Bokelskere.no

Boka handler om samene og om storsamfunnets behandling av dem på 1800 tallet. Den handler videre om prosten Lars Levi Læstadianus og hans virke i det nordsvenske sognet Pajala. Dessuten gir den stor plass til en kriminalhistorie og løsningen av den.

**ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Læstadianus opptrer som den historiske personen han var. Mye av forkynnelsen hans var rettet mot den utstrakte drukkenskapen som rådet blant folk. Alkoholmisbruket var helt i ferd med å ta knekken på mange. Men forkynnelsen hans ble sterkt motarbeidet av de kondisjonerte og da særlig av handelsmenn og kroverter. Men Læstadianus var også kjent som vitenskapsmann, først og fremst som botaniker. Dette spiller også en vesentlig rolle i bokas handling. Fra før hadde prosten hatt sitt virke i Karesuando i Finland.. Nå var han og hans familie (kona Brita Kajsa og flere barn) kommet til Pajala. Her var det atskillig vanskeligere for ham å slå igjennom.

På sine vandringer finner prosten en ung samegutt liggende i grøftekanten. Gutten som kommer til å kalle seg Jussi, har forlatt hjemmet og sine voldelige foreldre. Han blir tatt hånd om av prosten og får bo på prestegården, der han gjør forefallende arbeid og ellers følger prosten som en hjelper hvor han enn ferdes. Da Jussi ankommer er han totalt analfabet, men beherker muntlig både samisk og finsk. Prosten gir ham litt unfervisning i lesekunsten samt utstyrer ham med bøker og gutten vise seg å være ekstremtblærevillig.

Det meldes om at en jente, Hilda, har forsvunnet. En utstrakt leting der også prosten og Jussi deltar, blir satt i gang. Den allmenne oppfatning er at jenta må væære tatt av en slagbjørn. Lars Levi betviler dette sterkt. Selv ser han flere tegn som tyder på at det må ha vært en menneskelig drapsmann på ferde. Men lensmannen Brake og drengen hans Michelsson er fast bestemt på å gi bjørnen skylden. En bjørn blir skutt og kjøttet blir kokt. Så blir jenta Hilda funnet, nedgravd i en myr. Prosten snuser rundt funnstedet og samler opp flere spor, men vinner intet gehør for sine antakelser.

En ny jente, Jolina, blir borte etter å ha vært på en fest som også Jussi har vært innom. Jolina blir funnet igjen i en svært elendig forfatning. Man kan se spor som tyder på at hun har ligget i høyet sammen med en annen. Hvem det gjelder, får man ikke ut av henne. Derimot begynner det å bli kastet mistenkelige blikk mot Jussi. Samegutten hadde jo vært på den samme festen. Litt senere finner man Jolina hengende i et tre. Lensmannen konstaterer raskt selvdrap. Prosten derimot finner på åstedet flere av de samme sporene som han fant rundt liket av Hilda, bl.a. trefliser fra en sjelden blyanttype samt rester av en spesiell fjellplante. I det skjulte driver prost Lars Levi Læstadianus sitt private detektivarbeid. Alle bevisene prosten har samlet, ser ut til å peke mot ingen andre enn lensmannen selv. Lars Levi innkaller lensmannsdrengen og redegjør for sin mistanke. Dette blir et skjebnesvangert feiltrinn, for den skyldige er egentlig lensmannsdrengen, og nå må denne begå nye ugjerninger for å fri seg fra mistanken mot seg selv.

En begavet kunstner, Nils Gustav, gjester bygda. Han vil male et portrett av prosten. Men så en dag blir kunstneren funnet død hjemme i sin egen seng. Et nytt drap, sier prosten. På bordet hos Nils Gustav står to glass. Han må ha hatt besøk av sin drapsmann. Prosten sikrer seg glassene og vet å få undersøkt fingeravtrykkene som finnes på dem.

Jussi har for lengst kastet sine øyne på en jente i bygda,, Maria. Han tenker til stadighet på henne, men tør aldri nærme seg henne. Ofte gjemmer han seg utenfor gården der Maria er tjenestejente i håp om å få et glimt av henne. Men så blir han fanget opp av noen maskerte menn som slår ham nærmest helseløs og skamferer ansiktet hans helt. En dag kommer Maria sammen med sin mor for å tale med prosten. Jussi gjemmer seg utenfor og hører Marias gråt og morens sinte stemme som kaller datteren for hore. Det kommer fram at Maria er gravid. Med hvem vil hun ikke si. Jussi tilbyr seg med glede å ta seg av Maria og barnet. Han vil dra med dem mot Norge. Men da han om kvelden venter på henne, kommer isteden lensmannen og drengen hans og arresterer Jussi. Han blir tiktalt for alle drapene som har skjedd i bygda. Det blir reist sak. Under rettssaken er det prosten som opptrer som Jussis forsvarer. Men det hjelper ikke med alle bevisene av politifaglig art som Lars Levi trekker fram. Man har allerede bestemt seg. Hussi dømmes til døden ved halshugging.

