Bokelskere.no

Du sier omtrent det samme om denne som jeg sa om «En himmel av brev» av samme forfatter, se her om du vil. Jeg endte på en 3-er, jeg også. Fin historie som ødelegges av språket. Jeg gir ikke denne forfatteren flere sjanser!

(Leste boken bare fordi det var den eneste jeg fant på et feriested til flyreisen hjem).

Hvis "En beretning om blindhet" blir valgt, vil jeg prøve å delta. Har lest boken, og den er absolutt egnet for diskusjoner og samtaler! Om det er greit at en outsider hiver seg med da :-)

Nord-Finland, 1944: det er krig og elendighet. Landsbyer raseres; familier tvinges til å flytte.
For Lempi og Viljami, er krigen fjern. De bygger sitt hjem, og lever i harmoni, helt til Viljemi blir kalt til fronten. Lempi blir alene med hushjelpen Elli. I magen vokser Lempi og Viljamis barn.
Sisko, Lempis tvillingsøster, er kjæreste med en tysk offiser. Han lover gull og grønne skoger i hjemlandet.
Da krigen ender, er Lempi borte, og Sisko, Elli og Viljami forteller om sitt forhold til den gåtefulle Lempi. Det blir tre veldig forskjellige historier...

Trengte litt tilvenning på skrivemåten, men det var fort overstått, og det ble en meget god leseropplevelse.

Ellen bor og jobber i et strandhus i Sydney. Hun er hypnoseterapeut, og hun har akkurat møtt drømmemannen, Patrick. Han er alenefar og enkemann. I tillegg har han en stalker. En tidligere kjæreste følger etter ham, og gjør livet hans surt. Ellen blir fascinert, og skulle nesten ønske at hun hadde møtt dette kvinnemennesket. Det Ellen ikke vet er at stalkeren er en av hennes klienter...

Fikk nylig vite at dette er forfatterens første bok, og det merkes. Har likt de senere utgivelsene godt, men denne faller gjennom. Platt, kjedelig, altfor lang og irritertende karakterer.

Jeg leser boken før første gang (hvordan har den unngått meg!) i godt voksen alder – og nyter den i fullt monn. Ikke har jeg for øyeblikket noen mindreårige å lese høyt for heller :-)

Ut fra bokens kvaliteter (er ca. halvveis) burde ikke en gjenlesing være noe å frykte Men selvfølgelig kan det være spesielle barndomsminner man ikke vil risikere å rokke ved. Har du forresten lest den på nytt, Merethe?

I Praha på midten av 1930-tallet, rømmer Mosche hjemmefra. Han er på jakt etter sirkuset som fortryllet ham. Mosche ender opp som den store Zabbatini, men da det blir oppdaget at han er jøde, er gode råd dyre.
I Los Angeles i nåtiden, strever 10 år gamle Max med å oppheve foreldrenes skilsmisse. Han har nemlig fått farens gamle LP-plate med Zabbatinis triks. Et av dem omhandler evig kjærlighet, men platen er delvis ødelagt, så Max må ha fatt på hovedpersonen selv.
Da Max finner den gamle magikeren, er han først avvisende, men de to blir etterhvert venner, og Zabbatini lover å hjelpe. Magikeren oppdager også at det er en forbindelse mellom ham selv og Max’ familie, og det som skjedde i krigens grusomme dager.

God bok om sårt tema. Noe lettbent.

Jeg er, og jeg må nok si endelig, ferdig med Fangen på Munkholmen. En skikkelig røverroman med skjønne jomfruer, slu skurker og edelmodige helter. Med renkespill og melodrama i rikt monn. Her er de gode gode, og de onde onde.

Jeg er i hovedsak enig i din omtale av Victor Hugos debutbok, Steinar. I de beste partiene er boken absolutt interessant, i lange partier temmelig kjedelig. Handlingen kan være krevende å følge. Den kronglete setningsoppbygningen må muligens den ukjente oversetteren ta ansvaret for.

En kuriositet: Vi får detaljert innsikt i bøddelens/skarpretterens liv og i hierarkiet innad i yrkesgruppen. Det er et tankekors at de som utferdiger dommen, anses som høyverdige mennesker øverst på den sosiale rangstigen, de som eksekverer den, nedrige og urene og på bunnen av samfunnsstigen. Vi hører for eksempel om en dødsdømt som nekter å bli benådet mot å påta seg bøddelarbeid. Døden er å fortrekke.

