Bokelskere.no

Blanda drops.
Hovland har her samla tekstar som 1999 ikkje høvde som serskilde publikasjonar. Orginalutgåva var på over 900 sider; paperbackversjonen er korta ned til 400. Det spørs om ikkje ein 2022-utgåve kunne vore kutta ned endå meir. Kortromanen «400 mil frå Sogndalsfjøra» og fleire av novellene er perlane i denne samlinga. Hovland må ha vore fascinert av si eiga draumeverd på nittitalet, men dei korte tekstane han har samla i «Draumebok» og «Pop» gav meg lite. Nokre av historiene er òg sterkt prega av draumebilete.

Heilskapen er likevel ei umissande Hovland-bok med sin underfundige humor.

Litt britisk krim virket forlokkende, men relativt raskt begynte jeg å kjede meg over alt for mange intetsigende dialoger og et platt språk. Og så trodde jeg jo at jeg hadde løsningen! Men det hadde jeg jo slett ikke, det skjønte jeg da min mistenkte ble myrdet! Fra da av glemte jeg alt om språk og denslags, spenningen steg og avslørte etterhvert en intrikat og fiks historie! Men boken hadde vært tjent med at den var blitt kuttet kraftig, både i dialogene og historien om hovedpersonens far. Jeg endte likevel på en femmer på grunn av selve kriminalhistorien, og at boken ga meg en tur til England.

Stor takk til Lillevi som gjorde meg oppmerksom på denne boken! Det er en fryd å sitte her i fjellheimen og lese alle sitatene med beskrivelser av blomstene som vokste i Kristin Lavransdatters verden. Boken er også lærerik, med all sin kunnskap har Undset brukt middelalderens navn på blomstene, så nå vet jeg at når hun skrev om maigull, var det mjødurt hun skildret, og at linnea ble kalt nårislegress, - den kunne jo ikke kalles linnea på den tiden! Det er nettopp Sigrid Undsets nære og omyggelige skildringer av blomster og landskap som er med på å gjøre forfatterskapet hennes så stort!
I tillegg er denne boken en kortversjon av hele trilogien, skrevet av Tordis Ørjasæter i et sobert Undset-aktig språk, og det var veldig fint å på denne måten få en snartur inn i historien om hele livet til Kristin Lavransdatter.

For en del år siden leste jeg en del "indianerkrim" av Hillerman og likte godt de sindige etterforskerne og den spesielle urfolk-bakgrunnen. Da jeg fikk øye på denne boka på salg, sørga jeg for at den ble med hjem og så fram til et nytt møte med Leaphorn og Chee. Det ble dessverre en nedtur. Det meste av handlinga foregår i Washington D.C. med et persongalleri der iallfall jeg mista oversikten ganske fort, og der det ble stadig vanskeligere å skille mellom venner og fiender av ymse kategorier. Hillerman-fans som ikke har lest denne, har ikke gått glipp av noe.

Nydelig, på høyde med noen av de fineste klassikerne fra Amerika

Fabelaktig om Homers Odysseen.
Ved en rekke gode grep vever Mendelsohn sammen selvbiografi, litteraturanalyse og reisebeskrivelse i en svært lesbar og medrivende tekst. Utgangspunktet er forfatterens kurs om Odysseen for førsteårs collegestudenter. I siste øyeblikk melder faren hans, nesten åtti år gammel, seg som student til dette kurset. Forholdet melllom far, lærer og studenter utgjør den røde tråden i boka, samtidig som vi får en solid innføring i hva Odysseen egentlig handlier om, kapittel for kapittel. Men boka gjengir også fortellingen om hvordan en sønn får ny kontakt og forståelse for sin einstøing av en far, særlig under båtreisen som de to tar sammen i Odyvses farvann utenfor dagens Tyrkia og Hellas.

Oversettelsen virker litt tung innledningsvis, men flyter etterhvert svært godt.

Politisk satire utgått på dato.
President George W. Bush og den andre Irak-krigen tidlig på 2000-tallet inngår i skyteskiven for Bakers satiriske dialoger. I ettertid virker de dessverre hverken særlig engasjerende eller morsomme.

Baker kjenner jeg ellers som forfatter av en rekke friske, vittige bøker om sosiale relasjoner.

Jeg satt i telefonen med datteren min da jeg hørte et dypt drønn, tenkte kanskje noen drev med sprengningsarbeid, men det var liksom for kraftig til det. Det som utspilte seg videre gjennom ettermiddagen, kvelden og natten, dekket gjennom Dagsrevyen og andre media, var og er totalt uvirkelig, i mangel av et bedre ord.

Husker at vi etter noen dager begynte å diskutere her inne om hvor fort de første bøkene ville finne veien til bokhandlerne, meningene var delte, men de fleste trodde ikke det ville ta lang tid, jeg håpet det motsatte.

Jeg har akkurat lest ferdig De venstrehendtes forening av Håkan Nesser. Akkurat denne traff meg ikke, men sånn er det.

Ønsker alle en god helg og godt sommervær.

Og etter nå å ha sett eksemplene på Henriksens og Egebergs oversettelser, foretrekker jeg definitivt Egebergs! En hel tidsånd og stemning forsvinner med Hernriksens forenkling!