Bokelskere.no

Bok nr. 4 om Freyja og Huldar.

En styrtrik investor blir funnet hengt i et naturområde. Politiet tror først at det dreier som et selvmord, men da de finner en papirlapp på brystet hans, tar det hele en annen vending. Lappen er festet til en spiker som er hamret inn i brystbeinet på liket.

Freyja er på oppdrag sammen med barnevernet. De har fått en anonym bekymringsmelding. En gutt skal befinne seg alene i en leilighet. Gutten viser seg å være fire år, og han hører ikke hjemme i leiligheten. Han vet ikke hvor han bor, eller hvor foreldrene er.

Huldar blir satt på den nye mordgåten, og oppsøker den avdødes luksusleilighet. Den som åpner døren, er ingen ringere enn Freyja. Fireåringen har nemlig havnet i den dødes leilighet.

Nok en gang må Freyja og Huldar jobbe sammen for å løse mysteriet. Hva har gutten og den hengte investoren til felles med et kvinnelik som ble skylt på land like ved åstedet?

Nok en sidevender av Islands strålende krimforfatter, selv om noen passasjer var litt vel langdryge.

Tusen takk til deg også, Kjell!

Jeg falt dessverre av lasset denne gangen. Det har hverken med boken eller diskusjonene å gjøre, men helt andre forhold. Jeg har lest cirka hundre sider – og har likt det jeg har lest. Jeg av og til tittet innom tråden – og skulle gjerne ha deltatt. Men sånn blir det noen ganger.
Jeg kommer til å fullføre og da ligger jo innleggene her.

Som Marit er inne på, det hadde vært flott om flere lot seg friste til å delta. Lesesirkelen er givende!

Tredje bok i trilogien om Ingrid Barrøy.

Krigen har vært over i ett års tid. Datteren, Kaja, er ti måneder gammel. På Barrøy er det flust av folk, og gjennom vinteren har Ingrid tenkt mye. Da sommeren kommer drar hun fra øya sammen med datteren. Hun jakter på Kajas far, Alexander.
På sin ferd møter hun forskjellige mennesker, som alle er preget av krigen, men også av freden.

En sterk og godt skrevet avslutning på trilogien.

Andre bok om Ingrid Barrøy.

Året er 1944. Ingrid har blitt 35 år, og er på vei tilbake til Barrøy. Det er ingen som bor der lenger nå, selv om tanten, Barbro, påstår at hun skal komme til jul. Ingrid er alene på øya - tror hun.

I noen heftige vinteruker, opplever Ingrid kjærligheten. Det store utland har kommet til Helgeland grunnet krigen, og Ingrid må ta vanskelige valg.

Medrivende, overraskende, og godt håndverk av Jacobsen, nok en gang.

Ibsen-NOR er et litterært prosjekt og er et samarbeid mellom Norge, Danmark og Sverige hvor tre forfattere har tolket hvert sitt Ibsen-stykke. Vår egen Vigdis Hjorth har skrevet sin egen versjon av Hedda Gabler og selv om jeg har noen innvendinger så er dette en god roman som både kan leses som en selvstendig roman men også opp mot originalen.

Les gjerne omtalen min her.

Ingrid vokser opp på ei øy utenfor Helgelandskysten. Der bor også mor, far, bestefar, og ei tante som ikke er som alle andre. Hver vinter reiser faren på Lofotfiske, og det synes Ingrid er ei mørk tid. Han kommer først tilbake til våren. Det er kun den lille familien som bor på øya. I tillegg har de kyr, sauer, og en utgammel hest. Ingrid må lære alt som må kunnes for å overleve på øya, men alt blir annerledes da skolen begynner. Da er hun borte fra familien to uker i strekk. De nye reglene hun må følge, gjør henne til en alvorlig jente, som faren bekymrer seg for.

Dette er første bok i en trilogi, og omhandler årene 1913 til 1928.

Godt språk, interessant, og lærerik om livet disse menneskene levde.

Helena bor i en liten by med foreldre og søsken. Hun er blind, og som niåring blir hun sendt på blindeskole i Helsingfors. Her skal hun lære å bevege seg i urbane strøk, blindeskrift, og å telle skritt. Hun savner familien og naturen enormt.

Tuomas er Helenas nevø. Førti år etter at hun flyttet, flytter han sørover for å studere. Han vil lengst mulig unna barndomshjemmet. Samtidig vil han leve opp til familiens forventninger og krav, men han skjuler en mørk hemmelighet. Tuomas besøker sin blinde tante, og han funderer på om man egentlig kan bli godtatt som den man er, selv om man ikke er som alle andre.

Historien forteller vekselsvis om Helenas og Tuomas barndom, for så å rette blikket mot nåtiden.

