Bokelskere.no

Jeg har sett den, jeg også. Enig i dine og Lailas vurderinger. En absolutt severdig film.

" Romanen handler om det å skulle finne ut av hvem man egentlig er og hvor man hører til. Og kanskje vel så mye om forholdet mellom far og datter. Romanens hovedperson er skuespilleren Norma og hun har nettopp spilt hovedrollen i Mitsou, etter en novelle av den franske Colette, et stykke med handling fra 1.verdenskrig.

I begynnelsen av boken ligger moren hennes, Edith, for døden og Norma forteller henne om teaterstykket samtidig som hun prøver å finne sammenligninger mellom seg selv og den rollen hun spilte. Moren har gradvis forsvunnet til demens men før hun døde prøvde hun å beskrive følelsen av å nærme seg slutten og dette mimrer Norma tilbake på senere.
I et av de klare,men flyktige øyeblikkene før hun døde, sa hun at det å nærme seg slutten var som å stikke tærne i et tjern for å sjekke temperaturen, og brått trekke foten til seg fordi vannet var så kaldt.

Noen måneder etter morens død og med tanke på den forestående skilsmissen reiser Norma på besøk til faren,Torsten, som etter han ble pensjonert fra universitetet har bosatt seg i det ombygde sommerhuset ute på øya hvor de pleide å tilbringe sommerferiene når hun var liten. Foreldrene hennes ble skilt når hun var i midten av tjueårene og etter det har hun ikke hatt så veldig god kontakt med faren.
Norma tar seg i å savne Jonathan og datteren, Edith på 8, som er hos faren den uken hun skal være ute på øya. Men behovet for å finne ut av hvem hun egentlig er og hvor hun skal er stort så dette er noe hun føler hun må gjøre.

Dette fremstår kanskje både hverdagslig og trivielt og noe mange kan kjenne seg igjen i men det skal skje en rekke merkverdige ting der ute på øya, og det begynner allerede mens Norma venter på at faren skal komme å hente henne på fergeleie. For oppe på et høydedrag får hun øye på en maskert rytter under et tre. Og det skal være det første av flere merkverdige hendelser under dette oppholdet, for en ung jente i en altfor stor jakke oppsøker faren på nattestid, og noen har bosatt seg i skogholtet like ved. Ved en anledning dukker det opp en død hest på stranden,hvordan har den havnet der?
Dette er bare noen av de mysteriene som dukker opp underveis og tildels forstyrrer Norma i hennes søken etter å finne seg selv,men fremkaller hun disse hendelsene selv,eller er de bare drømmer og hvilken betydning har de egentlig for Norma?"

En nydelig roman om tilhørighet og finne seg selv midt i livet, ispedd både noe mystisk og noe nærmest magisk.

Les gjerne hele omtalen min her.

En navnløs mann går rundt i Kristiania og sulter. Han har pantsatt så og si alt han har, men de penger han får går til både dette og hint, og så er det tomt, og sulten gnager. Sulten sliter også på psyken. Humøret er ustabilt; i det ene øyeblikket glad, i det neste rasende.

En fascinerende historie om en mann i den ytterste nød. Boken regnes som Hamsuns litterære gjennombrudd.

Valgt som månedens bok i Trondheim leser utfordring der tema er FNs bærekraftsmål 2, utrydde sult.

SPOILER

Ang. barmhjertighetsdrap – det er ikke drapet på presten Gregorius jeg har i tankene. Det er mulig jeg er på villspor, men jeg tenker på barnet til en av kvinnene som ba doktor Glas om abort. Doktoren kommer på sykebesøk til familien (side 72 i Bokvennens klassikeres utgave).

Doktoren noterer: «Jeg ble ført bort til en liten seng. Det var ikke den lille vakre gutten som lå i den. Det var en annen, et monstrum. Enorme apekjever, sammenpresset kranium, små onde og slu øyne. En idiot, det var klart ved første øyekast. (….) Så det var altså den førstefødte. Det var ham hun bar under sitt hjerte den gangen. Det livsfrøet hun på sine knær tigget meg om å befri henne fra; og jeg svarte henne med plikten. Liv, jeg forstår deg ikke.»

