Bokelskere.no

Fantastisk bra, denne må du lese!

Glimrende skrevet historisk krim :)

Falkberget skrev mye, men hvor mange bøker det ble vet jeg ikke.

Engasjerende om storpolitikken i øst og vest.

Forfatteren er historiker og opptatt av de store linjer i historien, også når han tar for seg begivenheter i vår nære fortid. Det gir sammenheng og mening til framstillingen hans av russisk politikk i tidsrommet 2010-2016. Som det går fram av tittelen Veien til ufrihet er resultatet av Snyders analyse ganske så dystopisk.

Putins «evighetspolitikk»
Han betegner russisk politikk under Putin som «evighetspolitikk» inspirert av fascistisk tankegods fra mellomkrigstiden. Den for de fleste ukjente tenkeren Ivan Iljin (d. 1954) regnes som ideologen som har påvirket dagens nasjonalistiske og høyreorienterte politikere og skribenter. Noe av dette virker fjernt inntil Snyder påpeker at flere av disse personlighetene har vært aktive i forbindelse med den russiske okkupasjonen av Krimhalvøya og krigføringen i Øst-Ukraina.

Snyder mener at «evighetspolitikken» styrker ulikheter og hindrer sosiale og økonomiske framskritt. I stedet vektlegges symbolpolitikk og stadig kamp mot reelle eller innbilte fiender. Den nye russiske grunnloven, som gir Putin anledning til å sitte som president i ennå mange år, er et godt eksempel på denne stillestående politikken som motarbeider maktoverføringer slik vi ser i demokratiske land som Norge.

Tidlige røtter
Men denne politikken er ikke Putins fortjeneste alene. Den begynte med den sovjetiske partilederen Brezjnevs vektlegging av Sovjetunionens seier over nazistene i 1945. Det brøt med kommunistenes vekt på at historien beveger seg uunngåelig framover i henhold til marxistisk teori. Men allerede Stalin framholdt russernes ledende rolle i Sovjet, slik også den nye grunnloven i Russland gjør.

Snyder framholder at «evighetspolitikken» også preger den ekstreme høyresidens politikere i resten av Europa og USA.

Ukraina, Polen og USA
Snyders tilnærming gir skikkelig driv til framstillingen av den politiske krisen i Ukraina 2014 og den etterfølgende angrepskrigen mot to provinser i Sør-Ukraina, Donetsk og Luhansk. Snyder mener at russernes propagandakrig var enda mer effektiv enn bakkekrigen. Mange vestlige journalister og politikere lot seg besnære - i allfall i begynnelsen.

Derimot synes kapittelet om Polen så full av konspirasjoner at det virker som om forfatteren selv har mistet oversikten. I siste kapittel tar Snyder for seg Trump-kampanjens nære kontakter med Russland foran valgkampen i 2016. Også Trump gir etter hans mening uttrykk for «evighetspolitikk» med få reelle løfter om sosiale og økonomiske forbedringer. Den amerikanske kapitalismen fører ikke lenger uungåelig til økonomisk framgang og økt likhet. I stedet har USA fått en «smertepolitikk» som bare lindres gjennom symbolpolitikk og angrep på ytre fiender.

Viktig bok med klare svakheter
For å få knyttet alle disse politiske begivenhetene sammen bruker Snyder en rekke begreper som «evighetspolitikk» som neppe kommer til å gå inn i hverdagsspråket. Selv om han selv står for en demokratisk tankegang med vekt på rettsstaten og gode systemer for maktskifter, virker det som om han mener at dagens vestlige demokratier har lite å stille opp mot de autoritære tendensene vi ser i Øst-Europa og Amerika.

Boka virker skrevet under et veldig tidspress. Det er mange småfeil når det gjelder fakta, som at et ungarsk parti omtales som østerrisk. Selv om Snyders begrepskjema gir driv og plan til framstillingen, gir den også grunnlag for en en forenklet forståelse av kompliserte forhold i russisk, europeisk og amerikansk politikk.

Du får Samlede verker i 12 bind for mellom 800 og 1400 kroner i et antikvariat.

Aha, - det har med filmrettigheter å gjøre! Jeg trodde det mer var en regisør som ville sette sitt eget stempel på Agatha Christie, gjøre henne bedre(!) og mer tidsriktig.. Mine favoritter er nok de første jeg leste, og de som inneholdt litt kjærlighet: "Hvorfor spurte de ikke Evans", "Mord pr. korrespondans" og "The man in the Brown suite", - i tillegg til ovennevnte.

