Bokelskere.no

Det ligger snublende nær å avskrive hele Peer som gal, stormannsgal i det minste. I dag hadde han vel fått en diagnose fortere enn svint (opptil flere er aktuelle).

Men Ibsen hadde neppe vært Ibsen hvis han bare ville vise oss en gal mann.

Det gyntske selv, absolutt verdt å grave dypere i.

Bra valg!
Jeg har en Aschehougs fontenebok fra 1965, pris kr. 8.50.

Min lille bønn er en lenger leseperiode (én uke ekstra?). Har det styggtravelt, og når denne boken først skal leses, bør man vel gi seg god tid. En krevende bok.

En stjerne til trøst!

Hadde vi ikke en gang en regel som ga lesesirkelens leder dobbeltstemme i slike situasjoner (altså stemmelikhet i annen valgomgang)???

Jeg synes det hadde vært en grei ordning. Hva mener dere andre?

Takk for at du bidrar til oppklaring, Ava!

Da tolker jeg det slik at Ingunns svar ligger nærmest (den gammelaktige grønnkledde representerer en form for samvittighetsnag, skyldfølelse) og at Peer ikke er helt skruppelløs.

Ha, ha, ja hvem er hun egentlig den gammelaktige kvinnen som bryter inn i Peers og Solveigs idyll? En sveket seterjente som har båret frem Peers barn og nå stiller han til ansvar? Nok en fantasifigur, en av Peers mange angster (hans dårlige samvittighet som Ingunn foreslår)? Eller rett og slett Dovrekongens grønnkledde datter!

Ibsen gir oss assosiasjonene – den grønne stakken og ølbollen (Dovrekongen nødet Peer til å drikke av en ølbolle, guttungen har med seg en ølbolle). Og ikke minst kvinnenes kryptiske utsagn:

«I høst da jeg fødte, holdt fanden om min rygg, så er det rimelig nok en blir stygg. Men dersom du vil se meg så ven, som før, skal du bare vise jenten derinde (Solveig) på dør, jag henne ut av sinnet og synet; -- gjør så, kjære vennen min, så mister jeg trynet!»

Her spilles det opp til det ujordiske og eventyrlige!

Hei Ingunn,

Jeg vet ikke om du så innlegget mitt om Mor Aases død lenger oppe i tråden.

Spørsmålet ditt «vil vi dø slik» er tankevekkende. I den grad mennesker får anledning til å reflektere over sin egen død, vil vel svarene være svært forskjellige.

Mitt poeng er at Peer følger sin mor den siste veien på en måte som er til hjelp for henne. At hans dikting (og virkelighetsflukt) gjør morens død lettere og roligere, tryggere, enn den ellers kunne ha vært. Det er slik jeg leser dette. Peer viser her én side av seg selv om jeg verdsetter.

Jeg likte kommentaren din om kvinnen i grønt og barnet. Ikke lett å skille virkelighet, drømmer og fantasier.

I siste liten hiver jeg meg på og foreslår Nostromo av den polskbritiske forfatteren Joseph Conrad (1857--1924). Av Joseph Conrad har jeg lest Lord Jim og Mørkets hjerte, begge så rystende at det gjør fysisk vondt å lese dem. Dette er en forfatter som kan skrive.

Nostromo er en lysere roman enn de to nevnte. Lettlest og velskrevet.

Nostromo er en eventyrer, vi følger hans gjøren og laden, gjennom en historie som rommer spenning, samfunnskritikk, kjærlighet og mye, mye mer.

Fra baksideteksten: «Her utvikler forfatteren sitt store tema om delaktighet, skyld og ansvar. Med sitt fengende persongalleri, sin politiske problematikk og sitt psykologiske og tekniske raffinement er Nostromo et av Conrads mest ærgjerrige verk, og plasserer som en av de første engelske modernister.»

Boken er kommet ut i serien Verdensbiblioteket.

Tusen takk for artikkelen av Vigdis Ystad. Den er til god hjelp under lesingen.

Tredje handling

Peer har møtt Bøjgen og kommer omsider hjem til sin mors dødsleie. Ystad skriver: «Angsten i møtet med Bøjgen har tilsynelatende gitt Peers eksistens en ny dimensjon av alvor. Men forsettene om å leve et liv i større oppriktighet og etisk forpliktelse er flyktige.» Ystad nevner noen eksempler på hvordan Peer fortsetter å vike unna vansker, før hun fortsetter: «Deretter kommer han til moren Aases dødsleie, men også her går han utenom utfordringene. Istedenfor å tale til henne i alvor, dikter Peer henne full av eventyr og vakre historier.»

Her følger jeg ikke Ystad helt.