I det videre tenker doktoren at moren nå ikke ønsker annet enn å bli kvitt dette barnet. Men likevel sender hun, «i sin feighet» (hva vet doktor Glas om det?) bud etter legen. … «for at jeg skal drive bort den gode og barmhjertige døden og holde misfosteret i live. Og i min like store feighet gjør jeg «min plikt» -- gjør den nå som jeg gjorde den da.»

Det er i disse avsnittene jeg mener spørsmålet om barmhjertighetsdrap reises. Skal den sterkt misdannete gutten få behandling for sin sykdom, eller skal han dø ubehandlet? Altså en form for passiv dødshjelp eller barmhjertighetsdrap.

Det er for øvrig et fælt menneskesyn som kommer frem i disse linjene. Bare dette med sammenhengen mellom misdannelser og ondskap («små onde og slu øyne»). Dette er ikke bare doktor Glas’ syn, men holdninger representative sin tid.
Til doktor Glas' forsvar taler kanskje hans gjentatte utsagn om at han ikke forstår livet.

Ellers tusen takk for interessant informasjon om Hjalmar Söderberg! En forfatter jeg har lyst til å lese mer av.

Andre bok om Torsdagsmordklubben.

Elizabeth, Ron, Joyce og Ibrahim, får nok en sak å bryne seg på. Eksmannen til Elizabeth, Douglas, har havnet i trøbbel, og holdes skjult i Coopers Chase av MI5. Trøbbelet inneholder stjålne diamanter, og identiteten til Douglas er avslørt av menn som dreper først, og spør etterpå.
Som vanlig dukker det opp lik der man minst venter det, og den kaldblodige morderen, er også farlig for de fire pensjonistene. Forhåpentlig klarer de å avsløre ham og finne diamantene før det er for sent.

Lettbent, snill, og humoristisk krim.

For å finne ut mer om forfatteren Hjalmar Söderberg, gikk jeg til Store norske leksikon. Der står det ikke mye, men ett sitat fant jeg, som jeg synes passer for «vår» doktor Glas:

«I sin stilistisk utsøkte kunst, som forener ironi med melankoli, gir Söderberg uttrykk for en illusjonsløs skeptisisme – et livssyn han oppsummerte i de berømte ord:
Jag tror på köttets lust och själens obotliga ensamhet».

Om forholdet mellom forfatter og romanfigur, sakser jeg fra bokomtalen til Rossa99:
«Doktor Glas ble møtt med avsky og sjokk da den ble utgitt i 1905. (..). Forfatteren selv ble i alle fall mistenkt for å sympatisere med sin romanfigur, og måtte gang på gang forsikre om at han selv ikke kunne ha begått et slikt mord, ikke på vilkår! Like fullt ble han langt på vei identifisert med sin romanfigur, kan jeg lese på Wikipedia.»

Walter Hartright møter kvinnen i hvitt første gang en tåkete kveld i London. De kommer i prat, og Walter synes kvinnen virker både mystisk og sårbar. Da Walter forteller at han skal besøke to halvsøstre på Limmeridge, forteller hun at hun var der som barn, og at moren til søstrene var veldig snill mot henne.
Walter møter kvinnen igjen på kirkegården i landsbyen ved Limmeridge, men nå er hun helt annerledes. Da han nevner navnet på en kommende gjest hos søstrene, får hun et hysterisk anfall. Det gir seg ikke før kvinnens eldre følgesvenn kommer henne til unnsetning.
Etter dette utvikler saken seg, og spenningen stiger for hver side.

Mitt første møte med forfatteren, men det blir nok ikke det siste. Boka kom ut i 1860, men den er meget leseverdig. Den har også blitt filmatisert en rekke ganger.
Gleder meg til diskusjonen i slutten av november!

