Bokelskere.no

Takk for en meget god og informativ omtale, Rose-Marie.

Her er noen tanker jeg har gjort meg om forfatteren og boken etter cirka tre hundre sider. Tanker som ikke står i motstrid til din omtale, som jeg kan slutte meg til.

Jeg har dessverre litt problemer med det jeg oppfatter som forfatterens premiss i denne vakre boken. Forfatterens grunntanke er at Istanbul er gjennomsyret av en egen form for melankoli, hüzün, som en følge av «det osmanske rikets fall, Istanbuls utarming overfor Vesten og byens tap av sin egen identitet». 1923, da Atatürk gjorde Tyrkia til republikk og flyttet hovedstaden fra Istanbul til Ankara, blir stående som et vendepunkt. Sant nok kommer det frem at det osmanske rikets, og Istanbuls, tilbakegang begynte lenge før.

Jeg har ingen problemer med at fallet fra imperium til et relativt fattig land som strever med å bli akseptert av det gode selskap i Brüssel og innlemmet i EU, gjør noe med folkesjela. Ifølge Pamuk bærer Istanbuls innbyggere på en nærmest kollektiv sorg over å ha falt fra å være knutepunktet i dette imperiet, knutepunktet mellom Østen og Vesten, til å bli en «hvilken som helst» by.

Men er denne opplevelsen/sorgen lik for alle? Førte ikke republikken noe godt med seg? Jeg har ingen tro på at de fattige i Istanbul var mindre fattige, eller færre, under sultanenes styre. Ga ikke det at religionen ble skilt fra det offisielle Tyrkia noen fordeler? Enkelte ganger nærmer forfatteren seg denne typen spørsmål, men skynder seg å si at hans intensjon ikke er å skrive en politisk eller samfunnsmessig analyse. Og han forlater raskt disse temaene, som har fanget min interesse. Lengter Pamuk tilbake til det osmanske rikets glansdager? Det er i hvert fall et inntrykk boken kan gi.

Det hadde vært interessant å høre om noen av dere har gjort dere tilsvarende tanker.

Jeg så noen av disse episodene da de ble sendt. Dette er kvalitetsfjernsyn! Takk for at du gjorde oppmerksom på at det fortsatt er mulig å få denne innsikten i Ibsens kvinner - noen av dem.

Møt oversetterne av Astrid Lindgren-biografien «Denne dagen, et liv» og «Krigsdagbøker 1939-45» onsdag 2. september i Prosalong, Oslo. Åpent for alle og gratis.

Dette vil jeg prøve å få med meg!

Jeg hører gjerne hva du synes når du har lest den, Karin. Det er godt mulig disse bøkene kjentes mer relevante da de kom på 1970-tallet, enn de vil gjøre i dag. Syntes likevel de hørtes interessante - 70-tallet er både nært og veldig, veldig fjernt.

Jeg har aldri lest noe av Suzanne Brøgger og egentlig aldri hatt noe forhold til henne. Har bitt på klisjeen og fordomsfullt forbundet henne med fri sex og et overflatisk, anarkistisk liv. Inntil jeg leste dette intervjuet i Klassekampens bokmagasin lørdag 22. august 2015.
For en reflektert forfatter, og for et gnistrende godt intervju!

Jeg førte straks på ønskelisten både Suzanne Brøggers tidlige bøker (Fri oss fra kjærligheten, Creme Fraiche og Jadekatten) og Louise Zeuthens biografi «Krukke».
Hvorfor en krukke? spør journalist Astrid Hygen Meyer. «På dansk betyr krukke også et tilgjort, affektert menneske. Den er tom og tilgjengelig, og i den kan hvem som helst slenge ned alt det de ikke selv vil vite av (…)». Jeg følte meg så truffet av dette. Jeg har selv gått i fella og ikke sett hvilket menneske Suzanne Brøgger er.

Tusen takk for dine fine ord, Rolf. Jeg blir rent rørt. Synes du i din omtale treffer tonen i det som har vært min intensjon med boken.

Jeg er allerede godt i gang - klarer nesten ikke å legge den bort. Også jeg liker måten Pamuk formidler sine tanker på. Kanskje ekstra interessant etter nettopp å ha fullført Torvald Steens "Historier om Istanbul", som ga en kortfattet historisk innføring. Går innimellom tilbake til Steens bok mens jeg leser Pamuks stemningsfulle skildringer. To bøker som utfyller hverandre, så forskjellige de enn er.

