Bokelskere.no

Varmen måtte settes på inne i går, det ble så huskaldt og rått, nå er det levelig...
- Jeg leser en bok som sto og lokket meg på biblioteket i hyllen hvor lånere setter leste bøker de vil anbefale videre. Boka er "Den dunkle dottera" av Elena Ferrante. Min første Ferrante-bok. Liker den veldig godt etter 30 sider lest. Trodde egentlig ikke hun var noe for meg men så feil kan man ta!
Ha en fin helg med gode bøker i fanget!

Undertittelen på boka sier alt: en dokumentar om voldtekt.
Forfatteren forteller om voldtektshistorier rundt om i Norge. Sentralt står serievokdtektsmannen Julio Kopseng. 35 kvinner har anmeldt ham, men det er mest trolig flere ofre som ikke har orket belastningen ved å stå fram. Kopseng fikk like streng dom som 22. juli-terroristen, noe som i seg selv er historisk.
Et sentralt vitne er Kopsengs tidligere samboer, Marthe Stavrum. For henne var det skammen som var verst. At hun hadde latt seg bli voldtatt. Mange vendte henne ryggen da hun stod fram offentlig.

Det er sterke og voldsomme historier, men de er så viktige! Forfatteren har også fokus på hvordan vi ser på voldtekt. Det er stort sett bekjente som voldtar, ikke fremmede. Akkurat det gjør nok skammen enda større. Belastningen ved å anmelde er også formidabel. Fremdeles blir det satt spørsmålstegn ved offerets påkledning, dømmekraft, og alkoholvaner. Som en lærer jeg kjenner sier: «denne burde vært pensum».

Dette er min siste bok i #sakprosaseptember under bolken «Norsk forfatter». Boka skal diskuteres i Bokklubb med Marte og Malin mandag, og det tror jeg kan bli veldig interessant.

Takk for kommentaren din!
Ja, det er en herlig bok. Hyggelig at du også likte den så godt.
Jeg har nettopp lest "Knakketiknakk. Korte fortellinger fra Japan 1895-2012" som jeg anbefaler på det varmeste, mange av novellene har den samme stemningen som "Katten"

Enig med deg og Gerd – en rørende vakker bok jeg absolutt anbefaler! Synes du gir en god beskrivelse, TanteMamie. Takashi Hiraide forteller en fin liten historie om det som skjer når en nabokatt tusler inn i livet til et ektepar på tomgang. Her er mange gode og presise observasjoner og beskrivelser av tilsynelatende små hendelser. Om katten, livet i en gammel hage og menneskers hverdagsliv. Som du skriver, det er mye som skjer på disse få sidene. Språket er elegant, bildeskapende og med overraskende vendinger.

Jeg leste for ikke lenge siden Karel Capeks Jeg hadde en gang en hund og en katt og ble svært skuffet. Takashi Hiraide viser en helt annen forståelse en katts personlighet; dens stolthet, egenvilje og vennlighet - når det passer den. Terningkast 6 fra meg!

Pi vokser opp i Pondicherry, som tidligere var hovedstad i fransk India. Faren til Pi eier en dyrehage, og eksotiske dyr er en del av hverdagen. Pi er en vitebegjærlig gutt, og dras mot religionen. Familien er hinduer, men ikke troende. Pi er nysgjerrig på andre religioner i byen; kristendommen og islam. Han snakker med presten og sufien, men han klarer ikke å velge en religion over en annen. Før han vet ordet av det, går han både i kirken, tempelet, og moskéen. Foreldrene er forundret, mens de religiøse lederne er i harnisk. Allikevel blir Pi døpt, og han får bønneteppe.

Faren synes etterhvert at det blir vanskeligere og vanskeligere å bo i India. Han er ingen tilhenger av Indira Ghandi, og han bestemmer seg for å ta med familien til Canada. Det blir ingen lett sak, for i stedet for å selge dyrene til andre indiske dyrehager, velger Pis far å ta dem med seg. I USA og Canada får de mye mer for hvert dyr. I juni 1977 er familien og dyrene på plass på en japansk lastebåt. Etter en todagers stopp i Manila, og på vei over Stillehavet, synker båten. Den eneste som overlever er 16 år gamle Pi. Han havner i en livbåt, men ikke alene. En hyene, en sebra med brekt fot, en orangutang, og en bengalsk tiger holder ham med selskap. Eventyret kan begynne!

