Bokelskere.no

Kan man si realistisk på en urealistisk måte, så ja :)
Jeg kan ikke si at det var noe jeg reagerte på, som skurret.

Dette ble litt for usansynlig etter min voksne smak, men muligens det faller i smak hos 14-åringene

Jeg likte ikke "Salamanderkrigen" noe særlig, men denne likte jeg. Til og med så godt at jeg har gitt terningkast 6! Jeg liker serien "The walking dead", det å overleve da verden er gått i oppløsning slik vi kjenner den. Metro 2033 ga meg mye den samme følelsen av spenning, å lese om en måte å leve på som er helt på kanten. Så hva er det boka forteller meg? Først og fremst er den en spenningsbok, som også til tider fikk håra til å reise seg og gåshuden til å komme frem. Samtidig tenker jeg at forfatteren forteller at mennesker alltid vil tilpasse seg og de vil alltid ha de ulikhetene de har. I undergrunnen danner det seg ulike "byer". Noen er fattige, andre bedre stilt. Noen er religiøse, noen er rasistiske. Noen lever demokratisk, andre styres av en leder som har utnevnt seg sjøl. Ja, det finnes til og med kannibaler. For meg, forteller forfatteren at menneskeheten ikke nødvendigvis blir noe annerledes, selv om livet endrer seg så drastisk og det er så få mennesker igjen på (under) jorda. Jeg hadde ingen problem med å leve meg inn i denne boka, Artjom var i tankene mine så fort jeg satt i bilen på vei hjem fra jobb. Lettlest bok synes jeg også! De svarte monstrene tenker jeg vi kanskje kan få mer svar på i neste bok? Det var jo ikke før de siste sidene at man kunne forstå at de var misforstått og egentlig ønsket å hjelpe menneskene. Eller var det bare en hallusinasjon Artjom fikk? Jeg likte slutten, selv om den ble stående litt åpen ift hva som skjer videre med Artjom. Det kan gå flere veger. Min absolutte favoritt-del av boka: Da de beveger seg i det store biblioteket over bakken. Beskrivelsene av dette biblioteket med mange trapper og rom, som nå står tomt og mørkt med planter voksende vilt; virkelig flott! Spent på å høre om flere har samme opplevelser av boka eller om vi er uenige? :)

En krim noir fra Helsinki som jeg likte veldig godt

Flott fortsettelse av trilogien

Er kommet ca 160 s inn i boka. Liker den veldig godt! Jeg vet ikke eksakt hva det var du syntes var mest skummelt i begynnelsen, men jeg fikk skikkelig gåshud av den historien om barnelatteren og "spøkelsesvogna" som kjørte gjennom en tom stasjon...

Dyster og godt skrevet krim, satt i et Hesinki i oppløsning

Takk for link til den matsiden! Spennende :)
Jeg, som en del andre, leser Metro 2033 av Dmitry Glukhovsky. Dette er periodens bok i dystopisk lesesirkel her inne. Liker den veldig godt!

God lesehælj!

Dette er en kriminalbok med tydelige innslag av samfunnskritikk. Den tar utgangspunkt i hendelser helt på slutten av 2. verdenskrig. Rupert Baptist Weber var direktør for en stor våpenfabrikk. Han var en overbevist nasjonalsosialist og en som virkelig hadde profitert på krigen. Da han skjønte at Det tredje rikets undergang var nær, startet han en brann som sendte både våpenlageret med alle sine giftstoffer og ham selv i lufta. På grunn av en misforståelse oppsto det senere en misforståelse rundt denne mannen. Ettertiden fremstilte ham som en sabotør av den tyske våpenindustrien. Området der våpenfabrikken en gang hadde ligget, ble oppkalt etter ham, og her ble det anlagt et stort boligfelt med både høyhus og privatboliger.

En av dem som flytter inn her, er politimannen Martin Kühn. Han er gift med Susanne, og de har tre barn, sønnen Niko (16 år) og datteren Alina (7 år) Familien sliter med økonomien. Det er vanskelig å få betalt avdragene på huset, og bil har de ikke råd til. Martin har en velstående nabo, en bankmann, Dirk Neubauer. Han låner Martin bilen sin når det trengs, dessuten er han en fin samtalepartner for politimannen. Samtalene med Dirk hjelper på tankevirksomheten til Martin.

