Men altså, de dro. Jeg var ikke nok.
Ja, du er jo en fagperson. Altså, jeg merker at jeg liker å komme hit, og tenker jeg kan komme til å dyrke følelsene. Og bli avhengig av deg. For det skjedde på kjøreskolen. Jeg ble sykelig opptatt av kjørelæreren og siterte han i to år etter at jeg fikk lappen. Jeg skal ikke begynne å følge etter deg og sånn, men jeg vet hvor du bor.
Det blir jo for meg veldig naturlig etter hvert, Else, å begynne å spørre deg om hvordan du har det, og ikke bare spørre om din bror? Det er jo du som er hovedpersonen her.
Det opplever jeg også. Jeg er hovedperson i eget liv. Dessverre. Dersom det var en audition, hadde jeg valgt noen andre.
Engelsk smakte som havbris og høstlig skumring på en nordlig kyst, med en vag lukt av fiskeboder, av regnvær. Fransk hadde jeg aldri lært, men fransken smeltet vel på tunga som aprikosgele, og smakte hvitvin. Russisk smakte av endeløse, åpne landskap, av hveteåkre, ensomhet og illusjoner. Og georgisk smakte støvete, fyldig, nesten bristeferdig, og nå og da av gjemsel i skogen. Tysken Severin lærte meg smakte iskaldt og bittert i begynnelsen, men så forandret smaken seg, minnet om tang, mørkegrønn mose, og så ble den strengere igjen, men på en behagelig måte, og senere, mye senere, syntes jeg at tysk smakte modne kastanjer og høyde, ja, svimlende høyder.
Dødstraffen ble avskaffet i Sovjetunionen i 1947. I 1950 ble den gjeninnført, som om de mektige var blitt redde for sin egen, overilte avgjørelse og hadde hastverk med å ta den tilbake. Mariam var et av de første ofrene for den gjeninnførte loven. Slik skikken var i forbindelse med henrettelsen av landssvikere, desertører og tunge forbrytere, sendte man familien en regning for patronen til nakkeskuddet.
Verden svingte seg i en runddans. Skjelettene i jorda dikterte rytmen. Alle rosene som grodde opp, var svarte. Alle veier føltes som hengebroer, svaiende, alltid på nippet til kollaps. Selv snøen fikk et blålig skjær. Himmelen var gjennomhullet; i horisonten så man kulehull, og enda sola lyste matt, varmet den ikke mer.
Trærne laget hviskende avtaler seg imellom og hengte seg i hverandres greiner. Fugler falt fra himmelen, for når de så runddansen glemte de å slå med vingene, mens barna brått ble voksne og polerte granater. Tårer ble sjeldne og dyre. Vrengte grimaser var det eneste man fikk gratis.
Sjokolade var bare et minne fra en svunnen tid, og uten sjokolade glemte man sødmen, og uten sødme glemte man barndommen, og uten barndommen glemte man begynnelsen, og uten begynnelsen dro man ikke kjensel på slutten.
Både globalismen og nyliberalismen har vist seg dysfunksjonelle og ødeleggende for samfunnet, akkurat som kommunismen og islam.
God ferie, blir interessant å høre hvilken bok du landet på. Her har det vært flere runder med styrtregn, så nesten alle planter er slått til bakken, jeg håper du er heldigere med været i ferien.
Alltid kjekt å høre om Kirsten sine bokpakker, ser for meg andektige øyeblikk der du åpner og avdekker innholdet :)
Takk Laila for link og omtale av din lesehelgbok, den vil jeg definitivt lese seinere.
Jeg har tatt for meg en klassiker som siden utgivelsen i 1927 er oversatt til norsk tre ganger, denne gangen på nynorsk, og jeg innbiller meg at det vil kle Virginia Woolf godt.
Jeg er veldig spent på egen opplevelse av Til fyret. Skal innrømme at jeg kjenner på både forventning og hjertebank for en så omtalt og hyllet roman.
Jeg ønsker alle en god helg og lesestund, og oppfordrer samtidig flere til å dele av sine bokdykk.