LEST UT BOKEN – SPOILER

Doktor Glas er en mann som rives mellom det som er juridisk og formelt riktig, og det som er moralsk og etisk riktig. I sine dagboksnotater reflekterer han mye omkring slike spørsmål. Vi har allerede snakket om abortspørsmålet. Glas kommer etter hvert inn på spørsmål som kvinners rett til kontroll over sitt eget liv, barmhjertighetsdrap, selvmord og samfunnets dobbeltmoral.

Dilemmaer mellom det legale og det moralsk riktige er et tilbakevendende tema i litteraturen. Under lesingen av «Doktor Glas», kom jeg i tanker om Siegfried Lenz’ «Tysktime», der bokens hovedperson blir dømt av naziregimet til å skrive en skolestil med tittelen «Pliktens gleder».

For mange år siden hadde vi flere fine diskusjoner om «Tysktime» (se under "Diskusjoner om boken). Jeg oppfatter «pliktens gleder» som denne bokens sentrale tema - pliktens dobbelte karakter. Man kan gjøre sin plikt, og gjøre det med glede - uten at det er noe negativt eller galt i det. Men plikten kan ha skyggesider og grusomme følger, som for eksempel å slavisk følge ordre. Eller som i Doktor Glas’ tilfelle å bruke plikten som en «fortreffelig skjerm å krype bak for å slippe å gjøre det som må gjøres.»

Den ensomme doktor Glas kan oppfattes som veik og unnvikende, endog kynisk. Men som lege er han bundet av sin tids lovverk og sin stands etikk og normer. Likevel strekker han seg stadig lengre for å yte den hjelpen han mener må til. For eksempel lyver han på prestefruen en underlivssykdom for å skjerme henne fra sin ektemann. Ja, han går helt til det ytterpunktet å begå et drap. Kan hans handlinger forsvares i et «godhetens» lys?

Hjalmar Söderberg gir oss ingen svar. Men han inspirerer leseren til å gå inn i problemstillinger som er like aktuelle i dag, som da boken ble skrevet for mer enn hundre år siden. Hans penn flyter lett og godt, og det er mange lag i disse tankevekkende dagboksnotatene.
En klar 6-er fra meg.

Margrete er en uvanlig kvinne, som skifter menn ofte og brutalt. Hun er sterk utenpå, men inni er hjertet hennes av den svake sorten. Til slutt er det kun organdonasjon som kan redde henne, og da livet til en ung mann ender dramatisk, får Margrete en ny sjanse til å leve.
Hvordan blir det å ha et ungt menneskes hjerte inni seg? Blir Margretes liv annerledes nå?

Historien om Margrete fortelles gjennom seks menn som har ulik forbindelse til henne. Det er et godt grep fra Uri, og gir et fasettert bilde av bokens hovedperson.

Boka skal diskuteres i Bokklubb med Marte og Malin til uka, og det er som alltid noe å se fram til!

Det er riktig så høstlig nå og jeg nistrikker på et par pulsvanter for de gode jeg hadde var plutselig vekk, gjenglemt i en butikk? På en gamlebyferge?
Jeg leser selvfølgelig også, ingen overraskelse det! I går avsluttet jeg "Afrikaneren, portrett av en far" av J.M.G. Le Clézio. En liten,stor, bok av nobelprisvinneren 2008.
I dag skal jeg begynne på Richard Ford: "Mellom dem" og jeg skal bort å hente 2 bøker som jo som sedvanlig kom samtidig fra fjernlån, nemmelig Per Olof Enquist:"Nedstörtad ängel" og Paula Fox:"Desperate personer". Gleder meg til å ta fatt på alle!
Og en såkalt barnebok "Coraline" av Neil Gaiman som jeg leser på libby, engelske nettbiblioteket, den er bare helt herlig!
Ha en kjempefin lesehelg alle sammen.