Bokens originaltittel er Han d’Islande ble første gang utgitt på norsk under tittelen Islenderen i Norge. Et blodtørstig monster og en gjennomgangsfigur.

Fra www.arnoldbusck.dk :
«Islænderen i Norge (...) er skrevet af en meget ung mand, der endnu ikke havde mange erfaringer, og vidste meget lidt om Danmarks og Norges historie. Ikke desto mindre er det lykkedes ham at skrue en spændende, omend ujævn historie sammen i bedste Walter Scott-stil.»

Det debutanten mangler i erfaringer og kunnskaper, tar han igjen i selvtillit! Hugo uttaler med den største selvfølge om fjellfolk, fiskere og gruvearbeidere langt oppe i nord. Om deres skikker og vaner og overtro. Og kanskje må en slik holdning til om man skal bli en forfatter av format?

Av Hugo har jeg ellers bare lest De elendige – og spranget er stort. Fra teksten på innbretten: «Hans [Hugos] liberale innstilling så vel som kimen til hans fremtidige litterære storhet, preger ungdomsromanen Fangen på Munkholmen 1823». Det er godt det står "kimen til"...

Jeg anbefaler boken – ikke først og fremst på grunn av dens litterære kvaliteter, men fordi den gir innsikt i forfatterskapet til en av klassikerne. Stor stas å eie Victor Hugos debutbok!

Utfyllende stoff fra forskning.no.

Alvis er snart 12 år. Alvis er annerledes. Alvis leker med småunger. Alvis tisser i buksa. Alvis er ubrukelig i følge Duncan. Duncan er morens nye kjæreste. Alvis og moren bor hos Duncan nå. Duncan er arkeolog. Duncan graver opp døde mennesker. Alvis liker de døde. Alvis er lett å lure. Alvis gjør dumme ting for andre. Alvis er borte nå.

Vond og trist historie for både ungdom og voksne.

Jeg leser Kazuo Ishiguro: Tilbake til Shanghai.( when we were orphants). Veldig bra!
Det artige var at sidemannen min på toget til Malmö leste "never let me go" av ditto forfatter!
Det hadde han sikkert syntes var stas han forfatteren...ja det tror jeg.
Dette er 3. boka jeg leser av ham og jeg kommer absolutt til å lese alt han har skrevet.

Under en middag på Akershus festning, blir Fredrik Beier kontaktet av journalist Benedikte Stoltz. Hun spør ham ut om faren og hans fortid, noe Beier vet null og niks om. Benedikte er på jakt etter en rapport som kan velte mektige samfunnstopper. Ikke lenge etter blir mannen som skrev rapporten funnet brutalt drept, og Benedikte er som sunket i jorden.
Ettersom etterforskningen skrider fram, får Fredrik Beier glimt av sin egen fortid. En hemmelighet han ikke har visst om truer med å komme til overflaten.

Bra slutt på trilogien om Fredrik Beier og Kafa Iqbal.

Ja, hva er det med Tove Jansson! En forfatter jeg blir mer og mer glad i - enten bøkene defineres som voksen- eller barnelitteratur. Hvis du ikke har lest Billedhuggerens datter anbefaler jeg deg den på det varmeste. En selvbiografisk bok, sett med barnets øyne, som kan minne litt om Sommerboken.

Sent i november kom rett på min ønskeliste! Takk for påminnelsen.

Cora Seaborne kan endelig leve som hun selv vil etter at hun har blitt enke. Sammen med sønnen Francis og venninnen Martha, forlater hun London for Essex. Året er 1893.
Cora har alltid vært interessert i trilobitter, ammonitter og andre forhistoriske ting. I Essex får hun høre om et sjøuhyre, og er fast bestemt på å finne det. Sammen med landsbypresten, William, starter hun jakten. Det handler om både vitenskap, mystikk og overtro når mysteriet skal løses en gang for alle.

Knotete og rar.