Alina har snart bursdag. Hun ønsker seg inderlig en ponni. Hvordan skal faren få råd til dette? Men de største problemene har Martin vis à vis sønnen Nico. Martin som er riktig god når det gjelder å snakke med forbrytere, kommer ingen vei når han skal prøve å få sønnen i tale. En borgerforening er blitt dannet blant noen av beboerne på boligfeltet. De ser stygt på alle utlendinger og gir dem umiddelbart skylden for alt galt. Til Martins store fortvilelse er Nico også blitt med i borgerforeningen.

En jente i klassen til Alina, Emily, forsvinner plutselig. Hva har skjedd? Så oppdages det et lik i boligfeltet, 30 meter bak Kühns hage. Det er en åttiårig mann som er blitt knivstukket mangfoldige ganger. Den hvite skjorten hans er oversmurt med blod. Etter noen dager kommer Emily uskadd hjem. Hun forteller at hun har blitt holdt innesperret i et høyhus. I begynnelsen hadde hun ikke ordentlig sett mannen som hadde tatt henne, ikke før den siste dagen da mannen uventet kom ut fra baderommet. Hun kan fortelle at han hadde hvitt skjegg. Måten kidnappingen skjedde på, var at hun ble dratt inn i en bil etter at hun uforvarende ble vitne til at en mannen sto over og holdt en annen mann. Kühn skjønner straks at dette var scenen da den gamle mannen ble drept. Er det en mann med hvitt skjegg som er drapsmannen? På stedet er det en greker som har hvitt skjegg Han har en butikk som er i ferd med å gå konkurs. Nå har borgerforeningen samlet seg utenfor denne butikken med truende paroler. Niko, Martins sønn, er blant dem. Lederen for gruppen er en mann ved navn Norbert Leitz. Martin vil snakke sønnen sin til rette, men Leitz nekter ham tilgang. Det oppstår håndgemeng mellom de to mennene da borgerrettsmannen spytter Kühn i ansiktet med den følge at den sistnevnte stanger hodet sitt i den andres nese. Noen filmer scenen og Kühn beslaglegger mobilen. Etterpå er det strid hos politiet om Kühn her opptrådte som privatperson eller i kraft av sin stilling som politimann. Det er like før han faller i unåde hos politisjefen.

To tilsynelatende harmløse detaljer skal til før Kühn ser sammenhenger som løser hele saken. Det ene er at datteren hans forteller at Emily har fått nye blå briller. Det viser seg at hun ble fratatt brillene sine da hun satt fanget. Hun var altså ikke i stand til å se ordentlig kidnapperen. Da han kom ut fra baderommet kunne ansiktet hans være fullt av barberskum. Dette tolket Emily som skjegg. Det er altså ikke en mann med skjegg de er ute etter.

Politiet har tatt for seg alle beboerne på feltet, gransket alibiet og bakgrunnen deres. Så finner de ut at Dirk som har vært bortreist i det siste, slett ikke er den han gir seg ut for å være, verken navn eller stilling stemmer. I virkeligheten heter han Sven Schuster. Martin husker at han en gang hadde en venn som het Sven. Han selv var 12 år og på ferie med foreldrene på øya Norderney. I begynnelsen kjedet han seg, men så dukket en to år eldre gutt, Sven, opp, og dagene ble helt annerledes Resten av tiden var de to guttene uadskillelige. Men så kom avskjedens time, og noe uhyggelig skjedde. Plutselig trekker Sven fram en foldekniv og snitter Martin i ansiktet over brynene. Blod renner nedover og griser til den hvite skjorta hans. Den dag i dag har Martin arr etter tildragelsen.

Nå går det opp for Kühn hvor naboen hans har dratt hen. På motorsykkelen sin drar han den lange veien fram til Norderey utenfor Nordsjøkysten. Og riktig tenkt, på stranda finner han virkelig den gamle naboen sin. I samtalen som følger tilstår ugjerningsmannen at han står bak elleve mord. Felles for dem alle var at ofrene hadde på seg hvit skjorte. Sven Schuster er nemlig fascinert av blodige hvite skjorter.. Også nå trekker han fram foldekniven og skal til å gi Martin Kühn den samme behandlingen. Men til alt hell har Martins kolleger klart å oppspore ham og kommer ham til unnsetning i siste liten.