Kunne Peer ha fulgt sin mor den siste veien på en mer trøstefull måte. I mine øyne er dette ikke en situasjon der Peer «går utenom utfordringene», men snarere handler riktig og godt. Hvorfor skal han «tale til henne i alvor» i hennes siste stund, når han kan hjelpe henne til en lett og god (så lett som mulig) død ved å dikte henne inn i eventyret. Kanskje er diktingen for Peer en flukt fra realitetene, men utfallet er like fullt godt. Gir Peer et forsonende trekk (og dem er det ikke mange av).

Jeg må føye til at Mor Aases død er så gripende vakkert skrevet, vi øyner både moren og sønnens angst, og kjærligheten mellom dem. Enda jeg har hørt dette flere ganger, ble jeg nesten på gråten.

Jeg hiver meg på. Kristiansen er en forfatter som absolutt bør hentes frem igjen.
Jeg har lest Klokken på Kalvskinnet og Jomfru Lide, likte dem godt og støtter helhjertet Hildas og annelinquas anbefalinger!

Lykke til!

Kongen fall er en bok jeg har vurdert som uegnet for terningkast. Språket eminent! Innhold og oppbygning ikke så helt greit å få taket på. Veldig glad for å leste denne boken sammen med dere. Mange gode innspill. Tusen takk for nok en vel gjennomført felleslesing!

Boken er lagt til listen over nobelprisvinnere jeg har lest. Svenska akademien begrunner tildelingen slik: «for den sjeldne kraften og frodigheten i hans poetiske fantasi, kombinert med et bredt basert intellekt og dristig, nyskapende stilkunst». Det høres for meg ut som en god begrunnelse. (og så ser jeg at du allerede har skrevet dette, gretemor...)

Tildelingen til Jensen var den første etter annen verdenskrig. I fire krigsår var nobelprisen i litteratur ikke delt ut.

Så artig at du foreslår Dekameronen! Jeg har nettopp plukket den ut av hyllene og så smått begynt på bind 1. Inspirert av et radioprogram om den i slutten av uken.

Du husker ikke feil, Peer er absolutt "full av seg selv".

Så kan man spørre seg om Peer er mer «spiselig» i dag enn da han debuterte i 1867. Verdier som rettskaffenhet, ansvarsfullhet og lojalitet sto sterkt på Ibsens tid. I dag er eventyrlyst, følg drømmen, tenk på deg seg, «fordi du er verdt det» – i skuddet.

Satt på spissen – er Peer Gynt gått fra å være en slabbedask til å bli et ideal? Fra å være en outsider til en utbredt type (av begge kjønn)?

Jeg har lett for å henge meg opp i aparte sidespor ….

På side 209 bruker forfatteren (eller er det oversetteren?) uttrykket dødsveene. Det er biskop Gustav Trolles død vi er vitne til:

«Dødskampen varte i to dager. (…) Og da krampene fikk tak i ham, spente hans lemmer seg og sprang som stålbuer, eller han lå stiv under veene, knyttet i knuter og hard som sten over hele kroppen.»

Veer (rier) er et ord vi vanligvis bruker ved fødsler. Bare én gang før har jeg hørt det brukt i forbindelse med døden. Det var en jordmor/forfatter (?) som skrev om døden som fødselens fysiologiske motsats. Trakk paralleller mellom de takvise prosessene som skjer når vi trer inn i livet, og når vi går ut av det. (Sammenstillingen halter riktignok; moren har fødselsveene, den døende dødsveene.)

Annen handling

Peer er i Dovregubbens hall og konfererer med gubben sjøl om forskjellen på folk og troll.
Det er så mange uttrykk i dette stykket som er gått inn i språket og blitt en del av det. Jeg ble sittende og undre over hvilke Ibsen har skapt, og hvilke han har «plukket opp» og gitt (nytt) liv.

Utgangspunktet var «å være seg selv nok». Det er vel ikke utenkelig at dette var et uttrykk også før Ibsens tid.

Vet noen av dere mer om dette? Jeg går ut fra at det ikke er et enten eller svar her. Det jeg er ute etter er synspunkter på opphavet til det nevnte og andre av Ibsens uttrykk.

I samme slengen begynte jeg å tenke på det lille ordet «nok». På den himmelropende forskjellen på «å være seg selv» og «å være seg selv – nok»!

Nå måtte jeg gå til glasskapet med min barndoms bokskatter og hente frem Billeder fra Jesu liv, fra 1954, vidunderlig vakkert illustrert av Harold Copping.

