Bokelskere.no

Spennende bok om vennskap og mot. Noe mystisk skjer på Slottet der Tommy bor. Tor og vennene hans bryter seg inn som hevn for uke å ha blitt invitert i bursdagen til Tor. Da ser Tor en jente i et vindu. Hva gjør hun der? Dette må Tor finne ut av. Men vil vennene støtte han?

Emily er 19 år og gravid. Kjæresten Pablo stikker av. Han er innblandet i narkosalg, og politiet tar kontakt med Emily for å finne han. Moren til Emily flytter inn for å hjelpe. Sjefen på jobben på Kiwi føler også omsorg for Emily. Og "presten" i samme oppgang viser også interesse.

Boken har en veldig spesiell fortellerstil. Den hopper mellom personene, men vi kommer ikke tett på tanker og følelser. Aller mest er dette en skildring av å være ung og uventet gravid. Emily har ikke noen spesiell drivkraft eller retning i livet. Hun virker fornøyd med å jobbe på Kiwi og se tv. Moren til Emily var også alenemor. Det ligger litt åpent hvilken rolle personene rundt Emily vil kunne ha fremover.

Boken blir værende i tankene mine. Jeg tenker på hvordan barn blir født inn i et liv de ikke har noen kontroll over. Hvordan former foreldrenes bakrunn barnas liv? Det er et sårt tema som jeg synes Maria Navarro Skaranger løfter forsiktig frem med denne skildringen av Emily sitt liv.

Tematisk føler jeg at en readalike kan være dyret av Heidi Furre. Den har også en spesiell skrivestil, og den tar opp tema som arbeidsforhold for å få foreldrepenger, men her er vi tettere på det kroppslige med å være gravid. En annen bok jeg tenker på er Senteret av Victoria Durnak. Her er det en ensom ny mor som virrer rundt på et kjøpesenter. Hun sliter med å føle noe for barnet sitt, og hun prøver å komme i kontakt med mennesker på senteret.

Hva skjer når den vakre, eksentriske Kitty Finch får bo med familien til poeten Joe Jacobs i feriehuset i Frankrike? I en helt særegen fortellerstil fanger Deborah Levy oss inn i disse spesielle karakterene liv og samspill. Man kan kjenne varmen i lufta, solskinn og lukten av bassenget. Samtidig er det en urovekkende stemning på grunn av en deprimert poet og en ung ustabil fan av poeten. Det er umulig å ikke bli fascinert av Kitty Finch.

Jeg leser novellesamlingen Homesick for another world av Ottessa Moshfegh. Her møter vi relativt usympatiske karakterer i ytterkanten av samfunnet. Jeg er litt usikker hvorfor jeg fascineres sånn, men det er som å få et glimt inn i noen andres virkelighet. Noen som lever helt annerledes liv. Det er fattige strøk, skitne gater, skitne tanker, dårlige forhold, stygge mennesker. En god del alkohol og dop. Ekte og upolert. Mørkt og dystert. Til tider hint av beksvart humor. Men ganske triste saker. Jeg elsket My year of rest and relaxation. Novellene er i samme stil, men gir oss et bredere persongalleri.

Å lese denne boka er som å se en skikkelig mørk og trist gangster-krim-film. Torpedoen Tommy Rem vil ut av det harde miljøet etter at kona dør. Han har en datter han vil ta seg av, og som han må beskytte. I korthugde setninger får vi innblikk i hva slags liv han har levd, angeren han føler og håpløsheten over å sitte fast. Uroligheter rører seg i det kriminelle miljøet i Oslo, og Tommy har ikke noe valg. Det er fine glimt fra familielivet som får frem hva det er i livet som egentlig betyr noe. Stemningen er som sagt hard, trist og mørk, men boka har godt driv og ble lest i en fei. Dette er ikke en vanlig krim, men for en som liker film noir eller mørke psykologiske thrillere kan dette være noe. Hovedpersonen sliter med vonde minner og knasker piller, og det fikk meg til å tenke på filmen Maskinisten.

or deg som likte "Vi var løgnere" av Lockhart og "Sadie" av Courtney Summers. En skikkelig slukebok! Mørk, intens, forvirrende. Det går rett og slett ikke an å legge den fra seg. Litt som da jeg så "Behind her eyes" og "The undoing". Passer ungdom og voksne. En fin bok for komme i gang med lesing etter en periode med lesetørke (og å ha sett litt mye tv 😄) Her er det lett å leve seg inn og forsvinne inn i handlingen.