Også andre problemer har dukket opp underveis for huseierne i boligfeltet. En familie har oppdaget store oransje flekker som brer seg utover kjellerveggene. Tilkalte fagfolk forstår ikke hva som er årsaken. Kan det være giften fra den tidligere våpenfabrikken som har vært lagret i bakken og som nå kommer fram? Kühn tar en titt i egen kjeller, også der synes han å ane noen små oransje flekker. Til tross for dette ender boka i en optimistisk tone. Om giften i bakken representerer en kommende fare, har Martin Kühn bestemt seg for å fortrenge den. Aline feirer sin 7 års dag og hun får nettopp den ponnien hun har ønsket seg. Og Nico på sin side har kuttet kontakten med borgerforeningen. Nå henvender han seg til faren på en respektfull måte og i en vanlig tone.

Dette er en kriminalroman etter min smak, med en relativt rolig handling og med lite innslag av vold. Miljøskildringer står i forgrunnen. Dominerende er likeså Kühn sin tankevirksomhet. Det skal bare noen avgjørende hlnt til for den riktige løsningen faller på plass.

Skjønn historie om kvinner i sin beste alder som ønsker en ny start

Not my cup of tea - mer på bloggen

Jeg kommer sikkert til å lese Hjerteknuser når den kommer ut.

Kjempefin roman om kulturutfordringer i et flerkulturelt Norge

Leste du Billie for to år siden, så kan du spare pengene, for halve boken er Billie. De to andre "novellene" var fine, men hovedpersonen i den første historien irriterte meg grenseløst.

Leser "Hjerter i Atlantis" av Stephen King. Likte filmen, og liker boka! Jobber i hælja så jeg rekker nok ikke å starte på flere bøker. Men neste på lista er uansett dystopiboka "Metro 2033".

God lesehælj!

De er slett ikke alltid jeg synes at bøker som andre mener er morsomme, er så veldig morsomme. Men denne er det til gagns. Dvs. etter hvert blir den kanskje vel burlesk, nærmest absurd i sin raljering med alle fordommer mot Russland og russere.

Hovedpersonen Ingrid Winter er (som forfatteren selv) litteraturforsker ved Universitetet i Stavanger. Hun er gift med Bjørnar som i motsetning til sin labile og høyst impulsive kone er svært så rolig og stødig. Ekteparet har tre mindreårige barn, alle døtre.

Handlingsforløpet dreier seg i hovedsak om et huskjøp, intriger ved fakultetet og en jobbreise til Russland. Ganske trivielt egentlig, men det er måten det blir formidlet på som først og fremst gjør boka så festlig.

Huset familien nå bor i, begynner å synes for trangt. Nå har Ingrid funnet et hus på ”finn.no” som er midt i blinken. Og det aller beste er at huset gir henne assosiasjoner til bøkene til Astrid Lindgren. De drar på visning, og Ingrid blir bare enda mer begeistret. Så kommer det til budrunden. Den sindige Bjørnar har p forhånd regnet ut nøyaktig hvor langt de kan strekke seg og overlater så resten til sin kone. De innkomne budene overgår snart familiens ramme, men nå har Ingrid fått blod på tann og er ikke til å stoppe – ikke før prisen er blitt mer enn en million høyere enn hva de ble enige om, og da er huset også blitt deres. Ikke nok med det, seg viser seg straks svært vanskelig å få solgt det gamle huset i disse nedgangstider.,

