Bokelskere.no

Pølsefabrikken av Helene Guåker. Friskt språk og veldig morsom!

Lykke til i kveld, Siri :) Jeg tenker det er viktig å få frem at det er stor variasjon og bredde blant bokbloggerne. Ingen er like, og vi er forskjellige som personer, har forskjellig skrivestil, forskjellig smak i litteratur osv.

Asbjørn Hansen bokdebuterer med en dokumentar om sine erfaringer som Kripos-etterforsker. Resultatet er blitt en gripende bok som også gir et godt innblikk i norsk politiarbeid.
(...)
Det er fort gjort at en bok som omhandler reelle drap kan bli spekulativ. Det er sterke saker Hansen tar for seg i boken. Mange av drapsofrene var unge, og ble utsatt for meningsløse forbrytelser. Omstendighetene rundt drapene er i mange av sakene forferdelige.Likevel klarer Hansen å skrive om de ulike forbrytelsene på en svært respektfull måte. Her er ingen grafsing i blodige og grusomme detaljer. Med et nøkternt språk presenterer han de faktaene som han har anledning til å gå ut med. Dette gjør boken enda sterkere for leseren. Spesielt sterkt er slutten på kapittelet som omhandler Baneheia - saken. Her skildrer Hansen avslutningen på et avhør av en av de drapsdømte i saken. Et avhør som ble gjort på åstedet for forbrytelsene.

Boken har en god oppbygging. Selv om sakene i seg selv byr på mye dramatikk, øker Hansen spenningen ved måten kapitlene bygges opp på. Her gjøres det flere ganger bruk av cliffhangere, mens historien glir inn i ulike sidespor. Det gjør boken vanskelig å legge fra seg. Når jeg likevel måtte ta pauser i lesingen, hadde det kun sammenheng med at sakene som ble skildret er sterke og at jeg ble grepet av skjebnene til flere av dem som omtales i boken. I utgangspunktet er dette en bok som man fint kan lese ut på en kveld. Det er også veldig mange gode refleksjoner og bilder i teksten. Jeg ble fascinert av forfatteren på grunn av dette.

Apropos ofrene: Det som hever denne bokens kvalitet, er måten Hansen tar for seg nettopp ofrene i de ulike straffesakene. Han viser dem som mennesker som aldri skulle ha behøvd å bli utsatt for det de ble utsatt for. De skildres på respektfullt vis. Jeg synes også Hansens beskrivelser av sine møter med de som senere er blitt dømt i flere av sakene også er gjort med respekt. Han viser dem som mennesker. Ikke som monstre.

Sakene Hansen tar for seg i Menneskejeger er saker media har skrevet mye om tidligere, og jeg kjente til flere av dem fra før. Det blir likevel noe annet når man får dem presentert fra en som var med på å etterforske og, i flere av tilfellene, oppklare forbrytelsene. Det gir en annen vinkel.

Jeg synes også det var særlig interessant å lese om det nitidige arbeidet som ligger bak en hver oppklaring i en kriminalsak. Kriminaletterforskning er ikke like spennende som den man blir presentert for i krimbøker. Her er det snakk om dager, uker og i noen tilfeller år med rutinepreget arbeid, og lange tider borte fra egen familie. Ikke minst er det interessant å se hvordan politiarbeidet har utviklet seg fra sak til sak, etter som teknikken har kommet lenger og lenger. Hansen gjør også sammenlikninger med politiarbeid i andre land, som i USA. Menneskejeger oppleves ikke bare som en utgivelse i true crime - sjangeren. Aspirerende krimforfattere vil også kunne ha god nytte av å bruke boken i sin research rundt politimetoder.

Mitt ankepunkt til boken er at den burde vært gjennom en grundigere korrekturlesing før den ble utgitt. Det er litt for mange skjemmende skrivefeil i boken. Det er synd, fordi dette er ellers en veldig god bok. Menneskejeger er en bok som gjør inntrykk, og som man ikke glemmer med det første. Da hadde det vært greit å slippe å irritere seg over skrivefeil og manglende ord i teksten. Den manglende korrekturen er dermed årsaken til at jeg ikke gir boken mer enn 4. Innholdsmessig står den til en femmer.

Hele anmeldelsen her

Jeg har vært sånn i hele år. Begynt på sikkert 20 bøker, men aldri kommet noen vei. Er så utrolig kjipt!

For meg går det på at jeg er utålmodig. Jeg vil videre, få konklusjoner, bli ferdig og starte på ny bok. Så jeg orker ikke bøker på 1000 sider rett og slett. Går det for lang tid før jeg får konklusjoner, så detter jeg av lasset. Sånn er jeg med tv serier og forresten.

Kjærlighet i Lappland

I en liten hytte innerst i Dødmannfjorden, lengst inn i Isfjorden i Finnmark sitter
”det elendige avkommet etter en rødegardist og hundetispa til en bygdeidiot som ble Det tredje rikets engel og SS-Obersturmführerens fryktede madrassvarmer,” og skriver historien om seg selv.