Men så kommer redningen da Jussis søster Anne Maaret kommer til bygda. Hun besøker Jussi i retten. I et øyeblikk er de to søsknene alene. Anne Maaret har bestukket vokteren med en god klatt smør. Med resten av smøret smører hun brorens arm der lenken er festet. Da jenta skal forlate fengselet, går hun med bøyd hode, også broren skjule inne på cella ansiktet i gråt.

Dagen for avrettingen er kommet. Den dødsdømte forkynner at han er blitt et nytt menneske – en kvinne. Doktoren som tilkalles, finner dette bevist. Hva skal retten nå gjøre? Å stoppe det hele, er det samme som å gjøre seg selv til latter. Bøddelen må utføre sin oppgave, Samtidig er Jussi og Maria på vei mot Norge og mot det som kanskje betyr friheten.

Dette er en bok som rommer mye. Den gir kunnskap om tilstander i de samisk befolkede områdene i Norden. Leseren får ikke bare kunnskaper, men får også tilført et engasjement. For det er umulig å ikke bli engasjert når man leser om all maktmisbruk og uforstand som råder blant de som bestemmer i samfunnet. Læstadianus er den eneste som har forstått hvordan forbrytelsene foregikk og hvem som sto bak, men hans bevisførsel blir overhodet ikke lyttet til. Desto verre er det at forbryteren selv finnes innenfor politiets egne rekker. Et kapittel i boka beskriver Kautokeino-opprøret. Her ser vi hvordan det gikk til da undertrykkelsen av samene hadde gått så langt at det hele eksploderte i rå vold.

Ingrid vokser opp på ei øy utenfor Helgelandskysten. Der bor også mor, far, bestefar, og ei tante som ikke er som alle andre. Hver vinter reiser faren på Lofotfiske, og det synes Ingrid er ei mørk tid. Han kommer først tilbake til våren. Det er kun den lille familien som bor på øya. I tillegg har de kyr, sauer, og en utgammel hest. Ingrid må lære alt som må kunnes for å overleve på øya, men alt blir annerledes da skolen begynner. Da er hun borte fra familien to uker i strekk. De nye reglene hun må følge, gjør henne til en alvorlig jente, som faren bekymrer seg for.

Dette er første bok i en trilogi, og omhandler årene 1913 til 1928.

Godt språk, interessant, og lærerik om livet disse menneskene levde.

Flere fragmenter av tråder som dukker opp her og der: Jeg har funnet noe jeg kaller "Poseidon-fragmentene". Pensjonatet til Kunicki heter Poseidon. Det samme gjør ferja til og fra øya han ferierer på. Professoren og kona reiser rundt til greske øyer med et cruiseskip av samme navn. Det siste kartet i boka er en illustrasjon av Odyssevs' hjemreise fra Troja, som tok 20 år (tror jeg?) - takket være Poseidon, som sørget for å legge alle slags hindringer i veien for at Odyssevs skulle vende hjem. Joda, "små" helheter finnes, men jeg klarer ikke å relatere dem til noen større helhet.

Tittelen igjen: Tysk: "Unrast" (=rastløs?), spansk: "Los errantes" (=omstreiferne), dansk: "Rejsende", og engelsk "Flights" (= flukt/flyreiser). Flere?

Denne boka er et litterært mysterium!

En tynn bok, med et tilsynelatende tynt og innholdsløst innhold. Men det er bare ”tilsynelatende”. I virkeligheten sier den mye om oss såkalte ”voksne mennesker”, om hvor umodne og egoistiske mange (?) av oss i bunn og grunn er.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Boka forteller om noen dagers hytteferie for en familie i tre generasjoner. Hytta ligger idyllisk til et sted på sørlandskysten. Det skal feires jubileum. Og alt ligger til rette for noen vellykkede dager, men slik kommer det slett ikke til å gå.