Instituttet der Ingrid jobber, står overfor en omorganisering – et departementalt pålegg som de faglig ansatte er uenige i. Det blir mindre ressurser som medfører kutt i antall kurs og mulig omplassering av en ansatt til førskoleutdanningen. Der er det alltid behov for flere folk (men er tydeligvis svært upopulært blant akademikerne). På kontoret sitt skjuler Ingrid seg bak en falsk beskjed på døra om at eksamen pågår. Det hun ønsker er å få sitte i fred og ro mens hun fordyper seg i det faglige stoffet rundt ”tehom”, det store dypet som er hennes spesialfelt Men hun blir forstyrret av kolleger som har en taktikk for hvordan de skal klare å velte instituttets omorganiseringsplan. Dette impliserer også Ingrid som får tildelt rollen som ”bad guy”, en rolle som påfører henne mye frustrasjoner, urettmessig blir hun beskyldt for å drive med oppvigleri.
Universitetet satser på internasjonalisering og skal prøve å få til en samarbeidsavtale med Universitetet i St. Petersburg. I den sammenheng skal de sende en delegasjon på tre personer som skal tilbringe en uke i Russland. Det er vedtatt at Ingrid skal være en av dem, noe hun selv er sterkt imot. En annen ting hun misliker, er at en av de andre er Ingvill, en kollega som irriterer henne inderlig. Det går ikke særlig bra med kulturutvekslingen. Ikke før har de ankommet landet, før de oppdager at de har glemt å ta med gaver til vertskapet. På flyplassen blir de møtt av Ivan som overrekker dem hver sin plastpose med gaver. Den samme Ivan misliker sterkt bowlerhatten til Peter. I hans øyne er dette en cowboyhatt. På universitetet skal den norske delegasjonen presenteres for dekanen. Etter at de nødvendige prosedyrene er overstått, henter dekanen fram et lite bilde, et ikon Peter misforstår situasjonen og forlater kontoret medbringende ikonet som han har tatt for å være enda en gave. Da sammenhengen går opp for ham, betror han seg fortvilet til Ingrid. Hva skal de gjøre nå som ryktene forteller at det letes febrilsk på universitetet etter det forsvunne ikonet som sies å være utrolig verdifullt? Ingrid & co ser for seg en snarlig deportasjon til en GULag-leir. Den oppfinnsomme Ingrid foreslår at de må gjemme ikonet på et sted der det ikke vil bli funnet når russerne kommer og ransaker hotellrommene deres. De pakker bildet inn i toalettpapir, pluss putevar og aviser og fester det hele med gaffateip. Så går Ingrid til hotellets bar som på tidspunktet er folketom og fester pakken under en sofa. Ingrid føler seg syk, og en mann fra det russiske vertskapet, som hun i sitt stille sinn kaller ”Pene Putin”, forsyner henne med tabletter og hostesaft, medikamenter som gjør Ingrid temmelig groggy og fortellingen enda mer bisarr. Merkelig nok ender besøket med at de får i stand en samarbeidsavtale, noe som visstnok ikke skal ha skjedd før mellom Universitetet i St. Petersburg og et vestlig universitet.

Skildringen av personen Ingrid er god. På tross av sin impulsivitet og evne til å rote seg opp i ekstreme situasjoner er hun også svært oppfinnsom og løsningsorientert. Som forsker arbeider hun med alvorlige filosofiske spørsmål, og bak alt det forskrudde innholdet i boka ligger det en alvorsfull seriøsitet.

En lettelse å se at du godtok mitt sammendrag. (Og særlig stas er det når det kommer fra selveste FORFATTEREN.) Jeg har nemlig fått tilbakemeldinger fra andre som irriterer seg over at jeg slik publiserer hele innholdet i boka (også hvordan det går til slutt). Min grunn for å gjøre slik er at når man leser mange bøker, er det lett å glemme eller blande sammen innholdet fra forskjellige bøker. Da er det greit å lese noe kortfattet som minner en på det en eventuelt har glemt. Jeg antar at det også fins andre som har det som meg. Derfor legger jeg ut på dette vis alt jeg for tiden leser.

Dette er en bok der mysteriet har en ganske oppsiktsvekkende løsning. Det hele starter på en heller rolig og oversiktlig måte selv om handlingen pendler mellom to ulike år, 2010 og 2014. Hovedhandlingen er lagt til det siste året. I lang tid er det bare noen korte, spredte kapitler som antyder at noe skal ha skjedd fire år tidligere og at dette har betydning for hendelsene på nåtidsplanet. Handlingsarenaene er en avisredaksjon (Haugesund Avis) og Haugesund Politikammer. Underveis i handlingen er det mange personer som avlives. Bak det hele står det en ganske så gal massemorder Han kaller seg selv Maestro, og av og til får vi noen glimt inn i hans tankegang. Slutten på boka forekommer meg å være noe vel innfløkt og heseblesende. Leseren tror man har funnet den skyldige, men aller siste øyeblikk kastes det hele om.