Dette må være den ideelle måten å forberede seg til Istanbul på!

Så gode og inspirerende bilder. Hjertelig takk!

Fikk Pamuks "Istanbul" i posten i dag. En innbundet, illustrert utgave, nærmest ulest, via antivariatnet.no. Gleder meg. Takk igjen for tipset.

Jeg prøver å få tak i Orhan Pamuks "Istanbul" - takk for tipset!
Vil svært gjerne se blogginnleggene dine fra denne byen, men kom ikke inn. Vil du lage en direktelenke. Takk!

Jeg ser at boken er en oppfølger av «Himmelrike og helvete», som vi leste i lesesirkelen for cirka ett år siden. (Deltok du, Hilda?) Husker at jeg hadde et ambivalent forhold til den.
Her er diskusjonstråden fra lesesirkelen.

Du vil se at ikke alle er like begeistret. Se for eksempel det første innlegget i tråden, fra Vibeke. Og for å sitere meg selv: «boken vakler hårfint mellom klisjeer og dype sannheter». Ser at jeg landet på terningkast 5, høyst usikkert om jeg ville ha gjort det i dag. «Himmelrike og helvete» inspirerte meg i hvert fall ikke til å lese mer av samme forfatter. Derimot har jeg lest hans landsmann Laxness, som etter min mening stiller i en annen klasse.

Dette var ikke svar på det du etterlyser, men i hvert fall noen tanker om forfatteren.
Du har ingen grunn til å føle deg dum, selv om det er en bok du ikke får taket på! Høyst sannsynlig skyldes det boken :-)
Og for ordens skyld, jeg har ikke lest "Menneskets hjerte".

Begynner man først å irritere seg over kommafeil og klossete setningsoppbygging, er det gjort!

Thorvald Steen har rike kunnskaper om Istanbul, kunnskaper han øser sjenerøst av. «I vår del av verden er Istanbuls betydning en godt bevart hemmelighet,» skriver han innledningsvis – og gir oss kortfattete innblikk i byens mangslungne historie og dens betydning. Dette er en interessant og lærerik bok. Jeg vil også berømme Tone Poppes vakre og inspirerende fotografier.

Men det er ikke til å komme forbi at boken hadde stått seg på en grundig språkbearbeiding. Dette er komprimerte historier, med mange, til dels fremmedartete, navn og datoer. Dessverre skjemmes boken flere steder av kronglete språk, noe som gjør den unødig kronglete å lese. Kommafeil gjør det ikke enklere. Og når jeg først har begynt å henge meg opp i dette, stiger min irritasjon. Det er synd, for både ideen og innholdet er godt – så langt jeg er i stand til å bedømme. Håper Steen og hans forlag (min utgave: Schibsted, 2011) tar språkvasken seriøst ved en eventuell ny revisjon.

Når det er sagt, støtter jeg likevel din 5-er på terningen, Rosa.

Når jeg reiser til Istanbul om ikke så lenge, har jeg fått en fin bakgrunn for å forstå litt av byen og dens historie. Betydelig mer enn en vanlig reisehåndbok gir, og uten å måtte stange mot et omfattende historieverk. Absolutt en bok å komme tilbake til.

PS. Omtalen din er noen år gammel, Rosa – har du fått besøkt Istanbul? :-)

Beklager! I vår bebudet jeg en felleslesing av Virginia Woolfs «Til fyret» omtrent på denne tiden. Nå ser jeg at jeg ikke har kapasitet til å ta hånd om dette i høst. Synd – for jeg hadde virkelig gledet meg til å lese boken sammen med dere. På den gode siden teller at jeg har dukket ned i et artig og krevende prosjekt!

Om noen andre tar initiativet, eller den blir stemt frem i lesesirkelen, skal jeg prøve å henge med. Hvis ikke, tar jeg et initiativ på et senere tidspunkt. Har allerede kjøpt den anbefalte oversettelsen av Merete Alfsen. Vil uansett prøve å få med meg lesesirkelens bøker.
(Nå skal jeg ikke rote til denne tråden mer :-))

Da er jeg i mål med «Sin egen herre» - lenge etter at felleslesingen er avsluttet. Jeg har lest diskusjonstråden med interesse og har ikke mye å tilføye. Er enig i lovordene og falt spesielt for Laxness' underfundige humor. En meget god bok!

