Bokelskere.no

Jónas reparerer ødelagte ting, men klarer ikke å fikse seg selv. Nå har han bestemt seg for å forlate Island og sine tre kvinner. Mor Gudrún, ekskone Gudrún og datter Gudrún.
Jónas er lei av livet, og med seg på sin siste ferd, pakker han ned en drill og gamle dagboknotater.
Han tar inn på Hotell Silence i et krigsherjet land. En ukes frist har Jónas gitt seg selv på å avslutte sitt miserable liv. Så møter han nye mennesker og leser om sitt yngre jeg i dagbøkene. I tillegg har hotellet stadig behov for hans nevenyttige tjenester, og dagene går.

Tankevekkende og klok, samtidig litt rar

Ha, ha, nå ble jeg så nysgjerrig at jeg rett og slett gikk innom biblioteket og lånte med meg boken hjem igjen. Og tror du ikke jeg slo rett opp på to setninger jeg antar du sikter til (s.378, i den norske utgaven). Mon tro om det er noen dypere mening her :-)))

Anna og Mikkel er gift og har barn på hver sin kant. Allikevel har de møttes i hemmelighet i over et tiår. Hver fjerde fredag er deres, for noen timer; på et av byens hotell.
Denne fredagen kommer ikke Anna. Hun er aldri for sen, og hun har ikke gitt beskjed om kansellering. Det er 22. juli 2011.
Da Mikkel kommer hjem til kone og barn står tv’n på, full av grusomhetene som han har gått glipp av.
Hele landet er i sjokk og sorg, men hvordan kan Mikkel sørge? Det er jo ingen som vet om hans hemmelige liv.

Godt skrevet om dobbeltliv, sorg og kjærlighet.

Første bok om Maj og Ewald.

Maj, Ewald og sønnen Jesper, bor sentralt i Oslo. Naboen, fru Vik, passer Jesper ved behov. Maj er nemlig kasserer i Røde Kors, og Ewald jobber mye, så da trår fru Vik til.
Jesper er ikke enkel. Skolestarten er utsatt, og Maj synes det er et slit med et så krevende barn.
Ewald vanker en del på Bristol der Enzo Zanetti er pianist. Pianisten er en ensom og fattig sjel som nødig tar imot veldedighet.
Disse og mange fler blir vi kjent med i etterkrigstidens Oslo.

Autentisk og tidsriktig fra Christensen. Gleder meg til neste bok.

jeg leste neste bok før og det var dumt -for dermed kunne jeg sammenligne og den neste boka var bedre

En viktig bok som alle som jobber med mennesker innenfor helsevesent bør lese. Lettlest bok som gir grunlag for refleksjon såvell yrkesmessig som etisk. En bok som passer godt inn i utdannelse/skole.

Sjette bok om Fredrika Bergman og Alex Recht.

Flere saker blir lagt på bordet til politietterforskerne Fredrika og Alex.
En kakse blir funnet skutt i lenestolen foran peisen. Han har tre ringer på fingrene. En av dem er gifteringen til datteren.
En begravelsesagent, som både Alex og Fredrika har vært borti, fortviler over broren og hans familie. De skal angivelig ha flyttet til Australia, men broren aner ugler i mosen.
En ung kvinne kjemper en håpløs kamp for å holde hodet over vannet for ungenes skyld. Mannen vet hun ikke om lar seg redde.
Fredrika og Alex ser en sammenheng, spesielt når brev stilet til Alex, som små spor dukker opp.
Det hele skal vise seg å handle om gamle synder.

Veldig mange løser tråder i starten, og det tok tid å samle dem. God, men litt mye som skjedde.

Mesterlig fra «verdens navle»

Vest i havet er en samling noveller og fortellinger fra Færøyene av William Heinesen (1900 – 91), utgitt i 1974. Fortellingene virker bygd på reelle hendelser og gamle sagn – frodig utarbeidet. De er hentet fra samlinger utgitt i 1960, 1967, 1970 og 1973, valgt ut og oversatt av Ivar Eskeland.

«William Heinesen er færøying. Alle hans store romanar er rotfeste i færøysk jord – og dei aller fleste av novellene og minnebileta med. Dette jordiske fundament for ein diktar av Heinesens format kunne synast lite; snautt nok synleg på verdenskartet. Ein ståplass på jorda! Det har greid seg framifrå til sitt føremål.
(…)
Det står ingen stad skrive, det finst inga åndslov som seier at ein diktar må ha eit folkehav å ause or. For Heinesen – og mange med han – har det halde godt med Tórshavn!»
Fra Eskelands forord

Heinesen skriver selv om sitt hjemsted: «Her (i Tórshavn) var stutt sagt alt, her var navlen i verda og historia, fortid og framtid, liv og død.» (side 148). Nettopp det som gjør disse fortellingene så mesterlige er at Heinesen evner løfte de tilsynelatende små, hverdagslige hendelsene opp til noe allmenngyldig, noe vi kan kjenne oss igjen i hvor vi enn kommer fra. Dette er en forfatter som besitter stor menneskekunnskap og en underfundig humor.