To ganger bruker Jesus uttrykket du nevner. Han sier til «den verkbrudne», som er så klein at han må bæres på en båre av fire menn: «Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus!» Og han sto opp og gikk ut så alle så det. (s. 38)

Den syke ved Betesda-dammen har ligger syk i 38 år fordi ingen har hjulpet han ut i det helbredende vannet. Da sa Jesus til ham: «Stå opp, ta sengen din og gå!» Og den gamle mannen gjorde som Jesus sa, han reiste seg opp, og tenk, han kjente at han var blitt frisk! (s. 52)

Men miraklene stopper ikke der. Jesus vekker enkens døde sønn. Han rørte ved den døde og sa: «Du unge mann, jeg sier deg: stå opp!» Og den døde reiste seg og begynte å snakke. (s. 42)

Men det er ikke disse det gjelder denne gangen. Det er de døde som stiger opp av graven og beveger seg i de levendes verden for en stakkes stund, snakker og ses (i hvert fall av enkelte, kanskje bare én) før de returnerer til dødsriket.

Slik jeg oppfatter Axel i det omtalte kapitlet. Eller finnes det en annen tolkning?

Det er «bildet» av den døde med sin egen kiste på ryggen, jeg mener å ha vært borti før. Kan hende tar jeg feil, men det hadde vært artig om noen kjente igjen temaet – i litteraturen eller malerkunsten.

Boken etterlater mange ubesvarte spørsmål. Ett av dem er det du påpeker, Randi:

Hvorfor "holdt danskene opp å være et nordisk folk" etter at bondeopprørene på 1500-tallet var slått ned? (Dette sto i forbindelse med bondeopprørene, ikke sant?) Interessant spørsmål.

Skal utsagnet leses i overført betydning? Noe i retning av at danskene har mistet sin kraft og styrke?

Eller i konkret historisk betydning. Norge er fortsatt under Danmark, men er det historiske hendelser som har brakt Danmark fjernere fra Norden? Så fjernt at de faktisk opphører å være et nordisk folk?

Mine historiekunnskaper strekker ikke til. Noen som kan bidra?

Kapitlet Inger har jeg også grunnet på.

Boken er jo skrevet som en realistisk fortelling – med mange «overnaturlige» sidesprang. At Mikkel ser sin uoppnåelige Susanna gjennom stengte vegger og Åsgårdsreien etter et heidundrende tordenvær, er som det skal være. Fantasier som utspiller seg i Mikkels hode. (Og vi må ikke glemme hvilken tid vi er i, før elektrisiteten lyste opp all verden og kunnskapene var andre enn i dag.)

Kapitlet Inger skiller seg ut (så vidt jeg kan huske). Skrevet som et realistisk møte mellom Inger og hennes døde elskede. Temaet med å stå opp av graven og ta sin egen kiste på ryggen, mener jeg at jeg har vært borti før, men hvor … Kan det ha vært i malerkunsten?

Andre som har synspunkter på dette spesielle kapitlet.

Det går nesten ikke an å lese Peer Gynt uten å høre stemmene til Toralv Maurstad og Wencke Foss.

Er dette diskusjonstråden eller legger du ut en ny, Kjell?

Ja, ja, nå skulle jeg endelig svare på ditt innlegg til meg for flere dager siden, men heldigvis oppdaget jeg dette først, så jeg prøver å si litt om begge.

Jeg synes, slik jeg også oppfatter deg, at miljø- og naturskildringene er langt bedre enn personskildringene. Jeg savner å komme under huden, ikke bare på Mikkel, men også på de andre, forstå deres beveggrunner og det som foregår mellom dem.

Jeg signaliserte tidlig en sympati med Mikkel Thøgersen, og det står jeg ved. Men sannelig om jeg vet når vi følger han videre … Nå kan jo en usympatisk hovedperson være så knakende godt skildret at man faktisk får sympati med han. Men jeg er enig med dere som synes at Mikkel blir hengende litt i løse luften. Hilda kaller han følelsesmessig avstumpet. Jeg ville kanskje ha brukt ordet resignert. Men det går vel ut på et? En mann som aldri klarer å ta fullt del i livet, men blir stående på sidelinjen og utvikler seg likegyldig og kynisk. Det er ikke så mye hold i han. Er dette forfatterens intensjon? På den annen side, han reagerer med "feberfantasier" og sykdom, når livet presser seg på. Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at han kun får oppfylt ett av sine ønsker (har han egentlig så mange ....), å bli en av kongens fortrolige. Spørsmålet i mitt første innlegg står fortsatt delvis ubesvart; Hvem er du Mikkel Thøgersen?

Også jeg holder meg til én bok om gangen og er i mål. Jeg er i hovedsak enig i dine og Hildas vurderinger. I de få innblikkene vi får i kongens liv, finnes det i hvert fall en gripende scene som belyser denne mannen, som åpenbart ikke mestrer den situasjonen livet har satt han i.

En mangslungen bok jeg er glad for å ha lest.