Bokelskere.no

Nå henter jeg fram Seierherrene fra bokhylla. Det er mange år(tier?) siden jeg leste den, men etter å ha avslutta Bare en mor føler jeg at Jacobsen er i ferd med å etablere sin litterære forbindelse mellom Helgeland og Oslo.

Romanen er handlingsdrevet, ettertenksom og helt fritt for kjedelige passasjer.

Takk for tipset om Memento. Jeg har brukt Goodreads etter at Amazon nedla Shelfari. Den ser ut til å ha mange norske brukere, slik at det ikke er noe problem å legge ut omtaler av norske bøker på norsk. En styrke er at du kan legge ut en bok i flere kategorier, slik at det blir større muligheter for å bruke et mangfold av merkelapper. Men som flere her trives jeg i øyeblikket godt med Bokelskere.no. Britiske Financial Times har en Facebook-side for lesere av bøker om samfunn, ledelse og økonomi - om det hører til interessefeltet ditt.

Nå har også jeg gjort meg ferdig med tredje og siste del av Skår. Mens det meste av boka virker svært så sosialrealistisk, har kapitlene med Raili større preg av symbolikk og «magisk realisme,» slik noen alt har pekt på. Mens Jussi var den ordfattige, men likevel gode observatøren i første del, er det nå Raili og lille Saara som har treffsikre forutanelser. Helmi fortsetter å være lukket inne i seg selv og bundet til fortiden. Søsteren Raili derimot ser på seg selv som en optimistisk fatalist som tar tingene som de kommer så lenge hun kan ta egne valg.

Trass i alt har også Raili behov for å ta et oppgjør med fortiden. Hun kommer likevel til kort i et forsøk på å skrive et brev til Jussi om oppveksten deres med faren. Det er først under den «magiske» båtparaden av folket på godset at hun innser at det er blitt en ny tid, og hun kan gå videre med livet sitt.

Alt i alt har det vært en fryd å lese denne romanen.

Tvers igjennom overbevisende, engasjerende og lettlest, vil du ta tak i helsen din, er dette boken for deg

Hvordan forklarer man det når man trollbindes av noe man ikke forstår? Jón Kalman har greid det igjen: En historie der fortelleren "prøver å finne seg sjæl" i beretninger om personer og begivenheter gjennom fire-fem generasjoner, der han utbroderer lengsler, kjærlighet, svik, samhold, avstand, fremmedgjøring og et svært spesielt far/sønn-forhold der "dødens spilleliste" har en sentral plass. Alt presentert med den særegne islandske atmosfæren, der du fornemmer sagalitteraturen som et diffust bakteppe.

Men finner han seg sjøl, denne fortelleren? Jeg må nok lese boka en gang til og notere navn, slektstavler og spor fra fortid og nåtid om jeg skal finne ut av dette. Likevel: Terningkast fem for uforlignelig komposisjon, språk, fantasi og fortellerglede.

Sykt spennende :)

Spørsmålet mitt etter å ha gjort meg ferdig med «Den andre dagen» er om konklusjonen: «Det er nødvendig med litt forandring iblant» også vil få positive konsekvenser for hovedpersonen Helmi. Det daglige slitet og i tillegg sorgen etter mannen Reko har ført henne til randen av apati og sammenbrudd.

Mitt inntrykk er at Kinnunen i Skår beskriver et samfunn som er gått i stå etter avslutningen av Finlands to kriger 1939-45. Under fortsettelseskrigen hadde kvinner fått viktigere roller i industrien. Da den vel var over, gikk man uten videre tilbake til det gamle, mannsdominerte systemet. I 1950 er det fortsatt rasjonering på enkelte vareslag. Den svensktalende overklassen, representert ved godseierfruen «nåden,» har beholdt sin sterke posisjon.

Merkelig nok er det en industribrann som gir håp om en forandring. [Allerede i 1952 klarte Finland å arrangere sommer-OL].

Svart kvinne i legefrakk.

