Bokelskere.no

Hehe, morsomt, kreativt og avansert svar:)

Jeg vet ikke om det var en King episode, men jeg vet hvilken episode du mener. Det er så lenge siden jeg har sett x-files at jeg gjerne skulle ha hatt hele serien på dvd og hatt en maraton. Det ville ha vært magisk. Vet ikke om jeg har rett, men mener at King skrev også en episode som involverte en ond dukke? Jeg tror det. Huff, jeg har så lyst til å se hele serien igjen. Det er altfor lenge siden sist:)

Denne boken er viktig, for den viser hva ei ni år gammel jente og hennes familie gikk gjennom av grusomheter i japanske fangeleirer på Java. De opplevelsene de har vært igjennom er ikke noe annet enn umenneskelige. Boka gjorde dypt inntrykk på meg, og jeg ble litt klokere på en historie som ikke har vært så kjent.
Les hele min omtale på ritaleser.com

Ingen årsak:)
Ja, jeg har sett King episoden i x-files. Har forresten sett alle x-files episodene. Jeg var storfan da serien gikk på tv og fulgte med selv om jeg ikke var gammel nok. Syns fremdeles det er den beste serien som er blitt laget:)

Det var bare noen tips da.
Du velger selv hva du vil lese. Stephen King er for meg min favorittforfatter. Syns han er rå. Og det er best å lese ham på engelsk enn norsk.
De dødes tjern syns av Bjerke syns jeg er Norges beste kriminalroman. Den er meget utspekulert og jeg liker atmosfæren i den veldig godt.
Og angående alder for bøker/lesere. Jeg er 30 og leser mange ungdomsbøker, men også bøker for voksne selvfølgelig. Så 13- 18 årsgruppen som du sier tilhører ikke jeg heller. Likevel likte jeg Killing Mr Griffin veldig godt. Den er mørk, underholdende og jeg liker godt måten Duncan beskriver karakterene sine på.

De dødes tjern av André Bjerke og Døde menn går i land av samme forfatter.

The shining og Misery (Kidnappet) av Stephen King
Killing Mr Griffin av Lois Duncan
Ring av Koji Suzuki
Og Before I go to sleep av SJ Watson (som jeg også nevnte i Gone girl omtalen)
Det er bøker jeg kan komme på i farta.

Ikke alle ekteskap er like gode ...

Nick og Amy har nettopp flyttet fra New York for å starte sitt nye liv. De har begge mistet jobbene deres, og Nick bestemmer seg for å starte en bar på nystedet. Han låner penger av Amy for å oppnå drømmen og kaller baren ironisk nok for The Bar. Selv er ikke Amy interessert i å ta en del av den jobben. Hun er utdannet psykolog og jobbet for et magasin hvor hun laget psykologiske tester som leserne kunne ta for moro skyld. Men etter å ha mistet jobben blir hun hjemmeværende selv om hun og Nick ikke har barn. Hun blir likevel sett på som en ideal kvinne etter Amazing Amy bøkene hun skrev da hun bodde i New York samtidig som hun skrev disse quizene i magasinet hun jobbet for.

En dag forsvinner hun fra hennes og Nicks sitt nye hjem, på selveste bryllupsdagen. De har vært gift i fem år og Nick blir mistenkt av politiet med en gang. De tror det verste har hendt Amy og som i fleste kriminelle saker, er politiet sikker på et det er ektefellen som står bak det hele. Er det virkelig sånn og hvorfor?

Gone girl, (norsk tittel: Flink pike) er blitt rost opp i skyene av kritikere og lesere. Selv liker jeg psykologiske thrillere meget godt og med en gang jeg hørte om denne boka begynte jeg å tenke på en bok jeg leste i fjor fra samme sjanger: Before I go to sleep av SJ Watson. Det er på sett og vis litt like bøker og samtidig ikke. Logisk forklart, ikke sant? Det jeg mener er at dette er en typisk katt og mus lek blant ektefeller og blir utfallet som vi egentlig tror?

