Bokelskere.no

Nydelig,sterk og vemodig diktsamling om forlatte hus og gårder på Island. De mange fine og dramatiske bildene er med på å forsterke inntrykket og ikke minst så forteller de sin egen historie fra en svunnen tid. Jeg som leser tar meg i å lage mine egne historier om folket som en gang bodde der.

Les gjerne omtalen og se noen av bildene i dette innlegget.

I og med Oskars påfallende fascinasjon for sykepleiersker kan det være interessant å se på diakonissenes (sykepleiere utdannet av den kristne diakonissebevegelsen) rolle før og under andre verdenskrig. Da Hitler kom til makten i 1933, så sentrale deler av diakonibevegelsen han som Tysklands store frelser og sluttet seg til NSDAP, nazipartiet. De deltok aktivt i nazistenes rasehygienepolitikk (eugenikk), og flere tusen mennesker ble sterilisert (ofte med tvang) i diakonale institusjoner. Det gjaldt schizofrene, epileptikere, omstreifere, kriminelle og andre «livsuverdige». Sånn sett skulle krøplingen Oskar ha vært et aktuelt kasus. «De brune hjelperne» skulle «rense Guds åker for ugress». Diakonibevegelsen utgjorde en viktig del av Tysklands helsevesen på denne tiden, og deler av den var tro mot nazismen gjennom hele førkrigs- og krigstiden.

I Østerrike virket doktor Hans Asperger (1906–1980). Han fikk gutter han diagnostiserte med Aspergers syndrom, innlagt på et sykehus der diakonissene ga dem kakao med barbiturater (sovemedisin) i slike doser at de ikke våknet igjen. Minst hundre gutter skal ha blitt tatt livet av på denne måten.

Om dette er relevant for «Blikktrommen» vet jeg ikke. Bokens sykepleiere virker å være Røde-Kors-søstre. Det er i det minste et innspill i tankene omkring Oskars forhold til sykepleiersker.

Første gang jeg hørte om diakonissenes nazisympatier og aktive deltakelse var under et besøk på Pflegemuseum i småbyen Kaiserswerth, i dag en del av Düsseldorf. I Kaiserswerth ble den første organiserte utdannelsen av sykepleiere etablert i 1836 av den protestantiske pastoren Theodor Fliedner og hans hustru Friederike. Her fikk blant andre Florence Nightingale og Cathinka Guldberg undervisning før de etablerte de første sykepleieutdanningene i henholdsvis England og Norge. Antakelig en tilfeldighet, men det var jo nettopp i Düsseldorf Oskar bodde etter at han forlot Gdansk.

Den til Dolly Parton kunne jeg godt tenkt meg og lese.
Jeg holder på med en av mine favoritt-forfattere nemmelig V.S.Naipaul og boka :»I en fri stat». Det er den andre boka jeg leser av ham i høst men denne blir favoritten. Skrevet i 1971, så ingen ny bok. Han fikk Nobelprisen i 2001 og han døde i 2018, 85 år gammel. En fantastisk forteller!
Ellers driver jeg å broderer bokmerker, julegaver til folk jeg vet leser fysiske bøker…:)
God helg i høstlige oktobermåned , varm te og bok på meg, iallafall just nu

Jeg hadde med skam å melde ikke hørt om Georges Perec før Stendal forlag gav ut denne boken for et par måneder siden,eller det blir ikke helt riktig å si for når jeg sjekket navnet i «bokhyllen» min inne på bokelskere.no når jeg var i gang med dette innlegget så viser det seg at jeg har en bok av ham stående på vent, og i etterkant har jeg notert meg flere jeg kunne tenke meg for det skal definitivt bli lest mer Perec her i huset for dette var veldig bra. Han har hele fem bøker på 1001-listen så navnet har jeg garantert «hørt om» men ikke lagt spesielt merke til – før nå.

Jeg husker er en ganske så spesiell bok og helt ulikt noe annet jeg har lest på veldig lenge og er så absolutt ingen erindringsroman slik jeg aller først trodde. Før jeg kommer inn på selve boken så har jeg lyst til å fortelle litt om forfatteren for han har en litt spesiell historie og resten av dette avsnittet har jeg delvis sitert fra etterordet til Miriam Stendal Boulos.
Georges Perec var av polsk-jødisk herkomst og vokste opp sammen med foreldrene i Paris frem til han var fem år. Faren meldte seg til tjeneste for den franske hæren i 1939 og ble skutt og drept ved fronten i 1940. Året etter sendte Georges mor ham med tog til slektninger i frisonen mens hun selv ble deportert til Auschwitz og døde der i 1943. Tapet av foreldrene skulle prege ham resten av livet og var med på å sette sitt preg også på forfatterskapet hans. Det sies at foreldrene er indirekte til stede i alle bøkene hans og i romanen w,eller Barndomsminnet forteller han om hvordan han i mangel på mening forsøkte å sette ord på tapet av foreldrene gjennom å samle på tegn. Tegnene ble noe å holde fast i og leken med former, tegn og puslespillets biter ble et tilholdssted som reddet ham fra oppsmuldring. Akkurat dette med puslespill kommer veldig godt frem i romanen Livet bruksanvisning som Rose-Marie har skrevet en utmerket anmeldelse av her. Så blir han også kalt en lekens og minnenes mester.

