Bokelskere.no

Nå har jeg stemt! Skjønt helt "rettferdig" ble det vel ikke, siden jeg bare har lest åtte av disse bøkene.
Når og hvordan får vi vite resultatet?

Siden en stjerne for Godt sagt ikke holder, gjentar jeg det her: Godt sagt!
Du har viktige og interessante synspunkter. Veldig artig når vi sammen kan komme videre.

Sinne er mye mer enn "bare" en ungdomsbok selv om noen av temaene er typisk for en bok i denne sjangeren. Hovedpersonen Synne har diagnosen ADHD og dermed har hun ikke helt den samme impulskontrollen som andre har og havner ofte i konflikter. Forfatteren er flink å skildre frustrasjonen hennes over å føle seg misforstått.

Forfatteren skriver i et nydelig og lettlest nynorsk språk og er forfatterens debutbok.

Du kan lese hele omtalen min her om det er ønskelig.

Dette er ikke et direkte svar på de spørsmålene du reiser, Randi, men noen refleksjoner rundt begrepet identitet. Hva vil det si å være norsk, hvem er norsk? Offisielt og objektivt sett er du norsk hvis du har norsk statsborgerskap. Men din opplevelse av hvem du er, hva du føler deg som, er en annen sak. Det handler om din subjektive opplevelse av identitet. To av mine barn er født i Trøndelag og bodde der i sin barndom. Deres far er trønder. En av dem flyttet tilbake permanent, en for å studere. En regner seg som trønder, en som østlending.

Du stiller spørsmålet, Randi, er det de andre innfødte eller majoritetssamfunnet som definerer om man er innfødt/indianer. Mitt syn er at det er ingen av dem, hver enkelt må finne sin identitet. I USA finnes det tydeligvis et system der personer kan bli registrert i ulike stammeregistre. Dene er registrert i cheyenne- og arapaostammene og er pr. definisjon indiansk. Men føler han seg som en cheyenneindianer? Hva er hans opplevelse av tilhørighet og identitet? Jeg oppfatter at Dene, som mange bokens øvrige personer, strever med dette.

På samme måte har vi i Norge et sameregister. Er du registret der, er du same. Men jeg mener også å ha hørt fra autorativt samisk hold at føler du deg som same, så er du same.

Begrepet identitet har altså to forskjellige betydninger, den offisielle/objektive betydningen og den personlige/subjektive.

Vivian er 16 år, og hun er drittlei av skolen. Mest av alt guttene. De er utrolig kjønnsdiskriminerende, og slipper unna med alt. Lærerne foretar klesinspeksjoner av jentene, men de sexistiske t-skjortene guttene går med, blir aldri nevnt.

Moren til Vivian var i sin tid en skikkelig, og nå tar Vivian opp arven. Hun trykker opp fanziner hvor hun oppfordrer jentene til opprør. Ingen på skolen vet at hun er Moxie, men de fleste jentene tenner på idéen, og ikke lenge etter tar en av jentene i Vivians klasse opp hansken. Det hele har blitt en liten revolusjon!

En skikkelig god, feministisk ungdomsbok, som ble samlest i "Bokklubb med Marte og Malin". Pangstart! Denne boka bør leses av alle.

Hekla kommer fra utkantstrøket Dalir. Hun flytter til Reykjavik for å skrive. Hekla er poet, men det er hemmelig. I 1963 var normen at menn skrev bøker, mens kvinner fødte barn og stelte hjemme.

Hekla får bo hos barndomsvennen Jón John. Han er homofil, og det er ikke lett. På båten blir han mobbet, og han blir også banket opp i tide og utide. Homofili er jo sykt, og Jón vil helst være "normal", men han klarer ikke. Han drømmer om å reise utenlands for å sy kostymer for teateret.

Hekla føler seg like utenfor som Jón. Hun går helst i bukser, og vil mest av alt skrive hele tiden. I stedet må hun servere slibrige mannfolk kledt i skjørt. Til stadighet blir hun tilbudt å bli frøken Island, men avslår. Hekla har det travelt; om dagen jobber hun, om natten skriver hun.