Godt språk, fine, såre, og interessante beskrivelser.

En særegen og tankevekkende roman om aktuelle tema som dyrerettigheter og klimautfordringer som i tillegg er en hyllest til den britiske poeten William Blake. En bok jeg anbefaler på det aller sterkeste!

Les gjerne hele omtalen min her.

Tidlig på 1900-tallet, måtte 19 år gamle Lilly og forloveden flykte fra Irland. De hadde begge en dødsdom hengende over seg. Lilly har fjern slekt i USA, og det unge paret havner i Chicago. Da våren kommer, ser livet lyst ut, men så skjer det utenkelige.

Nå er Lilly en gammel dame på 89 år. Nok en krig har tatt fra Lilly noen hun elsker. Denne gangen er det barnebarnet, Bill. Lilly har ikke mer å leve for, men hun føler at hun må fortelle sin utrolige historie før hun dør.

Historien spenner over mer en seks tiår, og inneholder, frykt, krig, kjærlighet, tilgivelse, sorg og familiebånd.

Litt rotete start, men da den tok seg opp, fløy sidene

Fjerde bok i Vestindiakvintetten.

Slavehandel i Dansk Vestindia, blir forbudt tidlig på 1800-tallet. Ironisk nok er slavehold fremdeles tillatt, og sjørøvere tar seg nå av den ulovlige handelen.

Benjamin er født på plantasjen Det nye Jerusalem, og eieren er trolig faren hans. Etter dramatiske hendelser, rømmer Benjamin, og tar seg ombord på piratskuta "Sweet Rose". Skipet har en uortodoks kaptein, og Benjamin blir en del av mannskapet. Turen tar ham fra St. Thomas via Bermuda, Irland, København og Bergen, for så å ende i slavetokt ved Afrikas vestkyst og retur til Karibia.

Det er harde kår, og hele tiden hjemsøkes han av kvinnen som frigjorde seg selv fra slaveriet og "Sweet Rose".

Medrivende, interessant, rå og lærerik.

gav mersmak

Igjen har Lisa Aisato laget en fantastisk bok med de mest fantastiske illustrasjoner, denne gangen går hun gjennom et helt liv på knappe 200 sider og jeg lar meg stadig imponere over hvor dyktig hun er til å formidle. Anbefales på det aller stekeste! :-)

Les gjerne hele omtalen min her.

Toxic, opprinnelig fra Jugoslavia, (Kroatia), jobber som servitør i New York. Jobben er et skalkeskjul for det han egentlig jobber som - nemlig leiemorder for den kroatiske mafiaen. Han har nesten 70 mord på samvittigheten, men så går det galt, og Toxic må flykte. Han skal hjem til Kroatia, og ligge lavt, men alt går ikke etter planen. På flyplasstoalettet, kommer han i skade for å drepe en mann, som viser seg å være prest!

Med nok en ny identitet, havner Toxic på Island. Der blir han tatt imot av likesinnede, og det viser seg at han skal opptre i et tv-show som vekkelsespredikant. Dette byr selvsagt på problemer, da Toxic ikke akkurat er vel bevandret i noe som har med religion å gjøre.

Forviklinger oppstår, og Toxic må gå i seg selv. Hvem er han egentlig? På Island finnes det hverken hær, drap, eller håndvåpen.

Hysterisk morsom om identitet, skjebne, og kulturkrasj, men dessverre taper boka seg i siste halvdel. Overraskende slutt.

21 år gamle Martin er sjømann, men han er ganske ulik sine kolleger. Han er belest, og vil mest av alt leve av å skrive. Så møter han Ruth, som er i en annen klasse enn ham, men de finner tonen. Martin forelsker seg på stedet, mens Ruth ser på ham som sin protesje. Hun gir Martin råd angående skrivingen, og får ham til å begynne å studere. For å rekke over alt, sover Martin kun 5 timer, og han skriver så blekket spruter. Han er storfornøyd med alt han skriver, men blir refusert gang på gang, men han gir ikke opp. Da han endelig lar Ruth lese tekstene sine, rettleder hun ham, og lar det skinne gjennom at hun ikke er veldig imponert. Så slår forelskelsen til for Ruths del også, men foreldrene hennes er lunkne til forbindelsen. Martin er ikke passende for Ruth, men de velger å se det hele an. Så begynner også Ruth å presse på for å få kjæresten til å søke seg jobb, men Martin har tro på seg selv og det han skriver.