Trondhjem 1898:
Sosietetskvinnen Cecilia Winther lever er luksusliv. Hun har det perfekte liv - en mann hun elsker, og tre barn. Allikevel må hun alltid være på vakt. Hva sier de andre byfruene om henne, mannen og barna. Skandale må unngås for enhver pris.
Cecilia liker ikke endringer, men de kommer. Eldstesønnen har giftet seg med datteren til en nyrik familie. Cecilia mener at gamle penger er best. Dessuten skryter man ikke av formuen!
Svigerdattereren og sønnen skulle bosette seg i hovedstaden, men har nå bestemt seg for å flytte til Trondhjem. Og Ellinor er ikke videre imponert over det livet Cecilia lever. Hun truer alt det Cecilia har brukt år på å bygge opp.

Første bok i planlagt serie.

Når det tar over 200 sider før det skjer noe interessant, blir det for langdrygt. Hvis jeg plukker opp neste bok, blir det kun for å stille nysgjerrigheten mtp epilogen.

Småkarer å bli glad i!

Det er ikke alltid greit å være liten kar. Arthur Arntzen (1937) og Arvid Hanssen (1932–98) forteller fra sine barneår i henholdsvis Tromsdalen og på Senja i 1930-40-årene. Det er hardt arbeid, selv for småunger, sykdom, armod og kulde så streng at vannet i bøtta på kjøkkenet fryser til is om natten. Det er baling med egen sjenanse, autoritetsfrykt og pinlige opplevelser. Ørefiker kan vanke. Men om dagene er aldri så barske, det finnes en oppriktig omsorg for hverandre, kjærlighet og trygghet – hjemme og ute i bygda. Ingen syting eller klaging; livet er nå engang slik det er.

Gjennom skarpe observasjoner og presise detaljer tegner forfatterne opp tilværelsens små og store tilskikkelser for oss. Vi formelig ser menneskene, er i naturen, kjenner luktene og bevegelsen, hører lydene.

Les bare hvordan Arvid skildrer faren sin:

«Som fiskere flest var far en rolig fyr hjemme. Sindig mysende mot nordavinden vagget han over gårdsplassen, tygget tobakk, spyttet som han utførte en profetisk handling og rev ingen overende hverken med kjeftbruk eller makt.
Som fiskere flest var han en helt annet person på sjøen. Under gunstige værforhold vistes forvandlingen ikke så lett. Men dog: Den var der i samme sekund som han skrevet over båtripa, satte seg på tofta og la ut årene.
(...)
Øynene hans som til vanlig var blå og ganske vennlige, ble grønnaktige og mistenksomme. Haken med de strittende skjeggbustene skjøt noen centimeter lenger frem. Nevene vokste og hardnet.
(...)
Masta knaket. Seilene spentes. Sønnavinden sendte oss over nordover fjorden med et brøl. De aller siste faderlige trekk forsvant fra ansiktet bak storseilet! Nå var det bare fiskeren, råskinnet, desperadoen, galningen som regjerte ombord. Først gjaldt det å berge fisken, bruket og båten. Så fikk det gå som det ville med livet –
(...)
Straks han kjente det harde berget under seg og så lyset fra ei lita lampe i skumringen, var han den andre, den milde, saktmodige og snille.»
(side 85 og 91)

Arthur og Arvid skifter på å føre ordet og har naturlig nok hver sin stemme. Teksten glir godt sammen og skaper en helhet. Begge gjennomsyret av en genuin respekt og varme og en hardbarket, godmodig humor.

Arthur skildrer sine foreldre slik:

«En helt bestemt lyd minner meg av og til om ho mamma. Det er når metall blir slått mot noe annet hardt slik at det oppstår en slags hul klang. Det er en slik lyd jeg som barn ofte våkna til vinterstid, i de årene vi bodde i et kommunalt hus ved Tromsdalselva. Lyden kom fra kjøkkenet under loftskottet der jeg sov. Det var ho mamma som med ausa forsøkte å slå hull på isen i vassbøtta, for kaffivatn måtte ho ha. Ho klarte seg uten et meste, ho mamma, men bare ikke kaffi og sukkerbiter. De eneste gangene jeg så et anstrøk av fortvilelse i det runde, milde ansiktet hennes var når kaffiboksen var tom.» (side 9)

(...)