Handlingen starter med at den førtiårige Ida ankommer. Tilstede på hytta er allerede den yngre søsteren hennes Marte med mannen Kristoffer og hans datter (Martes bonusdatter) Olea, 6 år. Fra første stund merker vi hvordan Ida prøver å innynde seg hos Olea samtidig som hun hvisker til jenta nedsettende ord om Marte. Samtidig får vi mer og mer innblikk i at det alltid har vært et slags konkurranseforhold mellom de to søstrene. I alle fall har Ida sett på det som en konkurranse som hun alltid må vinne. Det er Ida som har vært den skoleflinke som nå har blitt arkitekt med interessante prosjekter, mens lillesøsteren bare har blitt saksbehandler. Nå har altså Marte blitt gift med kjekke Kristoffer, og om hun ikke akkurat har eget barn, har hun i alle fall et bonusbarn.

Dette siste er om ikke annet noe Ida har bestemte seg for å gjøre noe med. Hun har nettopp vært en tur i Göteborg der hun har oppsøkt en fertilitets-klinikk. Hun vil nå få fryst ned noen egg som kan befruktes så snart hun møter idealmannen. Hittil har Ida hatt mange, men bare svært kortvarige forhold til menn. Vi kan jo spørre: Er det noe ved henne som jager dem bort, eller skyldes det at hun trives best alene?

Nå har Marte en nyhet å fortelle til storesøsteren. Etter flere mislykkede forsøk er hun endelig blitt gravid. For Ida er dette ingen god nyhet, det gir liksom et ekstra poeng til søsteren. For Marte er graviditeten et påskudd til å være ekstra forsiktig. For Ida åpner muligheten seg til å komme nærmere Kristoffer. Etter at Marte har gått og lagt seg, blir de to andre sittende og drikke, og Kristoffer går så langt at han betror Ida at han egegtlig ikke ønsket seg det nye barnet. Det var etter at Olea ble født at forholdet til hans første kone gikk over styr.

I mellomtiden har søstrenes mor og hennes kjæreste Bjørn ankommet hytta. Det er mora som her skal feire sin 65 års dag. Mora har alltid hatt en overbeskyttende holdning til yngste datteren. I anledning hol
der Ida tale for mora. Man kan få inntrykk av at den rosende omtalen av jubilanten mest er tomme fraser. Ida er nok mest tilfreds med sine egne gode formuleringer.

Ida har en telefonsamtale med legen fra fertilitetsklinikken. Han beklager å måtte meddele ar hennes fruktbarhetssyklus er sterkt nedadgående. Det produseres ikke lenger nok egg til nedfrysing. Dette blir et stort sjokk for Ida. Litt senere lar hun munnen løpe av seg og røper for søsteren hva Kristoffer har betrodd henne om hans følelser om det kommende barnet. Marte blir fortvilet, setter seg i bilen og kjører av sted.

En anspent stemning råder. Ida vil ta med seg Olea på båttur. Hun lar jenta få ligge utstrakt på dekk, noe faren ellers ikke tillater. Så går det galt. Høye bølger gjør at Olea rutsjer utfor og havner i vannet. Ida har problemer med å mestre båten, og da hun endelig får fisket opp ungen, er denne både redd og sint og gjør alt for å trekke seg unna Ida.

Først neste morgen kommer Marte tilbake. Hun vil nå dra hjem for hun har innsett at hun og Kristoffer har ”ting å jobbe med”. Bare Ida moren og Bjørn er nå tilbake på hytta. Ida vender seg mot de to eldre og ber dem også dra. Hun vil være her alene.

Vi forlater Ida idet hun flytter sakene sine fra det lille soverommet til det store. Vi kan tolke slutten på flere måter. Gjør hun dette fordi hun har innsett at hun trives best alene? Er det fordi hun heretter vil poengtere seg selv som hovedeier av hytta? Eller er det fordi hun har et lønnlig håp om at Kristoffer vil gjøre seg ferdig med søsteren og i stedet komme til henne?

Helena bor i en liten by med foreldre og søsken. Hun er blind, og som niåring blir hun sendt på blindeskole i Helsingfors. Her skal hun lære å bevege seg i urbane strøk, blindeskrift, og å telle skritt. Hun savner familien og naturen enormt.

Tuomas er Helenas nevø. Førti år etter at hun flyttet, flytter han sørover for å studere. Han vil lengst mulig unna barndomshjemmet. Samtidig vil han leve opp til familiens forventninger og krav, men han skjuler en mørk hemmelighet. Tuomas besøker sin blinde tante, og han funderer på om man egentlig kan bli godtatt som den man er, selv om man ikke er som alle andre.