Ciao!
I mylderet av symbolpolitikk og utallige tiltak vi som enkeltpersoner bør gjøre for å bedre miljøet, er det lett å føle seg motløs. Er du som meg, og ønsker å bidra med konkrete tiltak uten å bruke for mye tid og energi på oppgaven, er denne boken en flott rettesnor.
Vi kan ikke redde verden alene, men det er en enkel oppgave å foreta virkningsfulle valg i egen hage.
Forfatteren, som er professor ved universitetet i Sussex, gir konkrete råd for valg av planter, tilrettelegging for at ulike insekter skal trives i hagen, enkel kompostering og hvorfor vi ikke bør kjøpe plantejord av torv, for å nevne noe.
Her kan du også lese om monokulturer, pesticider, industrielt landbruk og meitemarkens betydning, og ikke minst konsekvensene av alt dette.
Lite ante jeg at mange av plantene vi kjøper i gartneriene er konstruert for å please øyet, og er helt nytteløse for mine flygende små venner. Med informasjon fra denne boken kan jeg lett ta gode valg også for flora og fauna.
Noen har skapt en forestilling om at en striglet hage, er det pene. Hva med å kvitte oss med noen hektar av grønne ørkener, hvor en smørblomst eller kløver som forsøker å stikke hode opp, får det umiddelbart kappet av. En elektrisk og grådig «geit» som triller over plenen døgnet rundt. Hva med å erstatte noe av det grønne med en blomstereng. Vi er ingenting uten insektene, alle har en funksjon i helheten, ikke bare de «søte» humlene.
Jeg opplever dette som en viktig og opplysende bok, som gir håp, selv om det er mye som er galt med forbrukssamfunnet vi har skapt oss.
Om noen skulle lure, du trenger ikke hage for å ha nytte av innholdet.
Ha en fin dag, vis hensyn og la humla suse 🐝
En liste med bøkene Stine bak bloggen BØKER, BOLLER OG SUKKERSPINN har gitt meg lyst til å lese. Link til den gamle bloggen hennes her.
Hun er idag mer aktiv på Instagram under navnet Superstineleser. Link dit også her.
I was nominated by my colleagues to be Speaker. As I approached the podium to accept the honor, our new caucus chair, Rahm Emanuel, whispered in my ear, «Your parents would be so proud.»
I was taken aback by the comment. Why would my parents be proud? They did not raise me to be Speaker. They raised me to be holy. After having six sons, my mother wanted me to be a nun.
Beste bøker etter år 2000.
Listen laget av New York Times etter innspill fra folk som regnes som eksperter på litteratur, inneholdt egentlig få overraskelser for ivrige lesere. Det som forbløffer meg er at så mange av titlene i dette «verdensbiblioteket» av nyere bøker alt finnes i norsk oversettelse. Her har norske forlag virkelig gjort en god jobb.
Det har vært få bøker å like i det siste. Det går lenger og lenger tid mellom godbitene, men heldigvis var ikke denne så verst.
Nok en gravid karakter
Elsie er gravid og mistet sin mann for ikke lenge siden. Han døde få uker etter at de giftet seg, og hun drar nå for å bo hjemme hos ham og tjenestefolket. Tjenestefolket virker noe avmålt og anspent til henne, i hvert fall de fleste. Til tross for at hun har mistet sin mann, prøver hun å gjøre sitt beste i en ny situasjon. Hun må venne seg til å leve uten Rupert.
Om natten hører Elsie en merkelig lyd som hun ikke kan plassere, og de finner noe som heter companions. Trefigurer eller noe som ser realistiske ut, (usikker på det norske og riktige kunstuttrykket). Den ene av dem ser nesten helt lik ut som Elsie, og det er nesten som om de flytter på seg av seg selv, og hun kan sverge på at hun har sett ansiktet til den ene røre seg.
Etter å ha vært der i en lang periode, skjer det merkelige ting, som plutselige dødsfall. Er det disse figurene som er årsaken, eller er det noe ondt som styrer disse figurene som får ting til å skje? Er det trygt for Elsie å være der?