Heinesen forteller så det er en fryd! Om mennesker, gårdsdrift, fiske, skolegang og overtro. Om vær og vind og kjærlighet og bygdesnakk – ja, livet. Han legger ikke fingrene imellom; en kar er «staurdrukken», en annen «plakat full» og et barn er «ein av desse skammeleg forkomne lusute og skrufuløse drankarungene». Og sannelig dukker ikke flere personer fra De fortapte spillemenn opp! Jeg drar i farten kjensel på sparekassebestyrer Ankersen, jordmor fru Nillegård, smeden Janniksen og Ole Brandy.

Forfatteren er på «de små» i samfunnets side. Han omtaler sine personer med respekt og varme og en mild og godlynt ironi. Og han gir spark til øvrigheten: «Hadde Kristen Hosehaldar levt i våre dagar, hadde han visseleg fått syndeforlating gjennom omvending og kunne ende sine dagar som ein akta og velvørd mann, særlig då om han hadde slege seg på kommunalpolitikk, som folk av hans slag ofte gjer.» (side 79).

Språket er rikt og bildeskapende. Ett eksempel:
«Eit lite led førte inn til den gamle kyrkjegarden, der gravtuvene var radt overvaksne med gras og ukrut; berre her og kvar stakk det opp ein hallande kross or det bårande villgraset, som masta på eit fortapt vrak på gløymslehavet.» (side 44).

Eskelands oversettelse er krevende med mange (unødvendig?) vanskelige ord. Jeg liker å lese nynorsk, men her måtte jeg i partier konsentrere meg så mye om teksten at det nesten gikk utover opplevelsen.

I alle fortellingene, bortsett fra de to nest siste, er vi på Færøyene. Dette tematiske bruddet virker forstyrrende. Vi blir plutselig rykket ut av det universet vi har levd oss inn i. I den siste fortellingen, den fine «Våt heimstad» er tilbake i øyriket igjen. Jeg skjønner ikke hvordan Eskeland har tenkt her. Har helheten måttet vike fordi han absolutt ville ha med de to?

Boken er illustrert med fine svart-hvitt fotografier fra Færøyene og Heinesens egne, herlige portretter av landsmenn og -kvinner. Jeg er begeistret for illustrasjonene, men ikke udelt begeistret for måten de er brukt på. Illustrasjonene virker til dels malplasserte, dels blir inntrykket noe rotete.

Det negative trekker ned helhetsinntrykket. Jeg velger likevel å gi Heinesens færøyske fortellinger terningkast 6. La dem få tid og nyt dem langsomt!

Bøkene er levert tilbake på biblioteket, så jeg må ta dette på husken. Jeg sitter igjen med at røtter og tilhørighet er et viktig og gjennomgående tema i Vargtrilogien. Er enig med deg i vurderingen av de personene du nevner. Når Risten, Elis og Ingefrid finner tilbake til sine røtter, tar de i bruk disse navnene. Som du er inne på i et annet innlegg oppfatter også jeg at de er «mer seg selv», frodigere og tryggere i disse sammenhengene. Men sannelig om jeg vet!

Mannen til Myrten, Dag Fjellström skriver sine bøker under pseudonymet Dag Bonde Karlsson, uten at jeg vil legge noe mer i det.

I den fjerde boken om Dina-universet, har Dina omkommet i brann. Barnebarnet hennes, Karna, har fått en voldsom oppgave i begravelsen. Foran menigheten leser hun opp Dinas bekjennelse. For Dina har drept.
Etter dette blir Karna stum. Ingen får kontakt med syttenåringen. Da hun prøver å ta livet sitt med en av farens skalpeller, tar stemor Anna affære. Hun tar Karna med til København, og Hospitalet, som er asyl for sinnslidelser.
Vil Karna bli frisk, og hva med ekteskapet til Anna og Benjamin, som er i knestående?

Wassmo skriver godt, men synes boken er noe ujevn og dyster.

Så fint å høre, takk! Jeg satte Kvinner som hater menn og Ikkje ver redd for sånne som meg på ønskelisten etter å ha hørt Ole Torps intervju med forfatteren Sumaya Jirdi Ali på fjernsynet.

ok nok-

Uten å ta stilling til din kritikk, vil jeg opplyse om at Kolofon er et såkalt selvpubliseringsforlag, det vil si et forlag der hvem som helst (som kan betale) kan utgi sin egen bok. Kolofon har ingen redaksjon (slik ordinære forlag har) og foretar dermed heller ingen redaksjonell kontroll av eller noe redaksjonelt arbeid med manuskriptene. Forfatteren betaler selv for utgivelsen og står selv ansvarlig for hele boken – innholdsmessig og språklig.