Historien forteller vekselsvis om Helenas og Tuomas barndom, for så å rette blikket mot nåtiden.

Godt språk, fine, såre, og interessante beskrivelser.

På nytt er vi tilbake på øya Lewis i Ytre Hebridene. Her møter vi igjen den den lite ambisiøse politimannen Georg Gunn fra forfatterens tidligere bøker. Også her spiller han en noe tilbaketrukket rolle. Det er helt andre og nye personer som kommer i forgrunnen i denne boka. Oppbygningen av historien er som i de tidligere bøkene. Det veksles mellom ulike ståsteder. Der synsvinkelen ligger hos hovedpersonen, uttrykkes den i 1. person.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Hvem hovedpersonen egentlig er, tar det lang tid før vi får vite. Her dreier det seg nemlig om en mann som har mistet hukommelsen og som ikke lenger vet hvem han er. Dvs. alt av minner knyttet til ham selv er borte, kunnskapene derimot om tingene rundt ham er bevart. Det starter med at han finner deg selv liggende i sjøkanten. Trolig har han blitt skylt i land etter en båtkantring. Han begir seg til det nærmeste huset. Det viser seg senere at dette er et hus han har leid for noen år. Kort tid etter får han besøk av et par, Jon og Sally, som holder til i nabohuset. Han forteller ingenting om hukommelsestapet, men ut fra det de to andre sier til ham, kan han trekke den konklusjon at han selv heter Sean Maclean og at han er der for å skrive en bok om tre fyrvoktere som i sin tid forsvant sporløst fra en øy ute i havgapet. I følge de to andre skulle boka snart være ferdig. Sean åpner PC’en sin, men finner ikke spor av noe manuskript.

Om natten får Sean nytt besøk av Sally. Alt tyder på at hun og Sean har et forhold som har vart en stund. Han leter etter spor rundt om i huset som kan fortelle ham noe om hvem han er. Han finner et kart der en sti er merket av, Coffin Road, Kisteveien. Han drar dit, og godt bortgjemt finne han noen bikuber, men hva de egentlig betyr, forstår han ikke. Kan en tur til øya med fyrtårnet hjelpe ham videre? Han ankommer denne øya i lånt båt. Der finne han en død mann, tydeligvis nylig drept. Kan det være ham selv som har utført dette drapet? Full av panikk forlater han stedet, men blir observert av noen turister.

Politiet, med Gunn i spissen, får meldingen om den døde mannen. Det er naturlig å anta at Sean Maclean kan være den skyldige. Også andre ser ut til å bry seg om Sean. I nærheten av huset hans står en campingvogn. Den huser en mystisk mann med kikkert. En natt blir Sean angrepet mens han ligger i senga. Noen kommer til unnsetning og jager inntrengeren vekk

Det blir mer og mer maktpåliggende for Sean å finne ut hvem han egentlig er. Han endevender huset etter spor. På loftet finner han en koffert som inneholder pengesedler samt noen identitetspapirer. Nå har han en hjemstedsadresse i Edinburgh. Han drar dit og møter en kvinne som skulle være hans kone samt en ung jente som skulle være datteren hans, men til hans store forundring later de ikke til å kjenne ham.

Samtidig vender bildet seg mot en annen ung jente i Edinburgh, Karen Flemming. Hun bor sammen med moren sin som hun er i sterk opposisjon til. Karens far, Tom Flemming, skal ha druknet noen år tidligere, selvmord sies det, noe Karen ikke klarer å tro på- Faren jobbet på en forskningsinstitusjon (Greddes institusjon). Her jobber fremdeles Chris Connor som er Karens gudfar. Karen oppsøker denne mannen som hun ikke har hatt kontakt med på lenge. Connor er først motvillig til å snakke med Karen. Han framstår nærmest redd, men etter hvert forteller han henne det han vet. Karens far har forsket på bier. Forskningen har vært finansiert av plantevernindustrien, konsernet Ergo. Forskningsresultatene viste at plantevernmidler ikke hadde skadelig virkning på bier og var derfor ikke årsaken til at bikoloniene stadig skrumpet inn. Men så kommer det fram noe nytt. Billy Carr, en gløgg student som er Toms assistent, finner ut at selv om biene overlever, har de mistet sine naturlige instinkter, sitt tankesett og er ikke lenger i stand til å utføre sine livsviktige oppgaver. Når dette kommer fram, trekker industrien sin støtte prompte. Tom og forskerne hans har blitt ”folkefiender” for Ergo.