Dagny er en ganske spesiell dame. Hun hopper over gjerdet om morgenen og stjeler naboens avis. Så klipper hun ut artikler om utrydningstruede dyr og lignende før hun leverer avisen tilbake.
Vi befinner oss i Oslo under nedstengingen i begynnelsen av Korona-pandemien.
Dagny har nylig mistet mannen sin Temuri, og sønnen er ute i verden på reise, og vanskelig å få tak i. Hun er permittert fra assistentjobben i barnehagen. Selv om Temuri er død, er han på en måte til stede i huset fremdeles. Kanskje Dagny ikke har klart å starte sorgprosessen eller bearbeidet tapet av mannen.
Hun tilbringer dagene med å gå tur med hundene sine og tenke på hvordan mennesker ødelegger for dyrenes og naturens tilstand. Og hun tenker tilbake på livet sitt med Temuri.
Hun bryter ofte over i engelsk midt i setninger eller tankerekker.
Dette er en underfundig, morsom bok som passer for de som liker å lese om spesielle karakterer. Man kan bli litt hobbypsykolog når man prøver å tolke Dagny. Boken ga meg litt assosiasjoner til Døgnåpent av Sayaka Murata, og kanskje også Elling som har sin helt egen måte å betrakte verden på.
Det skjer lite på det ytre plan, vi er i Dagnys stillestående avlukkede tilværelse. Men tempoet får et lite oppsving på slutten der noen hendelser gir oss noen rørende scener jeg ikke kan røpe.

En tragikomisk bok med mye tankespinn og absurde hendelser.

Dette er en bok for de som liker å lese om en spesiell hovedperson.

Ulla går på NAV og bor hos tanten Hege til hun en dag blir kastet ut 29år gammel. Dette setter i gang en rekke absurde hendelser.

Vi ser verden gjennom Ullas øyne, og hun har en ganske pessimistisk måte å tolke mennesker og hendelser på. Hun har lange tankerekker der hun filosoferer og assosierer over alle mulige situasjoner. Hun virker veldig smart og belest, men sliter med kommunikasjon og relasjoner.

Tankerekkene og hendelsene er komiske, men situasjonen hennes er også tragisk. Vi forstår at noe har skjedd i Ullas oppvekst, og mye av spenningen i boka ligger i å få nøstet opp i dette. Og så handler det om å bli voksen i en verden der man ikke helt passer inn. Det er derfor mulig å trekke paralleller til bøker som:
• Torget av Victoria Durnak
• Dagny av Aasne Linnestå
• Døgnåpent av Sayaka Murata
• Ut av Ida Hegazi Høyer

Jeg gleder meg til å høre hva du syns om boka Marit!

Haha! Kanskje jeg burde gitt den fire stjerner. Jeg har bare blitt litt kresen etter hvert. Men jeg skriver ofte bokbeskrivelser etter en slags oppskrift for å formidle boka til mulige lesere. Selv om jeg synes boka var midt på treet kan den være perfekt for andre lesere. Jeg jobber med skjønnlitteratur på Sølvberget, så jeg leser et bredt spekter av bøker.

Diktsamlinga Flør av Krista Lien Indrehus er stemningsfull og ettertenksom om sorg, natur og tidens gang. Etter at bestemødre dør besøker jeg-et landskapene og husene de levde i. Her betrakter hun hvordan naturen endrer seg fra årstid til årstid. Naturen hun beskriver virker påde gjestmild og farefull. Hun reflekterer over generasjonenes gang. Det at naturen knyttes opp mot menneskenes tid på jorden maler et større bilde. Det føles både nært og eksistensielt. Kanskje de som likte Jeg vil våkne til verden av Karoline Brændjord vil like denne.

"For kven er vi til sjuande og sist, i eige og andres blikk?" Det er noko av det Skinliv av Oda Malmin sirklar seg inn på. Me får innblikk i liva til fire personar i ein bygård i Oslo. Det er i det indre psykologiske dramaet spenninga ligg. Korleis personane ser seg sjølve står i sterk kontrast til korleis naboene oppfattar dei. Alle sliter med sine ting. Særleg studenten Astrid som slit med angst gjorde inntrykk. Det er ei litt urovekkande stemning i boka. Og vekslinga mellom karakterane gjev godt driv. Personane vart verande i tankane etter endt lesing. Korleis går det med dei videre?

Ufattelig treig handling. Ideen er god, men karakterene er intetsigende og uinteressante. Boka skjemmes av teite feil som «Mac Donalds» og «hvisket ut skriften på tavla».