Så filmen for flere år siden, men husker lite. Boka er et overflødighetshorn av eksotiske dyr, matretter, religion, og hvordan overleve langt til havs med livsfarlige dyr. Veldig godt skrevet. Den fikk Bookerprisen i 2002.

Leses i Elidas 100-lesesirkel, der mannlig forfatter er tema for september.

Det vet jeg selvfølgelig. Men hvis du leser grundigere i denne tråden, for eksempel svaret fra admin, får du kanskje en bedre forståelse av hva denne saken dreier seg om,

Soga om Fråid, men den fantastiske undertittelen Hans meningar og livskjensle. Som også inneheld somme salige stunder er en ren fryd å lese! Undertittelen er forøvrig inspirert av den gamle klassikeren Hankatten Murr og hans liv og meninger av E.T.A Hoffmann. Og skal du bare lese en fabelfortelling denne høsten bør du vende blikket mot Høvrings nye bok. Just saying.

Dette er en familieroman hvor det er tenåringsgutten Fråid som fører ordet og med seg på laget har han storebror Terje Eddipus,lillesøster Eva og faren August Augustus Vulgaris. Moren deres dro sin vei og gir livstegn fra seg èn gang i året i form av et lite kort. De bor i Urskogen 13 hvor mesteparten av handlingen foregår.

Faren er skipper og reiser ofte ut på sjøen og da klarer barna seg hjemme alene hvor de har bestemte oppgaver de har ansvar for. Om noen skal ha behov for å være borte fra skolen, som når Eddipus går i vranglås og bare vil drive med håndarbeid og klevask er ikke Fråid sein om å forfalske en melding i meldeboken. Det kan for eksempel arte seg på følgende vis: Terje Eddipus har diverre blitt slått ut av bane av eit ukjent virus. Dokteren rår meg til å halde han heime medan smitten enno er aktiv. Inkubasjonstida kan vere opptil fleire veker. Dessutan står Terje Eddipus på venteliste for å få time både hos ny psykolog og hos ny frisør. Ærbødigst,August Vulgaris.
Ungene i Urskogen 13 er vant å bli etterlatt alene og laget etter hvert sitt eget mantra: Ikkje spørje,ikkje gråte,ikke sakne.

En fabelfortelling, et eventyr med en god dose hverdagsrealisme og et velskrevet nynorsk språk ispedd noen engelske gloser her og der er det du får i Mona Høvrings nyeste bok.

Dette er en fest av en bok!

Les gjerne hele omtalen min her

I Wellington, New England, bor professor Howard Belsey med familien sin. Den afro-amerikanske kona, Kiki, Jerome, Zora og Levi. Kiki og Howard har vært gift i 30 år, men Kiki er ikke så forførende som hun en gang var, synes Howard. Til sin store overraskelse, har han en affære med en annen kvinne. Kiki oppdager det, og hun vet ikke hvordan livet skal gå videre.

Eldstesønnen, Jerome, flytter til farens fødeland, England, for å komme seg unna dramaet. Der havner han hos farens «fiende». Monty Kipp er, som Howard, Rembrandt-spesialist. De er rykende uenige om det meste innen både dette og andre temaer. Da Jerome innleder et forhold til Montys datter, forflytter dramaet seg plutselig fra USA til England.

Yngstesønnen, Levi, søker seg til helt andre miljøer enn sitt eget, mens datteren, Zora, forbarmer seg over en ung mann. Hun vil innlemme ham i sitt miljø, men kan prisen bli for høy?

Så flytter Monty Kipps med familien til Wellington, og Kiki får en slags venninne i Montys kone, Carlene. Resten av Belsey-familien er ikke like begeistret. Det er duket for mer drama.

Som nevnt er det drama, men også humor og twister underveis. Underholdende og interessant.

Dette er septemberboka i En slags bokklubb.

Forfatter Marte Breen og illustratør Jenny Jordahl har ved flere anledninger samarbeidet om illustrerte sakprosabøker om feminisme og kvinnekamp. Denne siste tar for seg sexismens historie og kvinners motstandskamp. Den er skrevet med humor og man får flere kvinners historie som var veldig interessant å lese om.
Med tanke på bokens undertittel kunne jeg ønske at den hadde hatt med noen av de kampene som utspiller seg i nåtiden. Som for eksempel svenske Cissi Wallin.

Hele omtalen kan leses her.

