis du starter innlegget ditt med å si hvor langt du har lest, og at innlegget kan røpe noe av innholdet, har du gitt en beskjed som andre kan forholde seg til.

For eksempel:
JEG HAR LEST T.O.M. SIDE 100, MULIG SPOILER

Personlig liker jeg denne måten bedre enn å lukke innlegget. Et lukket innlegg kvier jeg meg for å åpne, nettopp fordi jeg ikke vet hvilke sider det handler om. Dermed blir det som du sier, lite rom for debatt. Vi leser i veldig ulikt tempo i lesesirkelen.

Andre synspunkter?

Første dag – aften / Salisbury

Det er fornøyelig å følge Stevens i alle hans assosiasjoner og refleksjoner. Han ser den storslåtte utsikten flere av dere nevner, og kommer i tanker om hva en «stor» butler er. Leseren dras med i diskusjoner om verdighet, om man kan tilegne seg verdighet hvis man ikke har det i seg, og om å «legge bånd på sine følelser, slik bare engelskmenn makter». Det sistnevnte en forutsetning for å kunne opptre med verdighet, i Stevens øyne. Og han konkluderer, ikke uventet, med at «når man forestiller seg en stor butler, må han nesten pr. definisjon være engelskmann.»

Jeg får lyst til å føye til: Man må nesten være innflytter (Ishiguro kom riktignok til England som 6-åring) for å kunne ta en kultur så på kornet!

Ved en tilfeldighet så jeg den amerikanske filmen «The butler» kvelden før jeg begynte lesingen. Filmen handler om en fattig sydstatsgutt som starter som «house-nigger» og arbeider seg opp til butler i Det hvite hus. En mann med integritet.

Det skulle den godeste Stevnes ha visst, at også amerikanere kan ha verdighet.

Til slutt:
«… finner språket herlig formelt og lavmælt, men med en selvsikkerhet og tyngde i all sin storhet, slik landet er.» For en presis og fin beskrivelse, Annikken.

Prolog, t.o.m. side 23

I opptakten møter vi jeg-personen, den erkebritiske og omstendelige butleren, Stevens og hans nye arbeidsgiver, en friskfyraktig amerikaner, Mr. Farraday. Her er det duket for kulturkollisjoner.

«Det er naturligvis ikke min mening å antyde noe ufordelaktig om Mr. Farraday. Han er tross alt amerikaner, og hans måte å oppføre seg på er ofte meget annerledes.» (s. 18)

De to herrer er velvillig innstilt overfor hverandre, men enkelt er det ikke for Stevens å vite hva som forventes av ham.

«Han (Mr. Farraday) bedrev ganske sikkert bare en form for spøk som i De forente stater bare er et tegn på god og vennlig forståelse mellom arbeidsgiver og arbeidstager, noe man hengir seg til som et hyggelig tidsfordriv.» (s. 19).

Kulturkløften er tatt på kornet, med en fin undertone av humor. Teksten er skrevet i et gjennomført konservativt språk, med nu og formodentlig, noe som kler innholdet godt. Minner meg på en måte om bøkene til P.G. Woodhouse.

Og nu skal vår mann alene ut i verden …

Ja, spørsmålet du stiller: «Er det noe igjen om kjernen blir blottlagt?» er ubehagelig og påtrengende. Gjelder det oss alle, meg, eller bare typer som Peer? Peer Gynt blir aldri utdebattert. Vigdis Hjort har jeg ikke lest.

For noen år siden hadde noen av oss en interessant felleslesing av boken.

Det er forunderlig at Peer Gynt er blitt en slags folkehelt her til lands. Har vi gått rett i fella? Ser vi ikke hva Ibsen vil fortelle om «den norske folkesjela» gjennom dette dramaet? Kan det virkelig være en ære å få Peer Gynt-prisen?

Jan Erik Vold skriver: «Ibsen hadde ikke vært Ibsen uten Peer Gynt», et verk i verdensklasse.
Jeg får lyst til å føye til, Jan Erik Vold hadde ikke vært Jan Erik Vold uten å la en tekst om Gynt og Vigen tone ut i harang om Bislet, Holmenkollen og Lambda!

Gleder meg til å lese videre!

Boken er i hus. Jeg har bare bladd litt og lest den teksten der Terje Vigen og Peer Gynt settes opp mot hverandre. Kostelig - og tankevekkende. Her er det mye å glede seg til i lang tid fremover. Jeg nøler ikke med å bringe anbefalingen din videre.

(PS.: finnes til nedsatt pris hos Haugen bok.)

Så fint! Jeg har, som Ingunn, lest den første siden og gleder meg.

Fant vinnerboken i en av mine bruktbutikker i dag, (sammen med flere andre jeg har vært på jakt etter). Hurra!

Jeg ser at flere av dere nylig har lest boken og melder avbud. Det er forståelig, håper dere titter innom med synspunkter! Er spendt på hvem som er med på felleslesingen.