Bokelskere.no

Kristin Lavransdatter – de tre bøkene er blant de bøkene jeg setter aller høyest. Nå har det seg slik at jeg har lest hele trilogien tre ganger, som ungpike, midt i livet og som «gammel». Jeg har opplevd bøkene fra ulike epoker i mitt eget liv, og hver gang funnet ny innsikt og forståelse og nye perspektiver.

Det er ikke så lenge siden jeg leste trilogien for tredje gang, så jeg føler meg ikke helt klar for en ny runde nå. Likevel anbefaler jeg lesesirkelens deltakere på det varmeste å stemme den frem. Dette er bøker jeg unner alle å lese.

Er det en fordel å ha lest Godnatt, jord før Kungsgatan?

Jeg begynte på Godnatt, jord for en tid siden og falt for den. Men så kom et eller annet i veien og boken ble lagt på vent inntil videre.

Jeg leste Allis sønn sist du foreslo den og kan skrive under på at det er en meget god bok. Jeg siterer meg selv:

"En rystende og gripende god bok som bør nå ut til mange. Det er noe med språket som driver handlingen fremover, selv om det i det ytre skjer tilsynelatende lite. Vi kjenner morens hjelpeløshet og fortvilelse så det gjør vondt. Vi tar del i Ellings opplevelse av omverdenen, meget godt og troverdig beskrevet. Elling handler slik han finner det naturlig og riktig – og vi, leserne, kjenner en uro ved at dette ikke kan gå bra."

Magnhild Folkvord har skrevet biografien Der livet brenn om Magnhild Haalke.

Tusen takk til deg også, Kjell!

Jeg falt dessverre av lasset denne gangen. Det har hverken med boken eller diskusjonene å gjøre, men helt andre forhold. Jeg har lest cirka hundre sider – og har likt det jeg har lest. Jeg av og til tittet innom tråden – og skulle gjerne ha deltatt. Men sånn blir det noen ganger.
Jeg kommer til å fullføre og da ligger jo innleggene her.

Som Marit er inne på, det hadde vært flott om flere lot seg friste til å delta. Lesesirkelen er givende!

Jeg leser sakte, slår opp mye og har kommet til s. 27 «Kunicki. Vann 1».

Har som deg, Randi og Marit merket meg Tokarczuks hyppige bruk av referanser. Spørsmålet er hva hun vil med dem, om det er en rød tråd i bruken av dem. En samfunnskritikk, religionskritikk?

Hun spør spissfindig hva en reisende skal med følgende bibelsitat: «Alle redskaper som skal brukes til tjenesten i helligdommen, og alle pluggene, både til teltet og forgården, skal være av bronse (2. Mos 27.19)» (s. 26). Hun lar en av sine personer foreslå den for meg ukjente Emil Cioran 1911-95) istedenfor Bibelen. Hva sier det, som du spør, Randi.

Fra Wikipedia:
«Ciorans filosofi markeres av en sterk pessimisme og en filosofisk interesse i selvmord og radikal skeptisisme. Cioran stiller spørsmål med all mening og hans verk utgjør en sterk skepsis til objektiv sannhet. Verkene hans er poetiske beskrivelser av smerten av livet, lidelsen og umuligheten.
(…)
Cioran var opptatt av død og lidelse og var sterk tiltrukket ideen om selvmord; han så selvmord som et konsept som hjalp mennesket å fortsette å leve, å fortsette å holde ut fordi han/hun vet at han/hun når som helst kan avslutte livet.»

Så kan man lure på hvordan Ciorans skrifter skal hjelpe en reisende som trenger et oppbyggelig ord for dagen på et hotellrom i en fremmed by. Men sant nok, forfatteren åpner for at en hvilken som helst bok kan gjøre nytten. Jeg oppfatter både humor, ironi og et kritisk blikk i dette lille kapitlet.

I Raritetskabinettet og Å se er å vite (s. 21-2) skriver forfatteren om utstillinger av patologiske preparater: «Noen har visst tenkt at disse vanskapningene har rett til å bli udødeliggjort, at det bare er det som er annerledes som kommer til å bestå. Det er nettopp dette jeg beveger meg tålmodig mot i alle mine reiser, mens jeg jakter på skaperverkets feiltrinn og uhell.»