Denne boken, som heter "Den fjerde rytter" på norsk, står på hytta og er en av mine favoritt-Agatha Christie-bøker, som jeg har lest mange ganger! Da den skulle gå som film på nrk i påsken, gledet jeg meg, men ble så til de grader skuffet, at jeg ble helt rasende! Den var helt annerledes enn jeg husket, - hovedpersonen som i min hukommelse var en skikkelig helt, var blitt til en usympatisk konemorder, og den kjærlighetshistorien jeg mente å huske, var ikke-eksisterende! Da jeg nå var oppe på hytta, kastet jeg meg over boken igjen for å forsikre meg om at jeg hadde rett, - og det hadde jeg, heldigvis! Men at det ved filmatisering skal være lov å begå et slikt karakterdrap som stakkars Mark Easterbrook ble utsatt for, er helt ubegripelig og veldig provoserende!

Spennende!

Fantastisk bra argumentert for selvbestemt abort

Kort, nesten leksikalsk innføring i gamle språk.

De elleve utvalgte språkene strekker seg geografisk i et sammenhengende belte fra India til England. Dermed får Wikander også fram sammenhengen mellom dem, slik at ord fra sanskrit eller det for meg helt ukjente oskisk meget vel kan leve videre i norsk. For hvert språk får vi ellers vite noe om den historiske konteksten, den grammatiske oppbyggingen og noen korte teksteksempler. Men selv med tilnærmet lydskrift er det vanskelig å forestille seg hvordan disse språkene egentlig lød.

Det gikk jo som det bruker å gå når jeg begynner på ei bok jeg synes om, og det attpåtil er sommer og mye ledig tid pga. omstendighetene: Markens grøde er utlest og funnet like god som før. Det må være lenge siden sist jeg leste den, for mye var gått i glemmeboka.

Først og fremst er det språket som begeistrer meg. Snauhogde setninger, nordnorsk i klangen (ja, for det klinger faktisk!), smått ironisk, både med godvilje og med snert, og med overraskende og kreativ ordbruk iblant. Hamsun var en makeløs språkbruker!

Hvorvidt han også var en reaksjonær rasist, skal jeg ikke mene så mye om. Når det gjelder samer, hadde han de samme oppfatninger som de fleste andre både på den tida og delvis helt fram til i dag. Men å tolke teksten dithen at samer ikke var mennesker, er ganske søkt.

Romantiseringen av naturalhusholdet er rørende, synes jeg. "Har man alt man trenger, så trenger man ikke mer." Men Isak trengte jo etter hvert både det ene og det andre: Kvern, smie, sagbruk, slåmaskin ... Når ville alle behov ha vært dekket? Sluttkapittelet er jo rein idyll, men om man tenker litt framover? Hvor ville drømmeren Knut Hamsun ha satt sluttstrek for moderniseringa?

Jeg venter litt med å kommentere persongalleriet, med ett unntak: Geissler. Det er noe helt spesielt med denne fyren som dukker opp i kritiske øyeblikk og ser ut til å holde sin hånd over folket på Sellanrå. Hvem er han, og hvor har han autoriteten fra? De andre vi møter, kommer fra ikke-navngitte steder hvis de ikke er fra "bygden", men Geissler kan plasseres nøyaktig på kartet: Han har røttene sine på Garmo i Lom, akkurat som Hamsun sjøl. Med det i bevisstheten føler jeg at det blir noe nesten overnaturlig over denne skikkelsen. (Han får meg forresten til å tenke på kølfogden Hedström hos Falkberget, som holdt sin hånd over An-Magritt.)

Når kan vi tenke oss at denne historien utspiller seg? Isak må jo ha vært en yngre mann da han slo seg ned i "marken" - noen tiår før forrige århundreskifte, kanskje? Det eneste sporet jeg har lagt merke til, er at overgangen fra daler til krone ble for vanskelig for morbror Sivert. Denne overgangen skjedde rundt 1875, fant jeg ut.

Temmelig lik Don Quijote, med mange referanser til litteratur og historie

"The mirror cracked from side to side ..."?

Jeg synes Fiolinane var ei god bok, selv om det ikke var den jeg stemte på. Ikke enig med deg i at den var tung; ville heller sagt dyster og urovekkende.