Jeg liker slike bøker. Hvem er egentlig skurken og hva er motivet? Og forventningene blir veldig store om bøker det snakkes og skrives om. Er dette virkelig årets beste krim/psykologiske thriller? Fortjener boka all den oppmerksomheten den får? Er dette en bok som endelig inneholder et originalt plot som tar pusten fra leseren? Jeg blir alltid meget skeptisk til omdiskuterte bøker, men av og til blir jeg jo nysgjerrig, særlig når det gjelder bøker fra sjangre jeg leser ofte. Det er alltid også spennende å utforske forfattere man aldri har lest noe av tidligere. Man vet jo aldri. Kanskje får man en ny favorittforfatter, kanskje ikke ...

Selv ble jeg dessverre ikke imponert. Grunnen er vel at jeg har lest en del lignende bøker og sett lignende filmer. Jeg er ikke den som lar meg overraske over slutten av en bok/film så lett. Syns heller ikke at plottet var veldig interessant i seg selv. Heller ikke karakterene var fascinerende eller engasjerende nok til å virkelig bry meg om dem. Syns både Nick og Amy var temmelig sytete og pompøse på hver sin måte. Jeg fikk ikke den empatien jeg ønsket for noen av dem, så jeg brydde meg egentlig ikke hva som skjedde med dem for å være helt ærlig.

Gone girl er en oppskytt psykologisk thriller bestående av typisk katt og mus plott, med lite overraskelser og flate karakterer. Hva som er så spesielt med denne boka skjønner jeg dessverre ikke. Har lest bedre bøker innenfor denne sjangeren tidligere. Skuffende leseopplevelse.

Jeg hadde ønsket meg mer sett fra gjerningsmannens synspunkt, eller i det minste – ofrene… slik at denne krypende, ekle følelser virkelig tar tak i ryggmargen. Og når jeg på et tidspunkt mister helt interessen for hvem morderen er og hvorfor han gjør som han gjør, betyr det at boka slett ikke har nådd inn hos meg…
Les hele min anmeldelse på ritaleser.com

Altså, jeg vet at det fins gratis ordbøker på nett. Og jeg er en stødig skriver ellers, men var bare fryktelig usikker på akkurat det ordet og ville ha litt meninger rundt det:)

Takker alle for svar:) Av og til er det greit å høre med andre hvis man blir litt usikker. Det er tross alt ingenting galt i det:)

Ja, jeg vet at det stammer fra gresk, men du skjønner vel hva jeg mente?

Når jeg skriver om triologier på bloggen min er jeg veldig usikker på hva som er rett: Bør jeg skrive triologi eller trilogi? Hva er fasitsvar hvis det i det hele tatt er noen? Personlig foretrekker jeg å skrive triologi. Det virker mer norsk, og det høres ikke ut som forenklet sms-språk (hvis dere skjønner hva jeg mener?) Trilogi blir for "engelskaktig" og litt "småsløvt". Muligens det er jeg som er litt gammeldags når det gjelder språk. Hva mener dere? Foretrekker dere triologi eller trilogi, og hvorfor?

Det er ikke ofte jeg blir revet med av forfattere/bøker som blir "overhyped". Har en tendens til å være meget skeptisk, men av og til blir jo nysgjerrigheten for stor:)

Tror ikke det er en del av en serie? Hvis det er Flynn bøkene du mener?
Jeg liker psykologiske thrillere, men syns Gone girl (flink pike) er litt oppskrytt foreløpig. Er jo ikke ferdig med den ennå, men kanskje det er jeg som har lest en del psykologiske thrillere at jeg lar meg ikke fange/overraske så lett?:) We'll see:)

Det er jo oftere helg enn det er uker. I alle fall ... det føles i det minste sånn ... Jaja...
Jeg skal lese ut disse to bøkene hvis jeg får tid: Gone girl av Gillian Flynn (ser vi leser av samme forfatterinne for tiden). Har kommet meg et godt stykke i den og syns foreløpig at den er litt oppskrytt, men grei. Skal også begynne for alvor med og bli ferdig med The Reader av Bernhard Schlink. Og hvis det blir nok tid til overs skal jeg hive meg over The fault in our stars av John Green.

God helg til deg også:)

Jeg leste en bok i 2011 med nøyaktig samme tittel, men med en annen forfatter. Boken jeg leste het The Gallows Curse og den er skrevet av Andrew Hammond. Denne boken høres et par knepp bedre ut enn den jeg leste, den var god på sitt vis kanskje spesielt for unge gutter.