Et par ting bare, som gjorde at jeg en stund vaklet mellom Hildas 5++ og 6-eren:

I skildringen av Àsta Sóllija, mens hun bor hjemme hos Bjartur, legger Laxness hennes perspektiv til grunn. Han gir oss et gripende og vakkert innblikk i denne ungpikens sinn, hennes rivninger mellom barn og voksen kvinne, lengsler og angst. Under lesningen forundret jeg meg over at Ásta Sóllija ikke er blitt en av litteraturens fremtredende kvinneskikkelser, en Islands An-Magritt (Falkberget, «Nattens brød»).

Men når vi mot slutten av boken møter igjen Ásta som voksen kvinne, klarer ikke forfatteren på samme måte å gi oss en slik innsikt i hennes liv. Hun blir, i hvert fall for meg, fjernere som menneske. Der Kjell opplever bokens sluttscene som nærmest sakral, opplever jeg at den balanserer hårfint på grensen mot det melodramatiske. Uten at jeg klarer å sette fingeren på hva, er det noe her som ikke fungerer på samme måte som de tidlige skildringene av forholdet mellom Ásta og Bjartur.

At jeg fant «Oppgangstider» tørrere og mindre medrivende enn det foregående, må jeg kanskje ta på egen kappe. Leste ett og ett av de små kapitlene om gangen, sliten og ukonsentrert. «Slutten på historien» derimot, greide jeg ikke legge fra meg før den var lest til ende.

Marit H. stiller i et innlegg to spørsmål: «I kapittel 50 blir Åsta Sollilja reint trollbundet av diktene som "huslæreren" framfører. Jeg ble nysgjerrig på hvilke dikt dette kunne være. Historiene om Ossian kan man saktens skaffe seg informasjon om, men hvem er den franskfødte jegeren ved Mississippiflodens skogkledde bredder?» Er det noen som vet noe mer om dette?

Marits andre spørsmål om de håpløse aksentene, utløste mange forslag!

Alt i alt – terningkast 6.

Jeg har ikke lest om omstendighetene omkring utgivelsen, så det er sikkert skrevet side opp og ned om det jeg nå sier. Da jeg hørte om denne utgivelsen, var min første tanke: er dette et manus Harper Lee selv ikke fant godt nok, og som noen (slektninger?) har overtalt henne til å utgi - i forventning om suksess og penger ...

Sett i et slikt lys, kan Drep ikke en sangfugl få stå i fred, og som du sier, Marit, en av de beste bøkene jeg har lest.

Neppe tilfeldig!

Og jeg har valgt min plan B, venter med Harper Lees andre bok til roen har falt rundt denne utgivelsen, og de dårlige anmeldelsene (har bare lest overskriftene, æresord) er glemt.

Onsdag 22. juli 2015
En snau måned etter at felleslesingen er avsluttet, har jeg begynt å titte på denne tråden :-)

Jeg er enig med deg, Kjell i din vurdering av kapittel 32 «Om verden», dette er enestående fortellerkunst, inntil din setning:
«Forholdet mellom far og datter kan vel beskrives som noe ambivalent.»

Jeg oppfatter ikke forholdet mellom faren og datter som ambivalent, snarere tvert imot; de er begge uendelig glad i hverandre. Men ungjenta er fortsatt et barn, og hun forstår ikke, hun har ingen forutsetninger for å forstå, hvilke følelser, eller kanskje heller drifter, hun vekker i faren i sin søken en trøst denne grufulle natten. Jeg leste disse linjene med stigende uro, dette kunne slå i to retninger, minst. Men takk og lov – faren, i sin kjærlighet til datteren, redder dem begge ved å stå opp, kle på seg og gå ut av huset.

Jenta forstår ikke hva som har skjedd, hun er for ung, og tror faren straffer henne for noe hun ikke vet hva er. Men som du er inne på, kjærligheten mellom dem består.

Hjertelig takk, gretemor! Du er virkelig en entusiast og graver av de sjeldne.

Nå tok jeg sporenstreks en telefon til Rødt Kors daværende dirigent, ang. den versjonen jeg har lagt ut. Han husket heller ikke i farten hvem som har oversatt teksten, men lovet sjekke i sine papirer. Sannsynligvis er teksten oversatt av en privatperson i miljøet rundt Rødt Kor og/eller teatergruppa i Studentersamfundet i Trondheim.