Bokelskere.no

Fann boka på NLM gjenbruk. Greit å gje den eit forsøk tenkte eg i og med at den kosta 10 kr.
Må seie eg er litt imponert over korleis det heile tida er nye "mysterium" som avløysar det førre, samstundes som alt verkar svært naturleg.
Altså, etter å ha lese dei første hundre sidene, føler ein at ein har fått svar på mykje ein lurte på og difor kan leggje boka frå seg. Men så har det jo kome så mykje anna at ein les vidare.
Ikkje drivende spanande, men godt skrive. Anbefalast

Leselykke!

Begjær og besvær

«Jeg dro ned til bror. Tok bussen langs kysten og hoppet av ved efire. Så gikk jeg mot bygda. Det snødde tett og veien blåste igjen. Fnuggene boltret seg på innsiden av de lave støvlene og anklene frøs som i barndommen».

Slik begynner debutromanen til Karin Smirnoff, og for finnmarkinger og folk fra nord, er det et velkjent landskap hun beskriver, både kulturelt og geografisk.

De som har lest anmeldelsene mine de siste årene har nok fått med seg at jeg har en forkjærlighet for litteratur fra Nordkalotten, og Jordmora (2013) av Katja Kettu har lenge vært en av mine største litterære opplevelser. Men nå har Kettu fått konkurranse av Karin Smirnoff som debuterte med denne første boka i Kippo-trilogien.

Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Jana Kippo. Hun dukker opp i den fiktive bygda Smalånger i Nord-Sverige etter mange år borte. I denne boka får vi ikke vite hva hun bedrev tiden med, og hvor hun har vært før hun kom tilbake til Smalånger. Når Jana kommer hjem er det for å redde tvillingbroren som heter Bror, og som holder på å drikke seg i hjel. Teksteksemplet er fra de første sidene der Jana har kastet ut enorme mengder søppel og skrot og nå er det tid for å vaske:
«Det sies at alle mennesker er gode til noe. Jeg nøt å se det åremønstrede såpegulvet tre fram og limfargen på brystpanelet lyse igjen. Nøt at kokende vann løste opp mat fett oppkast og andre substanser som hadde fått ligge igjen som en hard skorpe på fliser og benker i kjøleskap og i det store spiskammerset. Jeg nøt til og med å se den snurrende vaskemaskinen løse opp måneder kanskje år av skitt på sengetøy gardiner tepper og klær og til slutt å få henge dem opp i tørkeskapet. Jeg skulle vaske bort angsten til broren min akkurat slik jeg vasker bort min egen. Det var som å spille tetris. Bitene falt på plass og skubbet bort alle tilløp til andre tanker.

Bror satt i kjøkkensofaen og så likegyldig på. Av og til tok han en slurk øl. Da flaska var tom gikk han til spiskammerset og hentet én til. Kanskje jeg hadde kommet for seint»

Grusom barndom

Jana prøvde å drepe faren med en høygaffel da hun var tretten år. Hun lyktes ikke, og hver gang hun tenker på faren er det med «må du hvile i ufred.» Faren var et monster, en brutal og hjerteløs mann, og moren var så underkuet at hun ikke kunne stoppe ham, verken for egen del eller når han gikk løs på tvillingene. Det er grove overgrep som gradvis blir avdekket uten at jeg skal avsløre for mye nå.

Hjemmetjenesten i Smalånger trenger vikarer, og Jana får seg jobb der. Hun blir kjørende rundt i den ligge bygda for å stelle syke og døende mennesker som stadig vekk minner henne på hvem hun var, og hvem faren var. Hun blir kjent med John, naboen som bor alene i et hus uten strøm, og som har mange indre demoner å kjempe med. John er den harde, hårete, ruglete mannen som er blitt beskylt for å drepe Maria, en kvinne Jana aldri hadde hørt om før hun kom tilbake til Smalånger, men som viser seg å være hennes halvsøster. Jana prøver å holde seg borte fra John, men hun trekkes likevel stadig mot han og det han kan tilby henne.

Oversetter Monica Aasprong har gjort en utmerket jobb selv om Karin Smirnoff ikke har gjort det lett for henne. Smirnoff har tatt noen uvanlige litterære grep som fungerer godt, men som må ha vært en stor utfordring for Aasprong. Det finnes ikke et eneste komma i teksten, og de fleste egennavnene blir skrevet med liten forbokstav og med både for og etternavn sammen; janakippo og brorkippo. Dialogene er ganske ofte på dialekt, og her har oversetteren blandet dialekter fra Troms og Finnmark og skapt noe helt nytt.

Jeg dro ned til bror er en av disse bøkene som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg håper mange får øynene opp for Karin Smirnoff og hennes forfatterskap. Jana Kippo fremstår som en blanding av Lisbeth Salander og Shuggie Bain. Knallhard, sårbar og skadeskutt, men likevel full av livslyst og begjær. Romanen ble nominert til August-prisen i Sverige, og bøkene om Jana Kippo har nå solgt over 500 000 eksemplarer i Sverige. Karin Smirnoff (f.1964) har tidligere jobbet som fotograf, journalist, karateinstruktør og i restaurantbransjen. Smirnoff er bosatt i Piteå

Einig. Eg hoppa over kapital om Christian mot slutten.

Jeg skjønner ikke hvorfor akkurat denne boken fra Anne Holt får så mye skryt. Jeg synes det blir i overkant med «tilfeldige» hendelser som fører historien fremover, og med et persongalleri som havner altfor langt mot karikatur. Har jeg glemt hvordan de første bøkene var, eller var de faktisk bedre før?

Lenge siden jeg har lest en bok som har vært så vanskelig å legge fra seg. Håper virkelig neste bok kommer fort som F... fordi jeg har allerede abstinenser!

Andre enn meg som vart skuffa av slutten?

Tja. Veldig Gert, men traff ikkje meg heilt. Vart mest inspirert til å bli ein betre kokk om ikkje anna

Einig i at det ikkje var ei god bok, men mange karakterer samanlikna med anna fantasy? For min del trakk det ned at den er overtydeleg.

Forstår eg godt. Eg sjølv hadde ein veldig god oppvekst som misjonærbarn. Med mange gode minner frå Bolivia. Men overgangen til Noreg var tøff.

Einig i det du skriv. Tykte òg boka var mest interessant fyrste halvdel. Hamilton vart jo tydeleg særare jo eldre han vart. Som menn flest vil kanskje nokon seie

Jeg var Kepler-fan i starten, men fascinasjonen har lagt seg. Et plott som bare blir mer og mer usannsynlig, og groteske detaljer som ikke bidrar med noe. Jeg leste aldri ferdig Speilmannen, men tenkte å gi Kepler en ny sjanse med Edderkoppen. Det holder nå.

Boken har fått nominasjoner og høye terningkast og skryt fra alle kanter. Derfor er det nesten så jeg ikke tør å si høyt at jeg kjedet meg gjennom mesteparten av teksten. Her fant jeg hverken språk eller handling som var verdt å bruke tid på, og angrer på at jeg leste ferdig. Og ja – jeg skjønner at feilen må ligge hos meg.

Nok en hagebok for folk med mye penger. Jeg savner også navn på planter, hva er poenget med å ta fine plantebilder og samplantinger når de ikke tar seg bryet med å skrive hvilken plante eller sort det er. Norske hageforfattere har lang vei å gå for å komme i nærheten av Claus Dalbys fotografier og navn på plantene.

Har likt denne serien veldig godt, og har omsider lest den ferdig etter den kom ut. Jeg savnet å vite om det fikk konsekvenser for Pia og hva som skjedde videre med henne!

Helt rå!