Takk for det Readninggirl20. Ja det er koselig med bursdag selvom man jo blir ett år eldre for hver gang...:-)

Høst er innhøstingstid! Jeg har ikke mye av det akkurat men like i nærheten er et svært gråpæretre hvor det jo blir nedfall også utenfor gjerdet og jeg forsyner meg daglig med disse godbitene...
Jeg hadde fødselsdag denne uka og fra min søster kom det i posten Patrick Modiano's nyoversatte"Usynlig blekk". Jeg er stor fan av ham og har lest alle som er oversatt. Skal begynne på denne straks jeg er ferdig med "Regnhegren" av Robbie Arnott.
Ha en fin høst-helg da dere!

Dette var tafatt og kjedelige greier. Normalt liker jeg stillferdige bøker og gjerne med mye skildringer av små og store hverdagssysler. Men her gikk det på repeat gjennom hele boken og når det i tillegg virker som det skal bygge seg opp til en aldri så liten spennende plottvist som bare flater ut i ingenting så satt i hvert fall denne leseren noe skuffet tilbake. Jeg vet at Ragde kan bedre enn dette, mye bedre.

En knøttliten bok med mye innhold.
Gjennom 11 små fortellinger, får vi forfatterens selvbiografi. Hun vokser opp på landsbygda i Ungarn. Allerede som 4-åring leser hun flytende.
Som 14-åring, flytter hun på internat, som storebroren. Der er det lite å lese, så hun begynner å skrive i stedet.
21 år gammel flykter hun til den fransktalende delen av Sveits. Her blir hun til analfabet; hun kan ikke språket. Hun må lære seg å lese å skrive på nytt.
30 år senere har hun skrevet fransk i 20 år, men hun bruker fremdeles ordbok. Og morsmålet er i ferd med å forsvinne.

Nok en sterk, interessant, og rørende bok fra Kristof. Lettlest, men langt fra lettbent!

Leses som del av #sakprosaseptember under kvinnelig forfatter.

Da terroren rammet Norge 22. juli 2011, trodde mange at det var utlendinger som stod bak. Så viste det seg at terroristen var etnisk norsk; en av oss.
Seierstad viser hans vei fra barndommen og til ugjerningen. Han var visstnok alltid annerledes og «rar». Enten intens eller fraværende.
Samtidig fortelles historier om AUF-ungdommer og deres familier. Noen av dem kom aldri levende hjem fra Utøya.

Seierstad skriver godt og medrivende. Man blir engasjert, berørt, og opplyst.

Jeg har hatt en intens motvilje mot å lese bøker/se filmer om 22. juli. Hvorfor skulle jeg det; jeg så jo/leste «alt» for 10 år siden.
Så kom #sakprosaseptember og et tema var nettopp 22. juli. Skepsisen var stor da jeg startet på boken, men jeg ble raskt hektet, og angrer ikke på bokvalget.

Boken tar for seg tvangsflyttingen av samene fra Norge til Sverige, som startet i 1919. Nå var Norge blitt selvstendig, og alt skulle være norsk; språk, kultur, klesdrakt, og mennesker. Reindriften ble sett ned på, og man regnet med at den snart kom til å dø ut. Utmarka samene brukte som sommerbeite for reinen, skulle nå huse nordmenn. Myndigheten kalte det hele dislokasjon, mens samene mente det var tvangsflytting,
Samene bodde i Sverige på vinteren, og hadde faste plasser i Norge om sommeren. Mange av dem tenkte på Norge som hjemlandet sitt, men nå fikk de ikke lov til å komme hjem i det hele tatt.
Forfatterens familie ble tvangsflyttet på 1920-tallet. Historien hun forteller er basert på intervjuer av tvangsflyttede samer, og leseren ser det hele gjennom deres øyne.

En viktig og sår bok om et skamfullt kapittel i norsk-svensk historie. Boka fikk Augustprisen i 2020 for beste svenske sakprosabok.
Leses i forbindelse med #sakprosaseptember under "sakprosa om rasisme/antirasisme".

Martas egen mor, var raddis på 70-tallet, og kjempet for både dette og hint. Faren var aktiv i fagforeninga, og forfatteren var ofte med på møter, demonstrasjoner, og gikk selvsagt i 8. mars-tog. Nå registrerer Breen at dagens kvinner går tilbake til kjøkkenbenken. De baker, syr, lager mat fra bunnen, og strigler heimen Barna blir dyrket som små guder. Var alt moren og medsøstrene kjempet for til ingen nytte?

Boka er full av humor og egne opplevelser fra både barndommen og voksenlivet til Breen. Det er både interessant og innsiktsfullt. De aller fleste av oss kjenner oss igjen i en eller flere av situasjonene som er beskrevet.

