Bokelskere.no

Takk skal du ha! Boken er bestilt.

Gemalen ble helt tilfeldig oppmerksom på denne boken, som ingen av oss har hørt om før. Interessant og spennende! Hvor fikk du tak i ditt eksemplar?

PS: Fin omtale!

Hører gjerne hva du synes når du har lest den!

Før Saramago ble Saramago

Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago (1922–2010) er en forfatter jeg setter høyt. Hans egenartete stil med lange fabuleringer og muntre-alvorlige sidesprang, manglende bruk av punktum, komma og avsnitt, og spesielle evne til å stille «sannheter» i et nytt lys, fascinerer meg.

Manuskriptet til Lyssjakten skrev Saramago i sin ungdom. Da forlaget oppdaget det, etter å ha «glemt» det i en skrivebordsskuff i tredve år, nektet forfatteren utgivelse. Boken ble først utgitt etter hans død. Innledningsvis streifet tanken meg at manuset kanskje skulle ha blitt i skuffen. Dette var ikke den Saramago jeg kjente. Det er jeg glad det ikke gjorde! «Min» Saramago trådde gradvis frem. Riktignok med både punktum og avsnitt, men med den samme kjærligheten til sine mennesker, sin klokskap og humor.

«(…) Det er ikke komplisert. Det er god musikk og det er dårlig musikk. Det er gode mennesker og det er dårlige mennesker. Det er det gode og det er det onde. Det er opp til enhver å velge …» fastslår tante Amélia i tredje etasje. «Gid det var så vel,» repliserer søsteren Cândida. «Mange ganger vet man ikke hva man skal velge, man har ikke lært å velge ...» (s. 63)

Her ligger Saramagos store styrke. Menneskene er ikke enten eller, livet er ikke ensidig og rett frem. Med innsikt og varme tegner Saramago opp leiegårdens beboere. Deres gode og dårlige sider, hvordan ulike relasjoner får frem ulike sider hos dem, hvor komplisert det er for dem å velge riktig, selv med en fornemmelse av hva det riktige er, og ikke minst – hva er det riktige.

I den uforsonlige og evinnelige konflikten mellom fru Carmen og ektemannen Emílio får vi forståelse og sympati for dem begge. Selv den ufordragelige koneplageren Caetano har sine svake sider og vekker en viss medfølelse og sympati. Forholdet mellom han og konen Justina er sterkt og rystende. Kanskje ble jeg mest grepet av tante Amélia, som lever sammen med søsteren Cândidia og Cândidas to døtre Isaura og Adriana. Amélia blir stilt overfor, eller stiller seg selv overfor, et tilsynelatende uløselig dilemma, skal hun gjøre det gale og onde for å tjene det riktige og gode. Eller for Emílio, som hungrer etter friheten, men ikke vet hva han skal bruke den til når han får den.

Saramago berører mange dypt menneskelige spørsmål. Kanskje henspiller tittelen Lyssjakten på at forfatteren gir oss et blikk inn livet til menneskene i leiegården, setter dem under et skarpt lys, før de forsvinner for oss. Og vi blir sittende igjen med mange tanker og spørsmål.

På sitt beste er dette Saramago i toppform. Når jeg likevel lander på et sterkt terningkast 5, henger det sammen med at jeg synes boken varierer noe og ikke når helt opp til forfatterens aller beste. Uansett – en meget god bok!

Ismael og hans venn med harpunen, mønstrer på kaptein Akabs skip. Kapteinen er litt av en skrue. Benet han mistet er erstattet av et laget av hvalbein. Det er også en hval som er skyld i at benet er borte. Kaptein Akab er besatt av hevn, og jakter det digre utysket over alle hav. Med seg på den mystiske ferden har han en broket forsamling sjømenn.

En klassiker som kom ut allerede i 1851, men den ble ikke anerkjent før etter Melvilles død (1891).

Ble litt i tyngste laget synes jeg. Mye tørre fakta og veldig spesiell dialog. Den glimtet til innimellom, men det var ikke nok for meg, dessverre.

dette var en spennende bok, mange flotte formuleringer og synspunkter og uforutsigbar herlig lesing!!!

Når det gjelder fortellerstemmen, har jeg samme opplevelse som deg, Hilda. Før forfatteren eksplisitt sa at jeg-personen var en jente, oppfattet jeg vedkommende intuitivt som en gutt. Selv etter at dette var sagt, var det ikke en jentestemme som snakket til meg. Jeg har skrevet et innlegg om det lenger nede i tråden. Interessant at flere har samme opplevelsen.

Dette er også et moment som trekker ned helhetsinntrykket. Har enda ikke landet på noe terningkast.

Takk for felleslesingen!

Takk for informasjonen. «Kafka på stranden» hører med til disse bøkene jeg synes jeg burde ha lest. Ikke fordi jeg har noe behov for å lese det «alle» leser, men fordi tematikken og de positive omtalene vekker min nysgjerrighet. Etter dine og Marits velbegrunnete synspunkter legger jeg den i Gi-bort-bunken :-) Dette høres ikke ut som noe for meg. Det er nok annet som lokker!
(Av Murakami har jeg kun lest «Sauejakten» uten at den gjorde noe dypere inntrykk.)

på meg virket denne boken deprimerende . Den tok på kornet det å bli gammel- eminent skrevet og trist.