Godt språk, og flotte miljøskildringer. Blir helt matt av hvordan kvinner blir behandlet både privat og innenfor husets fire vegger!

Trer et mønster frem? Gir Tommy Orange menneskene av cheyenneavstamning, innfødte og halvblods en stemme, lar dem fortelle sin historie – i førsteperson. Mens de andre fortelles det om i tredjeperson, som for eksempel Bill i del 2.

Men hva med Dene Oxendene, den unge filmskaperen? Om han opplyser forfatteren at han er født og oppvokst i Oakland og registrert i cheyenne- og arapaostammene – og omtaler han i tredje person.

En fin observasjon, Kjell.

Ja visst, "Forelskelsene" har jeg jo allerede på ønskelisten, koblet bare ikke navnene. Den vil bli fremskyndet. Tusen takk!

Jeg har lest prologen og del 1

Prologen gir oss bakgrunnen for det som kommer, brutalt og uten omsvøp. Den innledes med et sitat av Bertolt Brecht, et sitat som gir håp. I mørke tider vil det bli sunget også om mørke tider. Det lille ordet også forteller meg at det i mørke tider vil bli sunget også om noe annet, nemlig om lyse tider.

Del 1 med overskriften «Bli» innledes med et sitat av Javier Marías (et navn jeg måtte søke opp, enda han er blant Spanias mest kjente forfattere). Sitatet, som jeg måtte lese flere ganger, tolker jeg rommer en higen etter å finne sin identitet. Det er det jeg oppfatter som fellesnevneren for personene vi møter, Tony, Dene, Opal Viola og Edwin. De dras mellom ulike kulturer, strever med å finne ut hvem de er, og hvem de vil bli. De er underveis.

Et eksempel fra Edwin Blacks historie belyser deres dilemma:

Hvis kunsten ikke er basert på tradisjoner, hvordan kan den da være
innfødt? Og hvis den sitter fast i tradisjonene, i fortiden, hvordan
kan den da være relevant for andre innfødte i dag, hvordan kan den
være moderne? Å lykkes med å skape musikk som ligger nær tradisjonene,
mens samtidig har tilstrekkelig distanse til at den lyder moderne, er
et lite mirakel … (s. 93)

Jeg synes Tommy Orange gir en svært god, levende og troverdig, beskrivelse av sine personer. På ganske få sider kommer vi under huden på dem, får kjenne deres dilemmaer, strev og tanker omkring sin egen situasjon. Og ikke minst livskraft og håp i en livssituasjon som kan synes dyster og håpløs.

En liten bok, men den er full av humor, vold, sjørøveri, drap, skipbrudd, kjærlighet, og massakrer. I sentrum for disse hendelsene er Candide, som alltid ser ut til å lande på føttene.

Lettlest og morsom til å være skrevet midt på 1700-tallet.

Ble lest i Elidas 1001lesesirkel, der vi skulle lese bøker utgitt mellom 1700 og 1800 i løpet av mai.

En ung jente, født under 2. verdenskrig, oppdager boken "Asgard and the Gods". En stor bok om de norrøne gudene. Om verdens tilblivelse og undergang. Litt som krigen.

Forfatteren vever inn krig, ødeleggelse av jorden, naturkatastrofer og uvettige guder i historien. Man får en oppfriskning i norrøn mytologi, men jeg ble ikke veldig engasjert.

Tusen takk for en informativ og interessant artikkel, Laila!

Jeg laget en lenke til den, så er den lettere å finne.

Moren til forfatteren ble alvorlig kreftsyk i tidlig alder, og deretter ballet det på seg. Fra å jobbe mer enn fullt, ble hun uføretrygdet. Smertene og bivirkningene fra alle medisinene gjorde arbeidslivet til en saga blott.

Forfatteren retter fokus mot en gruppe som sliter med å bli hørt. At det kan føles som en fulltidsjobb å være trygda. Man er jo for syk til å jobbe, men det krever både sin mann og kvinne å holde seg oppdatert på nye regler, og omstendelige søkeprosesser.

