Bokelskere.no

Vilma jobber på kulturskolen og lærer barn og spille piano. En dag ringer det på døra, og utenfor står en prest og forteller at faren hennes dessverre er død. Vilma har jo ingen far... som hun visste om iallefall. I tillegg til presten kommer hun også i kontakt med Robert. Robert har forøvrig en diagnose som fører til noen rare og humoristiske situasjoner.

Jeg likte denne boka veldig godt. I starten synes jeg at den var litt rar, men så tok den seg opp. Vilma er riktignok ikke helt "A4", men hun er en flott dame som løser de fleste utfordringer på en fin måte.

Les hele omtalen her

Josie oppholder seg midlertidig i Alaska, men skal straks tilbake til hjembyen Seattle for å jobbe på en fin restaurant. I Alaska bor også Palmer, og han kompliserer ting for Josie med å fri til henne dagen før hun skal reise hjem.

Søt og romantisk historie som passer godt som selskap en mørk høstkveld på sofaen under teppet, sammen med en kopp te.

Les hele omtalen her

Høsten 1987 er en gutt 11 år. Han blir dårlig behandlet av elever og folk rundt. Det er også noe mer alvorlig som skjer, og han gjør alt for å slippe skolen og speideren. Hva skjedde egentlig den høsten?
I 2013 har gutten blitt mann. Han er gift og fått to gutter. En dag reagerer kroppen hans. Noen dager tidligere møtte han igjen en fra skolen, og nå er han i ferd med å gå i oppløsning.

En liten, men uhyre intens bok. Rystende og medrivende, men litt for ullen og uforløst etter min smak.

En kan jo tenke seg andre vinklinger også. Jeg kom plutselig i tanker om Hitchcock, som skremte vettet av oss en gang i gamle dager. Det fins jo så mange slags fugler ...

Jeg har hørt et par timer av boken (delen om Johan)
Det heter jo at "Der det finst fuglar, finst det fisk" og det nevnes også i boken. Fuglene er mye nevnt i teksten, men jeg har ikke klart å finne noen symbolikk i dem. Noe av det første som slo meg var at "Det det finst fuglar, er det skit på vindauga". Det er i det hele tatt mye fuglemøkk her :-)

Er det noen som har prøvd det? Fungerer det bra? Dårlige opplevelser?
Ser at de har flere bøker, jeg kunne tenkt meg som ikke er mulig å få tak i lenger.

Jarle Klepp er 17 år, og motstander av det meste. Han og kompisen, Helge, er sære og har meninger om det meste, fra musikk til politikk. Jarles kjæreste, Katrine, er så forelsket i Jarle, og er enig i det meste. Verden blir imidlertid snudd på hodet den dagen Jarle møter Yngve. Han slår ned som en bombe i Jarles hode. Yngve er perfekt, og selv om han er forelsket i kjæresten, innser Jarle at man kan elske flere samtidig. Yngve er veldig forskjellig fra Jarle og alt han står for, men kjærlighet gjør blind, og Jarle endrer seg drastisk over natta. Helge, Katrine og Jarles mor merker at noe er i gjære, men Jarle kan jo ikke fortelle sannheten.

Forfatterens debut fra 2003, og for en debut det var! Dette er både vondt, flaut og ekte, om å vokse opp og å finne sin plass.

Har lest de midterste bøkene om Jarle Klepp, men denne har av en merkelig grunns stått ulest. Må lese meg opp litt før neste bokklubbmøte i Bokklubb med Marte og Malin, da selveste Tore Renberg skal delta!

Jeg tror det! Jeg tror han tenker gjennom det han har opplevd, og han forstår at ting ikke vil bli bedre. Derfor ser jeg for meg drap og selvdrap... flere meninger?

Visste ikke at det går an! Takk for tips.

Jeg kunne ønske jeg følte at boka er en dystopi. Det som beskrives er jo det, men jeg syns det har for liten del av handlingen. At det bare er beskrivelser på sidelinja.. så kan man kanskje si at kjærlighetshistorie heller ikke passer, men det er hans kjærlighet og ønsker om å finne kona si som er den røde tråden her. Nesten så jeg tenker at historien ble for kort til at det dystopiske gikk innpå meg!

Å oppleve dette "live" må ha vært ganske utmattende, ja. Og aktørene hører absolutt til "creme de la creme". At man må fravike manus for i det hele tatt å kunne sette opp dette stykket, sier seg sjøl i grunnen: Som innledning til første akt er det over tre sider med sceneanvisninger!

Dette dramaet må være nesten umulig å spille på en alminnelig teaterscene, var det første jeg tenkte etter å ha lest noen sider. Eugene O'Neill har vært pinlig nøye når det gjelder sceneanvisninger, helt ned til detaljer om hvilke bøker som står i bokhyllene bakerst på scenen. Likedan er det med regien: Skuespillerne skal følge nøyaktige instrukser når det gjelder ansiktsuttrykk, stemmeleie, diksjon og positurer. Hvem kan forholde seg til et så strengt diktat fra en forfatter?