Den ferske nobelprisvinneren Annie Ernaux ser i retning av Georges Perec forfatterskap for å finne inspirasjon til bøkene sine og de bruker noen av de samme «virkemidlene» men dette skal jeg komme tilbake til for nå er det på tide å fortelle litt om jeg husker.

Om ikke Jeg husker er en erindringsroman så handler det likevel om erindring og minner for boken er en samling tekster bestående av 480 nummererte enkeltsetninger eller små avsnitt og alle begynner de med ordene jeg husker…. og Georges Perecs bok er både i tittel, form og stemning inspirert av Joe Brainards bok I remember.
Her finnes for det meste erindringer som ikke er direkte personlige men heller små og store hendelser eller begivenheter som har skjedd «på hjørnet» eller ute i den store verden i perioden 1946-1961,mens forfatteren var mellom 10 og 25 år. Noen av begivenhetene fant sted etter nevnte datoer.
Selv om Perec i sin bok har vektlagt såkalte kollektive minner fremfor personlige så vil man i flere av minnene kunne spore tilbake til flere dramatiske hendelser fra barndommen hans.

En skulle kanskje tro at det ble kjedelig å lese «jeg husker…» 480 ganger men til det er svaret et klart nei, så absolutt ikke og fordi det nettopp er ordene «jeg husker» som blir repetert så oppstår det en slags forbindelse mellom forfatteren,minnene som blir delt og meg som leser. Disse gjentakelsene opptrådte som et slags mantra og de mante frem noen av mine egne erindringer og minner lenge før jeg var kommet halvveis gjennom boken. Ganske så fascinerende må jeg si men så er det nettopp dette som var formålet til forfatteren, invitere leseren med seg i en slags felles eller kollektiv erindring. Samlingen av minner avspeiler et liv, i den private og den offentlige sfære,som kommer i berøring med leserens sier Miariam Stendal Boulos et sted i etterordet.
Kult ikke sant? Derfor var ekstra morsomt å oppdage at det var satt av noen blanke sider mot slutten av boken hvor leseren selv kan notere ned noen av sine egne «jeg husker» som (forhåpentligvis) dukket opp under lesingen.
Det er nettopp disse virkemidlene Annie Ernaux bruker i sine bøker, blander kollektive referanser og minner fra eget liv, og på den måten skapes et kollektivt minne.

Georges Perec var en ganske så eksperimentell forfatter og knyttes til den litterære gruppen Oulipo, hvor flere forfattere og matematikere tok i bruk eksperimentelle virkemidler med strenge formale krav og begrensninger for å frembringe nye former for litteratur. Dette ser vi godt i Jeg husker hvor han nummerer hvert minne og begynner hvert minne med jeg husker. I en annen av bøkene hans utelater han en bestemt bokstav i et ord gjennom hele romanen.
Perec delte også forfatterskapet sitt inn i fire kategorier: en sosiologisk,en ludisk,en romanesk og en selvbiografisk. Dette går jeg ikke noe mer innpå her for den som leser får vite og dermed mer kunnskap.

Jeg har delt noen av disse minnene og andre minner kunne være kjente personer fra kinolerretet,eller fra musikkens verden og etter det jeg kunne se var det en del referanser til jazzmusikk her. Ting som rørte seg på den tiden han noterte ned disse, og noen så seint som på slutten av 70-tallet. Noen av minnene fremstår som ørsmå glimt mens andre forteller en mer dramatisk historie.

