Bokelskere.no

Dette er en av mine favoritter fra 2009 (som jeg leste i 2009). Innholdsmessig er boka veldig bra, men det er gjennom språket og formen at Shields gjør knock-out på meg. Hun har stålkontroll på hvert ord og hver setning. Hun er forfatter til fingerspissene; både håndverksmessig og kunstnerisk. Nær, distansert – ironisk, vemodig - hun sjonglerer med form og språk, og jeg er med på reisen hele veien. Sammen med Daisy.

For det er Daisy det handler om. Daisy som skriver boka, men samtidig likevel ikke. Shields gjør noen grep i forhold til hvem som egentlig forteller historien. Er det en forfatter eller er det hovedpersonen, Daisy? Begge deler, tror jeg. Vi er med på Daisy sin fødsel og død. Plutselig midt i boka kommer en litt klagende stemme inn og sier at vi nok ikke må tro på alt vi leser, Daisy har en tendens til å gjøre litt om på virkeligheten. Det er så kult.

Merkelig er det også at boka er proppfull av fotografier. Fotografier av menneskene som boka handler om. Jeg var lenge usikker på om dette handlet om virkelige mennesker. Men nei – det er fiksjon. Jeg lurer fremdeles på hvem menneskene på bildene er.

Hvis du søker på tittelen vil du finne en liten diskusjonstråd om boka hvis du vil vite hva andre tenkte om denne (fine) boka! Bra julegave!

Dagbok av Tomas Espedal er akkurat det; en dagbok. Den er skrevet i løpet av et år i hans liv. Den er personlig, veldig nydelig og ganske så vond.

Når jeg leser den tenker jeg aldri at han burde ha holdt dagboka for seg selv. Jeg er glad for at jeg får lese. Boka er tynn, jeg leste den på en busstur. Flere steder grep den meg så jeg måtte kikke ut av bussvinduet, blank i øynene. Han skriver på forskjellige måter gjennom boka, noen steder er det nærmere diktform, mens andre steder fortellende. Jeg liker vekslinga.

Det er en kjærlighetsroman, ikke bare til en kvinne og to døtre, men også til det å lese og skrive. Det synes jeg er helt fantastisk fint – en kjærlighetsbok til litteraturen.

Å - Richard Herrmann! Han hadde jeg helt glemt. Jeg leste bøkene hans da jeg var ungdom og elsket de!

Shakespeares sonetter gjendiktet av Erik Bystad.

Ja, den er så fin! Men favoritten min fra Murakami er Trekkoppfuglen. Har du lest den?

Jeg har akkurat lest ferdig denne boka, og likte den kjempe godt. Jeg kjenner bare Blixen godt fra før, og synes det var et spennende innblikk i fire store kvinners liv. Den er lettlest - mange små anekdoter og fortellinger med fokus på brudd og hvilke konsekvenser det gir.

Å nei, det er jeg ikke enig i. Jeg likte Din nestes hus veldig godt!

Kaarsbøl skuffer ikke. Boka er knall knall knall bra! Jeg leser sakte, jeg kroer tærne av fryd når jeg leser, jeg liker hvert ord, hver setning – og jeg tar litt forsiktig i boka fordi jeg tenker at dette er kvalitet – all the way. Det går mye saktere enn i den forrige boka hennes, reint handlingsmessig. Det kan fort være litt krise for meg, jeg liker at det skjer ting, men her funker det hundre prosent. Og det er fordi hun kan skrive – til fingerspissene.

En av de tingene jeg liker aller best med Kaarsbøl er at hun har så utrolig god humor. Det er ikke ofte jeg bryter ut i spontan latter når jeg leser en bok, men her gjør jeg det. Det er humor i de små tingene, og det er god timing og passe tilbakelent.

Nei, nei - denne er ikke oppskrytt! Den er superfin. Den ble kåret til Danmarks beste barnebok i 2008, og det fortjente den. Jeg gir den bort i julegave i år - til både barn og voksne. Forfatteren, Jakob Martin Strid, er mannen bak Mustafas kiosk, hvis noen husker den (gjendiktet av Erlend Loe). Han er en svært god forfatter og illustratør. Jeg anbefaler den til alle!

Ha ha! Det var morsomt. Men det sier jo noe om at karakterene i boka er knallgode, når vi må vente 800 sider på litt action, og boka likevel er god. Neida - det skjer mye, men det er sant det - at man må vente lenge på at konflikten topper seg. Men den som venter på noe godt...osv.

Jeg syntes også den var gørr. Francis Meyer er mye bedre, dog ikke superbra den heller. Synes jeg.

Ja, jeg er så glad i de bøkene. Har du forresten sett filmen om Beatrix Potter? Den likte jeg veldig godt. Den heter Miss Potter og har Rene Zellwegger i hovedrollen. Jeg synes det var en søt film.

Jepp, jeg er heller ikke veldig glad i tegneserier, men Persepolis traff meg midt i.

Persepolis burde være pensum i alle menneskers liv, synes jeg. En ting er at historien er god og at Satrapi har en svært god strek, men en annen ting er at man får innblikk i en fortelling som viser virkeligheten fra en litt annen side enn vi er vant til.