Hovedpersonen i boka må sies å være journalisten Viljar Ravn Gudmundsson (opprinnelig en islending). Sommeren 2010 har han gjort et virkelig scoop. Han har avslørt at landets samferdselsminister har hatt sex med mindreårige gutter. Haugesund Avis er først ute med denne avsløringen, og alle tror at det kommer som resultat av gravende arbeid, mens sannheten er at Vidjar har kommet lett til opplysningene sine. Da han i tillegg grunnet slendrian begår en utilgivelig tabbe, får dette fryktelige konsekvenser for en av de impliserte, nemlig gutten Jonas, som er sønn av predikanten André Ferkingstad i menigheten Abraham. Jonas er homofil og har en jevnaldrende kjæreste, Fredric. Dette er noe den strenge faren Jonas er homofil og har en jevnaldrende kjæreste, Fredric. Dette er noe den strenge faren absolutt ikke må få vite. De to guttene er medlem av Senterpartiet, og i sin naivitet tror de at de har sjanse til å gjøre karriere i partiet dersom de gir etter for Samferdselsministerens tilnærmelser. Men de blir lurt og hevner seg bl.a. ved å gå til avisen. Konsekvensene for Jonas er så hårreisende at leseren har vanskeligheter med å tro at disse sammentreffene kan være mulige. Faren får naturligvis rede på sammenhengen. Far og sønn møtes i hver sin bil på en smal gårdsvei. Bilen som Jonas sitter i, forsøker å passere, men treffer guttens lillesøster som i samme øyeblikk kommer ut av den andre bilen. Hun dør momentant. Jonas som er breddfull av skyldfølelse, ønsker et siste møte med moren for å be om tilgivelse. Men tilgivelse får han ikke, i stedet dytter moren sønnen utfor en bro og slik tar livet av ham. Faren (André Ferkingstad) sitter nå alene igjen, med begge barna døde og kona i fengsel. Lenge lar forfatteren oss tro at det er dette som er massemorderen, både motiv og personlighet synes å stemme, men slik er det ikke.

I 2010 møtte vi en stolt og selvsikker Vidjar Ravn Gudmundsson. Fire år senere er han pga. Jonassaken blitt en nedbrutt mann som knapt er i stand til å utføre set arbeidet han er satt til. Nå får han noen merkelige e-poster. De varsler nært forestående mord Offeret er en person som er blitt frikjent for en begått forbrytelse. Den første som blir drept er en av byens prostituerte. Neste er en familiefar. Han blir drept i et scenario der barna hans er de første som oppdager liket. E-postene blir en ekstra belastning for Vidjar. Og enda verre blir det da det tredje offeret viser seg å være Ranveig Børve, Vidjars kollega og kanskje eneste trofaste venn. Aller verst blir det fordi det er ham selv som oppdager det opphengte liket, utkledd som ”fallende engel”. Flere ekstra nord må til før morderen endelig avsløres.

Hos politiet er det først og fremst overbetjent Lotte Skeisvoll som har ansvaret for etterforskningen. Kripos sender også sin representant, Olav Scheldrup Hansen, til Haugesund for å bistå oppklaringen. Sterk uenighet mellom disse to personene gjør at etterforskningen ikke skrider fram i det tempoet en skulle forvente. I tillegg har overbetjent Lotte private problemer å stri med i form av en narkoman søster som er ille ute. Mot slutten av boka er Lotte blitt neste tiltenkte offer fra morderens side, men han mislykkes for en gang skyld og må ty til plan-B, nemlig Lottes søster, Anne.

Nå viser det eg at morderen underveis har gitt mange hint om det som skal skje. I slutten av hver e-post står bl.a. to bokstaver og etterfølgende tall, for eksempel UL 7-1, JN 3-5, GS 8-1. Det blir bibliotekaren, Øystein Vindheim, som gjør politiet oppmerksom på sammenhengen. Det henvises til kjente norske kriminalromaner. De to bokstavene er forfatterens initialer og tallene hvilken bok i rekka det gjelder. Det som ligger bak hvert av mordene er altså at gjerningsmannen har villet kopiere et spektakulært mord fra kriminallitteraturen. Men det stopper ikke med dette. Først da en forlagssjef tar kontakt med politiet, går hele sammenhengen opp for dem. Hele scenariet er beskrevet i et manuskript som hans forlag (i likhet med andre forlag) har refusert. Som hevn har morderen ønsket å gjenskape sin egen bok. Og personen bak, altså massemorderen, viser seg å være ingen ringere enn bibliotekaren Øystein Vindheim.

Vi kan utvilsomt si at dette er en snodig tenkt løsning på boka, men samtidig er det noe oppkonstruert og lite troverdig ved handlingen. At noe slikt ville kunne skje i virkeligheten, er vel heller svært tvilsomt. En annen ting er at personene liksom ikke er framstilt som ordentlig levende mennesker, men mer som brikker i et innfløkt spill.

Likte "Pianolærerinnen", men denne her er skrevet så rart og tungt at jeg ikke klarte å like boka. Historien i seg selv kunne blitt ganske bra om det ikke var skrevet så rart.

Oppfølger til Fuck verden, litt for karikert og klisjefylt etter min smak