Oversetter Elin Beate Tobiassen har skrevet noen anmerkninger og forklaringer til noen av disse minnene for innimellom er det slik at han har husket litt feil eller blandet sammen flere hendelser eller personer, så akkurat disse var veldig kjærkomment. Etterordet fra Miriam Stendal Boulos var veldig interessant å lese for her blir vi ganske så godt kjent med hvem Georges Perec var og hva han har betydd for mange andre franske forfattere. Jeg er veldig glad for at jeg ble invitert med på denne delingen av minner og utrolig morsomt at det mens jeg leste kom frem et par minner fra min egen ungdomstid hvor jeg var på dans for aller første gang og hadde lyseblå øyenskygge fra merket «Debbie».
Kom over en artikkel (blogginnlegg?) hvor det står noe om et essay Annie Ernaux har skrevet om nettopp Georges Perec og som skal bli gitt ut nå i 2022,om så er tilfelle så håper jeg at dette blir oversatt til norsk ganske snart. Annie Ernaux er allerede en favoritt hos meg, det skal ikke forundre meg om Georges Perec kommer til å bli det en gang også, jeg er i hvert fall veldig nysgjerrig på ham etter å ha lest denne fascinerende og fine erindringsboken.
Det er flere dager siden jeg leste ferdig denne boken men fremdeles surrer den rundt i hodet mitt så det er ingen tvil om at den har gjort inntrykk på meg. Jeg har ikke googlet så mange av hendelsene som det ikke står forklaring på men det er heldigvis fullt mulig å gjøre det nå i ettertid og på den måten deler Perec enda mer med leseren. Uten at jeg har lest flere bøker av ham så sitter jeg med en følelse av at nettopp denne boken kan være en fin introduksjon til resten av forfatterskapet hans og det er en veldig fascinerende bok.

Dette er sakset fra innlegget mitt på bloggen

Hele omtalen finner du her.

Hei på deg!
Den eneste jeg kommer på av grøssere fra 1800-tallet er E.T.A.Hoffmann:»Djevelens eliksir.».
Hans bøker har hatt betydning for utviklingen av grøssersjangeren. Om kapusinermunken Metardus med splittet sjel og hans trylleeliksir fra djevelen.

Pete jobber i Kystvakten og en dag redder han Beth, som har hoppet fra broen. Han føler en umiddelbar nærhet til henne, og blir raskt dratt inn i familien hennes, som er litt av en gjeng. Pete har selv en mørk hemmelighet, og den eneste som kjenner den, vendte seg fra ham i avsky.

Forholdsvis forutsigbar med litt i overkant mye drama på alle kanter.
I tillegg virker oversettelsen å være elendig, og den burde hatt en ny runde i språkvasken, b.l.a grunnet navn brukt på feil sted etc

Absolutt ikke på høyde med Samartins tidlige utgivelser, dessverre.

Også jeg holder på med kapitlet Flintsten og gravsten og er mye enig med deg og Leseaase (svaret er like mye til deg, Leseaase). «Blikktrommen» er krevende. Den har mange referanser til hendelser, personer og steder, antakelig kjente for Grass’ samtidige landsmenn, men ukjente for meg/oss. Ikke alltid lett å vite hvilke man skal slå opp eller ikke. Men jevnt over synes jeg den informasjonen referansene gir, når jeg tar meg tid til dem, bidrar til økt forståelse av boken.

«Blikktrommen» er også langt mer surrealistisk enn jeg hadde forventet. Som du presist spør Ingunn, «Hva er det som gjør at forfatteren velger å gjøre teksten så vanskelig å tolke?» Hvilken betydning har alle disse tilsynelatende absurditetene? Hva skal de symbolisere? Hva vil forfatteren med dem? Jeg tror neppe nobelprisvinneren Grass serverer tankespinn og fyllstoff, men enkelt for sine lesere gjør han det ikke. Et sammensurium av dokumentarisk stoff og eventyr? Et slags bilde på eller fremheving av galskapen i tiden han skriver om?

Andre tanker omkring dette?

Velskrevet og godt komponert (lege)roman hvor forfatteren har en unik evne til å gi leserne et godt portrett av et menneskesinn som er i ferd med å møte veggen.

Forfatteren er født på Sri Lanka, som er farens hjemland. Moren er japansk. De første leveårene bodde de på Sri Lanka, noe han husker lite av. Hans første minner er fra Japan, der familien bodde fram til han var seks år. Neste stopp ble Norge og Ås.
Boka omhandler forfatterens møte med landet langt nord. Ås viste seg å være et godt sted å vokse opp. Selv om familien var annerledes enn resten av innbyggerne på 80-tallet, var det på en måte mer nøytralt enn det Sri Lanka og Japan hadde vært. I Japan var de for mørke, på Sri Lanka for lyse, og forventningene til oppførselen deres var vanskelig å forholde seg til. På Ås derimot, var det mange som gjorde mye for at familien skulle føle seg integrert og velkommen.

Selvsagt blir rasismeproblematikken i Norge belyst. FrP og Arne Myrdahl, Benjamin Hermansen, 22. juli, og også internasjonale hendelser som 11. september og drapet på George Floyd.

Det er en liten bok som rommer mye, og den anbefales å få med seg.

