Bokelskere.no

MULIG SPOILER

Jeg var litt på etterskudd da jeg begynte å lese, men kom ganske fort inn i handlingen. Nå har jeg lest ut boka, og min første følelse for Stevens var irritasjon. Rammehistorien foregår midt på femtitallet, og Stevens sitter fortsatt fast i en tradisjon som forlengst er avlegs: Lojalitet mot "herrefolket", som alltid vet bedre enn den gemene hop. Fortellingen hans er en serie av bortforklaringer fra en mann som sannsynligvis aldri tidligere har stilt spørsmål ved sin egen rolle i samfunnet.

Så leste jeg alle de gode kommentarene her, og fikk et litt mer nyansert bilde. Men likevel kan jeg ikke la være å undre meg over om Stevens er helt ærlig mot de prinsippene han forfekter. Han lovpriser Lord Darlington, men fornekter ham likevel overfor andre, med heller dårlige begrunnelser. Forteller han sin historie for oss, leserne, eller forsøker han å bagatellisere sin egen tilkortkommenhet for å trøste seg sjøl?

Han tar fatt på hjemvegen for å tilbringe "resten av dagen" hos amerikaneren og øve seg på nye omgangsformer - humor, av alle ting! Som han aldri ser ut til å ha vært borti i sitt liv. Men jeg skulle gjerne visst litt mer om "begynnelsen av dagen" - hva er det i fortida som har formet denne mannen til en sånn tråkmons?

Hvem er egentlig Stevens? Hvordan vokste han opp? Han må jo rimeligvis ha hatt ei mor - hva slags menneske var hun? Faren hans har tydeligvis vært en av de "store" (eller kanskje halvstore?) butlerne i forrige generasjon - inspirerte han sønnen til å følge i samme spor, eller fantes det ikke noe reelt valg? Forholdet hans til Stevens senior virker uansett noe anstrengt, selv om han understreker at faren ikke skal tiltales ved fornavn eller behandles som de andre underordnede. Og når faren ligger for døden - hvor går butlerens lojalitet?

Alt i alt ei sørgelig historie om en sporgjenger som ikke greier å ta inn over seg at verden forandres - og i alle fall ikke vil uttrykke noen mening i sakens anledning, trass i at han har bedrevet politisk "namedropping" for å imponere bordfellene i Cornwall. "Dessverre, sir, men jeg kan nok ikke være til noen hjelp i den saken."

Her på Bokelskere har vi flere ganger hatt diskusjoner om hvorvidt ei god bok krever at hovedpersonene er sympatiske . Mange av oss har svart klart nei på det. Resten av dagen er et godt eksempel på dette. Sympatisk hovedperson - nei. God bok - ja.

MULIG SPOILER

Velkommen tilbake, Marit!
Jeg vil bare gripe fatt i et par av argumentene dine.

«Men likevel kan jeg ikke la være å undre meg over om Stevens er helt ærlig mot de prinsippene han forfekter. Han lovpriser Lord Darlington, men fornekter ham likevel overfor andre»

Ja, hvem ville ikke ha gjort det. I det britiske samfunnet var det etter krigen en unison fordømmelse av de som hadde stått på nazistenes side. Som i Norge. Tenk bare på hvordan vi behandlet de såkalte tyskertøsene, og til og med deres barn. Stevens fornektelse skyldes skammen. Han skammer seg over sin herre, Lord Darlington og antakelig også over seg selv. Å beskytte seg mot den sosiale fordømmelsen oppfatter jeg som en menneskelig reaksjon. Å stå opp og ta skammen og fordømmelsen er det kanskje ikke så mange av oss som hadde klart.

«Og når faren ligger for døden - hvor går butlerens lojalitet?»

Helt opp til våre dager har skuespillere satt / setter fortsatt (?) sin ære i å stå på scenen uansett hva som skjer i familien. Jeg kjenner personlig et tilfelle der en skuespiller sto på scenen mens moren lå for døden. Hendelsen ligger ikke mange år tilbake i tid. Dette handler om skuespilleres yrkesstolthet og ble/blir (?) i teaterkretser ansett som riktig.

Sympatisk/usympatisk hovedperson – er det en relevant problemstilling? Sympati er en subjektiv opplevelse hos leseren. Selv fikk jeg sympati for den grusomme dvergen i Pär Lagerkvists roman ved samme navn.

God bok – ja, og det underbygges ikke minst av hvor mange tolkninger den gir opphav til. Interessant debatt!

Sammenlikningen med skuespillere er et godt poeng, Lillevi! Når man tenker etter, er vel Stevens også en slags skuespiller, men han har lært seg bare en eneste rolle, som han opptrer i uansett forestilling. Og når han ikke opptrer på sin vante scene, er han aldeles hjelpeløs og begår den ene feilen etter den andre. Han har ingen erfaring i å omgås "folk flest". Litt rart, egentlig, når man tenker over hva slags folk han har administrert som "sjef" for husholdningen på godset.

"Å stå opp og ta skammen og fordømmelsen er det kanskje ikke så mange
av oss som hadde klart."

Nei, jeg er enig i det, det er derfor jeg tenker at denne historien egentlig er en forsvarstale.