Ariadne Oliver er på besøk hos en gammel venninne i småbyen Woodleigh Common. Det skal være Halloween-party hos venninnen. Gjestene er ungdommer mellom 10 og 17 år. De fleste vet hvem Ariadne er. Hun har nemlig gjort det godt som krimforfatter. Før selskapslekene starter, skryter en av jentene av at hun en gang var vitne til et mord. Ingen tror henne, for blant vennene er hun kjent som litt av en løgnhals. Da festen er over, finner de den samme jenta drept. Ariadne, som er venn med Hercule Poirot, får ham interessert i saken, men det er ingen opplagt løsning.

Kjent stil fra krimdronningen med den belgiske detektiven i hovedrollen.

Med nydelige akvareller og fin tekst gir forfatter og malerinne Anne Christine Rojahn Levy et magisk og eventyrlig bilde av den vakre øyen Sicilia.
For smakebiter av illustrasjonene og en innblikk i hennes møte med Sicilia og dens natur kan du gjerne lese hele omtalen på bloggen.

En gutt bor i et hus med mor, far, og storesøster. Om natten kommer en mann og dreper familien, men gutten, som ennå bruker bleier, unnslipper. Han stabber mot kirkegården, og der får han bli. Han får nye foreldre og nytt navn - Nobody Owens. Til hverdags kalles han Bod. Spøkelsene lærer ham triks for å overleve på kirkegården, og han har forbud mot å forlate den. Det er utenfor portene at farene lurer, for drapsmannen er fremdeles på jakt etter gutten som unnslapp.

Lettlest og spennende spøkelseshistorie for ungdom. Den sies å være spøkelsesvarianten av «Jungelboken».

EN HERLIG KRIMROAN ANBEFALES

Artig tema Hanne Midtsund!
Jeg har begynt på Coraline av Neil Gaiman og den passer jo godt til temaet ditt! Den er jo en såkalt barnebok noe som jo er et vidt begrep. Coraline finner en blind-dør i den nye leiligheten som hun og foreldrene har flyttet til, en dag er denne blind-døren som en vanlig dør og hun går inn...dermed begynner uhyggen. En skikkelig høst/regn/mørke bok!
Ellers må jeg si som Monica at Charles Dickens er mitt aller beste mørketidsvalg.

Eli og Kristin går sammen hjem fra skolen. Kristin forlater Eli etter at utgangsdøra har smelt igjen. På kvelden får hun og familien besøk av Elis foreldre og to politibetjenter. Eli kom aldri hjem fra skolen.
Så blir hun funnet drept, knivstukket. Politiet har ikke mange spor, men allikevel mistenker de raskt 21 år gamle Arne Isaksen. Han har vært i deres søkelys før, og ved første forhør tilstår han drapet. Problemet er at Arne er tilbakestående, og han snakker forhørerne etter munnen. I fengslingsmøtet nekter han alt, men kommer med en ny forklaring. Ikke noe av det han sier henger på greip.

En skikkelig sidevender. Gåten blir mer og mer innviklet etter som etterforskningen kommer nærmere løsningen. Boka er basert på virkelige hendelser.
Godt språk, som alltid av Heivoll.

Mannen som døde to ganger er en kosekrimbok akkurat som jeg liker det,med en passe dose spenning og humor. Når det i tillegg er både velskrevet og har uventede vendinger underveis og man som leser sitter overrasket tilbake må det jo bare bli bra. Likte også veldig godt de sekvensene hvor man fikk et innblikk i hvordan det eventuelt jobbes i etterretningen.
Osman har gjort en god jobb med karakterene i boken, både med den faste besetningen og andre mer perifere karakterer, så alt fremstår veldig troverdig. Han skriver veldig levende om jeg kan si det, det føltes i hvertfall som å lese en film,og her vil jeg tro at forfatterens erfaring innen tv-bransjen kommer til sin rett. Når det er sagt så kunne jeg godt tenke meg at denne serien ble filmatisert en gang, tror det hadde blitt litt i samme gate som krimmen til Agatha Christie og det kan jo aldri bli feil.