Kaffekopp og helgetrådlesing på søndagsmorgen er en god kombinasjon!
Forrige uke fikk jeg tips av Hilda om «Hvit krysantemum» av Mary Lynn Bracht og det er den jeg er i gang med nå, er litt over halvveis. For en vond og grusom tid denne okkupasjonen/ krigen var mellom Japan/ Korea og Kina.
Noen pauser må jeg ha og da har jeg noveller av Annie Proulx: «Ville veier. Nye historier fra Wyoming» innen rekkevidde. Det er gode noveller, første møte med henne.
Ha en fin søndag alle sammen!

Linn forteller om tiden hun bodde i Paris. Hun var 16. Året var 1983. Hun fikk egentlig ikke lov av moren til å dra.
Stedssansen til 16-åringen var lite å skryte av. Hukommelsen likeså. Hun husket ikke navnet eller adressen til hotellet, så hun havnet hos den middelaldrende fotografen, A.

Førti år senere, nøster forfatteren opp i sin egen historie, og prøver å begripe hvem hun var den gangen.

Nøkkelord er skam, avmakt, lyst, glemsel, makt.

Boka er lett springende, og noe gjentakende, men ganske lettlest. Hadde muligens likt den bedre hvis jeg ikke allerede hadde lest «Samtykket» av Vanessa Springora, som har samme tema.

Stort sett liker jeg å holde på med kun én bok av gangen men om jeg leser noveller må jeg ha en roman ved siden av, liker kun å lese en novelle av gangen og får jo nesten abstinens av ikke å ha noe annet for hånden! Jeg leser av og til enklere bøker ala barnebøker på engelsk da er det også greit å veksle med en «voksenbok» ved siden av.

Blikktrommen er en forunderlig bok. Det er ikke uten videre lett å skjønne hva Grass vil med alt. Tidlig i boken søker Oskar tilflukt under bestemor Anna Koljaiczeks fire vide stakker. Også den kommende bestefaren finner skjul under stakkene. Utover i boken kommer Grass flere ganger tilbake til temaet. Til og med Jesus (statuen i Jesu-Hjerte-kirken) fant til Oskars store forbløffelse «gjentatte ganger veien inn under min bestemor Anna Koljaiczeks fire stakker».

Hvilken betydning har bestemorens omfangsrike skjørter, som første kapittel er viet til? Symboliserer de en lengsel eller forbindelse til området Kasjubia (som Oskars besteforeldre, og også Günther Grass’ mor, kom fra)? En trygghet i det gamle samfunnet før nazifiseringen og krigen? Eller vil Grass noe annet med dette stakk-bildet?

Alle synspunkter mottas med stor takk!

Bare hyggelig 🙂

Kan det være Fiskehuset av Stein Torleif Bjella? Han har gitt ut et par diktsamlinger og debuterte som romanforfatter nå i år.

Lowen blir vitne til en uhyggelig ulykke og møter Jeremy, som redder dagen hennes. At de skal i det samme møtet dagen de møtes, kommer som lyn fra klar himmel. Lowen er forfatter, men ikke spesielt vellykket. Moren har akkurat dødd, og etterlot seg kun gjeld. Møtet med Jeremy blir vendepunktet i Lowens liv. Jeremy er gift med den suksessfulle forfatteren Verity. Hun har blitt invalidisert etter en bilulykke, og nå vil Jeremy at Lowen skal fullføre de tre siste bøkene i serien til Verity.
Blakk som hun er, går Lowen med på det. Pengene hun kommer til å tjene, er mer enn hun kunne håpet på.
Kontoret og hjemmet til Verity er kaotisk, og i Vermont, så Lowen, som er New York basert, flytter inn. Midlertidig.
Blant papirene til Verity, finner Lowen et manuskript som er ukjent for alle, unntatt Verity selv, og nå Lowen. Det er en selvbiografi, og desto mer Lowen leser, jo mer bekymret blir hun. Hvis Jeremy leser dette, kommer hans kjærlighet til Verity dø.

Det er drama, ulykker, og dystre hemmeligheter involvert, og selv om det er en ungdomsbok, blir jeg revet med. Slutten var litt forutsigbar på en måte for min del.

Jeg har digget Halvor Bakke fra han var med i Homsepatruljen og er en av de som sitter klistret til skjermen hver torsdag når han og kollegaene pusser opp hytter rundtomkring i det ganske land i Eventyrlig oppussing. I denne boken inviterer Halvor Bakke oss med inn i sitt rom, sitt liv og vi får ta del i både gleder og motgang.
Til tider sterk og medrivende lesing!

Les gjerne omtalen min her!

Dette er underholdning på høyt nivå!