Fin blanding av gotisk horror og historisk fiksjon
Dette er en blanding av gotisk horror og historisk fiksjon. Det er litt hopping mellom tidslinjer, en om Elsies tidslinje og andre tidslinjer om hvordan figurene havnet der, og hvorfor. Hvem som hadde dem før dem. Det var mange av karakterene jeg ikke likte, som blant annet Elsie som kunne virke noe nedlatende mot andre, så av den grunn var det noe vanskelig å like henne og gi henne sympati, til tross for at hun har det vanskelig.
Purcell er god på å få frem de gotiske elementene, og få frem dyster stemning både gjennom dynamikken mellom karakterene, været og isolasjonsfølelse. De bor ikke akkurat nærmest landsbyen. Selv om jeg likte stemningen og Purcells fortellerstemme, følte jeg likevel at noe manglet. Jeg har ikke noe i mot rolige bøker, men denne var kanskje litt vel rolig, og håpet hele tiden på at noe mer skremmende skulle skje, som aldri skjedde. Samtidig likte jeg boka, og selv om noe manglet, kjedet jeg meg ikke. Dette er en av de bedre bøkene jeg har lest i det siste. Personlig likte jeg The Shape of Darkness av Purcell hakket bedre. Handlingen i den boka var en smule mer fengende og mørkere enn det The Silent Companions klarte å være.
Fra min blogg: I Bokhylla
Noen av karakterene oppfører seg veldig merkelig, men historien tok seg opp og slutten var bra
Huset under klippen er en roman om vennskap og matlaging, om stormer og hemmeligheter, og om gleden ved å starte med blanke ark.
En bortgjemt, idyllisk landsby. En bitte liten lunsjklubb. Det perfekte stedet å starte på nytt?
Etter at Annas årelange av-og-på-forhold til en kjent stjernekokk i London tar slutt, flytter hun til en liten fiskerlandsby i Skottland for å få en ny start. Men når hun kommer fram, ser hun fort at hennes nye "hjem" ikke er stort mer enn en hytte under en klippe i havgapet. Hele landsbyen er i konstant fare for storm og jordskred. Har hun begått en fryktelig tabbe?
Den bestselgende forfatteren av The Jane Austen Society og Bloomsbury Girls er tilbake med en strålende roman om kjærlighet og kunst, om sorg og minne, om å konfrontere fortiden og møte fremtiden.
En overraskende telefonsamtale fra hennes avdøde forlovedes familie sender Vivien Lowry fra Bloomsbury Girls ut på sitt neste eventyr. Hun sliter som dramatiker og flytter til Italia både for å ta et oppgjør med fortiden og skape en ny fremtid som manusforfatter ved Cinecitta Studios i Roma. Her møter hun den største mannlige bastionen av dem alle, Vatikanet. Vivien ender opp med å bli viklet inn mellom kirken og sensuren, mens han er romantisk fanget mellom to menn: en gåtefull amerikansk filmfinansmann som ikke er den han sier han er, og en sosialistisk italiensk prins og uavhengig filmskaper som havner i husarrest over et sensurert manus. Hver av dem har en krigserfaring fra fortiden som de må gå tilbake til for å komme videre - Vivien mest av alt.
I mer enn tretti år har vi vært klar over at det er skadelig for miljøet å bruke torvbasert jord, så hvorfor gjør vi det ennå?
Globalt sett er det ingen tvil om at invaderende arter er et stort problem. Det er en fare for at vi vil ende opp med en homogenisering av vår flora og fauna, slik alle bysentra rundt om i verden nå har McDonald’s og Starbucks.
Du lurer kanskje på hvorfor meitemarker er så viktige at jeg blir liggende våken midt på natten og bekymre meg for dem. Svaret er naturligvis at disse ydmyke skapningene utfører en lite glamorøs, men avgjørende jobb med å holde jorden sunn og gjenvinne dødt organisk materiale.