Besnærende å gi disse groteske preparatene en egenverdi (ikke bare en verdi i forskningsøyemed), og hun beskriver dem utrolig vakkert. Jeg så selv en slik utstilling i Wien tidligere i høst, i Narrenturm (Narrenes tårn, et tidligere sinnssykeasyl). Bakerst i boken har Tokarczuk en oversikt over steder hun har besøk, og der står sannelig Narrentum Patologisch-anatomiches Bundesmuseum oppført. Wien lå i front i utviklingen av den moderne medisinen.

Er polske Olga Tokarczuk inspirert av norske Kjell Askildsen?

Jeg leste følgende avsnitt i Løperne:
«Da tok han frem en tynn, sliten bok fra ryggsekken og åpnet den tilfeldig, og så lyste ansiktet hans opp.
«I stedet for å se på ansiktene til de forbipasserende, tittet jeg på føttene, og jeg reduserte alle disse travle menneskene til skrittene deres, hastig på vei til et sted – men hvor? Og det ble tydelig for meg at oppgaven vår er å la støvet virvle bort, på leting etter en ubetydelig hemmelighet», leste han med fornøyelse.» (s. 27)

Og jeg kom straks i tanker om Kjell Askildsens novelle En plutselig frigjørende tanke fra 1987.
«Jeg bor i en kjeller; det er i enhver forstand et resultat av at det har gått nedover med meg.
Rommet har bare ett vindu, og bare øverste del av det ligger på fortauet; det gjør at jeg ser verden utenfra nedenfra.
Det er ikke store verdenen, men den føles ofte stor nok..
Jeg ser bare bena og underkroppen på de som går forbi på fortauet på min side av gata, men etter å ha bodd der i fire år, vet jeg i de fleste tilfeller hvem de tilhører. Det skyldes at det er lite trafikk; jeg bor nesten innerst i en blindgate.»

Ord for ord er ikke sitatene like. Men det er noe med meningsinnholdet, rytmen og melankolien som binder dem sammen.

Jeg vet jo ikke om denne renselsesteorien er riktig. Dette er antakelser fra min side. Det hadde vært interessant om noen fant diagnosen "Syndrom for perseverativ detoksifisering" eller om boken ga et svar på hva som egentlig ligger i dette begrepet.

Jeg har sjekket litt mer og finner ikke at «syndromet for persereverativ detoksifisering» er en reell diagnose. Er det noen som har en engelsk (helst polsk!) utgave og kan sjekke hva det engelske uttrykket er. Eller noen som vet noe mer om dette?

Er dette et syndrom forfatteren har funnet på, og hva innebærer det ev. å lide av det? Som tidligere skrevet, antar jeg at det har med en tvangspreget form for renselse – fysisk og mentalt.

Forfatteren skriver videre at syndromet er en variant av The Mean World Syndrom, et syndrom der en oppfatter verden som farligere og ondere enn den er. Syndromet kan oppstå etter langvarig, voldelige påvirkning fra ulike medier.
Da kan jo renselse føles tvingende nødvendig.

Dette er bare løse tanker fra min side. Jeg vet ikke om de er riktige og hører gjerne andre synspunkter.

Jeg oppfatter videre at forfatteren mellom linjene harselerer over / stiller seg kritisk til selve syndrombegrepet. Se her:

«Finnes det noen andre (oppslagsverk over kliniske syndromer) i dag som hadde våget å beskrive det hele menneske, på et generelt og objektivt vis? Benytte seg av personlighetsbegrepet med full overbevisning? Tatt sikte på en overbevisende typologi? Jeg tror ikke det." (s. 19)

Endelig, så vidt i gang!

Dette «Syndromet for perseverativ detoksifisering» volder meg hodebry.
Ifølge Store norske leksikon henspiller perseverativ på tvangstanker og tvangshandlinger. Å detoksifisere betyr å fjerne giftstoffer fra kroppen.
Innebærer syndromet en form for tvangsmessig renselse?