Connor overrekker Karen også et brev som faren tidligere har skrevet til henne. Ut fra det som står der, blir Karen enda mer sikker på at faren må være i live. Hun greier å finne fram til Billy Carr (som nå bor på et hemmelig, bortgjemt sted). Tilsynelatende villig viser han Karen sitt laboratorium, men da Karen vil ha ham til å føre henne til faren, blir han mer tilbakeholdende. Først må han forhøre seg med Sam – en annen av farens samarbeidspartnere. Også denne mannen holder til på et svært bortgjemt sted. Da de ankommer dit, finner de ikke spor etter Sam. Laboratoriet hans er derimot fullstendig ødelagt. Også Billys oppførsel virker skremmende. Han har allerede forsøkt å nærmest voldta Karen. Nå slår han henne ned, binder henne og lemper henne inn i bilen sin. I mellomtiden er også politiet kommet på sporet av det saken gjelder. De har fått åpnet et låst skjul på eiendommen der Tom holder til. Her finner de et komplett birøkterutstyr.

Sluttscenen i boka utspiller seg en stormfull natt ute ved fyret. Hit har Billy fraktet Karen. Nå kommer også Tom hit i følge med Sally og Jon. Også en mann ved navn Alex dukker opp. Det viser seg at han er den mystiske mannen i campingvognen. Han har vært der for å passe på og beskytte Tom. Jon og Sally derimot har vært spioner, utplassert av Ergo. Nå har Tom gjenvunnet hukommelsen sin. Det kommer fram at det er Billy som har drept kompanjongen Sam. Han har villet ha eneæren for hele forskningen. Det var også han som tok sg inn på Toms soverom en natt og ville drepe ham. Det var Alex som den gangen opptrådte som den skjulte redningsmannen. Nå vil Billy fullbyrde drapet på Tom, men motparten overmanner ham. Sally og Jon prøver å stikke av, men forsvinner ned i brenningene. Billy ender på sykehus. Forskningsnotatene som han i sin desperasjon forsøkte å ødelegge, er berget. Det er Tom som hele tiden har tatt hånd om dem.

Dette er en bok med et ganske flokete innhold. Mye skjer, og leseren svever lenge i uvisse om hvem som er fiende og hvem som er venn. Selv om innholdet er ganske sammenfiltret, er det hele fortalt på en klar og lettfattelig måte.

En særegen og tankevekkende roman om aktuelle tema som dyrerettigheter og klimautfordringer som i tillegg er en hyllest til den britiske poeten William Blake. En bok jeg anbefaler på det aller sterkeste!

Les gjerne hele omtalen min her.

Takk for tipset :)

Jeg har ikke lest denne boken av forfatteren, Marit, så jeg vet ikke. Siden forfatteren er utdannet psykolog tenkte jeg at det kunne ha med forskjellige fluktmetoder/mekanismer å gjøre., Et sted leste jeg at den polske tittelen kunne oversettes med "runaways". Jeg har lest litt i tråden og noen anmeldelser, men forstår ikke helt hva forfatteren mener og vil.

Boka handler om huskjøp, om en families behov for eget hus med større plass, og om all økonomisk kalkulering som ligger bak alt dette. På den ene siden har den en morsom handling der den gjør narr av jakten etter materielle ting. På den andre siden er boka dypt alvorlig der den viser at det egentlig er helt andre verdier forbundet med familie og samliv.

ADVARSEL TIL LESERE AV DENNE OMTALEN: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Dette er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger

Vi møter her en liten familie på fire personer, mor Hanne, ar Andrea og de to små barna Sverre og Sanne. Hanne og Andreas er velutdannede, hun i begynnelsen av 40 årene, han i slutten. De har bodd i samme leilighet siden studietiden. Den oppleves nå som altfor trang. I jakten etter et nytt hus for familien har de festet seg ved et bestemt strøk der det trolig bor folk som likner pådem selv. For høy salgspris gjør at de allerede har gått glipp av ett hus her. Men nå er et nytt lagt ut or salg. Vi følger dem gjennom hele prosessen med takstanslag på den nåværende leiligheten deres, med besøk i baken og søknad om lån, på visning i det nye huset der de taktisk måler seg mot de andre oppmøtte. Handlingen fortsetter helt fram til dagen da budruden skal begynne.

Parallelt med dette får vi et innblikk i hele samlivet mellom Hanne og Andreas Allerede fra første møte var det full klaff mellom dem. Hanne var den gang student og Andreas arbeidet som journalist, uten fast stilling. Dette var vanskelig for Andreas. Han søkte om stilling som redaktør, men ble forbigått av en annen med mindre erfaring. Slik usikkerhet gjorde at de utsatte planen o å få barn. Men så endelig kom Sverre og litt etter Synne.