En gruppevoldtekt skaper ringvirkninger i livet til de involverte, i familienes liv, og samfunnet rundt.
I sentrum av fortellingen er Gusten Grippe som anmeldte voldtekten han selv var en del av. Nå, mange år etter, vil kameraten Cosmo lage en film om hendelsen, og dette ripper opp minner.
Vi hopper frem og tilbake mellom ulike fortellere som har tilknytning til hverandre. Vi møter blant annet moren til Gusten som er operasangerinne, og barndomsvenninnen hennes Annelise som er økonom og næringslivsjurist. Sønnen til Annelise blir utpekt som hoved-gjerningsmann i gruppevoldtekten. Dette er ikke karakterer man nødvendigvis får sympati for, men fascinerende portrettert er de.
Språket er muntlig og lekent med et vell av språklige bilder og assosiasjoner. I tillegg til de dypt personlige portrettene aner vi en klassebevisst samfunnskritikk i måten voldtekten ble håndtert i media og snakket om i ulike kretser.
Boken vant Nordisk råds litteraturpris 2020, og er hyllet av kritikere som et stilistisk mesterstykke. En urovekkende bok man blir sugd inn i på grunn av den særegne fortellerstilen.

Fem kvinner, fem ulike liv skapt av samfunnet de har vokst opp i, familiene de er en del av, mennesker de møter, valg de tar, og tilfeldigheter. De er mødre, døtre, søstre, de fyller sine roller og de prøver å finne lykken i livet. Et spennende fortellergrep er at kvinnenes historier knyttes sammen på ulike måter.
Engasjerende og rørende. Og det føles ekte og nært, tett på følelsene. En bok for deg som likte Forventning av Anna Hope.

«Pulsen opp, vekta ned. Store pupiller, liten kropp».
Elise har en stemme av sølv, ser ut som en alv og kommer fra et musikalsk hjem på Uranienborg. Til tross for de beste forutsetninger i livet ender hun som narkoman. Det starter med en spiseforstyrrelse, og snart er hun helt ute av kontroll. Gjennom boka følger vi Elise i forsøk på å komme ut av rusen. Hun kommer til trinn ni i Anonyme Narkomane, men vil hun klare å holde seg nykter?
En rå, hjerteskjærende, poetisk og brutalt ærlig fremstilling av rusens jerngrep.

Kva gjer det med ein familie når ein har eit barn med autisme?
Lea har gått på ein smell etter å ha prøvd å følgje opp sonen Benjamin dei første åra. No bruker ho dagane på å spele Hay Day på mobilen, og ete store mengder usunn mat. Søstera Rakel har tatt over ansvaret for Benjamin, ho er familiens pietist som alltid har orden og kontroll. Søstera Linda er lege og tobarnmor og har sterke meiningar om latskapen til Lea, men tek lite initiativ til å hjelpe med Benjamin. Mora deira Gudrun vil være der for alle, men strekk ikkje til.
Trass alvoret er dette ei humoristisk bok, med skarpe observasjonar av den dysfunksjonelle familiedynamikken.

Jeg blir så glad når jeg finner en diktsamling som fanger meg inn slik som denne. Stemningen er sorgvakker, og diktene er musikalske og rytmiske med mange gjentakelser. Dikt-jeget har mistet en bror. Vi får være med inn i barndommens somre med nydelige bilder fra naturen. Så går tiden, og vi får glimt fra livet de har levd, og refleksjon om tiden som går. Helheten blir til en gripende og rørende historie. Om sorg, om livet, om minner, holde fast og gi slipp.

Nick og Amy har vært gift i 5 år når Amy sporløst forsvinner. Politiet mistenker Nick, men han påstår han er uskyldig.

Amy og Nick forteller hvert sitt kapittel, og viser to svært ulike sider av saken gjennom denne intense psykologiske thrilleren. Hvem skal vi egentlig tro på? Det perfekte paret er kanskje ikke så perfekt som de fremstår utad? Gradvis viser de mindre sympatiske sider av seg selv, og vi blir enda mer forvirret.

En pageturner med friskt muntlig språk, skarp humor og overraskende vendinger.

Påstanden i tittelen setter virkelig tonen for denne diktsamlingen. Her møter vi en sint, deprimert ung kvinne. Vi følger henne fra barndom til ungdom. Det er banning, det er bastante påstander, depressiv og aggressiv stemning, men det er likevel humoristisk. Det er korte dikt med overraskende vendinger og sammenstillinger. Noen av diktene har en ironisk og sarkastisk tone, og flere av dem er så morsomme at man må le.

Det siste diktet har en lettere stemning, kanskje det går bedre med dikt-jeget? Da går hun glad og nypult hjemover, og observerer at månen ligner guds avklipte tånegl.

Dette er dikt for unge kvinner som også har følt seg utenfor, kjent på meningsløsheten, og samtidig vil banne og rette fingeren til alt som er drit.