Jeg opplever teksten som suggererende, det er et eget driv over den - selv om den, som flere av dere er inne på, springer i tid og rom.

Jentene er samfunnsengasjerte og modne, skriver du – da vil jeg tro bøkene til Aina Basso er midt i blinken. Selv har jeg bare lest Inn i elden, om hekseprosessene i Finnmark. Boken er basert på reelle hendelser – gripende og engasjerende, velskrevet og tankevekkende.

Ungen har jeg satt på ønskelisten.
Basso skriver for ungdom, men bøkene er like godt egnet for voksne.

Lykke til!

Veldige fine lister, tusen takk til dere begge!

Jeg har tillatt meg å lage en lenke, Quijote, slik at din blir lettere tilgjengelig. Se her: Island liste

Siden jeg sto langt nede på ventelisten på biblioteket, gjorde jeg som Ingar og bestilte et eksemplar fra Haugen bok. Det vil fortsatt ta en liten uke før jeg kan komme i gang med lesingen. Derfor venter jeg med å lese, og kommentere, innleggene her (liker å skaffe meg et inntrykk selv før jeg hører andres synspunkter). Skal bli spennende å møte denne forfatteren.

Det er ikke det at forfatteren legger ut "noen navn, steder og relasjoner han kan ta videre", jeg reagerer på. Det er dette sammensuriet av at alt skal med.
Når du sier at "Brobyggerne" er den beste i en ellers ujevn serie, avgjør det saken for meg. Jeg kommer jeg ikke til å lese flere i den. Takk for dine synspunkter.
Jeg har forresten allerede lagt bort "Dandy" til fordel for Erich Maria Remarques "Tre kamerater", som jeg også fant i dette "feriebiblioteket". Det var andre saker!

Hjertelig takk for din entusiastiske bokomtale!

Jeg siterer:

«Boka har alle ingredienser som tenkes kan; nød, lykke, skjønnhet,
dramatikk, kjærlighet, erotikk, vanskelig kjærlighet – mye av det,
jakt, flukt, arkitektur og ingeniørkunst, miljøskildringer som får en
til å krympe seg, og dramatikk som får en til å tenke; NEI IKKE
DET!!!! Den tar også for seg brobygging i videste forstand. Ikke bare
fysiske broer, men broer mellom mennesker, klasser av mennesker,
folkeslag og kulturer – men også nedriving, utbytting og terrorisering
av disse.»

Men dessverre, nettopp det som gjør deg så entusiastisk: «alle ingredienser som tenkes kan», knekker min entusiasme. Boken gir seg ikke ut for å være annet enn den røverromanen Guillou har skrevet. Greit nok. Den inneholder mye interessant stoff, spesielt om Bergensbanen, som det viser seg er basert på autistisk materiale. Dette er etter min mening de beste partiene i boken. Men totalen blir rett og slett for mye av alt for min smak!

Boken fant jeg i en ferieleilighet og her ligger sannelig også oppfølgeren, «Dandy». Lurer på om jeg orker gå løs på den, for å få den tredje brorens, Sverres historie …

Heldige deg! "Ungen" er ført på ønskelisten. Tusen takk til deg og Tine.
Jeg har lest Aina Bassos "Inn i elden" som jeg kan anbefale på et varmeste (huff da, he, he).

"Grensen" er satt på ønskelisten. Hjertens takk og god helg!

Mitt bibliotek har ganske lange ventelister på begge. Jeg har ført meg opp. Jeg kommer uansett i gang senere enn startdatoen - er på ferie i varme strøk :-)

Skal det bli dødt løp en gang til? I så fall mener jeg vi har blitt enige om at lederen av lesesirkelen, Kjell K, har dobbeltstemme. Spennende avstemning!

Jeg innrømmer at jeg trakk min stemme fra «Før plogen din over de dødes knokler» fordi jeg ønsket denne omkampen. Artig at det nå står mellom to bøker av samme forfatter, Olga Tokarczuk. Jeg synes hennes «Løperne» virker mest fristende av de to.

Uavhengig av hvilken bok som vinner skal det bli spennende i stifte bekjentskap med denne nobelprisvinneren.