Jeg har aldri sett dette stykket framført, verken på scene, lerret eller skjerm, men forestiller meg at med den perfekte rollebesetningen ville det ha vært en opprivende opplevelse. Dysfunksjonelle familier er jo velkjente i nyere litteratur, men dette var virkelig deprimerende. Likevel er det en mesterlig skildring av hvordan misforståelser, fortielser, løgner og egoisme kan ødelegge menneskelige relasjoner.

Forfatteren er journalist, og da avsløringene om Weinstein kom i 2017, begynte å se seg om i Sveriges kulturliv. Kunne noe lignende skje i lille, trygge Sverige? Det viste seg at det så absolutt kunne, og hadde skjedd. Et kjent navn dukket opp i flere sammenhenger, og etterhvert som Matilda fikk diverse kvinner i tale, viste det seg at Jean-Claude Arnaut hadde trakassert mange kvinner både verbalt og fysisk, og mange ganger under tvang med underliggende trusler. Det var tydeligvis en kjent sak i kretsen rundt ham, men ingen tok det seriøst nok. Selv kona hans så en annen vei.
Det hele startet med en reportasje som Matilda fikk Stora Journalistpriset for. Arnault hadde også tette bekjentskaper i Svenska Akademien, og avsløringene gjorde sitt til at han mistet en orden, og måtte sone en fengselsdom Grunnet dette ble ikke Nobelprisen i litteratur delt ut i 2018.

God, viktig og velskrevet sakprosa, som engasjerer og provoserer. Man blir målløs av hvordan enkelte tror det er greit å oppføre seg.

Med alle mulige forbehold, siden jeg ikke er begynt på boka enda: Jeg tenker (håper?) at uansett hvor traurig og ensomt et sted er, så finnes det håp hvis det er fugler der. Der det er fugler, er det liv. Der det er liv, er det håp. Men vi får sjekke (ev. korrigere) disse gjetningene når vi har lest ferdig, så kan vi kanskje enes om en fasit.

Nå er det jo òg slik at fulgar kan flyge i alle retningar og slå seg ned både her og der. Dette går også i hop med handlinga utover i boka. Kan er tittelen fleirtydig? Eg trur kanskje at når vi har lese boka ferdig, vil vi kunne forstå dette betre.

Eg har til no høyrt gjennom om lag halvparten av boka «Der det finst fuglar» og skjøner at skal eg få det heilt gode oversynet over handlinga, må eg nok høyre den ein gong til. Som mange andre bøker hoppar også denne i tid. Meir komplisert blir det når handlinga ikkje berre hoppar framover i tid, men ogå bakover. Først da får ein den heilt gode kjennskapen til fleire av personane og opphavet deira. Det er mange personar med, men ikkje fleire enn at lesaren lett kan halde styr på dei. Vanskelegare er det å halde styr på slektskapen til personane. Etter kvart viser det seg at det er fleire uekte fedrar med i biletet.
At handlinga i boka er sterk, er det ingen tvil om. Her finst det ei opphoping av hendingar som andre bøker berre kan ha ei av (sjølvdrap, prostitusjon, incest osv.) Personane verkar på meg ofte svært sjølvopptatte. Det er lite ekte kjærleik med i biletet (heller ikkje ein gong mellom foreldre og barn). Det er meir drifter som dominerer menneska her. Kanskje kjem det av at dei er skildra utanfrå, gjennom kva dei gjer og ikkje gjennom kva dei kjenner inst inne.

Ferdig! For meg er dette en kjærlighetshistorie! Kjærlighetshistorien er pakka inn i en forsvinningssak. Føler ikke at jeg har lest en krimbok. Det dystopiske samfunnet er bare et bakgrunnsteppe i handlingen, etter min mening. Jeg mener altså at boka ikke er en tydelig krim eller en dystopi, men kjærlighetshistorie pakka inn i litt forskjellig. Helt grei.

Sigrids far Gustav, fikk det første av etterhvert mange slag, da hun var sju år. Fra åtte års alder, måtte hun og storebroren Magnus, klare seg mer eller mindre selv. Moren, Anne, beholdt faren hjemme, og pleiet ham selv. Det var en heltidsjobb, og dermed manglet det til stadighet matpakker, gymtøy, og regnklær når Sigrid og Magnus skulle på skolen.
Nå er Sigrid voksen og er mor til Mia og Viljar. Hun har flyttet fra vestlandsbygda, der både hun og Aslak har vokst opp. De har bosatt seg i Oslo, der Sigrid jobber som lege. Da moren ringer og forteller at hun er alvorlig syk, endres rollene. Gustav er på sykehjem, men Anne må ivaretas. Sigrid og broren bytter på å være i barndomshjemmet, noe de sliter med på hver sin måte.

Som alltid, godt språk, og interessant fortelling. Lettlest med dybde og menneskelig forståelse.

Ja, det er mørkere nå - og mer gråvær. Da blir det brått flere muligheter til å lese :)

Jeg holder fortsatt på med Ild og Vrede, en av bøkene om Trump. Lesingen har stagnert noen dager, mens jeg har lest dystopien Helbrederen, av Antti Tuomainen.

Den ble jeg akkurat ferdig med, og anbefaler den gjerne. Den er kort (188 s.) og lettlest, og er både en dystopi og en krim. Krim, som i en klassisk detektivhistorie. Boka har vært månedens lesing i lesesirkelen for dystopier her på Bokelskere.