Det er oktober 1944, og jordmora, hun som blir kalt Villøye skriver ned sine memoarer i håp om å skjønne hvordan hun har klart å sette seg selv i en så håpløs situasjon. Villøye er finsk, bosatt i Petsamo , og utstøtt fra samfunnet fordi faren var kommunist. Men Villøye har fått en gave fra Gud, hun kan ta imot barn slik ingen andre kan - hun er jordmor av Guds nåde.

I 1944 har tyskerne store styrker i Nord-Finland og Villøye samarbeider med dem. Hun har møtt den vakre SS- offiseren Johannes og har følt med alle celler i kroppen at ham må hun ha. Hun retter følgende bønn mot himmelen:

”Min Gud, den mannen vil jeg ha. Gud, hvis jeg får han, krever jeg ingenting annet.”

Skoltejenta Masja

Villøye krangler seg inn i fangeleiren Titovka, en leir som lå nær Liinahamari. Johannes er nestkommanderende i fangeleiren, og Villøye er blind av kjærlighet og begjær. Hun velger ikke side; russere eller tyskere det er det samme for henne. Hun vil bare ha Johannes. Dermed begynner hun å arbeide for tyskerne inne i fangeleiren, og hun får etter hvert se grusomme overgrep. Villøye tar seg av skoltejenta Masja og pliktfølelsen overfor den unge jenta endrer begges skjebne.

Johannes er preget av traumer etter at han var med på massakreringen av titusener av jøder i Babij Jar i begynnelsen av krigen, og leirkommandanten setter Johannes til å grave massegraver. Johannes er så påvirket og avhengig av Adolfin, et metadonlignende preparat, at han oppriktig tror at det digre hullet i jorda han graver er til et svømmebasseng.

Fangeleir nær Alta

En sommerdag i juli 1944 skal Villøye og Johannes kjøre til en fangeleir som ligger i nærheten av Alta. Men de blir utsatt for en ulykke og tilbringer noen hete uker i en øde hytte i Dødmannsfjorden. I hytta finner de en kiste full av notater, også notater som forteller hvem som klarte å uskadeliggjøre Tirpitz i Kåfjord i september 1943.

Teksten er som trukket opp av en klam, svart myr. Den stinker, klebrer seg til deg og kan ikke etterlate leseren uberørt. Katja Kettu er fra Rovaniemi i Nord-Finland, og jeg tror ikke noen kunne ha skrevet en slik bok om Nordkalotten uten å kjenne menneskene, og naturen her.

Jordmora er en viktig bok fordi den handler om en del av vår nære historie som alt for få kjenner til, skrevet i et språk så sterkt og så uvanlig at jeg kjenner lysta til å lære meg finsk. For tenk for en lykke å kunne lese denne romanen på originalspråket.

Dette er en historisk roman og en kjærlighetsroman. Når siste side var lest kjente jeg meg både rystet og takknemlig. Jeg har ikke hatt en slik leseopplevelse siden Utrensking av Sofi Oksanen. Les du også, og stålsett deg mot et språk som både er sprelsk, grovt og av en annen verden.

Terningkast 6

Denne omtalen finnes også på www.solgunnsin.blogspot.com og en revidert utgave er trykt i Altaposten 21. oktober 2013

Vaffelhjarte også! :)
Elsket å høre disse to bøkene som lydbok, humret og lo for meg selv.

Jeg kom på at vi har en historiebok, men det er nok ikke den samme for den stemmer ikke med beskrivelsen du gir, dessverre: Min store billedbok

Jeg anbefaler litt fantasy(siden jeg la merke til at du har dette i din bokhylle her inne) :) "Mørk engel" av Laini Taylor(engelsk utgave "Daughter of Smoke and Bone) og "Sirkelen" av Sara B. Elfgren og Mats Strandberg. Tar du en titt i min bokhylle tror jeg begge bøkene er omtalt av meg her inne.

Eller barneboken "Tonje Glimmerdal" av Maria Parr. Den leste jeg fire ganger på rad med eldstemann her i huset. Fantastisk fin, hjertevarm, morsom og rørede bok. Voksne og barn her likte boka like godt. Lykke til med å finne leselysten! Det er trist når man havner i en lesetørke.

Jeg har akkurat lest denne, det var rystende å lese, jeg fikk vondt langt inni hjertet. Og jeg har lest deler av "Barneboka" for mange år siden og nå kjenner jeg at jeg gremmes over det.
Veldig fin bokomtale, Norah!

Hei Siri, jeg er en av initiativtagerne til debatten. Bokbloggerne er viktige stemmer innenfor litteraturformidling og det er et stort mangfold innen denne gruppen. Senest i går la jeg merke til en annonse som reklamerte for Jojo Moyes bok 'Et helt halvt år' hvor et sitat fra bloggen Beathes bokhylle sto på den mest fremtredende plassen i annonsen. I tillegg ble Annette Garpestad fra bloggen Bokdama sitert i det populære tv-programmet Nytt på nytt; 'Hvorfor leser menn få eller ingen kvinnelige forfattere'. Dette er to ferske eksempler på bokbloggernes 'makt'; - den noe spissede tittelen på debatten er 'All makt til bokbloggerne?'