BOKEN ER LEST

Jeg mener det var Finn Carling som sa noe sånt som at å skrive romaner, er å finne fortellinger til sine erfaringer. Disse tankene kom til meg etter å ha lest «Mister Pip». Her har vi en forfatter som vil flette sine åpenbart store kunnskaper om Charles Dickens, og spesielt verket «Store forventninger» inn i en fortelling langt fra Dickens-land. En god idé, men etter mitt syn fungerer den bare delvis. Fint i begynnelsen når Mr. Watts leser høyt for ungene, og om hvordan Matilda søker tilflukt i Pips verden. Også den konflikten som «Store forventninger» utløser mellom Matilda og moren er troverdig og godt skildret. I disse partiene synes jeg Lloyd Jones bruker Dickens på en meget god måte. Men etter hvert opplever jeg bokens rolle i boken mer haltende, nesten litt påtatt eller søkt.

Mr. Watts, som har påtatt seg oppgaven som lærer, inviterer foreldrene til skolen for å fortelle om sine kunnskaper og erfaringer. Og mye interessant, lokal kunnskap får vi lesere del i. Men også her er det noe som skurrer for meg. I et samfunn av denne typen, med lite formalisert skolegang, vil kunnskapsoverføringen foregå som en naturlig del av dagliglivet. Slik det var her til lands for rundt hundre år siden. Jentene var med mor i kjøkkenet og fjøset, guttene med far på sjøen eller i annet arbeid. Kvinnene lærte av hverandre, mennene av hverandre. I boken lar forfatteren øyas eneste hvite mann få rollen som en slags katalysator for denne kunnskapsutvekslingen. Mulig jeg leser med vel strenge briller, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på dette som et fikst fortellergrep mer enn som noe nødvendig i det virkelige livet.
Ligger kimen til konflikten mellom Matildas mor og Mr. Watts her?

På mange måter er «Mister Pip» en fin, interessant og godt skrevet bok. Av nevnte grunner når den likevel ikke helt opp hos meg.

Jeg hadde tenkt å anbefale deg «Ifølge Pereira», en bok jeg også likte godt. Et eget, litt underfundig driv over den. (Lest på Monicas anbefaling, om jeg ikke husker feil :-))

Et tips: Når du klikker på fanen «Finn bøker», får du opp flere underpunkter du kan klikke deg inn på, blant annet «Omtalte steder». Her finner du bøker fra en rekke land.

herlig-

spennende og fint med nye litterære bekjentskaper

Etter å ha oppdratt tvillingsøsknene, Aneeka og Parvaiz, kan Isma endelig følge drømmen sin. Hun forlater London for å studere i USA. Der møter hun Eamonn. Han viser seg å være sønn av Englands innenriksminister, noe som skal bli problematisk for Ismas familie. Parvaiz har dratt ut i verden, og har sluttet seg til en gruppe jihadister. Aneeka innleder et forhold til Eamonn da han returnerer til London. Grunnet farens posisjon i regjeringen, blir det både innviklet og dramatisk for det unge paret. Og storesøster Isma er for langt unna til å hjelpe.

Nok en sterk historie fra Shamsie.

Marya opplever en utrygg barndom sammen med de to småbrødrene. Moren er ustabil i likhet med faren. Da ulykken inntreffer, blir de tre barna plassert hos slektninger som har lite godt å si om Maryas mor. Marya må kjempe for tilværelsen, og lærer tidlig at det kan være farlig å vise følelser.

Noe langdryg, så ikke av Oates’ beste, men leseverdig likevel.

«Og så kan vi jo fundere på om Lloyd Jones makter å gi en troverdig stemme til jenta Matilda i Mister Pip.»

Nettopp disse tankene har også jeg gjort meg. Inntil forfatteren eksplisitt sier at bokens jeg-person er en svart jentunge, oppfattet jeg intuitivt jeg-personen som en hvit gutt. Jeg er nå kommet til side 65, og for meg er det fortsatt ikke en jente som forteller sin historie. Jeg kan ikke sette fingeren på nøyaktig på hvorfor - mangel på noen små referanser til noe typisk feminint, noen «jentegreier»?

Som du referer Kjell: «Han [Dickens] var blant de første som lot seg begeistre av George Eliots diktning, og han var også blant de første som gjettet at hun var kvinne. "Jeg har observert det jeg betrakter som så utpreget kvinnelige trekk (...)».

Så kan man jo spørre seg hva som er typisk feminint og «utpreget kvinnelig trekk». Svarene i dag er neppe de samme som på Dickens og George Elliots tid. Likevel er det «noe» jeg savner i Lloyd Jones fortellerstemme. Andre synspunkter?

En underlig bok som jeg likte veldig godt. Har sett at den har blitt kalt en psykologisk roman( noe jeg syntes det passer som) ikke sett at den har blitt kalt krim/spenning.

Professor Gabriel Angélico er ikke som andre. Han er nemlig født med hjertet på høyre side. Også de andre organene hans er speilvendte.
Som lærer er han både elsket og fryktet. Elevene sine tar han sjelden notis av, men da norske Klara dukker opp, endres alt for godeste Gabriel.

Eksotisk og litt rar bok som passer perfekt i en hengekøye under palmene.