Leses som del av #sakprosaseptember under sakprosa om feminisme, og anbefalt av bibliotekar/venn.

Boken handler om Emily eller Em som hun går for til vanlig er 19 år og høygravid i syvende måned når vi møter henne. Kjæresten hennes,den småkriminelle Pablo forsvinner ut døren og nærmest ut av livet hennes på de aller første sidene i boken. Til å begynne med sitter hun og venter på at han skal komme tilbake men etter hvert innhenter hverdagen henne og moren kommer på besøk for å hjelpe henne.

Til tross for at det ikke finnes noe tak i Pablo virker det som om fraværet hans likevel gjør situasjonen ekstra tøff for Em som er usikker på om hun kommer til å klare og ta seg av barnet alene når det kommer. Innimellom får hun sorgtunge tanker som når hun en dag tråkker i en dam midt på baderomsgulvet og innser at barnet kommer til å vokse opp i et hjem der dusjkabinettet lekker.

Emily vokste opp sammen med moren i et lignende miljø og akkurat dette med sosial arv er et av hovedtemaene i boken slik jeg ser det. Ja,det er vel slik at man blir et produkt av det miljøet man er vokst opp i og sånn sett blir det skjebnebestemt at man skal gjøre de samme feilene som foreldrene. Emilys mor er i hvert fall av den oppfatning at Em valgte feil mann fordi hun selv en gang hadde gjort det (med Ems far).

Til å begynne med irriterte Emilys mor meg veldig for hun skulle hele tiden kritisere Em for at hun ikke hadde huset i orden eller hva annet det skulle være. Men så får vi noen hint som forteller at hun selv som alenemor var utrolig nøye på ting, både når det gjaldt stryking av klær,husarbeid og annet fordi hun var livredd for at noen skulle melde henne til barnevernet. Og selv om hun i likhet med Em var i full jobb så hadde hun lite penger igjen uken før lønning,noe som gjorde at Em måtte spørre moren om hun kunne ta litt mat.
Så etter hvert forstod jeg at hun egentlig mener det godt og at hun kanskje vil at Em skal lære litt av henne siden hun tross alt har vært i samme situasjon selv som ung?

Igjen har Maria Navarro Skaranger skrevet en nydelig bok og denne gangen handler det om klasse og sosial arv. En bok jeg anbefaler på det varmeste! :-)

Hele omtalen min kan leses her.

Hei Mona og tusen takk for anbefalingen. «Svart vann» er nå lest. Jeg klarer ikke å sette fingeren på akkurat hvorfor, men denne grep meg ikke på samme måte som de andre jeg har lest av Oates («Fordi det er bittert, og fordi det er mitt hjerte» og «Karthago»). Hendelsen er rystende og godt skrevet. Likevel kjenner jeg meg ikke trukket inn i disse menneskenes liv på samme måte som i de to andre.

Om boken ikke nådde helt til topps hos meg, gir jeg terningkast 5 og anbefaler den videre. Et interessant forfatterskap å følge.

Agnes tar med samboer og baby til vestlandet og Valevåg. Samboer skal ha pappapermisjon, Agnes skal skrive. Det er et hav mellom Oslo og vestlandsbygda, men dette skal gå fint, altså. Dessuten bok dikteren Einar Økland, som også er en venn av Agnes, like ved.
Med skråblikk forteller forfatteren om halvåret så og si uten internett og nærbutikk. Hun er vel mye sammen med Økland med tanke på at hun egentlig skal skrive. Det blir en god del prokrastinering for å si det sånn.

Artig, liten bok, men noe ujevn. Tror jeg hadde forventning om at den skulle være morsommere...
Leses som del av #sakprosaseptember i kategorien "Valgfri sakprosabok.

Gjennom partnerens øyne, skriver Stein sin egen selvbiografi. Det er i Paris det foregår, fra begynnelsen av 1900-tallet til 1932. Stein var venn med mange kunstnere blant annet Picasso, Matisse og Hemingway. Man får innblikk i hvordan de levde, og også Steins egen karriere.
Stein var ikke nådig i sine karakteristikker av kunstere hun ikke likte, og det gikk så langt at de to kvinnene satt venneløse igjen.

Litt mye gjentakelser, men også mye interessant om dette spesielle miljøet. Oversetter Bildøen har gjort boka mer tilgjengelig med å sette inn en del flere komma enn i originalen. Stein var kjent for sin aversjon mot tegnsetting...

Leses som ledd i #sakprosaseptember under LGBTQIA+ tematikk. Boka står også på lista #1001bøker.