Høres interessant ut, men foretrekker å lese boka selv. Har funnet ut at lydbøker ikke er helt min greie. Da gir jeg opp så fort:)

Jeg har sett noen som mener måten disse ungdommene snakker til hverandre på er litt tilgjort og veslevoksen, men jeg synes det passer helt perfekt til stilen i denne boken. Jeg har i det flere ganger forsøkt å finne ord som beskriver en måte å fortelle en historie på som er realistisk, men med et snev av underlighet, humor og i mange tilfeller ganske mye av det. Jeg tenker på bøker som Himmelen begynner her, filmer som The Descendants og filmene til Wes Anderson (som har mye av det) hvis det gjør det enklere å forstå hva jeg prøver å komme frem til. The Fault in Our Stars forteller denne historien med en humor og ærlighet som jeg synes gir budskapet ekstra styrke og at den kanskje spiller på andre følelser hos leseren enn vanligvis i bøker med lignende alvorlige tema. Humoren og underligheten gjør det hele overkommelig både for meg som leser og for menneskene som lever med sykdommen i boken.

Selv om jeg fremstiller dette som en bok med mye humor så er det først og fremst en veldig trist bok. Jeg leste litt hjemme og litt på jobb og måtte ta noen pauser i boken, spesielt på jobb, for å hindre klumpen i halsen fra å bli for stor. En annen grunn eller god effekt av pausene var at jeg kunne reflektere og ta inn boken som ellers er veldig lettlest i små doser. Jeg fikk også tid til å sende en melding til noen jeg ikke har snakket med på lenge og å ta en ekstra kikk på min sovende datter i disse pausene. Noen snakker om bøker som har forandret livene deres, og selv om jeg ikke kan si det om denne, så kan jeg si at den gjorde mye med meg i noen dager, og så kan man håpe at summen av gode bøker med viktige budskap litt etter litt gjør noe med hvordan vi ser på oss selv og livet rundt oss.

Les omtalen i sin helhet her.

Lykkefinneren er skrevet av Edward van de Vendel handler om Hamayun som vokser opp med familien sin i Afghanistan. Da Taliban tar over blir det umulig for familien å bli værende grunnet farens for frie tankegang og jobb som lærer der han også underviser jenter. De blir tvunget ut på en lang reise før de endelig når frem til Nederland der eldste bror i familien allerede befinner seg og deler av familien er også nødt til å bli igjen i Kabul. Historien begynner egentlig da Hamayon er 17 år og blir bedt om å skrive ned historien sin for at skolen skal sette det opp som et teaterstykke. Det er da vi får høre om oppveksten og flukten fra Kabul. Boken er en del av Slash-serien som blander fiksjon og dokumentar. Det er romaner basert på de virkelige historiene til unge mennesker.

Hamayun er hovedpersonen i boken og er en sympatisk, gjenkjennelig og ganske nøktern person som det er lett å like og ikke minst å oppleve historien sammen med. Den gir et innblikk i en skjebne som nok kan minne om den mange asylsøkere i Norge har hatt og opplever når de kommer hit. Det er fortalt gjennom en ung gutts øyne, og den viser at han er ganske lik andre gutter på hans alder, med de samme type interesser til tross for at han har en tung bør på sine skuldre.

Lykkefinneren er en sterk historie fortalt i et relativt langsomt tempo. Vi ser som sagt mye av historien gjennom en ung gutts øyne og derfor blir ikke alt forklart i klartekst, fordi det ikke er alt han skjønner. Som leser forstår man en del mer av alvoret. Foreldrene til Hamayon prøver så godt de kan å skjerme ham fra det verste som kan skje og beholder optimismen så godt de kan. Hamayon er likevel en ansvarsfull og moden gutt og etterhvert ung mann, da prosessen med asylsøknaden tar mange år. Noe vi ihvertfall kan kjenne igjen fra asylsaker her til lands og de mye omtalte sakene om asylbarna i Norge den siste tiden.

Boken er både vond og fin og naturlig nok virker den veldig realistisk da den ikke bare er basert på virkelige hendelser, men også er fortalt gjennom hovedpersonen selv, Anoush Elman, og skrevet ned av en forfatter. Vi får ikke vite hvordan det egentlig går til slutt da boken har en lykkelig slutt og en alternativ slutt. Siden boken er basert på en sann historie er det nok mulig å finne ut hvor Anoush Elman som fortellingen er basert på befinner seg i dag om man har lyst til det.
Omtalen ble først publisert på bloggen Så rart