Interessant og tankevekkende bok.

I denne boka får vi lese fortsettelsen om Frmesks dramatiske liv. I hjemlandet, Kurdistan, opplever hun både omsorg og kjærlighet, men også vold, trusler og overgrep. Hun flykter til slutt til Danmark med moren og to yngre søsken, men volden tar ikke slutt, og hun må flykte igjen.

En rå, brutal, rystende og viktig historie, som har mange fellestrekk med forfatterens egne opplevelser.

Merker at jeg til tider måtte ta pauser, og distansere meg for å holde ut, men orker du, vil jeg anbefale den på det sterkeste!

Vi hadde en tilsvarende problemstilling oppe da vi leste Harper Lees Drep ikke en sangfugl tidligere i år. Da gjaldt det bruken av ordet «neger». Mens Drep ikke en sangfugl ble skrevet i 1960, er Powwow en ny bok, skrevet i 2018. I en tid ha bevisstheten om denne typen ord er høy.

Interessant å høre hva du og andre finner ut om forfatterens valg av «indianer». Vil boken gi oss svar?

Alicia og Gabriel virker som det perfekte ektepar. De er begge kunstnere i hver sin gren, og de elsker hverandre - tilsynelatende. En sen kveld høres skyting fra ekteparets bolig, og Gabriel blir funnet død. Skutt fem ganger i ansiktet, og lenket til en stol. Fra det tidspunktet slutter Alicia å snakke. Kun et selvportrett hun har malt, kan gi grunn for tolkning, men ingen kommer noen vei. Alicia må sone dommen ved et psykiatrisk sykehus. Hun er helt klart utilregnelig.

Leseren får innblikk i noen dagboknotater der Alicia er bekymret. Det er tydelig at hun skjuler noe angående ekteskapet, men hun vil ikke skrive om det.

Psykoterapeuten, Theo Faber, har fulgt saken til Alicia, og han er fascinert. Da stedet hun er innlagt søker ny terapeut, søker han jobben, og får den. Theo er overbevist om at han skal få Alicia i tale, noe ingen har klart på de seks årene hun har vært der.

Fengende og interessant med underliggende uhygge.

Vanessa er 15 år i år 2000. Hun går på en privat internatskole. Vanessa er smart, men sårbar. Forrige skoleår hadde hun en saftig krangel med bestevenninnen, og Vanessa har aldri vært særlig sosial, så nå er hun ensom. Dette skoleåret får hun ny engelsklærer, og han ser Vanessa. Jacob Strane er karismatisk og 42. Det går ikke lang tid før han innleder et forhold til Vanessa. Forholdet må selvsagt holdes hemmelig.

17 år senere blir Vanessa kontaktet av en tidligere elev av Strane. Hun har anmeldt ham for seksuelle overgrep, og hun trenger Vanessas støtte i kampen for å få Strane straffet. Vanessa blir som besatt av saken, og minnene fra skolen dukker opp, og får Vanessa til å vakle. Kan hun ha tatt feil av Strane og hans kjærlighet til henne? Men forholdet til Strane var jo frivillig? Hvordan kan hun svikte ham som elsket henne da hun trengte det som mest? Hun var jo ikke et offer?

En veldig aktuell bok med tanke på #metoo. Historien er like interessant som rystende, og den gir et godt innblikk i en sårbar tenårings følelsesliv. Anbefales på det sterkeste!

Det gjør du rett i! Så fint med en lokal bokhandel, her har jeg bare to av de store kjedene.

He, he, litt slumsete formulert av meg, hans malerier selvfølgelig, ikke mannen.
Takk for tipset, skal kikke innom å se om den fortsatt finnes.

Denne boken fikk jeg virkelig lyst på. Christian Skredsvig lærte jeg å kjenne som barn, dog overflatisk. Interessant å få et dypere innblikk i kunstnerens liv og verker. Tusen takk for informasjonen, Harald.