Boken anbefales!

Les gjerne hele omtalen min her.

Begeistring er aldri å beklage!

Jeg tar tak i ett moment i ditt fine innlegg. Du skriver «Tonen er nedlatende og kynisk når han (doktor Glas) forteller om fortvilede kvinner som ønsker abort. Men så kommer en slags selverkjennelse i forlengelsen av dette, hvor han ser at han bare har skjøvet plikten foran seg når han har nektet å hjelpe.»

Det er viktig å huske at boken ble utgitt i 1905. I Norge var abortus provocatus («fosterfordrivelse») forbudt etter straffeloven helt frem til 1964. Også den som bidro til å fremkalle en abort, risikerte fengselsstraff. Det fantes riktignok visse unntak, som når kvinnens liv og helse sto i fare, og en gradvis liberalisering fant sted fra Katti Anker Møller (1868-1945) tok opp saken i 1913. Nå kjenner ikke jeg den svenske lovgivningen på dette feltet, men det er liten grunn til å tro at den var så veldig forskjellig fra den norske.

Jeg oppfatter at doktor Glas opplever et reelt dilemma i spørsmålet om abort. I møtet med kvinnene som oppsøker hans kontor og trygler om abort, henviser han til Loven og til sin Plikt. Han opptrer, som du skriver Bjørg, nedlatende og tilsynelatende kynisk overfor en kvinne, men skriver senere «… det gjorde meg ondt å se den lille bleke kvinnen i dag. Så mye lidelse og elendighet for så lite glede.» (s. 11, 14. juni).

I samme dagboksnotat gjør doktor Glas seg noen refleksjoner om menneskelivet. «Aktelse for menneskelivet – hva er det i min munn annet enn gement hykleri». Alle regjeringer og parlamenter i verden viser at de for alvor ikke tar det ringeste hensyn til «fremmede, ukjente, usette menneskeliv». Er dette doktor Glas’ argumentasjon med seg selv om abortspørsmålet? Et spark mot politikere som ikke bryr seg om de levendes liv, men står på at kvinner som ikke bærer frem sitt foster, skal straffeforfølges?

Også jeg bet meg merke i setningen: «Og plikten, hvilken fortreffelig skjerm å krype bak for å slippe å gjøre det som må gjøres.» Jeg tolker dette slik at doktor Glas innerst inne vet hva som må gjøres, nemlig hjelpe kvinner med abort. Men han innser at han mangler motet (faren for fengselsstraff og for å bli fradømt sin legepraksis) til å gjøre det. Hans tone overfor kvinnene er en form som selvforsvar.

Doktorens refleksjoner, dilemmaer og hans selvinnsikt gjør han til en sammensatt og interessant person.

Agnes er fra Oslo, men nå er hun på høstferie hos tanten, onkelen, og fetteren, Sindre. Hun og Sindre er begge 13 år. Agnes har forberedt seg på en kjedelig ferie, og har med en stabel bøker. Den lille bygda, Elverdal, huser knapt 100 personer, og det skjer ingenting der.
Morgenen etter ankomsten, blir Agnes vekket av stemmer utenfor. Det er første dag av elgjakta, og onkelen er jaktleder. Sindre hater jakt, noe faren hans er meget misfornøyd med. Skal han ta over gården, MÅ han jakte!
Sindre er like kjedelig og sur som Agnes husket, men kompisen hans, Ben, er en skikkelig humørspreder. Det er nesten så Agnes ønsker at Ben var fetteren hennes i stedet for Sindre.
Sindre vil helst henge med nabojenta, Tyra, men hun har ikke tid.
Den første jaktdagen, ender både dramatisk og tragisk. Ungdommene prøver å finne ut av det, men så forsvinner en av dem. Kan Harpa stå bak; fabelfiguren Agnes og Sindres bestefar er så opphengt i.

Spennende og lettlest skrekk for ungdom. Godt driv også for voksne lesere.