Slik var det, tror Andreas. Men for Hanne er historien noe annerledes. I smug sluttet hun med prevensjon, uten at det førte til noe barn. Så fikk hun testet sin egen fertilitet som det ikke var noe i veien med. Men da graviditeten fremdeles uteble, fattet hun en plan. Under dekke av at hun jobbet med en oppgave rundt kvinnelige danske poeter, dro hun med jevne mellom til Danmark der hun oppsøkte en fertilitetsklinikk. Begge barna var altså blitt til inseminasjon fra en dansk sæddonator.

Denne opplysningen kommer som et sjokk, ikke bare på Andreas. Men også på leseren. Nå viser det seg altså at de to barna han elsker over alt annet i verden, ikke er skapt av hans eget arvemateriale. Dette går på manns-verdigheten løs. Hanne får store vanskeligheter med å forklare logisk at dette var den eneste muligheten til å komme dit de er nå som en lykkelig familie, og at Andreas alltid vil fungere som barnas rette far. Med dette ender handlingen. Vi får aldri vite om Andreas vil slå seg til ro med Hannes ord, og om hvorledes det vil gå med den forestående budrunden.

Boka er velskrevet. Etter hvert synes nok leseren at det blir mye prat rundt dette spesielle huset og rundt alle formaliteter, men så kommer den store avsløringen som snur helt om på perspektivet, og som viser livet fra en helt annen side enn et banalt huskjøp.

Takk skal du ha, Gretemor - litt mer "kjøtt på beinet" der. Ikke den samme artikkelen som jeg refererte til, men et nytt spor likevel: Hensikten med reisen er både rotløshet og rotfeste?

Dette avsnittet klippet jeg ut i fra anmeldelsen av romanen i bostonreview.net:

Tokarczuk’s narrator spends most of her time on airplanes, from which (and from the global escapism they connote) derives the English title. The characters whose stories she tells—or which simply interrupt her voice without warning—take many other modes of transport as well, some contemporary, some antiquated: trains, buses, carriages, carts, river barges. The Polish title of the novel, Bieguni, refers to the oldest kind of travel, the one done on foot. It is the name of a radical mystical sect from eighteenth-century Russia whose proponents believed that sin had to be escaped not only mentally, but also physically through constant itinerancy, literally walking or running from one place to another. In Polish, the word bieguni evokes the verb biegać, to run, but also biegun, the geographical pole. The term thus captures both the near-abstract vastness of Flights and its paradoxical materialism, the way in which—despite and within its globetrotting—it remains tied to very particular objects and places, as committed to traveling in search of novelty as it is to digging into one’s imperfectly known origins.

Det med tittelen er interessant, siden originaltittelen har fått så mange ulike oversettelser på ulike språk. Jeg leste en artikkel om dette for ei stund siden, men har ikke greid å finne den igjen! Der var det for eksempel nevnt hva det polske ordet "bieguni" egentlig betyr - og det var verken "løpere" eller "flights". Kan det være at ulike oversettere har sett ulike kvaliteter i innholdet og gitt tittel i tråd med sine egne tolkinger? Kanskje vi har noen språkkyndige blant oss, som kan oppklare?

Jeg var veldig glad i det gamle Arendal bibliotek, for det var så mange kroker å gjemme seg i. Det nye er flott, men har ikke like mye sjel.
Et bibliotek jeg ønsker å besøke er Vennesla bibliotek. Og jeg fikk besøkt Mandal bibliotek for to år siden, det var lekkert og nytt. Men jeg var bare innom som turist.

Tidlig på 1900-tallet, måtte 19 år gamle Lilly og forloveden flykte fra Irland. De hadde begge en dødsdom hengende over seg. Lilly har fjern slekt i USA, og det unge paret havner i Chicago. Da våren kommer, ser livet lyst ut, men så skjer det utenkelige.

Nå er Lilly en gammel dame på 89 år. Nok en krig har tatt fra Lilly noen hun elsker. Denne gangen er det barnebarnet, Bill. Lilly har ikke mer å leve for, men hun føler at hun må fortelle sin utrolige historie før hun dør.

Historien spenner over mer en seks tiår, og inneholder, frykt, krig, kjærlighet, tilgivelse, sorg og familiebånd.

Litt rotete start, men da den tok seg opp, fløy sidene