Det finnes flere selvpubliseringsforlag og de har vært gjenstand for en viss debatt.

Etter en Tinderdate, blir en ung kvinne funnet død. Hun har bitemerker i halsen, og kroppen er tappet for blod. Mediene frykter at en vampyrist er løs.
Harry Hole har trukket seg tilbake som lærer på Politihøgskolen, og har ikke holdt seg orientert om drapssaken. Da han blir oppsøkt av politimesteren, stritter Harry imot. Han nekter å være del av en ny drapsetterforskning, men det politimesteren truer med, gir ikke Harry noe valg. Han er tilbake for å ta drapsmannen som en gang slapp unna.

Nok en spennende bok om Harry.

uhu full av overaskelser og kjepespennende

Flotte og interessante fortellinger i en krevende oversettelse – jeg er enig med deg, Karin.

Noe helt annet;
Ble Odd Børresen inspirert av William Heinesen til å skrive sitt uforglemmelige «Jeg hater måker»? Hør bare hva Heinesen skriver om de selvsamme fuglene i fortellingen Våt heimstad:

«I eitt og alt er måsen havsens barske og vondlyndte representant; som
kjent er han en imponerande flygar, og uendeleg rein og velhalden ser
han ut, proper som eit nystroke pyntehandkle i eit mønsterkjøken. I
det heile er han ein borgarleg fugl, han er velkledd, er alle stader,
kosmopolitisk, ikkje særleg merkverdig, og berre dei færraste menneske
gjer seg nokon tanke om den grenselause grådigskap og frekkleik som
bur i brystet på ein måse, og om den djevelske hardhug han hyser i
harta sitt.» (side 149)

Er det det siste (berre dei færraste menneske osv.) Børresen ville gjøre bot på når han utrettelig gjentar måkenes grådige «Skal ha, skal ha!»?

På et kjøkken utspiller en stygg scene seg. Det er mandag og 16 år gamle Kaja skal ta bussen til Voss og den nye skolen. Før hun haster ut døra krangler hun voldsomt med moren, Liv Karin. Det er siste gang de snakker sammen.
Senere den dagen ankommer Jonas den lille bygda. Han er lege, og har rømt fra stresset, og den fatale avgjørelsen på Legevakta, for å jobbe på legekontoret her.
På ferjeleiet har det skjedd en liten ulykke, og Ingeborg får bruk for førstehjelpskunnskapen sin. Hun forsker på tilværelsen til innsatte, og den hun må hjelpe etter ulykken er en av disse.
Lykke er oppvokst uten far, men endelig har hun funnet både ham og en søster. Problemer er bare at han ikke har noe ønske om å bli funnet.

Nok en gang kryper personene til Linde under huden på leserne. Lettlest, men langt fra en lettvekter.

I 1947 blir Archie Ferguson født. Han er enebarn, og hjemstedet er New Jersey.
Gjennom denne mursteinen, får leseren fire versjoner av Fergusons liv.
Familieformuer, mordbrann, forelskelser, presidentmord, sommerleir, familieforviklinger, Vietnamkrigen, vennskap, ulykker, raseopptøyer og baseball går hånd i hånd gjennom de forskjellige livene til bokas helt.

Uhyre interessant å lese om samme person i 4 forskjellige settinger. Det gjelder å ha tunga rett i munnen, for man kan fort gå i surr. Synes det var litt rotete i starten, men når man kommer inn i det, er det en nytelse å lese Auster.

Min tanke er at Ekman vil fortelle noe om sine personer ved å la dem skifte navn – noe om deres søken etter identitet og tilhørighet, etter svar på spørsmålene; hvem er jeg, hvor hører jeg hjemme. Når Elis Eriksson lever som «navnløs», er han på rømmen. Han rømmer ikke bare fra en voldelige far, men tar, slik jeg leser det, avstand fra hjemmet i Lubben. Han orker ikke, vil ikke identifisere seg med livsførselen der hjemme. Når det nye navnet Elias Elv litt tilfeldig dukker opp, lar han det skje og tar navnet som sitt eget.

Artig at du trekker frem de gamle russernes romanfigurer! Der er det sannelig nok av navn å holde styr på. Jeg oppfatter at dette har mer med russisk tradisjon å gjøre enn med psykologiske årsaker. Hva tror du/dere?

MULIG SPOILER – BIND 3

I Ingas / Ingefrieds historie (bind 3) finner jeg den samme problematikken som i Elis’ historie. I Ingas søken etter sine røtter og sin identitet, spiller hennes ulike navn en viktig rolle.