Det er ikke et svarhvitt bilde av virkeligheten hun gir oss. Hun er stolt av sitt persiske opphav, sin oppdragelse, sine foreldre og den persiske kultur. Samtidig er hun nådeløs i sin kritikk når det gjelder Iran. Og vesten.

Jeg har ikke sett filmen.

Denne boka likte jeg selv om den er litt murstein, både i tyngde og størrelse (over 1000 sider).

Den er en godteributikk når det gjelder språk og finurlige karakterer. Bokas handling er lagt til England på 1800 tallet. Det hele starter med et møte i en klubb for magikere i York. Saken er den at alle magikere er kun teoretiske magikere, og det praktiske delen av faget, for virkelig er dette et vitenskaplig fag, har for lengst gått i glemmeboka – hvis den noen gang har eksistert da? Så dukker Mr. Norell opp på scenen – en praktiserende magiker. Men ikke en mørk, vakker, ung magiker – men en liten, grå, redd og ganske utspekulert engelsk gentleman som ikke umiddelbart vekker leserens sympati. Og det gjør han i grunn aldri helt, selv om han er et unikum av en litterær skikkelse.

Susanna Clarke har brukt 12 år på å skrive boka og det merkes. Dette er solid håndverk tvers gjennom. Hun maler fram et engelsk landskap og et engelsk gentelmans samfunn – mye humor, og sikkert veldig mye humor som går meg hus forbi siden jeg ikke har kulturen under huden. Jeg tror hun gjør mye narr av engelskmenn samtidig som boka er en kjærlighetserklæring til England. Boka er veldig britisk – på alle måter. Styrken hennes ligger i karakterskildringene – aller personene er sære og egne med stor personlighet.

Hei Jan, ja det kan jeg gjøre. Jeg merker at det er litt vanskelig det der. Med blogg kontra bokelskere.no. Jeg er først og fremst en bokblogger og legger mye tid i det jeg skriver der. Derfor er det enkleste å linke. Det føles veldig tidkrevende å skrive en gang til om samme bok Men jeg kan jo klippe og lime litt, da får jeg brukt samme tekst flere ganger (det føles litt som juks, men det er jo helt corny å føle).

Uansett; seks år etter sin debutbok Den lukkede bok, har Jette A. Kaarsbøl endelig kommet med en ny bok. Den første boka hennes ble rost opp i skyene og da Din næstes hus kom i høst (enda ikke oversatt til norsk) skrev Aftenposten en knall god kritikk. Bokhandlere som hadde tatt inn den danske utgaven opplevde at alle eksemplarene ble revet bort på få dager.

Jeg lurte meg til min mors leseeksemplar og har de siste par ukene hatt Kaarsbøl som en nær følgesvenn.

Denne gangen er vi i Danmark, nåtid – og det handler om en mann i midtlivskrise. Mannen er arkitekten Laus Lindborg som lever en spennende ungkarstilværelse med suksess i arbeidslivet og med mange vakre kvinner svinsende rundt seg. Likevel opplever han et voksende tomrom i sitt liv, en mangel på mening med tilværelsen. Da faren plutselig dør tar han permisjon fra jobb slår seg ned i en bitteliten by på landet noen uker hvor han kommer i nærkontakt med den lokale prest og hans familie. Boka handler om nære relasjoner, om rotløshet og utroskap.

La meg bare si først at Kaarsbøl skuffer ikke. Det er knall knall knall bra! Jeg har litt samme opplevelse som med Doris Lessing (uten sammenligning forøvrig); jeg leser sakte, jeg kroer tærne av fryd når jeg leser, jeg liker hvert ord, hver setning – og jeg tar litt forsiktig i boka fordi jeg tenker at dette er kvalitet – all the way. Det går mye saktere enn i den forrige boka hennes, reint handlingsmessig. Det kan fort være litt krise for meg, jeg liker at det skjer ting, men her funker det hundre prosent. Og det er fordi hun kan skrive – til fingerspissene.

En av de tingene jeg liker aller best med Kaarsbøl er at hun har så utrolig god humor. Det er ikke ofte jeg bryter ut i spontan latter når jeg leser en bok, men her gjør jeg det. Det er humor i de små tingene, og det er god timing og passe tilbakelent.

Anbefales!

Da har jeg lest ferdig Din næstes hus, og Kaarsbøl skuffer ikke! Jeg har skrevet om opplevelsen på bloggen min her.

Boka var fort lest, og jeg synes egentlig ikke at historien gjorde veldig inntrykk på meg. Det er litt dumt, for jeg merker at det er noe der, men at forfattteren på en måte ikke klarer å fullføre fortellingens muligheter. Det er mye fint ved boka; den er litt rar, den er litt banal, den er melankolsk og den er ganske søt. Den handler om noen mennesker som jeg kjenner av og til nesten rører ved meg, men så blir det liksom ikke noe mer. Særlig historien til bestefar blir jeg nysgjerrig på – han som gifter seg med gale bestemor. Det blir spennende å se om filmen klarer det boka ikke gjør...for meg.

Jeg har aldri lest boka, men hørt om den i lang tid. Jeg har ikke visst hva den handler om en gang. I dag så jeg traileren til filmen og fikk helt hakeslepp - den virket helt annerledes enn jeg hadde trodd; tematisk altså. Så nå vet jeg ikke om jeg har lyst til å lese den en gang...er ikke så hypp på bøker som handler om at hele sivilisasjonen ender.