Michele Harpers selvbiografi fungerer på flere nivåer. Vi får fortellingen om en krevende oppvekst i en forholdsvis velstående afrikansk-amerikansk familie med en voldelig far. Vi følger henne videre gjennom legestudiet på Harvard og tidlige praksisår ved sykehus i New York og Philadelphia. Den selvbiografiske delen omfatter familierelasjoner, ekteskap, skilsmisse og kjæresteforhold, og hvordan hun opplever en form for frigjøring («beauty») ved å bryte («breaking») med belastende relasjoner.

På et annet nivå handler denne boka om legevakten ved amerikansek sykehus. Hvert kapittel er gjerne viet enkeltpasienter som hun har behandlet, ikke bare medisinsk, men også gjennom samtaleterapi -- selv om hun ikke er psykiater. I tøffe områder som bydelen Bronx i New York, kommer det gjerne inn pasienter med skuddsår etter gjengoppgjør. Ved et veteransykehus møter hun til gjengjeld pasienter med senskader etter militærtjeneste i Irak eller Afghanistan. Her gjengir Harper en krevende, men også optimistisk samtale med en kvinne som har blitt voldtatt av sine egne offiserer.

Boka forteller hvordan det er å være en svart, kvinnelig lege ved sykehus dominert av hvite, mannlige leger og administratorer. Teksten omfattermye medisinsk terminologi og en god del uttrykk som jeg forbinder med «mindfulness» og yoga. Skrivestilen med mange dialoger er ellers som i en roman snarere enn en tradisjonell selvbiografi. Harpers vekt på personlig vekst og utvikling kan virke påfallende, men minner likevel om at hun er svært oppmerksom på sammenhengen mellom psykisk og fysisk helse.

Boka inngikk i min amerikanske bokklubb. Se egen liste.

I siste utgåva av Dag og tid 9. juli 2021, har Jan H. Landro skrive eit interessevekkande intervju med Tommi Kinnunen. Han fortel om den nye boka si først og fremst, men har òg litt å seie om bakgrunnen for Skår. Diverre bak ein betalingsmur.

Dessverre, The Assignation er såvidt jeg vet ikke oversatt til norsk ennå.

Velkommen etter! Oates skriver svært godt, mener jeg, både romaner og noveller. Akkurat nå leser jeg The Assignation (1988) som består av ekstremt korte fortellinger, som likevel går rett hjem. Mange av bøkene hennes er oversatt til norsk, blant annet Kartago (2014) som jeg har omtalt tidligere og kan sterkt anbefale.

Jeg har endelig gjort meg ferdig med Jussis historie i Skår. Som i en annen roman jeg nylig har lest, Gabriel Scotts Kilden lar forfatteren en tilsynelatende enkel person framføre historien. Fordi Jussi på mange måter er usedvanlig observant, kan Kinnunen bruke ham til å gi oss innsikt i småbyens arbeidsliv og Jussis familieliv. Jeg aner at det likevel ikke kan være hele sannheten verken om Jussi eller livet i Finland i årene etter 2. Verdenskrig.

En krimklassiker som fortsatt har noe by på.

Som i den første boka med Adam Dalgliesh som etterforsker er handlingen lagt til et sted som tiden har løpt fra, denne gang en gammeldags sykepleierskole utenfor London. Men under etterforskningens løp skjønner vi at selv her presser moderniseringen seg fram. I seg selv et godt grunnlag for rivalisering og konflikt, men tilstrekkelig til å utløse ett eller flere drap? Kanskje ikke.

Boka når et komisk høydepunkt ved et politiavhør under en heftig tango på et ball i London. Mens Martingale-mordet bød på en typisk Agatha Christie-avsløring av den skyldige, synes det som om Dalgliesh i denne saken jobber mer i ånden til Simenons inspektør Maigret.

Boka ble først utgitt 1971, oversatt til norsk 1984. Oversetteren synes bevisst å bruke gammeldagse betegnelser som «bestyrerinne» og «sykepleierelev».

Jeg har lest boka omtrent parallelt med dere og er enig i en del av det dere undres over. Men akkurat biljardbordet ser iallfall jeg som det fremste symbolet på klasseskillet, som de tre hovedpersonene våre har lidd under gjennom hele livet. At det nettopp er Raili som opplever at dette blir vraka på slutten av drømmesekvensen hennes, er neppe unaturlig. Hun er vel den av de tre som har gjort de bitreste erfaringene i dette samfunnet.