Leder av debatten er Sissel Furuseth, professor i nordisk litteraturvitenskap. I tillegg til bokbloggerne Siri S. Isaksen og Randi J. Aasheim, vil bibliotekar Brit Karen Einang og litteraturkritiker Sindre S. Hovdenak sitte i panelet. Alle representanter for litteraturformidling og alle drives av leseglede. Altså ekte bokelskere!

Debatten kjøres i gang kl.19.30 på Trondheim folkebibliotek, torsdag 24. oktober. Og jeg oppfordrer alle bokelskere i geografisk nærhet til å møte opp! Velkommen! Og som nevnt her tidligere, debatten er en del av Trondheim Litteraturfest

Jeg sitter nå og analyser Menn som hater kvinner ned til miste detalj og det jeg har funnet fremt til nå er at jeg liker romanen mindre og mindre. La meg først si at historien i seg selv er utrolig spennende; jeg mener Lisbeth Salander og Vanger konsernet, men historien til Blomkvist kunne jeg ikke tenkt mindre på. Det som gjør denne boken til en dårlig 3'er historien til Blomkvist og beskrivelser av hendelser i boken. Eller det er det hele tatt hvordan boken er skrevet.
Jeg skal være ærlig å si at jeg så begge filmene før jeg leste boken så hadde ikke så mange forhåpninger da jeg først åpnet boken, men jeg kan si at jeg ble ganske misfornøyd fordi jeg faktisk liker begge filmene mye bedre enn boka (det skjer aldri). Noe som har opphengt meg veldig er scenene mellom Mikael og Cecilia Vanger, det er som om noen av de scenene hvor hun tenker at jeg følte det hadde blitt kopiert rett ut av ekstremt dårlig pornofilm/bok, litt 50 Shades'ish. Dette gjorde også at jeg begynte å se på boks med andre øyne. Jeg til kanskje ikke boken så "alvorlig" som jeg burde, fordi boken handler mer eller mindre om kvinnehatere og det er veldig sterkt i seg selv, men jeg ble så opphengt i disse utrolig dårlig skrevet scenene at jeg begynte å mislike boken mer og mer.
Selvom jeg i første omgang heller ikke er en blodig fan av krim-sjangeren så vet jeg hva som er en god roman og ikke. Menn som kvinner har et stort potensial til å bli noe utrolig, men siden beskrivelser av hendelser blir som en billig versjon av 50 Shaded føler jeg at den mister alt av verdighet.

Så kan man kanskje snakke om hvorfor da denne boken har blitt så stor. Det kan man også gjøre om 50 Shades. Sistnevnte er en utrolig dårlig skrevet roman basert på fanfiction av Twilight, det er ikke noe mindre originalt i det. Men mshk er ikke basert på en vampyrfortelling (som jeg vet om) ble boken utgitt (trilogien ble utgitt) etter forfatterens død. Det er ikke lite kjent at innen "kunst/kultur" verdenen blir kunstverket tatt veldig godt imot hvis kunstneren rett og slett er død. Derfor vil jeg tro at boken har blitt så kjent og fått så mange lesere i første omgang, men så har jo flere likt boken veldig godt og fortalt det videre oh videre og videre. Dessuten tror jeg de fleste tenker mer på historien enn skrivemåten når de leser en roman, så derfor er det veldig lett å bare tenke på det. Ellers er krimhistorien en sterk 5, men det hjelper meg ingen ting når alt jeg tenker på er Cecilia Vanger.

Helt enig, virkelig vel verdt å lese for voksne også. Jeg elsker Maria Parr sine bøker!

Det er en liten forskjell der. Når jeg skriver om en bok her inne, så har ikke jeg noen som helst egeninteresse i den boken (så lenge jeg ikke selv har skrevet den, eller deltatt i utviklingen av boken). Med min egen blogg har jeg klart en egeninteresse i, og den reklamerer jeg for når jeg legger ut link til bloggens nettside.

Jeg vet ikke om de siste setningene dine ift "man" er ment å være et humoristisk spark eller noe annet, det er faren med nettet - man ser ikke ansiktet til den som skriver. Mine kommentarer er ikke ment personlig mot noen. Hvis det er en forhistorie her ift dette nettstedet, så kjenner ikke jeg til den da jeg ikke er så aktiv i diskusjoner her inne.

For å presisere så har jeg ingen problemer med at man linker til sin egen blogg, så lenge man også tilbyr bokelskere.no et stort eller lite utdrag av anmeldelsen. Det jeg kommenterer på er kun å legge inn en link i feltet for bokomtale og ikke noe annet.

Selv om man ikke har en fortjeneste i form av økte inntekter ved å linke til egen blogg, så blir det like fullt reklame. Reklamebegrepet er ikke avhengig av at man tjener økonomisk på å vise seg frem. Man legger jo ikke ut linken for å være snill mot bokelskere.no. Man legger ut link fordi man vil ha lesere til egen blogg, og dermed er det underforstått promotering av ens egen side. Jeg ville ikke lagt ut link under mine bokomtaler her inne hvis jeg ikke ønsket at folk skulle klikke inn på siden min.