«Far var nok bitter for den skjebne han hadde fått med sjukdom og fattigdom. Han sa aldri noe om sine drømmer og sine håp, det var som han lukket seg grublende inn i seg sjøl i evig kamp med et tungt sinn. Jeg tror far var et ensomt menneske. Han søkte ingen venner, men hadde noen ganske få han stolte på. Han ba aldri noen om hjelp, men gikk trassig, stolt og oppreist gjennom dager som må ha fortonet seg endeløse og grå. Han eide en verdighet ingen motgang kunne ta fra ham.»
(side 25)

Arthur Arntzen er kanskje best kjent som Oluf fra Rallkattlia, Arvid Hanssen som dikter av «Kom sommarvind» og andre nydelige viser. For meg ble dette en gledelig overraskelse av de to som forfattere. Dagfinn Bakke skal ha ros for sine stemningsfulle illustrasjoner.

«... en bok du blir glad i, og vil komme til å lese mange ganger.» Jeg leser vanligvis ikke baksidetekstene og stoler heller ikke på dem, skrevet som de er for å kapre lesere. Men i dette tilfellet har Cappelen sine ord i behold! Denne boken gikk rett til hjertet på meg.

På et lite torp bor 77 år gamle Linnea Ravaska. Hun lever et tilsynelatende rolig liv, men det er egentlig et mareritt. Hver måned når pensjonen kommer, kommer også Linneas fostersønn med sine rebelske kamerater på besøk. De herjer, bråker, stjeler og dreper over en lav sko. Til slutt får Linnea nok av å være redd og bekymret. Når politiet ikke er til hjelp, må hun ta saken i egne hender...

Enkel og lettere «crazy» underholdning.

Ian McEwans debutbok som kom ut i 1975 men først nå utgitt på norsk er både grotesk og motbydelig. En mildt sagt mørk novellesamling hvor han tar opp samtidsproblemer. Anbefales!

Link til omtalen min: Første kjærlighet, siste olje

Arvid Storholt ble arrestert på Fornebu i 1987, mistenkt for sovjetisk spionasje. Han fikk strafferabatt hvis han hjalp sikkerhetstjenesten med opplysninger om en annen agent. I 2016 blir han drept i sitt eget hjem.
Tommy Bergmann får det ikke enkelt med å nøste opp i saken som har røtter tilbake til den kalde krigen. Kan Bergmann finne spionen som kom seg unna? Kallenavn: Bjørnen...

Tja... helt grei, men langdryge sekvenser dro ned terningkastet for min del.

Jeg var på biblioteket i dag og da fikk jeg øye på en bok "av" en katt og jeg tenkte øyeblikkelig på denne tråden! Boka har jeg ikke lest selv så jeg kan ikke uttale meg om noen terningkast.

E.T.A. Hoffmann: Hannkatten Murr, hans liv og meninger.

En litterær og estetisk gave

All ære til Heinesen forlag som har utgitt fire noveller av Tove Jansson i en så lekker innpakning! Hver av de korte novellene, Ekornet, Dukkehuset, Kunst i naturen og Serietegneren, har fått sin egen ørlille bok, innbundet i sitt eget originale omslag. Alle samlet i en gaveeske du bare får lyst til å åpne! Designer Stian Hole har fanget essensen i hver novelle i omslaget og bundet novellene sammen i eskens dekor.

Novellene handler tilsynelatende om små hverdagslige hendelser. Men bare tilsynelatende. I det hverdagslige avspeiles menneskeskjebner og livets store spørsmål. På imponerende vis trer novellenes personer, i løpet av få sider, frem for oss. Vi får del i deres ensomhet, lengsler, angst, sjalusi, glede og sinne – ja hele spekteret av følelser. I hvor sammensatte, kompliserte og givende mellommenneskelige relasjoner kan være.

Jeg oppdaget Tove Jansson for alvor først i voksen alder. Jo mer jeg leser av henne, jo mer glad blir jeg i henne. Jeg sakser fra forlagets forfatteromtale: «For voksne har hun [Tove Jansson] skrevet mesterlige romaner og noveller, hvor hun med sitt klare og presise språk og sin psykologiske skarphet og innsikt ser dypt inn i menneskers beveggrunner.» Jeg vil føye til en underfundig humor, og dertil at alt det nevnte også gjelder for de bøkene som defineres som barnebøker.

Noen vil nok synes prisen er høy (ca. 200 kroner), tatt i betrakting av hvor få sider «Fire noveller» rommer. Jeg synes bokverket er verdt hver krone, tatt i betraktning hvor mye glede det gir – å lese, bare ved å se på og til ettertanke!

Tekst 5 + innpakning 6 = terningkast 6