Godt språk og fascinerende historie. Ble lest som novemberboken i Elidas 1001 lesesirkel, der det skulle leses en bok med navn i tittelen.

god og spennende som alltid

Jeg får titte etter en som ligner profilbildet ditt...:-))

Nå er jeg i full gang med Japan. Er kommet godt i gang med Kawakami og koser meg. På biblioteket ligger en annen japansk bok å venter på meg: "min fars dagbok" av Jiro Taniguchi.
Det er en tegnet bok, skal bli artig...leser den type bok alt for skjeldent.
Skal innom biblioteket å hente den i dag, gjennom snødekt by...det skal være bok-bonanza i dag og regner med å få mange tips i forskjellige genre. Blokk og blyant!
God helg med snø eller barmark.

Jeg leser sakte, slår opp mye og har kommet til s. 27 «Kunicki. Vann 1».

Har som deg, Randi og Marit merket meg Tokarczuks hyppige bruk av referanser. Spørsmålet er hva hun vil med dem, om det er en rød tråd i bruken av dem. En samfunnskritikk, religionskritikk?

Hun spør spissfindig hva en reisende skal med følgende bibelsitat: «Alle redskaper som skal brukes til tjenesten i helligdommen, og alle pluggene, både til teltet og forgården, skal være av bronse (2. Mos 27.19)» (s. 26). Hun lar en av sine personer foreslå den for meg ukjente Emil Cioran 1911-95) istedenfor Bibelen. Hva sier det, som du spør, Randi.

Fra Wikipedia:
«Ciorans filosofi markeres av en sterk pessimisme og en filosofisk interesse i selvmord og radikal skeptisisme. Cioran stiller spørsmål med all mening og hans verk utgjør en sterk skepsis til objektiv sannhet. Verkene hans er poetiske beskrivelser av smerten av livet, lidelsen og umuligheten.
(…)
Cioran var opptatt av død og lidelse og var sterk tiltrukket ideen om selvmord; han så selvmord som et konsept som hjalp mennesket å fortsette å leve, å fortsette å holde ut fordi han/hun vet at han/hun når som helst kan avslutte livet.»

Så kan man lure på hvordan Ciorans skrifter skal hjelpe en reisende som trenger et oppbyggelig ord for dagen på et hotellrom i en fremmed by. Men sant nok, forfatteren åpner for at en hvilken som helst bok kan gjøre nytten. Jeg oppfatter både humor, ironi og et kritisk blikk i dette lille kapitlet.

I Raritetskabinettet og Å se er å vite (s. 21-2) skriver forfatteren om utstillinger av patologiske preparater: «Noen har visst tenkt at disse vanskapningene har rett til å bli udødeliggjort, at det bare er det som er annerledes som kommer til å bestå. Det er nettopp dette jeg beveger meg tålmodig mot i alle mine reiser, mens jeg jakter på skaperverkets feiltrinn og uhell.»

Besnærende å gi disse groteske preparatene en egenverdi (ikke bare en verdi i forskningsøyemed), og hun beskriver dem utrolig vakkert. Jeg så selv en slik utstilling i Wien tidligere i høst, i Narrenturm (Narrenes tårn, et tidligere sinnssykeasyl). Bakerst i boken har Tokarczuk en oversikt over steder hun har besøk, og der står sannelig Narrentum Patologisch-anatomiches Bundesmuseum oppført. Wien lå i front i utviklingen av den moderne medisinen.

Er polske Olga Tokarczuk inspirert av norske Kjell Askildsen?

Jeg leste følgende avsnitt i Løperne:
«Da tok han frem en tynn, sliten bok fra ryggsekken og åpnet den tilfeldig, og så lyste ansiktet hans opp.
«I stedet for å se på ansiktene til de forbipasserende, tittet jeg på føttene, og jeg reduserte alle disse travle menneskene til skrittene deres, hastig på vei til et sted – men hvor? Og det ble tydelig for meg at oppgaven vår er å la støvet virvle bort, på leting etter en ubetydelig hemmelighet», leste han med fornøyelse.» (s. 27)

Og jeg kom straks i tanker om Kjell Askildsens novelle En plutselig frigjørende tanke fra 1987.
«Jeg bor i en kjeller; det er i enhver forstand et resultat av at det har gått nedover med meg.
Rommet har bare ett vindu, og bare øverste del av det ligger på fortauet; det gjør at jeg ser verden utenfra nedenfra.
Det er ikke store verdenen, men den føles ofte stor nok..
Jeg ser bare bena og underkroppen på de som går forbi på fortauet på min side av gata, men etter å ha bodd der i fire år, vet jeg i de fleste tilfeller hvem de tilhører. Det skyldes at det er lite trafikk; jeg bor nesten innerst i en blindgate.»

Ord for ord er ikke sitatene like. Men det er noe med meningsinnholdet, rytmen og melankolien som binder dem sammen.